Hvordan IPBES-konseptet kan fremme transformativ endring i forståelsen av biodiversitet og mennesker-natur-relasjoner

IPBES-konseptet, i samsvar med "Beyond GDP"-agendaen, peker på nødvendigheten av å inkludere et mangfold av verdier og kunnskapssystemer som omhandler både mennesker og natur. Det understreker behovet for en relasjonell tilnærming til forholdet mellom mennesker og natur, samt nødvendigheten av transformative endringer for å avvike fra dagens utviklingstrekk. IPBES anerkjenner at den nåværende utviklingen ikke er bærekraftig og at det er behov for en fundamental endring i hvordan vi forholder oss til biodiversitet og økosystemtjenester.

En nøkkelrisiko som er identifisert i eksisterende litteratur om rammeverket, er epistemisk dominans og de maktforholdene som følger med det. Det er en fare for at visse kunnskapssystemer, ofte de som er basert på vestlig vitenskap, kan få et uforholdsmessig stort inntrykk på hvordan kunnskap blir formet og delt. Dette speiler en bredere kritikk som har blitt reist mot den dominerende formen for kunnskap innen global miljøforvaltning, som ofte utelater lokale, tradisjonelle og alternative vitenskapelige tilnærminger.

En annen utfordring er risikoen for at rammeverket mister sin relevans ved å blande sammen normative tilnærminger basert på lokal, tradisjonell kunnskap (ILK) og de mer beskrivende, objektivistiske metodene som preger vestlig vitenskap. Dette kan føre til at flere heterogene verdier som ligger til grunn for forståelsen av naturens gaver og naturens bidrag, blir oversett eller ikke fullt ut integrert i beslutningsprosesser.

En ytterligere fare er tendensen til å konvergere kvalitative og kvantitative metoder på en måte som reduserer kompleksiteten i biologisk mangfold til økonomiske, kvantifiserbare mål. Økonometrisk språk og perspektiver kan overskygge mer helhetlige, integrerte tilnærminger som tar høyde for både økologiske og menneskelige behov på en mer balansert måte. Dette reduserer ofte muligheten for å fange opp de nyanserte forholdene mellom mennesker og natur, som er avgjørende for å forstå biodiversitetens verdi på et dypere nivå.

For å unngå disse fallgruvene, er det avgjørende å belyse de eksisterende "blinde punktene" i rammene som styrer hvordan vi tenker om natur og mennesker. Det er viktig å spørre seg hvorfor biodiversitet er verdt å beskytte, og hva slags verdier ligger til grunn for vår forståelse av naturen og dens bidrag til vårt velvære. En kritisk refleksjon rundt disse spørsmålene åpner opp for en mer inkluderende og reflektert tilnærming til naturens rolle i samfunnet.

For at IPBES-rammeverket skal kunne spille en reell rolle som en brobygger mellom forskjellige kunnskapssystemer, er det nødvendig å skape et rom for dissens og for trans-rasjonalitet. Dette innebærer å akseptere og oppmuntre til uenighet, slik at vi kan synliggjøre grensene for den dominerende paradigmen, og samtidig åpne for alternative måter å forstå og forholde seg til biodiversitet på. Ved å omfavne dissens, kan vi også skape rom for flere tilnærminger til bærekraft, og dermed stimulere til en mer pluralistisk og helhetlig forståelse av forholdet mellom mennesker og natur.

Det er essensielt at det åpnes et nytt, radikalt kunnskapsproduksjonsrom, der forskjellige rasjonaliteter og vitenskaper kan samhandle på en måte som styrker pluralisme og aksept for heterogenitet. Et slikt rom, som kan beskrives som en form for "tredje rom", muliggjør en tilnærming som transcenderer eksisterende paradigmer og åpner for integrerte løsninger på tvers av ulike vitenskapelige og kulturelle perspektiver. Dette vil kunne styrke IPBES-rammeverkets rolle som en plattform for reell dialog mellom kunnskapssystemer, og bidra til en mer bærekraftig og rettferdig forvaltning av biodiversitet og menneskets forhold til naturen.

Det er viktig å forstå at en slik transformasjon ikke bare handler om vitenskap eller tekniske løsninger, men også om å utfordre eksisterende maktstrukturer som i dag styrer hvordan vi forstår og forvalter naturen. Ved å erkjenne og adressere disse maktstrukturene kan vi fremme en mer rettferdig, mangfoldig og helhetlig tilnærming til miljøforvaltning, hvor både menneskelige og ikke-menneskelige perspektiver får plass i beslutningsprosessene.

Hvordan den internasjonale politikken endres med anerkjennelsen av ikke-menneskelig natur

På 1950-tallet begynte Hans Morgenthau å kritisere geopolitikk som en “pseudovitenskap” og mente at geografiske faktorer ikke kunne heves til et absolutt nivå i analysen av internasjonale forhold. Samtidig ble det utviklet nye tilnærminger til internasjonal politikk som i større grad fokuserte på sosiale strukturer, institusjoner, normer og identiteter. Human nature forble en nøkkelkomponent hos klassiske realister, men naturen utenfor mennesket ble ofte enten sett på som en bakgrunn for statens handlinger eller betraktet som en ressurs i konkurransen mellom nasjoner. Etter hvert som de internasjonale relasjonene utviklet seg, ble fokus på naturen som en del av diskusjonen om miljøet og internasjonalt samarbeid mer fremtredende, selv om ikke-menneskelig natur ofte ble sett på som en utfordring for kollektiv handling i forhold til miljøstyring, spesielt innenfor de realistiske og institusjonelle tilnærmingene.

Det har oppstått et voksende litteraturfelt, som integrerer posthumanistiske perspektiver, som utfordrer den tradisjonelle adskillelsen mellom menneskelig og ikke-menneskelig natur. I stedet for å fokusere på det menneskelige som det dominerende elementet i internasjonale relasjoner, foreslås det å se på hvordan teknologier, ikke-menneskelige organismer og andre materielle krefter er dypt sammenvevd med den globale politiske dynamikken. Dette perspektivet rister ved de tradisjonelle forståelsene av statens sentrale rolle i internasjonal politikk og introduserer alternative modeller for makt og interaksjon på tvers av grensen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige.

Andre bidrag, som Cameron Harringtons, utfordrer oss til å tenke på hvordan moderne politikk og samfunnsforståelse er bygget på en verdiskaping som er nært knyttet til kolonialisme og den utvinningsorienterte holdningen til ikke-menneskelig natur. Denne holdningen, som ble videreført etter kolonialismen og som fortsatt er synlig i moderne staters politikk, må revurderes for å forstå hvordan forholdet mellom mennesker og natur kan redesignes i en mer rettferdig og bærekraftig global politikk.

For å virkelig forstå denne utviklingen, er det viktig å vurdere hvordan ulike stater og internasjonale organisasjoner representerer ikke-menneskelig natur. Hvordan kan for eksempel EU inkludere naturens rettigheter i sine beslutningsprosesser? Kan nasjonale og internasjonale lover forholde seg til naturen på en ny måte som ikke bare anerkjenner dens økonomiske verdi, men også dens iboende rettigheter?

I denne sammenhengen blir det også nødvendig å diskutere hvordan slike ideer kan implementeres i praksis. Globalt miljøstyre krever mer enn bare institusjonelle tilnærminger. Det krever en fundamental endring i hvordan vi ser på forholdet mellom mennesker og planeten, og hvordan makt er strukturert på tvers av menneskelige og ikke-menneskelige aktører. Den tradisjonelle inndelingen mellom sosial- og naturvitenskapene har for lenge dominert vårt syn på internasjonal politikk, men det er på høy tid å erkjenne at disse grenser er kunstige og kan ikke forklare den kompleksiteten som preger dagens globale utfordringer.

Hvordan forstå fjell i et flerkulturelt og flernivåttisk politisk landskap?

I sin analyse av sekularisme i India påpeker Sen (2005) at en annen forståelse av sekularisme er mulig der staten opprettholder et forhold til flere religioner på lik linje, i stedet for en streng separasjon mellom kirke og stat. Dette synet er viktig å forstå i konteksten av fjellenes rolle i India og Nepal, ettersom fjell ofte ikke bare er naturlige objekter, men også kulturelt og religiøst lastede. For mange religiøse grupper, som hinduer, buddhister og lokale etniske grupper, representerer fjell både hellige steder og politiske grenser.

Begrepet fjell i geografisk og vitenskapelig forstand har vært problematisk i flere tiår. Tradisjonelt har naturvitenskapelige definisjoner forsøkt å etablere fjell som objektive fysiske enheter, definert ved deres høyde, bratthet og økologiske soner. Men, som Debarbieux og Rudaz (2015) påpeker, har denne objektive tilnærmingen blitt utfordret, og fjellene bør heller forstås som kulturelt og politisk konstruerte objekter. Fjellene er ikke bare et fysisk rom; de er et produkt av menneskelige perspektiver og handlinger. I mange tilfeller har folk i lavlandet, for eksempel byboere, sett på fjellene som noe “oppe” i forhold til seg selv, og deres forståelse av fjell er derfor preget av et eksternt synspunkt.

Historisk sett har fjell blitt innlemmet i governance-strukturer, spesielt i Europa, der de ble en del av moderne statsforvaltning, ressursforvaltning og nasjonsbygging. I kolonitiden ble fjellene brukt som symboler på imperialistisk makt og som laboratorier for vitenskapelige eksperimenter. Den objektive vitenskapelige tilnærmingen til fjellene tillot imperialistiske makter å kontrollere og administrere fjellområdene på en måte som ofte usynliggjorde de lokale perspektivene og betydningene som befolkningen knyttet til disse landemerkene.

Fjell er ikke bare fysiske objekter i landskapet, men også figurer som har både materielle og semiotiske aspekter. Det betyr at fjellene ikke kan reduseres til et enkelt objekt som er delt mellom forskjellige synspunkter. Tvert imot, de representerer et mønster av flere relasjoner og forståelser, som er kulturelt betinget. Dette fører til en erkjennelse av at fjellene eksisterer i mange former samtidig, avhengig av hvilken kultur eller hvilket politisk system man ser dem gjennom.

Et annet viktig perspektiv som er essensielt for forståelsen av fjellenes rolle, er å anerkjenne den politiske utfordringen som følger med det å tenke om, med, eller for fjellene. Fjellene fungerer ikke bare som fysiske objekter i et landskap, men de er også en del av et større nettverk av symboler, maktstrukturer og kulturelle narrativer. Derfor må man i politikken rundt fjellforvaltning og ressurser også ta hensyn til de ulike kulturelle, religiøse og politiske betydningene som fjellene har for folkene som bor i deres nærhet.

I et globalisert perspektiv er det essensielt å forstå at fjell ikke er ensartede objekter som kan reduseres til enkle fysiske attributter. De er i stedet flerfoldige i sine betydninger og kan ikke nødvendigvis sammenlignes direkte med hverandre på en enkel måte. På samme måte som et kulturelt perspektiv på fjell kan være helt forskjellig i Himalaya sammenlignet med Alperne, er forståelsen av hva fjellene representerer i politisk og religiøs sammenheng også forskjellig. Det er nødvendig å utvikle et perspektiv på fjell som anerkjenner deres politiske, kulturelle og religiøse dimensjoner i tillegg til deres fysiske form.

Hvordan Ekomodernisme Utfordrer Tradisjonell Miljøaktivisme i Tidenes Perspektiv

Ekomodernisme representerer en progressiv og humanistisk visjon for menneskehetens fremtid i antropocen, en tid hvor menneskelige aktiviteter har en global og gjennomgripende effekt på planetens økosystemer. Denne visjonen bygger på troen på at menneskets teknologiske innovasjoner, støttet av offentlig finansiering, kan føre til både universell velstand og planetarisk gjeninnføring av natur. Likevel, selv om denne visjonen kan fremstå som en løsning på dagens miljøkrise, stiller den spørsmål ved hvordan teknologien som er nødvendig for å realisere slike drømmer, kanskje ikke er tilgjengelig i mange tiår, og om det er moralsk forsvarlig å satse på en slik utopisk fremtid når de teknologiske premissene er så fjerne.

Kritikken mot ekomodernisme kommer først og fremst fra tradisjonelle miljøfilosofer og aktivister, som advarer om at vi står overfor en ekstensiv økologisk kollaps dersom vi ikke raskt omfavner en mer bærekraftig og forsiktig tilnærming til både økonomisk aktivitet og ressursforbruk. I motsetning til dette, fremmer ekomodernistene en visjon hvor global velstand kan oppnås gjennom teknologisk utvikling som kan overvinne de fysiske og politiske barrierene som tradisjonelle tilnærminger til bærekraft har møtt.

På overflaten kan ekomodernismen synes å være en optimistisk vei fremover. Dette er en visjon hvor avansert teknologi kan avhjelpe globale miljøproblemer ved å frigjøre oss fra de naturgitte begrensningene, gjennom en radikal innovasjon innen energi, infrastruktur og industri. Imidlertid ligger det et fundamentalt spørsmål om hvor realistisk denne visjonen egentlig er. Teknologiene som kreves for å realisere et "høyt energinivå" planet, som ekomodernistene etterstreber, er fremdeles på et tidlig stadium, og kan ikke anses som tilgjengelige i den nødvendige tidsrammen for å møte dagens miljøkrise.

I et slikt perspektiv kan den tradisjonelle miljøbevegelsen, som ofte oppfordrer til redusert økonomisk aktivitet og en gradvis nedskalering av ressursbruk, framstå som en tilbakeholden og, i noen tilfeller, utopisk tilnærming. Ekomodernistene på sin side ser på en slik nedskalering som politisk og sosialt urealistisk i dagens globaliserte verden. Den enorme økonomiske og demografiske omveltningen som kreves for å oppnå en bærekraftig fremtid, er i deres øyne ikke gjennomførbar i et globalt samfunn som er drevet av økonomisk vekst og internasjonale maktspill. I stedet fremmer de en visjon hvor global likhet og åpenhet, støttet av innovasjon og høyteknologiske løsninger, vil kunne drive politisk handling og effektiv miljøbeskyttelse.

Men det finnes betydelige tidsmessige utfordringer i denne visjonen. I dag er vi langt fra å kunne realisere et høyt energinivå på planeten som kan erstatte tradisjonelle metoder for bærekraftig utvikling. Det er klare utfordringer når det gjelder både teknologisk utvikling og global politisk enighet om hvordan dette skal gjennomføres. I tillegg reiser ekomodernismens fokus på teknologi spørsmål om etikk og rettferdighet. Hvis teknologi alene kan redde planeten, hva skjer med de samfunnene og økosystemene som ikke har tilgang til denne teknologien, eller som kan bli skadelidende på grunn av dens implementering?

En annen viktig dimensjon av ekomodernismen er dens syn på globalisering. I motsetning til de som advarer mot de ødeleggende effektene av en stadig mer globalisert verden, ser ekomodernismen på global integrasjon som en nødvendighet for å oppnå de teknologiske fremskrittene som kreves for å håndtere de enorme miljøutfordringene. I deres syn er en "høy-energi planet" et symbol på globalt samarbeid hvor teknologiske løsninger og politisk enighet går hånd i hånd for å møte utfordringene som følge av global oppvarming og ressursmangel.

Kan økonomiske interesser overstyre naturens rett til bevaring og restaurering i EU-retten?

EU-domstolen har ved gjentatte anledninger slått fast at beskyttet natur og truede arter innen EU ikke bare er nasjonale anliggender, men utgjør en felles europeisk arv. Dette juridiske rammeverket innebærer at skade på slike økologiske verdier ikke vurderes som ordinær ressursforvaltning, men som angrep på noe felles og uerstattelig. Dette prinsippet ble eksplisitt understreket i dommen om Białowieża-skogen, hvor domstolen konkluderte med at de foreslåtte hogstaktivitetene ville forårsake irreversibel skade på EUs felles naturarv.

I forlengelsen av dette har EU-domstolen utviklet en tydelig distinksjon mellom reparerbare og uopprettelige miljøskader. Små inngrep, som isolert sett kan synes ubetydelige, kan likevel anses som uakseptable dersom de samlet truer en Natura 2000-lokalitets evne til økologisk restitusjon. Dette er et viktig rettslig mottiltak mot den kumulative trusselen som ofte beskrives som "døden fra tusen små kutt".

Et viktig prejudikat er Weser-saken, hvor EU-domstolen fastslo at en forringelse av den økologiske statusen til et vannforekomst er til stede selv om bare ett kvalitetsparameter – eksempelvis fiskebestand – går ned i verdi, uavhengig av om andre indikatorer forblir uendret. Denne rettspraksisen blir kritisert for å utelukke avveininger, noe som setter søkelys på hvor vanskelig det er å operasjonalisere en økosentrisk tilnærming innenfor et rettssystem preget av antropocentriske styringslogikker.

Et annet talende eksempel er hamster-saken fra Frankrike, hvor landet ble dømt for å ha unnlatt å iverksette tilstrekkelige tiltak for å redde en sterkt truet art. Domstolen krevde ikke bare bevaring, men en robust gjenopprettingspolitikk. Dette signaliserer et rettslig skifte fra ren vern til aktiv økologisk gjenopprettelse, særlig i lys av den alarmerende tilstanden til mange av Europas økosystemer.

Men dersom naturen virkelig skal få forrang, må rettighetene den tilkjennes også ha presedens over økonomiske interesser. I Grüne Liga Sachsen-dommen, hvor en bro allerede var bygget og forårsaket økologisk skade, gjorde domstolen det klart at økonomiske kostnader – inkludert potensielt riving av allerede fullførte konstruksjoner – ikke kan tillegges avgjørende vekt i vurderingen av alternative løsninger etter habitatdirektivets artikkel 6(4). Økonomisk hensyn er dermed ikke likestilt med målet om å bevare naturtyper og arter.