Slaget ved Ksjén: Don-kosakkenes ære og kamp mot Nogai-hordene

Fortelling "Kshen". Forfatter S.A. Goncharov
KSHEN
Atamánen tok av seg papakhaen, sukket og, etter å ha bukket mot sirkelen, henvendte seg til kosakkene – Atamánene er flinke! Tsarens tjeneste er over, og den moskovittiske tsaren lar oss dra hjem til Don. Og for tro tjeneste belønner tsar Fyodor Ivanovich oss med sølv og gull. – Deretter tok han en pose med penger fra en bojar som sto ved siden av ham og kastet den i sirkelen. – Duvan, brødre kosakker, etter samvittigheten, og ikke glem de falne og andelen til den hellige kirken. Etter duvanen blir det en samtale, vi skal minnes de falne og feire slutten på tjenesten. Kosakkene ropte i kor – Lyubo! – og begynte å duvansere tsarens skatt, rullet ut teppet, og delte ut hver sin del, en for de falnes familier og en for den hellige ortodokse kirken. Bojarenes tjenere trillet ut et fat med vodka – tsarens gave. Etter å ha bedt, åpnet kosakkene fatet og begynte å sende rundt en kopp – tsarens shot. Deretter trillet atamánen ut to fat med grønt vin, og festen startet.

• Godt, sa atamánen, og befalte kosakkene å ta ned hestene.
  

  Neste dag kom en komon fra Kursk-prinsen og leverte et pålegg fra prinsen. Alle som kunne bære våpen, skulle dra til Kursk for å hjelpe. Horden hadde brent klosteret av den Koroniske ikonen og prøvd å angripe Kursk by, men angrepet ble slått tilbake. Prinsen hadde sperret seg inne i kreml med sin liten styrke.

• Til hest, befalte atamánen, og kosakkene galopperte for å hjelpe kurskene. De nådde Kursk på den andre dagen. Horden hadde allerede forlatt området, og bare de brente landsbyene rundt Kursk, og de døde kroppene på vollene rundt festningen, vitnet om angrepet. Kursk-prinsen kalte atamánen til seg og ba ham gråtkvalt om å hjelpe med å ta tilbake fangene fra tatarene. Atamánen samlet kosakkene i en sirkel, og de begynte å diskutere om det var verdt å kaste seg inn i denne kampen. Ifølge det de hadde funnet ut, var det minst to tusen tatarer. Ut fra de drepte, var det for det meste Nogai. – Atamánen talte.

• Veien til Don for oss, brødre kosakker, går sammen med Nogai, sa atamánen.

• Hvis vi slår dem her sammen med kurskene, vil vår vei til Don bli tryggere. Derfor foreslår jeg, brødre kosakker, å hjelpe Kursk-prinsen og våre brødre sevryki og kamarincy. Kamarynci, fryktløse krigere. De kom til Russland fra Serbia og, ved å bruke sverdet, skapte de seg et rike nær sevryki. De kalles Kamarynci på grunn av sine svarte klær. Komar betyr svart. De bærer svarte pelsluer som de høye papakhene, svarte pelsfrakker med innsiden ut, svarte støvler og de maler også våpnene sine svarte. Kvinnene deres bærer også alt svart, fra svarte skjerf med røde blomster til svarte støvletter og døde. De bor på steinbratte skråninger i små skogsområder. Deres bosetninger er kaotiske, men de ligner på en venter. Tatarene liker ikke å besøke deres steder. De er svært grusomme og nådeløse. Noen sier at de spiser mennesker, er hekser og kan forvandle seg til ulver. Så hva sier dere, brødre kosakker, skal vi hjelpe kurskene? –

• Lyubo, atamán, – lød kosakkenes enstemmige svar.

• Vi hjelper kurskene og sevryki å ta tilbake fangene. Nogai er våre bitre fiender.

• Så vær det, sa atamánen og bøyde seg.

• Forbered dere, brødre kosakker, i morgen tidlig drar vi ut.
  

  Neste morgen dro fem hundre kosakker ut fra kreml. De ble ledet av sevryki. Etter å ha gått 20 verst kom de til den siste russiske festningen på grensen til Den Ville steppen – Besedenskaya festning. Den lå på kanten av en bratt elvebredd. Fra festningens voll kunne man se steppen i over 40 verst. Atamánen visste at den nærmeste elven i steppen, den "søte vann"-elven som nomadene kalte den, ville være 70 verst unna, og ved elvens kilde lå en liten russisk festning, Tim, som ofte ble helt ødelagt. Derfra gikk en smal elv, i 80 verst østover til elven Voronezh, og deretter svingte den brått mot nord og munnet ut i elven Sosna, tre verst fra byen Livny. Fra denne svingen til Don var det 85 verst. Det var her Nogai og Krimtatarene pleide å dele byttet etter angrepene. Det var dit atamánen og hans folk måtte dra.
  
  De samlede styrkene fra Kursk og kosakkene slo leir nær Tim. Utførte rekognoseringer i steppen avslørte at Nogai-ene sto 20 verst unna ved elvens kilde og, ifølge alt å dømme, ventet ikke på angrep. På rådet ble det besluttet å angripe Nogai om kvelden, som tradisjonene dikterte. Kosakkene, sevryki og kamarincy skulle storme Nogai fra steppen, mens Kursk-prinsen og hans styrker skulle angripe fra motsatt kant.