Tilliten til det amerikanske demokratiet er i fritt fall. Det er ikke et plutselig sammenbrudd, men et langsomt og dyptgripende tap av tro – ikke bare på politikere, men på selve det demokratiske systemet. Fire av fem amerikanere mener at folkevalgte mister kontakten med vanlige folk så snart de er valgt. To av tre stoler ikke på at de som styrer landet, forteller sannheten. Halvparten har liten eller ingen tiltro til det amerikanske folkets visdom når det gjelder å velge nasjonale ledere. Det er en massiv mistillit – både til toppen og til grasrota.

Samtidig ser vi at den felles nasjonale fortellingen, som tidligere bandt amerikanerne sammen, er i oppløsning. Der nesten 90 prosent tidligere uttrykte ekstrem stolthet over å være amerikanere, sier nå bare halvparten det samme. Troen på at USA er moralsk og politisk overlegen andre nasjoner har falt til et historisk lavmål. Det ikoniske bildet av USA som en «skinnende by på høyden» er i ferd med å falme.

Denne mistilliten har dype historiske og økonomiske røtter. Etterkrigstidens enestående velstand var ikke et resultat av genial politikk, men av geopolitiske tilfeldigheter. Europa og Japan lå i ruiner, mens USA sto igjen med intakt industri og global etterspørsel. I denne perioden var arbeidsmarkedet sterkt, utdanning billig, og oppadgående mobilitet reell. Selv lavinntektsfamilier kunne sende barna sine til universitetet uten å ende i gjeld.

Men denne æraen tok slutt da resten av verden hentet seg inn igjen. Produksjonen utenlands økte, samtidig som automatisering reduserte behovet for amerikanske industriarbeidere. Den gamle arbeiderklassen forsvant gradvis, erstattet av lavtlønte servicejobber. Lønningene stagnerte, og den økonomiske veksten kom i økende grad bare dem på toppen til gode. Den amerikanske middelklassen, en gang selve bærebjelken i demokratiet, er svekket og splittet. Lavinntektsgruppene har opplevd reallønnsnedgang, mens de rikeste har mangedoblet sine inntekter.

Politiske systemer tåler mye, men når folk flest ikke lenger opplever fremgang, viskes den tilliten ut som demokratiet trenger for å fungere. Når økonomisk frustrasjon blandes med kulturell desorientering, blir mistillit den nye normen. Det er derfor ikke overraskende at stadig flere amerikanere uttrykker skepsis til selve demokratiet. Antallet som mener at demokrati kanskje ikke er det beste styresettet, har nær doblet seg på to tiår. En betydelig andel mener at presidenten bør kunne styre uten Kongressen, og nesten like mange ser positivt på militært styre. Dette er ikke ekstreme randfenomener lenger – de gjenspeiler en voksende desperasjon.

USA har vært gjennom mange sjokk: Vietnamkrigen, Watergate, stagflasjon på 70-tallet, Iran-Contra, finanskriser, skandaler, og mislykkede kriger. Hver gang tilliten så vidt begynte å ta seg opp, ble den knust av en ny hendelse. Effekten er kumulativ. Det er ikke bare enkeltpersoner eller partier som har feilet – det er selve systemet som fremstår dysfunksjonelt. Washingtons politiske stillstand forsterker dette inntrykket. Det som en gang var ment som en mekanisme for kompromiss, fungerer nå som en blokkering for politisk handling. Kongressens struktur, med todeling og ulike valgperioder, skulle fremme balanse. I dag er det en kilde til fastlåsthet.

I et samfunn hvor den personlige fremtiden virker usikker, smitter pessimismen over på synet på institusjonene. Økonomisk usikkerhet og sosial fragmentering har skapt et klima hvor det ikke lenger finnes noen bredt delt oppfatning av hva det vil si å være amerikaner – eller hva slags samfunn USA skal være. Uten et felles prosjekt, forvitrer fellesskapet.

Det er viktig å forstå at mistillit ikke først og fremst er en intellektuell overbevisning, men en følelse. Den bygger seg opp over tid, næres av skuffelser, forsterkes av ulikhet, og finner til slutt sitt uttrykk i en dyp kynisme overfor både politikk og samfunn. Det gjør gjenoppbygging av tillit ekstremt krevende. Det krever ikke bare politisk reform, men økonomisk omfordeling, kulturell samling, og ny mening i det nasjonale prosjektet.

Det er også vesentlig å merke seg at denne mistilliten ikke nødvendigvis uttrykker politisk apati. Tvert imot er mange sterkt engasjert – men på måter som polariserer snarere enn samler. Når folk mister troen på at systemet fungerer, søker de etter alternativer: populisme, konspirasjonstenkning, eller autoritære løsninger. Demokratiens største fiende er ikke nødvendigvis fiender utenfra, men den langvarige, tause erosjonen av tillit innenfra.

Hvordan undergraver politiske normbrudd demokratiet innenfra?

I et fungerende demokrati hviler maktbalansen ikke bare på lovverk og konstitusjonelle regler, men også på uformelle normer som setter grenser for hva som anses som legitim politisk atferd. To slike grunnpilarer er gjensidig toleranse og tilbakeholdenhet. Toleranse handler om å anerkjenne opposisjonen som legitim – ikke som fiender, men som rivaler innenfor det samme demokratiske systemet. Tilbakeholdenhet innebærer at man, selv med rett til å bruke makt, avstår fra å utnytte denne til yttergrensene. Uten disse normene begynner demokratiet å rakne, for maktmisbruk avler hevn, og hevn fører til eskalerende polarisering.

Når slike normer brytes på toppen av det politiske systemet, forplanter konsekvensene seg nedover – til institusjoner, representanter og til slutt til borgernes egne holdninger til politikk. Kongressen i USA har i nyere tid utviklet seg til en arena hvor hensynet til institusjonens integritet og demokratiske prosesser har blitt underordnet ønsket om seier for partiet. Dette er særlig tydelig i måten den republikanske lederen i Senatet håndterte forsøket på å oppheve Obamacare. Senator John McCain, selv motstander av Obamacare, stemte imot sitt eget partis lovforslag – ikke på grunn av innholdet, men på grunn av den maktarrogansen som preget prosessen: hemmelighold, press, ignorering av prosedyrer og total mangel på samarbeid. McCains symboltunge "nei" markerte en protest mot hva Senatet var i ferd med å bli – et sted hvor regler og prosedyrer ble tilsidesatt for å oppnå seier for enhver pris.

I Representantenes hus har det partipolitiske spillet tatt form i Hastert-regelen, en uformell praksis som tilsier at lovforslag kun skal bringes til avstemning dersom de har støtte fra flertallet av det republikanske flertallet – med andre ord, at demokratene helt ignoreres. Denne regelen har gjort kompromisser politisk kostbare og nærmest umulige. I 2013 førte den direkte til at staten stengte ned, til tross for at det eksisterte flertall i Huset for å holde den åpen. Først da daværende Speaker John Boehner trosset regelen og lot Huset stemme over et "rent" forslag, ble krisen løst. Men Boehners politiske dager var da talte – han ble presset til å gå av av sitt eget partis mest ideologisk hardlinere.

Denne form for blokkering og kompromissløshet har også undergravd Senatets tradisjon for filibuster – opprinnelig et redskap for å sikre at viktige spørsmål fikk bred behandling. Fram til slutten av 1900-tallet ble filibuster brukt med måte, men etter 1990 eksploderte bruken. Det som var ment som en beskyttelse mot overkjøring ble i stedet et våpen for systematisk obstruksjon. Først fjernet demokratene bruken av filibuster for presidentutnevnelser i 2013, og i 2017 fjernet republikanerne den helt – også for Høyesterettsdommere. Resultatet er at domstolen har blitt enda et ledd i partipolitikken, der dommere tolker loven i tråd med partilinjen til presidenten som utnevnte dem. Dette er en radikal avvikling av idealet om et uavhengig rettsvesen, slik John Adams uttrykte det: "et styre av lover, ikke av mennesker."

Kongressens ansvar som kontrollorgan overfor presidentmakten har også blitt svekket. Når presidenten og flertallet i Kongressen tilhører samme parti, opptrer Kongressen ikke lenger som en selvstendig institusjon, men som en forlengelse av Det hvite hus. Etterforskningen av russisk innblanding i valget i 2016 er et illustrerende eksempel: Etterforskningen ble avviklet før sentrale vitner ble avhørt, og konklusjonen – at innblandingen var ubetydelig – gikk på tvers

Hvordan Wick's teorem og Feynman-diagrammer beskriver perturbasjonsteori ved endelig temperatur
Hvordan kan eldre brukere mestre Windows 11 uten teknisk bakgrunn?
Hvordan lage dynamiske HTML-skjemaer med FastAPI og tilpasse feilmeldinger
Hvordan snike seg gjennom fiendens linjer: En historie om mot, risiko og hemmeligheter