Kazakene: Historie og Heder

Om kozakkene
Vitalij Dudin

Om meg
Jeg smakte på den forbudte frukten,
Og dermed er papiret mitt – hold deg fast.
Jeg er sønn av ikke vanlig folk,
Et blad revet fra treet.
Tsarene til mine forfedre verdsatte,
De anså dem som statens skjold,
Og om de hadde reddet landet,
Ville jeg blitt, som dem, en kosakk.
Men det ble ikke slik, det ble ikke til, men i livet
Er ingenting tilfeldig,
Kozakkene er ikke nødvendige for fedrelandet,
Og jeg har valgt sjøen for meg selv.
Jeg må si, i hemmelighet,
Jeg har aldri sittet i sadelen,
Og sjøen, dette yrket,
Som jeg valgte, angrer jeg ikke på.
Jeg har reist til interessante land,
Skrevet noe for sjelen,
Men i meg lever, merkelig nok,
Mine kosakk-røtter.
Nei, jeg angrer ikke på noe,
Så la sjøen tilgi meg,
At selv i skipets horn
Hører jeg hestenes hoven.

På elven Laba
På elven Laba
Tidlig om morgenen,
Over vannet svevde gryningen
Gjennom tåken.
Høyre bredd – til kosakkene tittet jeg,
Venstre bredd – til den gamle fjellandsbyen.
Tåken brøt sammen, revnet,
Dreide i virvelen, og forsvant.
Langs gjerdet vokser gress –
Brennesle til livet.
Kosakken ledet sin hest
Ut fra stallen.
Dyktig børstet han manen, rørte ved den,
Og galopperte rett fram.
Han kikket fra sin skjul –
Ungdommen sløver igjen på hestene.
Rosen på bladene
Skrinlagte hagen.
En ung kvinne, vakker,
Steg ut fra hagen,
Og tok spannet på skulderen
Skrådde ned stien til bekken.
I kilden reflekterte morgengryet,
Og kosakken ga hesten sin vann fra hånden.
I bekken rasler småsteinene,
Og kosakken lot hesten gå i trav.
Mot bekken, på en diskret sti,
Følger han kvinnen på hesteryggen.
Bramlende bærbusker, blå druer,
Og ved den stille viken – malurt.
To bøtter fylt til randen
Med kildevann.
Og på pilene fra morgenen
Synger nattergalen.
Hesten spratt lett,
Uten å vite om den fremmede sorgen.
Langt borte Laba,
Som bryter sitt løp, strømmer videre,
Og kosakkene drar til krig igjen i morgen.

Uro
Hva har skjedd i vårt eget land?
Kosakkene har mistet sin ro.
Det var en enkel tid, gjennom tidene –
Kongens vilje var lov.
Bevar freden på grensene,
Undertrykk folket under opprør,
Med uro – en kort samtale,
Og piskene hvis tjuv og svindler.
Vi samlet hæren – gikk til kamp,
Redde for ingen vanskeligheter,
Vi klaget aldri – kosakken var alltid
Klar for krig og kvinner.
Men hvordan herlig, når du vender hjem,
Skrin over den kjente stasjonen,
Hvile sjelen blant familien,
Som om krigen aldri hadde vært.
Og hvis det kom til en krangel med naboen,
Om kvinner eller noe lignende.
Kamp med knyttede hender – det var en ærlig kamp,
Bare kurenes folk ville ikke kjenne igjen.
Ugrei politikk delte krigere,
Kampene ble ikke om prinsipper.
Ingen tsar, hvem skulle man svare til?
Hvordan er det med friheten?
Så ble det stjålet,
Med hat og hævn,
Og en kosakk kan dø.

Før kamp
En stille stillhet, vakten over skogen,
Røyken fra bålet druknet i myrene.
Hestene vrinsket, ivrige,
I morgen er det på ny kamp, kamp fra morgenstunden.
Rengjort, kontrollert til siste hesteskospen,
Sølvet skinner på utstyret.
Ved signalet "på hestene", alt klart,
Venter kosakkens sabel, venter salen.
De venter på solens gry,
Kavaleri vil møte på den andre siden av elven.
Det er viktig å vinne, ingen alternativer,
På vårt hjemland må det være fred.
Søvn smyger gjennom skjulene,
Skjult i de hårete hodene.
Kosakkene sover. De sover.
Det er ennå ikke tid.
Under pelsene ligger de og sover.

Kamp
Herren sendte sitt bud,
Og tilbake, med hast,
Kampen startet, begynte –
Skal det være skrik eller hvisking?
Pelsene på ryggen,
Hesten stivnet,
Og hånden på sabelen:
– Stasjonene, kamp!
Og – på hestene!
Sabler for kampen! –
Vel, gutter, med Gud,
Dette er ikke første gang.
Alle i galopp
Og sabelen i hånden,
Stormet frem,
Som en sammenbrutt flokk.
Hestens hoven –
Tordnende høyt,
Bare sablene blinker,
Bare pelsen flagrer.

Og – svinger!
Sving og kutt!
Ja, gutter, hva nå,
Gud vil dømme oss nå.

Steppene ristet, trakk –
Ikke død eller blod,
Den ville matet oss,
Men det var ikke vårt mål.
Men folkene forstår ikke,
Hvorfor så mye ondskap?
Hvorfor slakte, hvorfor krig?
Skjær, gå rundt,
Og… kom med meg!
Nå, gutter, i skjold,
Før kampen, klar til strid!

Slagmarken rystet, vinden feide bort,
Hesten fløy over marken alene.
Tapt ridder, hva betyr det?
Seieren er tapt –
Enkene og foreldreløse.

Stopp! Stopp! Bremse!
Disse kampene bak oss...
Tid for hvile. Kosakkene, kosakkene...