Hvordan ideologisk polarisering har formet amerikansk politikk

Den politiske polariseringen i USA er et resultat av flere faktorer som har utviklet seg over flere tiår, og en viktig del av denne utviklingen er ideologiske skillelinjer som har blitt mer markante. På 1980-tallet fikk Ronald Reagans presidentperiode stor betydning for det republikanske partiets utvikling. Reagan representerte et svar på et samfunn i rask endring, der mange konservative følte at de tradisjonelle verdiene var truet. Hans politikk, som fokuserte på å redusere velferd, kutte i de føderale utgiftene og gi mer makt til delstatene, resonnerte med mange velgere som mente at statlig inngripen i livene deres hadde gått for langt.

Dette markerte et fundamentalt skifte for det republikanske partiet, som tidligere hadde vært kjent for sin tilknytning til den føderale statens styrke. Etter Reagans presidentperiode ble partiet i økende grad et parti for de som ønsket mindre føderal styring og mer makt til statene. Dette innebar en ideologisk forvandling for partiet, som forlot sin tidligere rolle som et unionistisk parti etter borgerkrigen og ble en forsvarer av staters rettigheter, spesielt i de sør- og grenseområdene som tidligere var solidt demokratiske.

I takt med denne endringen kom det også et skifte i de demografiske gruppene som identifiserte seg med partiene. I løpet av 1950-årene var det fortsatt en betydelig andel svarte amerikanere som stemte på det republikanske partiet, men dette endret seg etter hvert som det demokratiske partiet tok på seg lederrollen i kampen for borgerrettigheter. Siden den gang har det republikanske partiet utviklet seg til et parti som stort sett representerer hvite amerikanere, mens det demokratiske partiet i stor grad har blitt assosiert med minoritetsgrupper.

I dagens politiske landskap har begge partier blitt langt mer ideologisk rene enn de var før. Tidligere kunne man finne både konservative og progressive medlemmer innenfor begge partier. I dag er det imidlertid svært lite overlapp mellom meningsstrømmene i de to partiene. Velgernes meninger har blitt mer ensrettet, og den ideologiske avstanden mellom demokrater og republikanere er betydelig større enn før. For eksempel, i 1987 var det en 17 prosentpoengs forskjell i synet på statens rolle i å hjelpe de som ikke kan ta vare på seg selv. I dag er denne forskjellen dobbelt så stor.

Samtidig har partisystemet blitt mer homogent. Partiene har blitt mindre mangfoldige, og politiske allianser som tidligere involverte mange ulike grupper, har blitt mer fragmenterte. I det republikanske partiet er det nesten utelukkende hvite velgere, mens det demokratiske partiet har fått en stadig større andel av stemmene fra etniske minoriteter. Denne etniske skillelinjen har blitt en av de mest tydelige forskjellene mellom de to partiene, og velgernes etnisitet har i stor grad blitt en prediktor for deres politiske valg.

Men polariseringen har ikke bare vært et spørsmål om etnisitet. Det har også vært en religiøs dimensjon i den politiske splitten. Etter andre verdenskrig, og spesielt på 1970-tallet, ble religion en viktig skillelinje mellom de to partiene. De som regelmessig gikk i kirken, stemte i stor grad på republikanerne, mens de som var mer sekulære eller mindre religiøse, stemte på demokratene. Evangeliske kristne, spesielt hvite, har blitt en viktig velgergruppe for republikanerne, mens "sekulære" velgere, eller de som identifiserer seg som religiøse "nones", har blitt en solid base for demokratene.

I tillegg til de etniske og religiøse linjene, er det også sterke geografiske skiller som har blitt mer utpreget i løpet av de siste tiårene. Sørstatene, som en gang var solid demokratisk, har blitt en viktig base for det republikanske partiet. Dette skyldes både kulturelle og ideologiske faktorer, der konservatisme har hatt stor tilhengerskare blant de som føler at deres tradisjonelle verdier er i ferd med å forsvinne i et samfunn i rask endring.

Dagens politiske landskap har ført til en situasjon der begge partiene er i stor grad et speilbilde av hverandre, delt langs kulturelle, religiøse og etniske skillelinjer. Denne polariseringen har skapt en politisk virkelighet der kompromiss er sjelden, og der partene ser på hverandre som mer fiendtlige enn før. Når de ideologiske grensene er så skarpe, er det vanskeligere å finne felles grunn, og det har bidratt til en økende mistillit og fiendtlighet mellom de politiske leirene.

Det er viktig å forstå at denne polariseringen ikke bare handler om uenighet om politikk, men om et dypere skille i hvordan folk ser på verden, på sine egne verdier, og på hva som er det gode samfunnet. Dette har skapt en politisk atmosfære hvor fakta ofte blir tolket gjennom en ideologisk linse, og hvor det er vanskelig å finne et felles språk for å diskutere viktige nasjonale spørsmål. Samtidig er det en pågående debatt om hvordan man kan gjenopprette en mer forsonlig og samarbeidsvillig politisk atmosfære, eller om polariseringen er en irreversibel utvikling i den amerikanske politikken.

Hvordan manipuleres offentlig tillit gjennom desinformasjon og konspirasjonsteorier?

Da e-postene ble lekket, gjorde den amerikanske mainstream-mediene akkurat det Fancy Bear, den russiske hackergruppen, forventet. Journalister sluttet å grave dypt i kildens troverdighet eller motivet bak lekkasjen. I stedet fokuserte de på de mest skadelige e-postene, og legitimerte dermed informasjonen uten å delegitimere kilden. Parallelt med avsløringen av Russlands forsøk på å undergrave valget i 2016, fortalte en tidligere ansatt ved St. Petersburgs trollfabrikk hvordan arbeiderne ble instruert i å forstå de temaene som splittet amerikanerne, blant annet skatteproblemer og spørsmål rundt LHBT+-rettigheter. De deltok aktivt i sosiale medier med mål om å «tenne opp under debatten» og skape uro. Et av de mest effektive grepene var å spre moralske fordømmelser, som for eksempel at sodomi er en synd, noe som skaffet mange «likes» og engasjement.

Russland benyttet også uvitende amerikanere i sin desinformasjonskampanje ved å utgi seg for å være republikanere og lokke Trump-tilhengere til å arrangere demonstrasjoner. En slik demonstrasjon i Twin Falls, Idaho, bygde på falske påstander om at muslimske flyktninger smittet lokalbefolkningen med tuberkulose. Etter valget fortsatte russiske troll å utnytte enhver hendelse som kunne skape splid. Da en gjerningsmann i 2018 drepte sytten elever på en skole i Florida, spredte automatiserte russiske Twitter-bots falske påstander om at skytingen var islamistisk terror.

Disruptorene har gjort det til sin oppgave å fylle hodene våre med vrangforestillinger og mistillit til myndighetene, selv når disse fungerer. Et eksempel på dette er hvordan finanskrisepakken TARP i 2008 ble fremstilt som en fordel for rike bankmenn, mens vanlige amerikanere ble ignorert, til tross for at økonomer anerkjenner TARP for å ha forhindret en større økonomisk kollaps. Når mistilliten er høy, blomstrer konspirasjonsteorier. De vinner troverdighet i folks øyne fordi de bygger på antakelsen om at politikere er villige til alt for makt.

Den sosiale psykologen Ilan Shrira peker på at konspirasjonsteorier har samme psykologiske opphav som syndebukkmekanismen. De gir en forklaring på at onde hendelser ikke bare skjer tilfeldig, men at noen må holdes ansvarlige. «Det er ikke vår skyld. Det er deres.» De mest tilfredsstillende teoriene angriper grupper eller individer man misliker.

En særlig utbredt konspirasjon som er nært knyttet til politisk mistillit, er troen på en «deep state» – en skjult maktelite som styrer USA uten folkets samtykke. Til tross for at etterforskende journalister ikke har funnet bevis, tror omtrent halvparten av amerikanerne på denne teorien. Konspirasjonsteoretikere søker bekreftelse i mangelen på informasjon. En påstand er ikke avhengig av dokumentasjon, men av at noen sier den er sann.

I over to hundre år har USA bygget sin offentlige debatt på uformelle normer som har sørget for rasjonalitet og plausibilitet. Disse normene har ikke forhindret ubehagelige personer, men holdt dem på sidelinjen. Når falske narrativer får fotfeste blant store grupper, trues både fornuftig styring og samfunnets sammenhengskraft. Mistillit skaper ikke bare desinformerte borgere, den åpner også for ansvarsløshet. Amerikanere som er mest mistroiske til myndighetene, er ofte mest motvillige til å betale skatt og mest tilbøyelige til skattesvik.

Når tilliten synker, avtar også interessen for politikk. Folk har alltid funnet unnskyldninger for å ikke stemme, men når mistilliten øker, blir det enda lettere å trekke seg tilbake. Å anta at «ingenting er på nivå» undergraver demokratiet og gjør det vanskelig å opprettholde et informert og engasjert folk.

Hvordan tribalismen former moderne politisk polaritet og samfunnsengasjement

I dagens samfunn ser vi en økende tendens til tribalistisk tenkning, der folk ikke lenger identifiserer seg som enkeltindivider, men som medlemmer av større grupper eller stammer. Denne utviklingen er ikke begrenset til politikk, men strekker seg over alle deler av livet, fra medier til kultur, og fra økonomi til religion. Den teknologiske utviklingen, spesielt på internett, har gjort det enklere å danne grupper basert på felles interesser og synspunkter, samtidig som det har blitt lettere å bygge opp alternative virkeligheter som støtter egne fordommer og overbevisninger.

Tribalismen i politikken har ført til en fragmentering av samfunnet, hvor folk ikke lenger ser på motstanderen som en legitim deltaker i en demokratisk prosess, men som en fiende. Dette har resultert i en betydelig økning i polariseringen, hvor dialogen mellom ulike politiske grupper er svekket. Vi ser et stadig mer skjærende skille mellom venstre og høyre, og politikere har i økende grad begynt å appellere til sine respektive «stammer» heller enn å søke felles grunnlag.

Mediene spiller en stor rolle i denne prosessen. Den tradisjonelle nyhetsjournalistikken har blitt utfordret av et stadig mer fragmentert medielandskap, der infotainment og klikknedrebasert innhold dominerer. I et slikt system er det mer lønnsomt å skape konflikt og polarisering enn å fremme nyanserte diskusjoner eller løsninger. Dette er et problem ikke bare for politikere, men også for velgerne, som risikerer å bli fanget i en «filterboble» der de kun blir eksponert for informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter.

Videre ser vi en generell nedgang i samfunnets evne til å løse problemer gjennom samarbeid og kompromiss. Tidligere ble politiske beslutninger ofte tatt gjennom bipartisanskap, men i dag er kongressen i mange tilfeller handlingslammet på grunn av intense politiske stridigheter. Dette har ført til en svekkelse av de tradisjonelle maktbalansene som burde sikre at ingen gruppe får for mye kontroll. De konstante blokkeringene og obstruksjonene i politiske prosesser gjør det vanskelig å implementere effektive løsninger på samfunnets største utfordringer.

I dette polariserte klimaet er det ikke bare det politiske systemet som lider. Samfunnets evne til å ivareta sine mest grunnleggende verdier som ansvar, samfunnsengasjement og respekt for mangfold er også på spill. Det er en tydelig nedgang i folks villighet til å delta i kollektive prosjekter eller å samarbeide på tvers av ideologiske skillelinjer. Dette er farlig for demokratiets helse, da det er nettopp gjennom disse samarbeidene at det er mulig å finne løsninger på de mest presserende utfordringene.

Det er derfor viktig å forstå at polariseringen og tribalismen ikke bare er politiske problemer, men samfunnsproblemer som påvirker alle aspekter av livet. Hvis vi ikke klarer å gjenoppbygge de nødvendige broene mellom grupper og å gjenopprette en felles forståelse av fakta og realiteter, risikerer vi at demokratiet vårt blir mer og mer dysfunksjonelt, og at samfunnet som helhet mister evnen til å fungere sammen.

For å motvirke denne utviklingen, må vi styrke de demokratiske institusjonene og fremme en politikk som er bygget på fakta, samarbeid og respekt. Dette innebærer å utfordre de mekanismene som gjør det lett å fremme splittelse, som fake news, ekkokammereffekter og konspirasjonsteorier. Mediene må gå tilbake til en mer ansvarlig og faktabasert tilnærming, og politikere må igjen være villige til å inngå kompromisser for å finne løsninger på de problemene som angår oss alle.