Hvordan diagnostisere og behandle håndledds- og karpalskader hos hunder

Karpalskader hos hunder, som kan omfatte både akutte og kroniske skader, innebærer en kompleks kombinasjon av skader på leddbånd, sener og benstrukturer i håndleddet. Den biomekaniske belastningen på karpus og de spesifikke strukturer som er involvert i skaden avgjør både behandlingsmetoden og utfallene. En av de mest alvorlige skadene er karpal hyperekstensjon, som kan føre til alvorlig ustabilitet i leddet. I slike tilfeller kan felles artrode­ses være nødvendig hvis skaden er tilstrekkelig alvorlig (Beierer, 2021).

Selv om hyperekstensjon er en vanlig følge av alvorlige skader, kan andre typer skader på karpus oppstå uten at de nødvendigvis fører til hyperekstensjon. Eksempler på dette er skade på mediale og laterale kollaterale leddbånd, tendinopati i flexor carpi ulnaris (FCU), desmitis i accessory metacarpal ligament, samt tendinopati i både overflatiske og dype digitale fleksorer (SDF/DDF). Skader på disse strukturene kan føre til nedsatt funksjon, men uten at de nødvendigvis medfører karpal hyperekstensjon eller instabilitet.

Luksasjoner og subluksasjoner kan oppstå på grunn av skade på flere leddbånd og/eller leddkapsel. En studie har vist at 31% av luksasjonene skjedde i antebrachiocarpal leddet, 22% i middle carpal leddet, og 47% i carpometacarpal leddet (Parker et al., 1981). En annen studie rapporterte at fordelingen var 10% i antebrachiocarpal ledd, 50% i middle carpal ledd og 40% i carpometacarpal ledd (Piermattei et al., 2006b). Frakturer i karpalknoklene, spesielt i idrettshunder som er utsatt for høy belastning, er også vanlige og kan være vanskelige å diagnostisere på vanlige røntgenbilder.

Det er spesielt viktig å merke seg at frakturer av radial carpal ben ofte oppstår i aktive hunder uten å være forbundet med umiddelbar traumatisk hendelse. Hunder som boxere, engelske springer spaniels, settere og pointere har en økt risiko for slike frakturer, muligens på grunn av ufullstendig fusjon av ossifikasjonssentrene i radial carpal ben (Li et al., 2000; Tomlin et al., 2001; Gnudi et al., 2003). Frakturer på den aksessoriske karpalknoklen er også vanlige hos løpshunder, spesielt på høyre ben, trolig på grunn av den biomekaniske belastningen som følger med høyhastighetsløp.

Karpalskader hos hunder kan også være et resultat av akutt hyperekstensjon som følge av overdreven belastning. Dette skjer ofte ved plutselige, traumatiske hendelser som fall, hopp fra høyder eller vridninger under belastning (Kapatkin et al., 2012). I tillegg kan det oppstå utviklingsmessig karpal hyperekstensjon hos visse hunderaser som Dobermann og tyske schæfere. Denne typen skade kan også utvikle seg hos eldre hunder av visse kollie-raser som et resultat av degenerative prosesser i leddene (Whitelock, 2001).

Tendon- og ligamentsskader, som for eksempel skade på mediale og laterale kollaterale leddbånd eller FCU tendinopati, oppstår oftest som følge av kronisk, repetitiv belastning. Slike skader kan være et resultat av vedvarende stress som stammer fra repetitivt traume, spesifikke prestasjonsaktiviteter eller feilaktig konformasjon av leddene. Akutte traumer kan også forårsake mindre alvorlige skader på sener og leddbånd uten at det fører til hyperekstensjon eller andre alvorlige skader.

For å forstå hvorfor disse skadene oppstår, er det viktig å vite at de mekaniske egenskapene til karpale leddbånd spiller en avgjørende rolle i å motstå overdreven belastning. De aksessoriske metakarpale leddbåndene har den høyeste elastisitetsmodulen, noe som hjelper til å forhindre hyperekstensjon. I kontrast har de mediale og laterale kollaterale leddbåndene en lavere elastisitetsmodul, noe som gjør at de lettere kan svikte og føre til avvikende bevegelser som valgus eller varus.

Diagnostisering av karpalskader kan være utfordrende, spesielt i tilfeller med mildere forstrekninger eller forstuing. Diagnostiseringen begynner vanligvis med en grundig ortopedisk evaluering for å vurdere halthet og isolere smertens kilde. Det er viktig å vurdere hunden både når den går og når den tråkker, spesielt under støttefasen i gangen, for å identifisere eventuelle tegn på karpal hyperekstensjon. Palpasjon kan avdekke mykvevssvulst, ubehag, knusing, redusert bevegelsesområde eller instabilitet når leddet belastes.

Det er viktig å forstå at behandling av slike skader kan variere avhengig av alvorlighetsgrad, og at beslutninger om kirurgiske inngrep, som for eksempel artrodesis, ofte tas basert på skadens omfang og strukturens skadegrad. Behandling kan også inkludere konservative metoder som hvile, fysioterapi og smertelindring, avhengig av typen og alvorlighetsgraden av skaden.

Hvordan rehabiliteringsterapi kan hjelpe ved muskel- og seneskader hos hunder: En vurdering av funksjonelle terapier

Rehabiliteringsterapi har blitt et stadig mer viktig verktøy i behandlingen av ortopediske lidelser hos hunder, spesielt ved skader på bekkenbenets muskler og sener. En omfattende evaluering av den pelvinske ekstremiteten er essensiell, spesielt når tegn på smerte eller skade er subtile. Denne artikkelen tar for seg de viktigste aspektene ved rehabilitering av hunder med slike skader, og hvordan funksjonell vurdering spiller en sentral rolle i behandlingen.

En viktig forskjell mellom ortopediske og rehabiliterende undersøkelser er fokuset på funksjon. Rehabilitering vektlegger ikke bare behandling av fysiske symptomer, men også hvordan dyret kan tilbake til sine daglige aktiviteter og, om relevant, sportslige prestasjoner. Funksjonell vurdering gir dermed en dypere forståelse av hvordan skaden påvirker hundens livskvalitet og bevegelighet. Det er gjennom denne tilnærmingen at man kan vurdere om målene for rehabiliteringen er oppnådd, og om de nødvendige tilpasningene er gjort i behandlingen.

I rehabiliteringsvurderingen er det viktig å gjennomføre en systematisk og grundig evaluering av både de pelvinske ekstremitetene og hele kroppen. Det er essensielt å vurdere hvordan hunden beveger seg, hvilke stillinger den tar i hvile, og hvordan disse posturene kan indikere smerte eller restriksjoner i bevegeligheten. Å vurdere gangart og spesifikke funksjonelle aktiviteter er også avgjørende for å forstå hvordan skaden påvirker hundens daglige liv.

Posturevaluering er et av de viktigste verktøyene i denne vurderingen. Det bør legges merke til hvordan hunden belastet de pelvinske ekstremitetene, spesielt ved stående, sittende eller når den ligger på magen. Unormal holdning kan indikere enten smerte eller bevegelsesbegrensninger. Dette kan gi verdifull informasjon om hvilke ledd som er berørt og hvordan hunden kompenserer for skaden.

En annen viktig del av evalueringen er vurdering av funksjonen. Funksjonelle oppgaver som overgangen mellom sittende og stående stilling, samt navigering på trappetrinn, bør vurderes i klinisk setting. Noen oppgaver, som høyhastighets svinger eller bitearbeid, kan kreve vurdering via video, og bør ikke overses, da de kan avsløre skader som kun manifesterer seg under høyere intensitet. Som hos menneskelige idrettsutøvere, blir mange idrettsskader først tydelige når dyret utfører komplekse bevegelser.

Rehabiliteringsprosessen innebærer mer enn bare fysisk terapi. Den inkluderer også psykologiske aspekter, som hvordan hunden reagerer på stress og angst under undersøkelsen. Smerteskalaene kan variere avhengig av hundens reaksjon på berøring og manipulering. Det er derfor viktig å tilrettelegge for et rolig og trygt miljø under undersøkelsen. Ofte er det nødvendig å la hunden få tid til å roe seg, og restriksjoner bør holdes på et minimum for å gjennomføre en nøyaktig vurdering.

For å utvikle en effektiv rehabiliteringsplan er det nødvendig å kombinere funnene fra undersøkelsen med informasjon om skadefasen og hundens individuelle behov. Planen bør tilpasses til den spesifikke pasienten, med tanke på både skadeomfang og de funksjonelle kravene hunden måtte ha i sitt daglige liv. Dette inkluderer blant annet vurdering av hvordan hunden bruker sine bakben under aktivitet, hvordan den beveger seg, og hvilke posisjoner eller aktiviteter som kan være smertefulle eller ubehagelige.

I tillegg til de fysiske aspektene ved rehabilitering, er det også viktig å vurdere de emosjonelle og psykologiske faktorene som kan påvirke hundens gjenoppretting. Mange hunder kan oppleve stress eller angst i forbindelse med behandling, noe som kan forlenge rehabiliteringstiden eller redusere effekten av terapien. Derfor er det viktig å ta hensyn til hundens mentale velvære gjennom hele rehabiliteringsprosessen, og sikre et støttende miljø både under behandlingen og i restitusjonsfasen.

Hvordan ultralyd og MR bidrar til diagnostikk og behandling av bløtvevsskader hos hunder

Ultralydundersøkelse og MR (magnetisk resonansavbildning) har blitt uunnværlige verktøy i diagnostikk og behandling av bløtvevsskader hos hunder, spesielt i idrettsmedisin og rehabilitering. Når det gjelder å visualisere og vurdere bløtvevsskader, har både MR og ultralyd sine unike fordeler og begrensninger.

Mens MR er svært effektivt for å oppdage skader og endringer i bløtvev, er det en relativt kostbar metode og ikke alltid tilgjengelig for alle klinikker. Det kreves også at hunden er i narkose for å få best mulige bilder, noe som kan være en utfordring ved for eksempel akuttbehandling.

Ultralydundersøkelse har flere praktiske fordeler i sammenligning med MR. Denne metoden benytter høyfrekvente lydbølger som sendes gjennom vevet og gir sanntidsbilder av det undersøkte området. Ultralydundersøkelser er i stor grad avhengige av operatørens ferdigheter, og utdannelse og erfaring er avgjørende for å kunne tolke bildene korrekt. Blant de store fordelene med ultralyd er at den kan utføres på våkne eller lett sederte hunder, og kostnadene er mye lavere enn for MR eller CT, noe som gjør den mer tilgjengelig for veterinærer. Den er også et effektivt verktøy for å følge helingsprosessen ved å ta gjentatte målinger over tid.

For å få et korrekt bilde er det viktig at ultralydundersøkelsen korreleres med fysiske undersøkelsesfunn. I noen tilfeller kan ultralydvise endringer i senene som ikke nødvendigvis korresponderer med kliniske symptomer, noe som understreker viktigheten av grundige kliniske undersøkelser før diagnosen stilles.

I skulderen, som er et område hvor skader på bløtvev er vanlige, kan også andre strukturer som infraspinatus- og teres minor-senene vurderes ved hjelp av ultralyd, selv om det er lite dokumentasjon om patologiske forandringer i disse strukturene (Cook, 2016). Det har vært en økt interesse for også å vurdere medialt glenohumeral ligament (MGL) og subscapularis-senen, men disse strukturene er vanskeligere å visualisere på ultralyd, og krever ofte spesialutstyr og erfarne operatører (Gemignani et al., 2023).

Selv om begge bildediagnostiske metoder – MR og ultralyd – har sine fordeler, er det viktig å bruke den mest hensiktsmessige metoden avhengig av skaden og pasientens tilstand. MR er bedre egnet for å undersøke dype strukturer og bindevevsskader, mens ultralyd er et kostnadseffektivt og raskt verktøy for å vurdere overfladiske bløtvevsskader og for å overvåke helingsprosessen.