Hvordan EU Diplomati Påvirker Beskyttelsen av Ikke-Menneskelig Natur i Arktis og Andre Marine Økosystemer

EU har lenge vært en pådriver i internasjonal diplomati, særlig når det gjelder beskyttelse av miljøet, som i tilfelle av Arktis og marine økosystemer utenfor nasjonale jurisdiksjoner. Et sentralt tema i EU-diplomati har vært å skape et globalt rammeverk som kan beskytte ikke-menneskelig natur (NHN) gjennom integrerte tiltak som både tar hensyn til økologiske utfordringer og økonomiske interesser. En del av denne tilnærmingen inkluderer forsøket på å etablere et nettverk av marine beskyttede områder under FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) og fremme internasjonale initiativer for å beskytte biologisk mangfold i områder utenfor nasjonale jurisdiksjoner (BBNJ). Disse forsøkene ble imidlertid stanset flere ganger av politiske utfordringer, som for eksempel motstanden fra arktiske stater mot utenforstående aktørers inngripen i regionen.

I 2012 valgte EU i stedet å fokusere på forskning, bærekraftig utvikling og internasjonalt samarbeid, basert på eksisterende internasjonal lovgivning. Dette er også et punkt som illustrerer den pågående spenningen i EU-diplomatiet: en visjon om å forene økonomisk utvikling med et ansvar for miljøet, noe som til tider kolliderer med de økonomiske interessene som fortsatt er sterkt til stede. EU ønsket også å gjenopplive ideen om marine beskyttede områder i 2016, men selv da ble uttrykket «bærekraftig bruk» av biologisk mangfold inkludert, noe som antyder at økonomiske hensyn fremdeles er en dominerende faktor i beslutningsprosessen.

Den europeiske miljøbyråets (EEA) rapporter viser hvordan kortsiktig politisk tenkning i EU, spesielt i forhold til Arktis, har forhindret reell gjennomføring av mer transformerende miljøpolitikk. EEA har påpekt at for å sikre en virkelig bærekraftig fremtid, må økonomiske systemer reformeres slik at de opererer innenfor planetens grenser. Denne utfordringen i EU er ikke kun politisk, men også økonomisk, hvor medlemslandene fortsatt er dypt knyttet til energikilder som kommer fra Arktis, spesielt fra Russland og Norge.

EU har imidlertid vært mer aktiv når det gjelder bekjempelse av forurensning i Arktis, spesielt for å regulere de kjemikaliene som utgjør en økologisk trussel. Det er ikke tilstrekkelige internasjonale reguleringer som kan hindre spredningen av såkalte "emerging Arctic concern chemicals", men EU har vært en leder i å fremme globale avtaler som Stockholm-konvensjonen om vedvarende organiske forurensninger og Minamata-konvensjonen om kvikksølv. Disse initiativene er viktige, ettersom kjemikaliene som brukes langt fra Arktis, til slutt påvirker de sårbare økosystemene i regionen.

Arktiske økosystemer er også truet av bruken av tungolje (HFO), som er den mest brukte marine drivstoffet i regionen. Forbrenning av HFO bidrar til utslipp av skadelige forurensninger som svart karbon, som reduserer isens evne til å reflektere sollys og dermed forverrer klimaendringene. EU har, sammen med både arktiske og ikke-arktiske stater, aktivt jobbet for et forbud mot HFO i den internasjonale maritime organisasjonen (IMO), parallelt med et lignende forbud som ble implementert i Antarktis i 2011.

EU-diplomatiets praksis i Arktis viser en pendling mellom status quo-orienterte aktiviteter som tar sikte på å utnytte de økonomiske mulighetene i regionen og mer reformistiske tilnærminger som søker å forbedre globale miljøstyringssystemer. Dette reflekteres i EU-institusjonenes forsøk på å balansere de økonomiske interessene i forbindelse med energi og ressursutnyttelse med det nødvendige fokus på miljømessig ansvarlighet.

Det er viktig å merke seg at til tross for disse innsatsene, har EU vært langt mer vellykket på noen områder enn på andre. Når det gjelder klimaendringer og biodiversitet har EU klart å forme det globale regimet, men har ikke vært like effektiv i å innlemme disse målene på tvers av sine ulike politiske sektorer. For eksempel har EU, til tross for sine lovende initiativer på klimaområdet, ikke vært like ivrig etter å mainstreame biodiversitetsmålene i den bredere politiske diskursen, noe som begrenser dens virkning på det globale miljøet.

En annen viktig dimensjon som bør tas med i betraktningen, er forholdet mellom internasjonale miljøavtaler og de lokale politiske beslutningene som tas av arktiske stater. I mange tilfeller kan EU ikke tvinge fram endringer alene, ettersom disse beslutningene er sterkt avhengige av nasjonale interesser og politiske prioriteringer. Derfor er det avgjørende å forstå at EU-diplomati, til tross for sine ambisiøse mål og visjoner, opererer innenfor et komplekst geopolitisk landskap, der reell innvirkning på beskyttelsen av ikke-menneskelig natur ofte krever omfattende samarbeid og kompromisser på tvers av landegrenser.

Hvordan direkte aksjon påvirket den japanske hvalfangsten i Sørishavet

Japansk hvalfangst i Sørishavet har en lang historie, som går tilbake til slutten av andre verdenskrig. Etter det globale moratoriumet på kommersiell hvalfangst, har Japan fortsatt å drive hvalfangst under dekke av "forskning" (Morikawa 2009, s. 5). Den australske regjeringen endret ikke sin posisjon fra passivitet før flere oppsiktsvekkende aksjoner fra Sea Shepherd Conservation Society (SSCS) fikk stor medieoppmerksomhet. SSCS tvang den australske regjeringen til å sende marine ressurser til Sørishavet for å overvåke konfrontasjoner mellom SSCS og Japans hvalfangstflåte (Epstein og Barclay 2013, s. 110–111). Etter disse hendelsene ble Australia presset til å ta Japan til Den internasjonale domstolen (ICJ) i 2010, og landet vant saken. ICJ konkluderte med at Japans JARPA II-program ikke kvalifiserte som vitenskapelig forskning, og dermed falt utenfor rammene av 1946-konvensjonen for regulering av hvalfangst og de internasjonale hvalfangstkommisjonens (IWC) regler som tillater hvalfangst for vitenskapelige formål (ICJ 2019).

Det tok flere operasjoner fra SSCS før den australske regjeringen ble tvunget til å handle. Australia hadde flere muligheter til å stoppe SSCS' operasjoner, men tok sjeldent store skritt for å forhindre dem. Flåten til SSCS opererte hovedsakelig fra Hobart i Tasmania og innenfor den australske antarktiske økonomiske sonen (AAT-EEZ), men den australske regjeringen hindret ikke SSCS i å gjennomføre kampanjene. Noen tiltak ble iverksatt, som for eksempel å nekte visum til besetningsmedlemmer og gjennomføre fartøysøk, men disse var i stor grad symbolske.

Selv om konflikten mellom SSCS og Japan var intens, ser det ut til at SSCS’ direkte aksjoner hadde en betydelig innvirkning på Japan. Etter ICJ-dommen i 2014/2015-sesongen, stoppet Japan sine hvalfangstoperasjoner i Sørishavet. I stedet lanserte de et nytt vitenskapelig forskningsprogram for hval, NEWREP-A, som innebar et redusert kvoteantall på 333 minkehval, i motsetning til de 850 under JARPA II, som var et viktig punkt for ICJ (ICR u.å.). I 2018 annonserte Japan at de ville forlate IWC og gjenoppta kommersiell hvalfangst i egne farvann, samtidig som de avsluttet sine operasjoner i Sørishavet (McCurry og Weaver 2018).

Direkte aksjoner kan også føre til endringer gjennom det som kalles "concurrence", et begrep som beskriver når aktivister og myndigheter jobber parallelt om et felles problem. Et eksempel på dette er SSCS’ Operation Icefish (2014–2016), en toårig kampanje for å stoppe ulovlig fiske etter tannfisk i Sørishavet. SSCS informerte både Interpol og andre relevante myndigheter om sine funn og aksjoner, og i løpet av operasjonen ble flere ulovlige fiskebåter stanset og arrestert av myndighetene. SSCS’ samarbeid med Interpol og andre nasjonale myndigheter var en viktig del av å få en slutt på det ulovlige fisket (SSCS 2014c; Berube 2015; Ross og Bondaroff 2018).

Gjennom hele denne kampen viser det seg at aktivisters bruk av direkte aksjoner kan tvinge både stater og private aktører til å justere sin adferd. Selv om mange stater har vært motvillige til å involvere seg direkte i aksjonene, har de under press fra aktivister som SSCS blitt nødt til å reagere, noe som til slutt har ført til betydelige politiske endringer og justeringer av internasjonal lovgivning, som i tilfellet med Japan og ICJ-dommen.

I tillegg til å forstå hvordan direkte aksjoner som de som utføres av SSCS påvirker myndigheters beslutninger, er det viktig å erkjenne at denne typen aksjoner ikke nødvendigvis fører til umiddelbare resultater. I mange tilfeller kan det ta flere år med vedvarende press og handlinger før regjeringer tvinges til å endre sine politikkretninger. I mellomtiden kan aktivistene oppleve både motgang og støtte, som er en naturlig del av kampen for å endre status quo i internasjonale og miljørelaterte spørsmål.

Hvordan kan vi forstå det nødvendige systemskiftet gjennom IPBES’ konseptuelle rammeverk?

I denne sammenhengen er kunnskapens rolle uunnværlig. Hvilken type kunnskap som er relevant for politiske beslutninger, hvilke verdier som styrer vår forståelse av menneskets plass i naturen, og hvordan disse verdiene kan utfordres og transformeres, er sentrale elementer. En viktig aktør i denne diskursen er IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services), et internasjonalt organ som ble etablert i 2012 for å vurdere tilstanden til biologisk mangfold og økosystemtjenester. Målet er å styrke vitenskap-politikk-grensesnittet og bidra til bærekraftig utvikling. IPBES’ konseptuelle rammeverk, utviklet gjennom et deltakende og tverrfaglig arbeid, har som mål å fremme samarbeid på tvers av vitenskapelige disipliner og ulike interessenter.

Imidlertid er rammeverket ikke uten sine svakheter. Til tross for den større anerkjennelsen av mangfoldige kunnskapssystemer, er det fortsatt sterke reduksjonistiske tendenser som dominerer vurderingen av biologisk mangfold og økosystemtjenester. Mange kritikere peker på at det fortsatt finnes en tendens til å se naturen og mennesket som separate, en oppfatning som er dypt forankret i det moderne økonomiske systemet. Dette synet på menneske-natur-forholdet som adskilt, og til tider motstridende, kan hindre virkelig systemendring.

Det er derfor nødvendig å reflektere over de epistemiske grunnlagene som ligger til grunn for global miljøkunnskap. Den nåværende tilnærmingen til systemendring for bærekraftige overganger er sterkt påvirket av en økonomisk modell som har redusert menneskets forhold til naturen til en materiell ressurs. Hvis vi skal oppnå en ekte bærekraftig transformasjon, må vi utfordre disse underliggende antakelsene og utvikle nye måter å tenke på. Kunnskapsproduksjon og bruk av kunnskap må inkludere en bevissthet om de skjulte antakelsene som eksisterer i vårt verdensbilde. Hvis vi ikke stiller spørsmål ved disse antakelsene, kan vi ende opp med å forsterke de samme strukturene som har ført til dagens økologiske og sosiale kriser.

IPBES’ rammeverk kan videreutvikles til å bli et enda mer inkluderende og tverrfaglig verktøy. For det første må vi anerkjenne at kunnskap er en sosial prosess og at forskjellige kulturer og perspektiver bringer ulike, men komplementære, innsikter til bordet. Den "tanken" som styrer vårt syn på naturen og vårt forhold til den, er en av de mest kraftfulle drivkreftene for endring. For det andre er det nødvendig å skape rom for en ekte dialog mellom ulike kunnskapssystemer og paradigmer. Dette kan skje ved å skape plattformer hvor lokal og vitenskapelig kunnskap kan møtes og utveksles, og der begge parter kan lære av hverandre.

Hvordan kan vi overskride paradigmer i bærekraftstransformasjon? En refleksjon over IPBES-rammeverket og mangfoldet av kunnskapssystemer

Diskusjonen rundt IPBES-rammeverket avdekker viktige utfordringer knyttet til hvordan vi forstår og verdsetter naturens iboende og relasjonelle verdi. Mens mange kritikere peker på faren ved å redusere naturens verdi til økonomiske målestokker, understrekes det også at kvantifisering av det ukvantifiserbare kan lede til paradokser. Når noe som ikke kan måles økonomisk måles, risikerer vi samtidig å fjerne verdi fra det. Dette speiler en dypere problematikk i miljøpolitikken, der det dominerende økonomiske paradigmet, styrt av «civic epistemologies» og globale økonomiske interesser, filtrerer og forvrenger kunnskapsproduksjonen og kommunikasjonen.

Det er avgjørende at rammeverket, til tross for behovet for standardisering og struktur for datainnsamling og validering, ivaretar fleksibilitet og rom for uenighet. Dette tredje rommet skal ikke tvinge fram konsensus, men heller fasilitere en kontinuerlig forhandling og samevolusjon mellom ulike kunnskapssystemer. Her ligger muligheten for at mer skjulte eller underrepresenterte epistemologier får slippe til og bidra til å berike det globale miljøvitenskapelige feltet, og forhindre at vestlig vitenskap fremstår som monolittisk eller reduksjonistisk.

Videre må vi erkjenne at alle kunnskapssystemer bærer med seg performative dimensjoner som former mål, verdier og maktforhold. Disse dimensjonene er ofte usynlige, men fundamentale for hvordan kunnskap produseres, validiseres og anvendes. En bevissthet om disse skjulte antakelsene og deres rolle i kunnskapsproduksjonen åpner for en genuin dialog og samhandling på tvers av epistemologiske grenser. Denne prosessen krever en feiring av den kompleksiteten og «rotet» som følger med all kunnskapsproduksjon, som motvekt til faren for at et ensidig paradigme skaper en intellektuell og praktisk ensretting som truer både kunnskapsmangfold og bærekraft.

Det er dermed ikke nødvendigvis sammensmelting av ulike perspektiver som fremmer kunnskap, men muligheten til å opprettholde og samarbeide i en pluralistisk horisont hvor forskjeller respekteres og utfordres samtidig. Dette innebærer at bærekraftstransformasjon må forstås som en dynamisk, flerdimensjonal prosess som krever både selvrefleksjon og en anerkjennelse av kompleksiteten i de relasjonene som binder mennesker og natur sammen.

Det er viktig for leseren å forstå at dette ikke bare er et spørsmål om bedre metoder for datainnsamling eller mer inkluderende beslutningsprosesser. Det handler om en dypere paradigmeskifte – en erkjennelse av at kunnskap alltid er situert, at verdier er mangfoldige og at ingen enkelt tilnærming kan løse den biodiversitetskrisen vi står overfor. Kun gjennom å skape rom for og aktivt omfavne heterogenitet i kunnskapsproduksjon kan vi bevege oss mot reell bærekraft og rettferdighet i forvaltningen av naturen.