Hvordan Australias tilnærming til våpenvold og politikk har utviklet seg: Læringene fra Christchurch og Port Arthur

Den tragiske skyteepisoden i Christchurch-moskeen i mars 2019 førte til et nytt, fryktinngytende teknologisk aspekt ved massakrene, da gjerningspersonen sendte angrepene direkte på internett. Straks etter hendelsen presset Australias eSafety-kommissær, Julie Inman Grant, på for at alle sosiale medieplattformer skulle fjerne videoer og bilder fra angrepene. Dette førte til en rask implementering av nye lover for å håndheve kravene. Australia er det eneste landet som har en tilsvarende eSafety-kommissær, opprettet for å sikre trygg bruk av internett, spesielt for å beskytte kvinner og barn mot seksuelt misbruk og vold, i tillegg til mange andre sårbare grupper. Etter en massakre i Buffalo, New York i mai 2022, sendte eSafety-kommissæren ut varsler med bøter for å fjerne både videoene fra skytingen og gjerningspersonens manifest – et manifest som sies å være inspirert av Christchurch-gjerningspersonen.

Selv om det finnes forbindelser mellom den amerikanske National Rifle Association (NRA) og australske politikere, er det viktig å merke seg at våpenlobbyen ikke har kontroll over utfallet av beslutningene som tas om våpenkontroll i Australia. Dette er en virkelighet som ikke vil endre seg, uavhengig av hvem som sitter ved makten i USA. Det ble påpekt i flere analyser at de fleste australiere ikke er villige til å tillate at landets strenge våpenlover blir svekket, og tross press fra lobbygrupper, har Australias vilje til å opprettholde disse restriksjonene forblitt urokkelig.

Politisk sett var det også en interessant utvikling i forkant av det føderale valget i 2022, da Scott Morrison og minister for immigrasjon, Alex Hawke, spilte et maktspill for å kontrollere nomineringen av kandidater til Liberal Party i New South Wales. Dette var en prosess som var så kompleks at det kun var de mest innvidde som kunne forstå de virkelige motivene bak beslutningene. Til tross for kontroversene rundt disse valgene, inkludert valget av Katherine Deves som kandidat i Warringah, som ble sett på som en fiendtlig figur for transkjønnede, ble det tydelig at de politiske strategiens feilgrep skulle få store konsekvenser. Morrison og hans team satset på å bruke kulturelle konflikter rundt transpersoners rettigheter som et virkemiddel for å vinne konservative velgere, spesielt i forsteder med en stor religiøs befolkning.

Imidlertid skulle denne strategien vise seg å være mislykket, og Deves, med sine kontroversielle uttalelser om transkjønnede, bidro til et ytterligere tap for Liberal Party. Hennes synspunkter om transkjønnede barn og idrett ble sett på som ekstremt og ble ikke godt mottatt av det brede publikum. Denne politikken, som også har blitt et stadig mer betent tema i amerikansk politikk, ble ikke ansett som en vinnerstrategi i Australia. Resultatene fra valget bekreftet at mange australiere avviste slike divisive temaer, og Morrison ble ansett som politisk utbrent.

En annen faktor som hadde stor betydning var Morisons manglende evne til å møte nasjonens forventninger, spesielt etter den katastrofale håndteringen av bushbrannene i 2019. Hans beslutning om å ta ferie i Hawaii mens katastrofen raste, og hans forsøk på å bagatellisere kritikken, gjorde at han ble sett på som uærlig. Dette ble forsterket gjennom hans håndtering av Covid-19, hvor han flere ganger ble ansett å ha fremsatt feilaktige påstander.

Alt dette bidro til at han ble sett på som den første australske «post-sannhet» statsministeren, i likhet med Donald Trump i USA. Dette førte til at mange australiere så på ham som en politiker som spilte på alternative fakta og politiske løgner. Hans tilknytning til de voksende kulturkrigene rundt identitetspolitikk og religiøs konservatisme, som tidligere har vært dominerende i amerikansk politikk, fikk ikke samme gjennomslag i Australia. I stedet ble det tydelig at australierne ønsket å holde seg til grunnleggende verdier om ærlighet og ansvarlighet.

Mange australiere, spesielt fra de større byene som Sydney og Melbourne, stemte på uavhengige kandidater som representerte alternative verdier, som klimaendringer, likestilling og anti-korrupsjon. Dette var en refleksjon av et bredt ønske om fornyelse i politikken, hvor de etablerte partiene ikke lenger appellerte til den brede velgermassen. De uavhengige kandidatenes vekst i 2022 var et klart signal om at det var på høy tid å endre den politiske retningen i landet.

For å forstå disse endringene, er det viktig å erkjenne hvordan politiske og sosiale bevegelser i Australia har fått fotfeste på en annen måte enn i USA. Australia har vært i stand til å opprettholde et strengt våpenregime og har nektet å gi etter for divisive politiske strømninger som har preget den amerikanske debatten om våpen og identitet. Dette viser at, til tross for internasjonale påvirkninger, kan et lands politiske kultur og verdier spille en avgjørende rolle i hvordan de møter utfordringer i vår tid.

Hvordan har begrepet «fake news» og «folkets fiende» endret forholdet mellom politikere og medier?

Begrepene «fake news» og «folkets fiende» har blitt kraftfulle verktøy for politikere, spesielt i USA og Australia, for å undergrave journalistikkens legitimitet og ansvarlighet. Når politikere bruker uttrykket «fake news» som en avvisning av uønsket mediedekning, unndrar de seg kritisk granskning og svaransvar. Dette fenomenet har særlig blitt tydelig i Donald Trumps retorikk, hvor «fake news» ikke bare er en merkelapp, men også en strategi for å svekke medier som utfordrer ham.

Historisk sett er bruken av uttrykket «folkets fiende» spesielt alarmerende. Under Stalin i Sovjetunionen ble dette begrepet brukt for å rettferdiggjøre ekstreme undertrykkelser, inkludert henrettelser, deportasjoner og fengslinger. Den hemmelige talen til Khrusjtsjov i 1956 avslørte hvordan begrepet fungerte som en måte å undertrykke enhver form for uenighet eller kritikk uten behov for bevis. Trump kanaliserer denne autoritære arv ved å kalle journalister for «folkets fiende», noe som setter press på pressefriheten og medienes rolle som demokratiets voktere.

Parallellene til Richard Nixons holdning til pressen er tydelige. Nixon beskrev pressen som fiender i private samtaler under Watergate-skandalen, noe som viste en dyp mistillit til mediene. Trumps stadige angrep på pressen under valgkamper og presidentperioden, inkludert å peke ut journalister i avsperrede områder og oppfordre til fiendtlighet mot dem, har skapt et giftig klima. Journalister har blitt utsatt for trakassering og vold, en utvikling som truer grunnleggende demokratiske prinsipper.

I Trumps politiske strategi spiller kontrollen over medielandskapet en sentral rolle. Han har søkt å dominere mediene på samme måte som han søker å dominere nasjonen. For å oppnå dette har han omfavnet radikale høyreorienterte medieplattformer, som Fox News, Twitter og Breitbart, som i stor grad har erstattet de tradisjonelle mediene CBS, NBC, ABC, New York Times og Washington Post i hans kommunikasjon. Rupert Murdochs Fox News har vært en nøkkelaktør i å bygge opp og forsvare Trump, og flere av kanalens profiler har vært hans mest trofaste støttespillere, til tross for en opprinnelig skepsis i 2015.

Samarbeidet mellom Trump-administrasjonen og Fox News har vært tett og gjensidig. Tidligere Fox-ledere har fått nøkkelroller i Det hvite hus, og Trump har latt seg påvirke direkte av hva han har sett på skjermen. Fox News’ kritikk av manglende finansiering til Trumps grensemur førte til en historisk regjeringsstenging da Trump valgte å nedlegge veto mot budsjettforslaget. Denne maktutvekslingen mellom media og politikk er enestående i amerikansk historie, og det gir et bilde av hvordan mediene kan bli en aktiv part i politisk styring, snarere enn en uavhengig vokter.

Rupert Murdochs strategi var å bryte med det etablerte medieoligopolet ved å nå en arbeidende klasse som var tiltrukket av frykt- og sinnebasert politikk, ofte knyttet til klasse og rase. Fox News oppfant ikke Trump, men kan sies å ha skapt publikum som han appellerte til. Trump ble talsperson for denne basen og brukte dette mediet som sin politiske plattform, noe som skapte en ny form for politisk kommunikasjon hvor direkte konfrontasjon med tradisjonelle medier var sentralt.

Det er viktig å forstå at denne utviklingen ikke bare handler om enkeltpersoner, men om et fundamentalt skifte i hvordan informasjon formidles og kontrolleres i demokratier. Medier som mister sin uavhengighet og legitimitet svekker ikke bare pressens rolle, men også tilliten til hele det politiske systemet. Når politikere kan avfeie kritikk som «fake news» uten konsekvenser, mister publikum muligheten til å være informert og til å holde makthaverne ansvarlige. Å forstå dette skiftet er essensielt for å kunne navigere i dagens medielandskap og bevare demokratiske verdier.

Er USA i ferd med å forlate demokratiet?

Trumps påstand om at valget i 2020 ble stjålet, har utviklet seg fra et påskudd til en trosbekjennelse. Det er ikke lenger viktig om det finnes bevis; det er nok at lederen sier det. Troen på løgnen blir viktigere enn sannheten. Det er her den autoritære strukturen trer frem i sin klareste form: en leder som aldri taper, og en tilhengerskare som opplever at ethvert nederlag er et angrep, ikke bare på ham, men på dem selv. De er ikke velgere, de er en menighet. De er ikke bare misfornøyde med motpartens politikk – de mener den er illegitim. Slik opphører demokratiet som konkurranse mellom ideer, og blir i stedet en kamp mellom det sanne og det forræderske, det ekte og det falske, det "amerikanske" og det anti-amerikanske.

Mange har forsøkt å forstå hvordan dette kunne skje. Forklaringer florerer: økonomisk usikkerhet, kulturell uro, medienes rolle, algoritmenes forsterking av polarisering. Men det som binder det hele sammen, er viljen til å tro. Til å tro på at systemet er ødelagt, at eliten har forrådt folket, at demokratiet er et hinder for nasjonens storhet, ikke dens fundament. Denne viljen til å tro er ikke begrenset til USA. Vi ser dens ekko i andre demokratier som nå glir mot illiberale former – Ungarn, Polen, Brasil – der ledere bruker demokratiske verktøy til å undergrave demokratiet innenfra.

Trump er ikke bare en amerikansk skikkelse. Han er blitt en global arketype: den sterke mann som lover å gjenopprette orden og verdighet gjennom autoritet og eksklusjon. Det er derfor han inspirerer ledere som Viktor Orbán. De forstår hverandre. De deler ikke nødvendigvis samme virkelighet, men de deler en metode: polarisering, kontroll over narrativet, og en permanent følelse av beleiring.

Men dette handler også om strukturer, ikke bare personer. Det amerikanske valgsystemet er i seg selv blitt en demokratisk svakhet. To av de siste fem presidentene har tiltrådt embetet uten å vinne flertallet av stemmene. Gerrymandering, valgregler og domstoler gir makt til minoriteter som i økende grad avviser det liberale demokratiets prinsipper. Når republikanske kandidater åpent erklærer at de vil sørge for at partiet aldri taper et valg igjen, peker det mot et demokratisk system som er i ferd med å bli et skall – en form uten innhold.

Det avgjørende er ikke hvorvidt Trump vinner eller taper neste valg. Det avgjørende er hvorvidt forestillingen om ham – og det han representerer – fortsetter å dominere amerikansk politikk og kultur. Allerede nå ser vi hvordan hans ideologi har formet neste generasjons kandidater og velgere. Og det er ikke sikkert at fremtidens autoritære ledere vil være like klossete og gjennomsiktige som ham.