Hvordan kan globalisering og økonomiske endringer forklare fremveksten av populisme?

Populismens framvekst i vestlige demokratier, spesielt i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008 og den økonomiske usikkerheten som fulgte, må forstås som et resultat av samspillet mellom økonomiske, kulturelle og politiske faktorer. Den økonomiske globaliseringen, med økt handel og arbeidsflyt over landegrenser, har skapt vinnere og tapere på nasjonalt nivå. Mens noen sektorer og regioner har blomstret, har andre opplevd nedgang, arbeidsledighet og økonomisk usikkerhet. Denne ubalansen har bidratt til en følelse av tap og frustrasjon blant deler av befolkningen, særlig blant hvite arbeidere i industriregioner som har sett sin økonomiske trygghet svekket.

Populistiske bevegelser har ofte mobilisert denne misnøyen ved å tilby enkle forklaringer og syndebukker, som globalisering, immigrasjon og elitenes svik. Økonomiske analyser, som de av Michael Heaney og Dani Rodrik, peker på hvordan global konkurranse og importpress har endret velgeratferden i både USA og Europa, og hvordan dette har gitt grobunn for nasjonalistiske og populistiske partier. Samtidig har kulturelle endringer, som økt likestilling og endringer i samfunnsverdier, skapt motreaksjoner i deler av befolkningen, noe Ronald Inglehart og Pippa Norris har dokumentert i studier av kulturell endring og kjønnsroller.

Populismen utfordrer også de liberale demokratienes grunnleggende verdier ved å stille spørsmål ved elitekontroll og representasjon. Den politiske splittelsen forsterkes av økonomiske ulikheter, som Thomas Piketty og Jacob Hacker har vist, og av følelser av kulturell trussel og nasjonal identitet. Det er derfor nødvendig å forstå populismen ikke bare som et resultat av økonomiske faktorer, men også som en respons på dype kulturelle og sosiale endringer som finner sted i samtidens samfunn.

Det er viktig å anerkjenne at populistiske bevegelser ikke er ensartede; de varierer betydelig mellom land og regioner, med ulike ideologiske og strategiske former. Forskning av Elizabeth Ivarsflaten og andre viser hvordan høyrepopulistiske partier i Europa tiltrekker seg velgere med en felles følelse av misnøye, men også med ulik grad av innvandringsskepsis, nasjonalisme og økonomisk klage. Det gir et mer nyansert bilde enn enkel forklaring på populismens vekst som kun en protest mot globalisering.

Det som ofte overses, er hvordan politiske aktører bruker populismen strategisk for å omforme politiske landskap, og hvordan det skaper dynamikker som påvirker både demokratiets legitimitet og samfunnets sammenhengskraft. Forståelsen av disse kompleksitetene er avgjørende for å kunne møte utfordringene populismen representerer for fremtidens demokrati.

Endelig må man ikke undervurdere den unge generasjonens rolle i denne utviklingen, hvor for eksempel støtten til ledere som Jeremy Corbyn i Storbritannia illustrerer en annen form for politisk mobilisering som kan utfordre både tradisjonell populisme og etablert politisk praksis. Dette peker på at politiske holdninger og bevegelser formes i skjæringspunktet mellom økonomiske realiteter, kulturelle identiteter og politisk representasjon.

Hvordan autoritær populisme vokser og påvirker demokratier i Europa og verden

I kjernen av autoritær populisme finner vi ideen om å beskytte «oss», vår kultur, våre verdier og våre grenser, mot trusselen fra «dem». Dette kan innebære harde tiltak mot innvandring og asylsøknader, strenge språkkrav, restriksjoner på religiøs praksis eller forbud mot visse typer atferd som anses som truende for nasjonal identitet. Den autoritære populismens retorikk fornekter ofte de liberale normene som har vært grunnlaget for vestlige demokratier, som ytringsfrihet, rettssikkerhet og menneskerettigheter, og fremstiller dem som en trussel mot den nasjonale suvereniteten og tryggheten.

I utenrikspolitikken fremmer autoritær populisme nasjonal suverenitet, et sterkt militærvesen og økonomisk proteksjonisme, ofte uttrykt gjennom slagord som "America First" eller nasjonalistiske tendenser i Europa. Dette står i skarp kontrast til ideer om internasjonalt samarbeid, multilateralisme, menneskerettigheter og deltakelse i internasjonale organisasjoner som FN eller NATO. Populistiske ledere er ofte skeptiske til det de ser som farene ved globalisering og det liberale demokrati-systemet, og de insisterer på at nasjonale interesser må beskyttes mot eksterne krefter.

Autoritær populisme har fått et kraftig gjennomslag i flere av Europas mest stabile demokratier, som Østerrike, Danmark, Sveits og Norge, men også i land som har vært utsatt for økonomiske utfordringer, som Hellas og Bulgaria. I disse landene har populistiske partier blitt stadig mer innflytelsesrike, og har i noen tilfeller tatt del i koalisjonsregjeringer. Eksempler på slike partier inkluderer det Norske FrP, det Danske Folkeparti, det Østerrikske Frihetspartiet og det Sveitsiske Folkepartiet. Disse partiene har hatt økt oppslutning gjennom flere tiår, og deres makt er ikke bare synlig i valgene, men også i lovgivning og politikk som i økende grad utfordrer etablerte normer.

I flere øst- og sentraleuropeiske land har autoritær populisme blitt til en dominerende politisk kraft. I Ungarn, Polen og Slovakia er populistiske partier nå ved makten, og deres politikk fokuserer på nasjonalstaten som en beskyttelse mot det de anser som farene ved innvandring og internasjonalt samarbeid. Samtidig benytter de retorikk som ofte fremstiller minoriteter og fremmede som en trussel mot nasjonens kulturelle enhet og identitet.

Det er viktig å merke seg at autoritær populisme ikke bare er et fenomen i Europa. Verdens ledere som Donald Trump i USA, Jair Bolsonaro i Brasil og Viktor Orbán i Ungarn har benyttet populistisk språk og politikk for å appellere til brede velgergrupper. De har ofte brukt frykt, nasjonalisme og avsky mot de etablerte politiske elitene som mobiliseringsverktøy, og dette har resultert i politiske omveltninger som har hatt stor innvirkning på både nasjonal og internasjonal politikk.

Mens autoritær populisme vokser, er det også en parallell utvikling av libertære og sosialt progressive populistiske bevegelser, som for eksempel Podemos i Spania og Syriza i Hellas. Disse bevegelsene kritiserer etablerte politiske strukturer og multinasjonale selskaper, men de understreker også sosial rettferdighet og inkludering, noe som gir en viss kontrast til de mer nasjonalistiske og ekskluderende tendensene som kjennetegner autoritær populisme.

Leseren må forstå at autoritær populisme ikke bare handler om økonomisk misnøye eller nasjonalisme. Det er også en ideologisk bevegelse som har som mål å omforme samfunnet ved å redusere demokratiske normer og lover for å sikre «orden» og «sikkerhet». Denne trenden krever at vi er årvåkne i å bevare de liberale verdiene som har bygget våre demokratier. Beskyttelsen av rettsstaten, pressefrihet, menneskerettigheter og de grunnleggende prinsippene for demokratisk styresett er avgjørende for å motvirke den veksten av autoritær populisme som utfordrer disse fundamentene.

Hvordan autoritære verdier og populistiske holdninger påvirker synet på immigrasjon

Immigrasjon er et tema som ofte står sentralt i politiske debatter, og har blitt gjenstand for dyptgående undersøkelser på tvers av flere europeiske land. Forskning har vist at holdninger til immigrasjon ikke bare er knyttet til økonomiske faktorer, men også til dyptliggende verdier om samfunnets struktur og kulturelle samhold. I denne sammenhengen fremstår autoritære verdier og populistiske holdninger som viktige indikatorer for hvordan folk vurderer spørsmålet om immigrasjon.

Når det gjelder spesifikke holdninger til innvandrere, har funnene vist en klar skillelinje mellom holdninger til immigrasjon fra ulike etniske grupper. For eksempel er personer som støtter autoritære verdier, mer tilbøyelige til å være negative til immigrasjon fra personer som tilhører etnisk eller rasemessig forskjellige grupper. Det ser ut til at frykten for de «andre» – de som er etnisk eller kulturelt forskjellige – er en av de sterkeste drivkreftene bak autoritære holdninger til immigrasjon. Dette kan forklares med en oppfatning om at samfunnet blir destabilisert når det åpnes for en stor mengde mennesker som ikke deler de samme verdiene og normene som majoriteten.

Videre har populistiske holdninger, preget av mistillit til politiske institusjoner som parlament og partier, vist seg å ha en sterk korrelasjon med negativ innstilling til immigrasjon. Populisme, i denne sammenhengen, understreker ofte nasjonal suverenitet og mistillit til internasjonale avtaler og felles løsninger på migrasjonskriser. Derfor er personer med sterk populistisk orientering også de som mest sannsynlig vil støtte strenge innvandringspolitikker og argumentere for at immigrasjon bør begrenses eller stoppes, spesielt fra land utenfor Europa eller fra økonomisk svakere nasjoner.

Når man ser på variasjonen i holdninger til immigrasjon på tvers av ulike geografiske områder, er det interessant å merke seg at personer som bor i områder med lite etnisk mangfold, som ofte også er preget av økonomisk tilbakegang, har tendens til å ha mer negative holdninger til innvandring. Dette kan være et resultat av mangel på interaksjon med etniske minoriteter og en generell frykt for det ukjente. Derimot har områder med høyere grad av kulturelt mangfold, som storbyer som Paris, Berlin og London, en tendens til å fremme mer tolerante holdninger, ettersom direkte kontakt med ulike kulturer kan redusere frykt og fremme forståelse.

Det er også viktig å merke seg at ikke all kritikk av immigrasjon er direkte knyttet til autoritære eller populistiske verdier. Mange mennesker som er bekymret for høye immigrasjonsnivåer, gjør det ut fra praktiske eller økonomiske hensyn, snarere enn ut fra en genuin frykt for kulturelle endringer. I disse tilfellene kan politiske holdninger være mer nyanserte og ikke nødvendigvis knyttet til de verdiene som typisk kjennetegner autoritære eller populistiske synspunkter.

For å forstå hvordan holdninger til immigrasjon utvikler seg, er det avgjørende å anerkjenne at disse holdningene ikke bare er et resultat av objektive forhold som innvandringsnivå eller økonomisk situasjon, men også av de verdiene som et individ eller en gruppe holder kjær. Derfor er det nødvendig å ta i betraktning både de subjektive og de strukturelle faktorene som påvirker hvordan folk ser på immigrasjon og hvilke politiske holdninger de utvikler i møte med denne utfordringen.

Hvordan Autoritære og Populistiske Partier Påvirker Europeisk Politikk

I Nord-Europa kan vi finne flere eksempler på autoritære-populistiske partier, som for eksempel Sveits’ Sveitsiske Folkeparti (SVP), Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) i Nederland, Heinz-Christian Straches Østerrikske Frihetsparti (FPÖ), Marine Le Pens Front National (FN) i Frankrike og Alexander Garlands Alternativ for Tyskland (AfD). Disse partiene har alle sterke populistiske appeller og retter seg ofte mot innvandringsspørsmål, nasjonal suverenitet og euroskeptisisme, men de har også ulike grader av autoritære verdier, noe som innebærer en sterk støtte til tradisjonelle, nasjonale verdier og tilknytning til konservative eller nasjonalistiske ideologier.

Et annet eksempel er det bulgarske partiet Ataka, som har en lignende nasjonalistisk og xenofobisk politikk som Jobbik i Ungarn. Ataka er et populistisk parti som setter fokus på tradisjonelle bulgarske verdier og har sterk kritikk mot muslimer, romfolk og tyrkiske minoriteter i Bulgaria. Dette partiet kobler sin nasjonalistiske retorikk med et økonomisk program som til dels minner om venstresidens politikk, inkludert støtte for statlig eierskap av viktige industrier og økt offentlig utgifter til helse og utdanning. Selv om partiets sosialkonservative verdier er uttalt, har de funnet støtte i brede deler av befolkningen som er misfornøyde med landets økonomiske situasjon og den politiske eliten.

Syriza og lignende partier kombinerer en sterk sosialrettferdighetagenda med et populistisk budskap om å bekjempe de økonomiske og politiske elitenes makt. Dette har gjort dem populære blant de som føler at den tradisjonelle politikken ikke har levert på økonomisk vekst eller sosial velferd. Dette fenomenet ser vi også i andre deler av Europa, spesielt i de områdene som har vært rammet hardest av økonomiske kriser og der folk har mistet tilliten til etablerte politiske partier.

I kontrast til de mer ekstremt autoritære populistiske partiene, finner vi de autoritær-pluralistiske partiene, som har en mer moderat tilnærming til populismen, men fortsatt holder fast ved konservative verdier. Et typisk eksempel på dette er det ungarske partiet Fidesz, som er kjent for sin sterke nasjonalisme, men som også har vært mer pragmatisk i sin tilnærming til økonomiske spørsmål. I Norge kan man finne et tilsvarende eksempel i Fremskrittspartiet, som har fokus på tradisjonelle verdier, men som også har en mer pragmatisk tilnærming til styring av økonomien.

Dette mangfoldet av partier – fra de ekstremt autoritære til de mer moderat populistiske – viser at det ikke finnes én enkel mal for å forstå den populistiske bølgen i Europa. I stedet må man analysere både de ideologiske røttene, de økonomiske programmene og de sosiale faktorene som spiller inn. Hva disse partiene har til felles, er deres kritikk av det etablerte systemet, deres appell til en folkelig misnøye og deres ønske om å utfordre de eksisterende maktstrukturene. Men i hvordan de tolker og implementerer sine ideer, finnes det betydelig variasjon.

Viktig for leseren å forstå er at populistiske partier, enten de er autoritære eller libertarianske, utnytter en dyptfølt misnøye med tradisjonelle politiske strukturer. Deres suksess avhenger av evnen til å mobilisere velgergrupper som føler seg oversett eller marginalisert. Det er viktig å merke seg at selv om disse partiene ofte har ekstreme holdninger, så er de i stand til å tilpasse sine strategier og plattformer for å appellere til et bredt spekter av velgere. Denne fleksibiliteten er en nøkkel til deres vekst på den europeiske politiske scenen.

Hvordan Populisme Defineres og Måles i Europeisk Politikk

Populisme har blitt et sentralt begrep i moderne politisk diskurs, særlig i Europa, hvor det er brukt for å beskrive en rekke politiske bevegelser som utfordrer etablerte institusjoner og politiske eliter. Det er flere metoder og tilnærminger for å definere og måle populisme, som ofte avhenger av konteksten og de spesifikke fenomenene som analyseres. Mange studier har forsøkt å fange de ideologiske og strategiske kjennetegnene ved populistiske bevegelser, men definisjonen forblir utfordrende, ettersom populisme kan være både en stil, et politisk prosjekt, og et bredt spekter av ideologiske posisjoner.

De tidlige definisjonene av populisme, som de som ble fremmet av Cas Mudde, har fremhevet at populisme er en "tydelig ideologi som skiller mellom et korrupt elite og et ren folk". Dette dualistiske synet har vært avgjørende i forståelsen av populisme som et politisk fenomen. Populistiske partier, uavhengig av om de er på høyre- eller venstresiden, tenderer mot å fremme en anti-establishment holdning og å posisjonere seg som forsvarere av folkets interesser mot det de betrakter som de korrupte og utelukkende elitene.

En metodologisk tilnærming som har blitt populær for å måle populisme i europeiske partier er bruken av ekspertvurderinger. For eksempel har Chapel Hill Expert Survey (CHES) vært en viktig kilde for å kartlegge partienes posisjoner på et bredt spekter av politiske spørsmål, inkludert populisme. I tillegg er det blitt benyttet andre data fra eksperter som Tim Immerzeel og Marcel Lubbers for å vurdere partienes ideologiske plasseringer. Når disse dataene sammenlignes, har forskningen vist at det finnes sterke sammenhenger mellom partienes posisjon på kultur- og økonomisk-høyre/venstre-skalaene og deres populistiske tendenser.

Populisme kan også ses i lys av partienes valgstrategier. Studier har vist at populistiske partier har en tendens til å mobilisere velgere gjennom retorikk som fokuserer på oppfatningen av at det er et gap mellom eliten og folket. Dette kan manifestere seg i bruken av skarpe skillelinjer mellom "oss" og "dem", der populistene fremmer ideen om at de er de eneste som virkelig representerer folkets interesser. Dette gjelder både høyre- og venstrepopulisme, men de ulike bevegelsene kan ha distinkte ideologiske trekk. For eksempel er høyrepopulistiske partier ofte mer nasjonalistiske, mens venstrepopulistiske partier kan ha en sterkere vekt på sosial rettferdighet og økonomisk omfordeling.

En annen viktig dimensjon er populismens innvirkning på demokratiet. Populistiske partier har ofte blitt kritisert for deres potensielt underminering av de demokratiske institusjonene de hevder å representere. På den ene siden har populister vært i stand til å styrke demokratisk deltakelse ved å mobilisere tidligere apatiske velgere. På den andre siden har deres retorikk og politikk ofte blitt ansett som farlig for demokratisk stabilitet, spesielt når de utfordrer rettsstatsprinsipper eller undergraver politiske institusjoner i et forsøk på å konsolidere makt.

Populisme har også vist seg å være et fleksibelt politisk verktøy som kan tilpasses ulike kontekster. For eksempel har partier som SYRIZA i Hellas og Podemos i Spania vist hvordan populisme kan brukes på venstresiden for å utfordre den etablerte orden, mens partier som Front National i Frankrike og Sverigedemokraterna i Sverige har brukt populisme på høyresiden for å fremme nasjonalistiske og innvandringskritiske ideer.

Det er også viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis er et tegn på en fullstendig politisk radikalisering. Selv om populistiske partier kan fremme ekstreme posisjoner, kan de også innta mer moderate standpunkter når de søker å tilpasse seg til den bredere politiske arenaen. For eksempel har det skjedd en viss "moderatisering" av høyrepopulistiske partier i Europa, som har måttet tilpasse sin retorikk for å appellere til et bredere spekter av velgere.

I lys av dette er det viktig å forstå at populisme ikke nødvendigvis er en entydig ideologi, men en dynamisk politisk strategi som kan anta forskjellige former avhengig av de lokale politiske forholdene. Populismens kompleksitet ligger i dens evne til å krysse ideologiske grenser, og dens fremvekst i ulike deler av Europa peker på den bredere politiske uroen som preger kontinentet i dag. Dette gjør det nødvendig å kontinuerlig revidere måtene vi måler og forstår populisme på, ettersom det politiske landskapet stadig endrer seg.