Hvordan symbolske referanser er forankret i den fysiske verden: Fra ikoniske til symbolske tegn

For å forstå hvordan språk fungerer og hvordan betydninger overføres, er det viktig å skille mellom forskjellige typer referanser, nemlig ikoniske, indeksiske og symbolske referanser. Disse referansene er ikke bare forskjellige i sin form, men også i hvordan de er relatert til objektene de refererer til, samt i hvordan de utvikler seg i en hierarkisk struktur.

Den tredje typen referanse er symbolsk. Symbolske tegn er de mest abstrakte og komplekse, fordi de ikke har noen direkte korrelasjon med objektet de representerer. Et symbol er basert på en sosial konvensjon og kan være helt vilkårlig i forhold til sitt referent. Et eksempel på et symbol kan være ordet "hund". Ordet representerer ikke et spesifikt dyr, men refererer til ideen om hunder generelt, og betydningen av ordet er avhengig av den sosiale konvensjonen om at dette ordet skal bety en type pattedyr.

Hierarkiet mellom ikoniske, indeksiske og symbolske referanser kan best forstås ved å betrakte hvordan disse formene for referanse utvikler seg. Ifølge Deacon (1997) kan vi ikke forstå symboler før vi har etablert en forståelse for ikoniske og indeksiske referanser. Dette betyr at vår evne til å tolke symbolske tegn er avhengig av vår evne til å gjenkjenne mer grunnleggende, fysisk baserte tegn, som ikoniske og indeksiske referanser.

For å illustrere dette, kan vi se på et arkeologisk eksempel. Når en arkeolog finner et leirkar med spesifikke merker, kan hun umiddelbart se at disse merkene ligner på andre symbolske tegn. Men uten å vite hvilket språk eller system disse merkene tilhører, kan hun bare tolke dem som ikoniske tegn, som viser til objektene de er relatert til. Etter hvert, når arkeologen oppdager at de samme merkene gjentar seg sammen med varer som er handlet fra forskjellige steder, kan hun begynne å tolke merkene som indekse, som refererer til de spesifikke varene. Etter videre observasjoner og korrelasjoner mellom merkene kan hun gradvis forstå merkene som symbolske tegn med en mer kompleks betydning.

Men hvordan er det mulig å forstå symbolske referanser, som ikke har en direkte forbindelse til sine referenter? Dette er problemstillingen som Stevan Harnad (1990) tar opp i sitt arbeid om symbolers forankring. Harnad fokuserer på hvordan symboler, spesielt i kunstig intelligens, kan få en betydning som er koblet til den fysiske verden, selv om de er vilkårlige tegn uten direkte relasjon til det de refererer til. Problemet han beskriver er hvordan et symbol kan frigjøre seg fra en direkte forbindelse til verden og likevel fungere som en referanse.

Språk er ikke bare et system av symbolske tegn, men også et system der ikoniske og indeksiske referanser kan gjenoppstå innenfor symbolske strukturer. Dette skjer når en språklig form har ikoniske eller indeksiske korrelasjoner med andre former i forhold til deres syntaks og semantikk. På denne måten blir hierarkiet av referanser gjenskapt i språkets symbolske systemer. Et symbol kan dermed ha en indeksisk funksjon i en bestemt sammenheng, og forståelsen av symboler blir mer kompleks når man tar hensyn til både den ikoniske og indeksiske infrastrukturen som eksisterer bak det.

Den symbolske referansens spesifikke trekk er også verdt å merke seg. Først og fremst er symboler konvensjonelle. Deres betydning er ikke direkte forankret i objektet, men i den sosiale enigheten om hvordan et symbol skal tolkes. Dette konvensjonelle aspektet gjør symboler i stand til å representere abstrakte eller generelle ideer, som ikke nødvendigvis har noen fysisk eksistens. Et eksempel på dette kan være det symbolske uttrykket "rettferdighet", som representerer en idé uten en konkret form.

For at et symbol skal ha en spesifikk referanse, må det også være forankret i en fysisk kontekst. Når en person sier "hund" på gaten, refererer ordet til en spesifikk hund basert på situasjonen der ordet blir brukt. Denne konteksten gir ordet dets indeksiske funksjon, og dermed får symbolet sin betydning gjennom den fysiske situasjonen.

Hva er referanse i tegn og hvordan påvirker det kommunikasjon?

Evolusjonær spillteori og semiotikk presenterer forskjellige tilnærminger til spørsmålet om referanse i tegn. En grunnleggende forskjell mellom de to perspektivene er at spillteorien fokuserer på befolkningens nivå, hvor referansen blir sett som intersubjektiv, eller som en «riktig funksjon» som stabiliserer tegn, som Millikan beskriver det. Semiotics, derimot, undersøker referanse på individnivå og ser på det som et resultat av individuell tolkning.

En utfordring med den evolusjonære tilnærmingen er at den antar at fortiden bestemmer hva som er den «riktige» funksjonen for et tegn, mens et tegn vanligvis refererer til nåtiden. Naturlig seleksjon og lignende mekanismer setter rammer for hvordan tegn kan tolkes. Hvis disse rammene oppfyller sin funksjon, bidrar de til selvopprettholdelse og selvgenerering av teleodynamikk, et begrep som beskriver de dynamiske prosessene som opprettholder systemets balanse.

Dette innebærer at tolkning er et grunnleggende element i evolusjonære prosesser som naturlig seleksjon og prøve-og-feil-læring. Spesielt når det gjelder naturlig seleksjon, må tolkningen innebære operasjonell tolkning som bidrar til opprettholdelsen av teleodynamikk. I signalspill kan dette representeres ved hjelp av gevinstene spillere får ved å sende og motta tegn, mens prøve-og-feil-læring innebærer høyere nivåer av tolkning.

For at spillere skal kunne konvergere til et signalspill og opprettholde et signalbalansert system, må de ha tilstrekkelig tolkningsevne for å kunne gjenkjenne typen signal og skille det fra andre typer. Et eksempel på dette kan finnes i modellen for autogen i kapittel 4, der et adaptivt fordelaktig system kan reagere på en overflate som er følsom for visse miljøfaktorer. Denne overflaten må kunne skille mellom nødvendige og irrelevante elementer for å fungere effektivt. Når det gjelder kjemiske reaksjoner, kan overflaten på et system bruke spesifikke kjemiske bindinger som indikatorer på et miljø rikt på nødvendige substrater.

Disse prosessene kan også plasseres i rammen av sender-mottaker-modellen som ofte brukes i signalspill. Senderen er kilden til et signal, som kan være et resultat av en kjemisk reaksjon som skaper et produkt som et system er i stand til å reagere på. Mottakeren er et system som reagerer på signalet. Signalet kan stabiliseres gjennom naturlig seleksjon, slik at det blir konvensjonelt og vil fungere som et legisign, et tegn der det ikke er en intrisisk referanseforhold mellom tegn og objekt, men et sosialt bestemt forhold.

Dette er parallelt med dyrtegn. For eksempel viste Seyfarth et al. at vervetaper bruker spesifikke alarmrop for forskjellige rovdyr. Alarmropene er ikke på forhånd bestemte, men skapes gjennom samhandling mellom sender og mottaker. Disse alarmropene er konvensjonelle, men konvensjonaliteten gjelder for selve tegnobjektet, ikke referanseforholdet. Altså er alarmropene indeksegn, og det er den direkte tilknytningen mellom signalet og det konkrete objektet i tid og rom som gjør dem til slike.

Denne distinksjonen mellom konvensjonaliteten i selve tegnobjektene og referanseforholdet kan også forklare hvorfor det oppstår misforståelser i kommunikasjon. Dette er et fenomen som kan oppstå når den referensielle betydningen av et tegn ikke er tilstrekkelig delt mellom aktørene i kommunikasjonen. Et eksempel på dette finnes i teorier om symbolsk referanse, som beskriver hvordan ulike nivåer av tolkning kan eksistere: fra det ikoniske nivået, hvor et tegn refererer til et objekt på grunn av likhet, til det indeksikale nivået, der tegn har en direkte fysisk sammenheng med objektene de refererer til.

Som et eksempel kan vi se på hvordan en slakter kan tolke bevegelser gjort av en taoist. Slakteren vil kanskje først tolke disse bevegelsene som symbolske, fordi de ligner på bevegelser han selv bruker i sitt eget arbeid. Men uten å ha kunnskap om taoistens symbolnettverk, vil han nødvendigvis miste den symbolske betydningen og heller tolke bevegelsene som indikasjoner på taoistens intensjoner. Dette er en form for ikonisk tolkning, hvor tegnene blir forstått i relasjon til slakterens egen erfaring, men tolkes til slutt på et indeksikalt nivå.

Den viktige lærdommen her er at tolkningen av tegn ikke bare skjer på et kollektivt nivå, men også på individnivå. Mens evolusjonære spillteorier gir verdifulle innspill til hvordan tegn og referanser utvikles på et kollektivt nivå, kan de ikke fullt ut forklare hvordan individuelle aktører tolker og tilpasser betydningene av tegn i interaksjonene sine. Dette gjør at den evolusjonære spillteorien gir en ufullstendig fremstilling av hvordan kommunikasjon og mening faktisk fungerer i vår daglige språkpraksis.

Er informasjon relativ eller objektiv?

I teorien om informasjon som har blitt diskutert av flere filosofer, er det et viktig skille mellom hvordan informasjon forstås i et objektivt, universelt perspektiv, og hvordan den oppfattes i forhold til en mottakers bakgrunnskunnskap. Dretskes teori om informasjon argumenterer for at informasjon er objektiv og eksisterer uavhengig av den som mottar den. Samtidig påpeker han at informasjonens innhold kan variere avhengig av mottakerens forutsetninger og kontekstuelle kunnskap. Dette kan føre til en viktig innsikt: Informasjon er relativ, men ikke nødvendigvis subjektiv. Dette betyr at det er en forskjell mellom informasjonen som er innebygd i en hendelse og informasjonen som en spesifikk mottaker kan trekke ut fra denne hendelsen. For å forstå informasjon på et dypere nivå, er det essensielt å erkjenne at bakgrunnskunnskap er en nødvendig komponent i enhver definisjon av informasjonsinnhold. Dette kan føre til at vi ser to forskjellige typer informasjon: den objektive informasjonen som finnes i en hendelse, og den relative informasjonen som en mottaker kan hente ut.

En annen viktig kritikk av Dretskes teori er at hans forståelse av informasjonsinnhold i "nested relations" kan føre til et paradoks. Et slikt paradoks oppstår når vi betrakter informasjonen som innebygd i en hendelse som uendelig, fordi hver hendelse kan implicere et uendelig antall andre hendelser som kan være falske. Dette er problematisk, fordi for eksempel en enkel setning som "Lucky er en hund" kan også bety at "Lucky ikke er en katt", "Lucky ikke er en ku", og så videre, i en uendelig kjede av negasjoner. Dette kan tyde på at hver setning inneholder uendelig informasjon, noe som er vanskelig å håndtere i teorien.

Floridi bygger sin teori på et system der informasjon vurderes ikke bare som data, men som informasjon som er knyttet til en konkret kontekst og dens sannhetsverdi. I motsetning til tidligere teorier, som mente at informasjonen i en melding kunne vurderes uavhengig av om den var sann eller falsk, argumenterer Floridi for at informasjon nødvendigvis må være sann. Dette reiser et problem, kjent som "veridikalitetsteorien", som mange kritikere mener er en selvmotsetning. Hvordan kan et falskt utsagn bære sann informasjon? Dette spørsmålet har vært gjenstand for betydelig kritikk, ettersom det virker umulig å definere falske utsagn som bærende på sann informasjon.

Floridi påpeker også at hans teori ikke kan fange opp alle aspekter ved informasjonen slik Shannon og hans teorier gjorde. Ifølge Shannon, og i tråd med klassisk informasjonsteori, er mengden informasjon i en melding avhengig av forholdet mellom signalet og andre mulige signaler. Floridis teori, derimot, ser på informasjon som en intern størrelse som ikke nødvendigvis er relatert til andre mulige meldinger. Dette har ført til at noen kritikere mener at Floridi overser viktige innsikter fra Shannon, og derfor ikke adresserer sentrale spørsmål i informasjonsteori.

I tillegg til de filosofiske utfordringene som oppstår i Floridis teori, finnes det også praktiske konsekvenser for hvordan informasjon behandles i kognisjon og databehandling. Dersom informasjon er uavhengig av sannhetsverdi og kan være både positiv og negativ i sin informativeness, oppstår spørsmålet om hvordan slike konsepter kan anvendes i praktisk informasjonshåndtering, spesielt i kognitive prosesser som er designet for å skille mellom sann og falsk informasjon.

Når vi ser på disse teoriene, er det viktig å ikke bare reflektere over det filosofiske grunnlaget for informasjon, men også hvordan disse teoriene kan anvendes i praktiske, vitenskapelige og teknologiske sammenhenger. Hva skjer når vi prøver å bruke slike teorier i situasjoner som krever presis informasjonshåndtering, som i datavitenskap, maskinlæring eller kommunikasjonsteori? Hvordan kan vi unngå paradokser og samtidig beholde en nøyaktig forståelse av hva informasjon er?