Hva har skjedd med det progressive idealet i amerikansk universitetskomposisjon?

I løpet av de siste tiårene har amerikansk universitetskomposisjon gjennomgått en dyp omveltning, hvor tidligere progressive idealer har blitt utfordret av både interne svakheter og ytre politiske og økonomiske krefter. I en tid hvor høyere utdanning er sterkt kommersialisert, har de førsteårskursene i skriveundervisning – en gang et viktig, progressivt prosjekt – blitt en arena for effektiv administrasjon av lavlønte akademiske arbeidskrefter, forvaltet av en liten gruppe profesjonelle ledere. Denne utviklingen har ført til økende frustrasjon blant både akademikere og studenter, som har begynt å stille spørsmål ved om organisasjoner som National Council of Teachers of English (NCTE), Conference on College Composition and Communication (CCCC) og Writing Program Administrators (WPA) fortsatt er i stand til å ivareta de progressive verdiene som de en gang sto for.

Kritikkene som fulgte, handlet ikke bare om mangel på handling i en spesifikk sak, men om en dypere følelse av at de grunnleggende verdiene som burde ha definert komposisjonsfeltet – verdier knyttet til akademisk frihet, politisk engasjement og sosial rettferdighet – hadde blitt underminerte. For mange var dette et tegn på at feltet som helhet hadde vært gjennomsyret av et ikke-kritisk forhold til nyliberalismen, og at komposisjonsfagets progressive arv, som en gang hadde stått sterkt i forbindelse med borgerrettighetsbevegelser og revolusjonære ideer, nå hadde blitt undergravd.

Når vi ser på utviklingen i komposisjonsfaget, er det viktig å erkjenne at det ikke bare er markedskreftene som har påvirket det, men også de interne kompromissene som har funnet sted gjennom tidene. Fra de tidlige idealene om universell utdanning, folkelig læring og frigjøring av undertrykte grupper, til dagens utfordringer, er det klart at komposisjon som felt har vært i konstant spenning mellom de progressive visjonene og de mer konformistiske kreftene som har blitt stadig mer dominante.

I denne konteksten er det verdt å se nærmere på de øyeblikkene hvor venstreorienterte grupper har forsøkt å gjøre en forskjell. På 1970-tallet ble det vedtatt et vedtak som omhandlet studentenes rett til sitt eget språk (SRTOL), et tidlig eksempel på venstresidens engasjement i komposisjonsfaget. I 1988 fulgte den nasjonale språkpolitikkens erklæring, som også forsøkte å utfordre den etablerte akademiske konsensusen og gi et nytt perspektiv på språklig mangfold og inkludering.

Men disse radikale bevegelsene har ikke alltid vært i stand til å påvirke feltet på lang sikt. I stedet har mange av dem blitt innesluttet i et system som gradvis har blitt mer markedsorientert og tilpasset de økonomiske realitetene i dagens høyere utdanning. Dette har ført til en spenningsfylt relasjon mellom akademisk frihet og institusjonelle interesser, som ofte har resultert i en passivitet fra profesjonelle foreninger som NCTE, CCCC og WPA.

Selv om det kan virke som om komposisjonens historie har vært en uavbrutt kamp for progressive verdier, viser et mer nyansert blikk at disse øyeblikkene av radikal politikk ofte har vært unntak, snarere enn regelen. Samtidig er det nødvendig å erkjenne at de progressive kreftene som en gang spilte en viktig rolle i utviklingen av komposisjon, har vært utsatt for sterke krefter som har redusert deres innflytelse i det moderne akademiske landskapet.

Komposisjonens nåværende tilstand kan dermed forstås som et resultat av flere faktorer: nyliberalismen, intern svikt og fragmentering, og en historisk ambivalens i forhold til de progressive idealene som en gang ble ansett som grunnleggende for fagfeltet. Det er viktig å forstå disse dynamikkene for å kunne vurdere hvordan feltet kan utvikles videre, og hvilke tiltak som kan tas for å revitalisere de progressive elementene som har vært en del av komposisjonens identitet fra begynnelsen.

Hvordan kan partnerskap mellom toårige og fireårige utdanningsinstitusjoner fremme rettferdighet og demokratiske verdier i utdanning?

Partnerskap mellom toårige og fireårige utdanningsinstitusjoner er et viktig skritt mot å fremme rettferdighet og likeverd i utdanning. Et slikt samarbeid kan bidra til å skape en mer inkluderende akademisk kultur og gjøre høyere utdanning tilgjengelig for et bredere spekter av studenter. Et konkret eksempel på dette er samarbeidet mellom University of Utah og Salt Lake Community College (SLCC), som har utviklet to nye «bro-kurs» for studenter før de overføres til universitetet. Dette initiativet representerer en innovasjon som gagner både institusjonene og studentene, ettersom det gir studentene muligheten til å forberede seg på overgangen til et fireårig universitet på en strukturert og rettferdig måte. Samarbeidet er også preget av en felles visjon, som er bygget rundt syv prinsipper for å ivareta rettferdighet: Å anerkjenne ulikheter, være kolleger, verdsette forskjeller, sette studentene i sentrum, adressere materielle forhold, utdanning for sosial rettferdighet, og engasjere seg med lokalsamfunnene. Disse prinsippene legger grunnlaget for et partnerskap som både utfordrer eksisterende maktstrukturer og søker å gi studentene bedre muligheter til å lykkes i sitt akademiske og profesjonelle liv.

I en tid hvor rask kapitalisme dominerer utdanningssystemet, er det viktig at både toårige og fireårige institusjoner anerkjenner verdien av de forskjellige kunnskapene og erfaringene som finnes i begge miljøene. Toårige høyskoler er ofte sett på som steder for "grunnleggende" utdanning, og studentene der blir ofte oversett når det gjelder mer avansert akademisk teori og forskning. Dette er en feilslutning som ikke tar hensyn til den verdifulle kunnskapen og erfaringen som toårige høyskolelærere besitter. Som Griffiths (2017) peker på, er synligheten av denne kunnskapen avgjørende for å forbedre profesjonell legitimitet og for å fremme en mer rettferdig og inkluderende tilnærming til utdanning. Det handler om å anerkjenne at lærere i toårige høyskoler har en spesiell kompetanse, og at de kan være viktige aktører i å skape endringer i både institusjonene de er en del av og i utdanningssystemet generelt.

Når lærere fra toårige høyskoler tar på seg rollen som kunnskapsbyggere og aktivister, bidrar de til å skape en sterkere profesjonell identitet som kan bryte med tradisjonelle hierarkier innen akademia. Det er på tide å forstå at både universitetene og toårige høyskoler har en gjensidig interesse i å fremme rettferdighet og respekt, og at et samarbeid som anerkjenner verdien av hverandres kunnskap og erfaring kan gi en mer demokratisk og rettferdig utdanning. Dette kan gi både studenter, lærere og institusjoner muligheten til å lære av hverandre og å bidra til en mer rettferdig utdanning for alle.

I lys av disse argumentene er det viktig å erkjenne at den politiske vendingen i utdanning ikke kan være vellykket uten en ekte inkludering av toårige høyskoler. For at utdanningssystemet skal være rettferdig og demokratisk, er det nødvendig å bygge partnerskap som er fundamentalt rettferdige, og som gir plass til lærerne og studentene i de toårige institusjonene, der forholdene ofte er langt mindre ideelle enn i universitetene. Dette inkluderer å anerkjenne de utfordrende arbeidsforholdene som lærere i disse institusjonene møter, og å gi dem større profesjonell autonomi og akademisk autoritet.

Den politiske vendingen må derfor engasjere seg med disse institusjonene på en måte som fremmer rettferdighet, respekt og like muligheter for alle studenter, uavhengig av hvilken type utdanningsinstitusjon de begynner sin akademiske reise ved. Uten dette er risikoen stor for at de samme hierarkiske og instrumentelle strukturene som har preget utdanningssystemet i flere tiår, fortsetter å ekskludere viktige perspektiver og erfaringer, og forsterker ulikhetene i samfunnet. Det er derfor avgjørende at lærere, akademikere og institusjoner omfavner et samarbeid som setter rettferdighet og inkludering i sentrum.

Hvordan symboler, kropp og tekster kan endre samfunnet: Kampen om å "overlevere stafettpinnen" i sosial rettferdighet

Begrepet "overlevere stafettpinnen" kan virke enkle, men i konteksten av sosial rettferdighet innebærer det langt mer enn bare en fysisk handling. Stafettpinnen, som i friidrett symboliserer et samarbeid mellom løpere, er i denne sammenhengen et bilde på kollektiv handling, der ideer, motstand og kamp for rettferdighet overleveres fra en generasjon til en annen. I stedet for å fokusere på individuelle handlinger, blir det viktigere å forstå hvordan sosiale systemer, tekstlige uttrykk og symbolske former kan være med på å drive frem bredere samfunnsendringer. Det er også nødvendig å forstå at denne prosessen ikke bare skjer på et individuelt nivå, men gjennom strukturer som ofte motarbeider slike endringer.

I stedet for å fokusere på individuelle handlinger av motstand, ser vi på hvordan disse handlingene er forbundet med større maktstrukturer som klassekamp og rasemessig undertrykkelse. For eksempel var Carlos' erfaringer som studentidrettsutøver i Texas fra 1965 til 1967 og som deltaker i OL i 1968 dypt knyttet til de økonomiske og politiske forholdene som også påvirket arbeiderklassen generelt. Rasismen han møtte, var ikke bare et spørsmål om enkeltpersoner, men et system av undertrykkelse som krysset rase og klasse.

Gjennom å utforske historien om John Carlos, en av de mest kjente svarte aktivistene i idrettens historie, kan vi se hvordan slike personers erfaringer ofte er blitt undertrykt eller glemt i lokal offentlighet. Da jeg først oppdaget John Carlos i universitetets arkiver, visste jeg ikke hva jeg skulle forvente. Jeg var på jakt etter dokumenter om studentaktivisme fra en tid hvor universitetet mitt nettopp hadde gjennomført desegregering. Jeg kom over Carlos’ navn tilfeldig, i en avisutklipp fra 1967 som var gjemt i et arkiv som behandlet "Negro Affairs". På det tidspunktet var hans tilknytning til universitetet helt fraværende fra lokal offentlighet. Først mange år senere ble hans innsats anerkjent gjennom en offentlig kampanje, og i 2012 mottok han en æresdoktorgrad fra universitetet.

Carlos' forhold til universitetet var ikke bare fraværende, men ble aktivt undertrykt. Til tross for hans bronsemedalje i 1968-OL, ble hans navn utelatt fra universitetets årbok, og det tok mer enn 50 år før han ble anerkjent på hjemmebane. Hans engasjement som student og aktivist ble forsøkt visket ut av de som ønsket å undertrykke kritikken av rasemessige forhold på campus. Dette historiske perspektivet understreker hvordan historiske og politiske krefter aktivt kan "slette" viktige personer og hendelser fra offentlig hukommelse.

Carlos' eget møte med universitetet flere tiår senere var emosjonelt. På et tidspunkt i sitt liv som forfatter og offentlig taler ble han invitert til campus, hvor han uttrykte at selv om universitetet hadde "forlatt" ham, hadde han aldri forlatt universitetet i sitt hjerte. Dette er et viktig poeng i kampen for sosial rettferdighet – det handler ikke bare om å endre fortiden, men om å anerkjenne og forene de delene av historien som har blitt undertrykt eller glemt.

Når vi ser på Carlos’ bidrag til den bredere kampanjen for sosial rettferdighet, blir det tydelig at kampen ikke handler om enkel seier, men om hvordan nettverk av aktivisme og sosial rettferdighet kan eksistere på tvers av tid og generasjoner. Det er viktig å forstå hvordan slike bevegelser er forankret i det som tidligere har vært radikale ideer og politiske kamper. Selv om noen av de viktigste nettverkene for sosial rettferdighet i dag har blitt mer etablerte, er de fortsatt en del av en lengre prosess som startet allerede på 1930-tallet, og som fikk betydelig fart under borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet.

Hva er visaens virkelige rolle i dagens globaliserte verden?

Visumprosesser er et usynlig, men essensielt aspekt ved det moderne akademiske og profesjonelle liv for mange mennesker over hele verden. Visumansøkninger og fornyelser er ikke bare nødvendige administrative oppgaver, de er en del av en større, ofte underkommunisert virkelighet som flere millioner mennesker møter i sine daglige liv, spesielt i land som USA. For mange av de som jobber og studerer i akademiske institusjoner, blir visumbehandling en vedvarende og slitsom prosess som reflekterer de dype ulikhetene som eksisterer i dagens globale arbeidsmarked. Disse prosessene, selv om de virker tekniske på overflaten, har vidtrekkende konsekvenser for individers rettigheter til å bo, jobbe og delta i det akademiske og profesjonelle fellesskapet.

Visum er ikke bare et administrativt verktøy for å sikre lovlig tilstedeværelse i et annet land, men de fungerer som en barriere, en deling, en måte å fragmentere menneskelige relasjoner på. Visumsystemene pålegger grensene for tilhørighet, der de som er tildelt visum får lov til å bevege seg og arbeide, mens de som står uten visum ofte finner seg selv i en konstant tilstand av usikkerhet og sårbarhet. Denne strukturen er et viktig aspekt ved hvordan dagens globale økonomi og politikk opererer, og hvordan den er med på å opprettholde ulikhet på tvers av nasjonale grenser.

Visaens rolle i dette prosjektet er ikke bare en nødvendighet for fysisk bevegelse; det er et symbol på et større system som opprettholder og forsterker forskjeller mellom de som har tilgang til mobilitet og de som ikke har det. Samtidig fungerer visumsøknaden som en katalysator for en annen type tilhørighet, en som er forankret i fellesskap og samarbeid på tvers av grenser. Ved å skrive visumsøknader sammen på tvers av nasjoner utfordres den tradisjonelle forståelsen av nasjonalitet og tilhørighet. Prosjektet søker å undergrave de grensene som opprettholder fragmenteringen av mennesker på tvers av ulike nasjoner, og peker på muligheten for en annen type tilhørighet: en som er forankret i menneskehetens felleskap, snarere enn i nasjonale grenser.

En annen viktig dimensjon ved visumprosessen er hvordan det fungerer som et system for temporær arbeidskraft, der de som er tildelt visum ofte lever med en konstant usikkerhet om sin fremtid. Selv for høyt utdannede fagfolk, som forskere og akademikere, kan visumene være midlertidige og ikke føre til permanent opphold eller statsborgerskap. Dette skaper en form for «prekært arbeid» hvor menneskene som er høyt kvalifiserte og har gjort betydelige bidrag til vitenskap og forskning, fortsatt er fanget i et system som behandler dem som midlertidig arbeidskraft, ikke som mennesker med langsiktig tilhørighet til et samfunn.

Den stille, men gjennomgripende naturen av visumproblematikk er noe som ofte overses i den offentlige debatten, særlig når det gjelder mer privilegerte grupper som akademikere. I motsetning til de som arbeider i lavstatusyrker, som kanskje ikke har tilgang til slike privilegier, blir visumproblemene i akademiske sammenhenger ofte sett på som mindre presserende, til tross for at de har en dyp emosjonell og økonomisk innvirkning på de som berøres.

Når vi ser på de globale ulikhetene og de menneskelige konsekvensene av visumsystemene, er det viktig å forstå hvordan disse prosessene ikke bare handler om fysisk mobilitet, men om maktstrukturer som bestemmer hvem som har rett til å være en del av verdens fellesskap. Dette er ikke et problem som er isolert til enkelte nasjoner, men et globalt fenomen som berører mennesker på tvers av kontinenter og kulturer. Visumprosessen er et kraftig symbol på hvordan grensene mellom nasjoner kan opprettholde ulikhet og fravær av tilhørighet, og hvordan disse grensene kan utfordres gjennom samarbeid og kollektiv handling på tvers av nasjonale og kulturelle skillelinjer.

Hva betyr en politisk vending i undervisning og akademia?

I den første delen av den politiske vendingen, undersøkes hvordan utdanning, særlig skriveundervisning, har blitt påvirket av neoliberale krefter, og hvordan disse kreftene har formet våre pedagogiske tilnærminger. Spesielt i USA, har komposisjonens rolle i høyere utdanning vært preget av en tilpasning til markedsøkonomiens krav, nasjonale interesser og profesjonalisering, som har marginalisert alternative, radikale perspektiver. Samtidig har vi sett sporadiske oppblomstringer av venstreorienterte bevegelser som har forsøkt å revurdere komposisjonens rolle som en pedagogisk praksis som både er kritisk og revolusjonær.

En betydelig del av denne diskusjonen kan knyttes til Angela Davis’ arbeid og hennes pågående engasjement for sosial rettferdighet, hvor hun understreker viktigheten av å organisere seg som om det var mulig å endre verden. I en samtale med Davis i 2014, ble det diskutert hvordan akademikere kan delta i den politiske kampen, spesielt i lys av de økende utfordringene som følger med nasjonalistiske bevegelser, økonomisk nedskjæring, massedømming og privatisering av utdanningen. Dette er relevante temaer som fortsatt preger vår tid, og det er viktig at vi som lærere forholder oss til dem i undervisningen.

For å forstå hva en politisk vending innebærer i dagens akademia, må vi også se på hvordan undervisningen er utformet i lys av Marxistisk teori. I tider med økende usikkerhet, som vi ser i dag, er det essensielt å revurdere hvordan etikk og sosial rettferdighet kan forstås gjennom materialistiske linser. Marx og Trotskijs ideer om solidaritet gir oss en dypere forståelse av hvordan handlinger av støtte og fellesskap ikke bare er moralske valg, men også handlinger som er formet av de materielle betingelsene i samfunnet. Å koble undervisningen til større politiske bevegelser blir dermed en form for pedagogisk praksis som anerkjenner den politiske og historiske konteksten som elevene lever i.

I denne sammenheng må pedagoger erkjenne at deres arbeid ikke bare er akademisk, men også politisk. Dette er spesielt viktig i møte med de utfordringene som global kapitalisme, klimaendringer og privatisering av utdanningssystemene medfører. Deborah Mutnick foreslår en Marxistisk pedagogikk som kobler lærere til bredere aktivistbevegelser og understreker at genuin utdanning må omfavne de historiske og aspirerende kampene for en mer rettferdig og menneskelig verden.

Videre ser vi at politisk bevissthet ikke bare kan utvikles gjennom teoretiske diskusjoner i klasserommet, men også gjennom konkrete handlinger og partnerskap, som de som pågår på toårige høyskoler. Disse institusjonene, ofte oversett i bredere akademiske diskusjoner, har en kritisk rolle i å skape rettferdige partnerskap som kobler undervisning med politisk handling og aktivisme. Det er derfor viktig å anerkjenne betydningen av disse skolene i den politiske vendingen som skjer i utdanningen, og å sørge for at deres erfaringer og perspektiver inkluderes i den pågående debatten.

En politisk vending i akademia kan derfor ikke forstås som en enhetlig tilnærming, men heller som en serie av praksiser som er dypt forankret i de spesifikke kontekstene hvor de utøves. Dette innebærer at undervisningens politiske innhold kan variere avhengig av sted og tid, men at grunnideen er den samme: å koble kunnskap og makt, å utvikle kritisk bevissthet og å engasjere seg i handling for sosial rettferdighet.

For å gjennomføre en politisk vending i undervisningen er det viktig å erkjenne hvordan maktstrukturer, som de som er forankret i nasjonalisme og kapitalisme, påvirker både studenters og læreres liv. Å forstå hvordan disse systemene virker på mikro- og makronivå, og å utvikle kritiske pedagogiske strategier, er avgjørende for å fremme en mer rettferdig og demokratisk utdanning. Dette krever et kontinuerlig arbeid med å utfordre det etablerte, og å bygge solidaritet både på og utenfor campus.