Hva er sjokk? Typer og årsaker

Sjokk er en alvorlig tilstand som oppstår når organene ikke får tilstrekkelig blodtilførsel, noe som fører til utilstrekkelig oksygenering og næring til cellene. Dette kan resultere i alvorlige funksjonsforstyrrelser og i verste fall organsvikt. Det finnes flere typer sjokk, som hver har sine egne årsaker, symptomer og behandlingsmetoder. For å forstå sjokk, er det viktig å se på de forskjellige typene og hvordan de manifesterer seg i kroppen.

Hypovolemisk sjokk oppstår når det er en betydelig reduksjon i blodvolumet, som kan skje gjennom akutt blodtap eller væsketap fra kroppen. Dette kan skyldes en rekke forhold, som for eksempel akutt blødning, som i tilfelle av traumatisk eller gastrointestinalt blødning. Hypovolemisk sjokk kan også skyldes andre forhold som kraftig oppkast, diaré eller diabetes insipidus, hvor kroppen mister store mengder væske uten et akutt blodtap. I noen tilfeller kan også mykvevsskader eller brannskader føre til denne typen sjokk, ettersom væske og blod lekker ut i vevet, og immunsystemet aktiveres i prosessen.

Kardiogent sjokk er et resultat av hjertets nedsatte pumpekapasitet. Dette kan skyldes både systolisk og diastolisk dysfunksjon i hjertet, som fører til en redusert ejeksjonsfraksjon eller nedsatt fylling av ventriklene. Når hjertet ikke klarer å pumpe tilstrekkelig med blod, kan det føre til lavt blodtrykk og organfunksjonsfeil. Diagnosen kardiogent sjokk stilles vanligvis ved å måle blodtrykk og hjerteindeks, som ofte er under 1,8 L/min/m².

Obstruktivt sjokk oppstår når store blodårer eller hjertet er blokkert, noe som hindrer blodstrømmen og fører til utilstrekkelig perfusjon av organene. Dette kan skyldes forhold som lungeemboli, tamponade eller trykk fra en stor svulst som klemmer blodkarene.

Diagnosen av sjokk er kompleks og innebærer flere steg. For å identifisere sjokk er de viktigste kjennetegnene hypotensjon, tegn på hudhypoperfusjon og/eller organ dysfunksjon. Hypotensjon, definert som systolisk blodtrykk under 90 mmHg eller et gjennomsnittlig arterielt blodtrykk (MAP) under 65 mmHg, er et tydelig tegn på sjokk. I noen tilfeller kan hypotensjon ikke være til stede i de tidlige fasene av sjokk, da kroppen forsøker å kompensere for de nedsatte blodvolumene.

For å vurdere blodtilførselen til hud og vev benyttes flere metoder. En vanlig metode er kapillær refill-tid (CRT), som måler hvor raskt huden får tilbake sin normale farge etter et trykk på en finger. En CRT på mer enn tre sekunder kan være et tegn på dårlig perfusjon. En annen metode er vurdering av mottling, som er misfarging av huden, ofte sett som lilla flekker. Jo mer utbredt mottlingen er, desto høyere er risikoen for alvorlig sykdom og død.

Diagnostikk av sjokk krever en helhetlig tilnærming, som kombinerer historikk, fysisk undersøkelse og kliniske undersøkelser. I noen tilfeller kan det være nødvendig å bruke mer avanserte metoder, som å måle hjertets pumpekapasitet gjennom kardiell indeksering eller utføre ultralyd for å vurdere lungevann og andre tegn på organdysfunksjon.

Det er viktig å forstå at sjokk er en medisinsk nødsituasjon, og at tidlig intervensjon er avgjørende for pasientens overlevelse. Dette krever både klinisk erfaring og tilgang til moderne diagnostiske verktøy for å kunne tilpasse behandlingen til pasientens spesifikke behov.

Hvordan vurdere og håndtere smerte, agitasjon og delirium i intensivavdelinger

En viktig del av smertevurderingen er bruken av CPOT (Critical Pain Observation Tool), et verktøy spesielt utviklet for intensivpasienter som kanskje ikke er i stand til å kommunisere sin smerte direkte. CPOT vurderer smerte gjennom observerte fysiske og atferdsmessige reaksjoner, som ansiktsuttrykk, kroppslige bevegelser og respiratorisk mønster. Dette verktøyet er viktig fordi tradisjonelle metoder, som vurdering basert på vitale tegn alene, ikke er tilstrekkelige for en nøyaktig smertevurdering i denne pasientgruppen.

I intensivavdelinger bør også søvnhygiene være en del av pleieprotokollene. Søvn er ofte forstyrret hos kritisk syke pasienter, og dette kan forverre delirium og andre komplikasjoner. Derfor bør man implementere tiltak som ørepropper, øyemaske, og redusere unødvendige undersøkelser for å forbedre søvnkvaliteten.

Delirium er en annen vanlig tilstand som krever nøye oppfølging. Behandling av delirium involverer både farmakologiske og ikke-farmakologiske tilnærminger. Medisiner som haloperidol, olanzapin, quetiapin og risperidon er ofte brukt i behandlingen, men doseringen må tilpasses den enkelte pasientens tilstand og reaksjon på medisinen. I tillegg kan tidlig mobilisering og kognitiv stimulering bidra til å redusere delirium og fremme bedring.

Håndtering av agitasjon er en annen utfordring. I mange tilfeller er agitasjon knyttet til smerte, delirium eller utilstrekkelig sedasjon. Det er viktig å vurdere årsaken til agitasjonen nøye for å unngå unødvendig medikamentell behandling. Bruken av sedative medisiner som fentanyl og dexmedetomidin bør balanseres med risikoen for å forverre delirium, og det er anbefalt å unngå benzodiazepiner med mindre det er absolutt nødvendig.

Et sentralt prinsipp for intensivbehandling er ABCDEF-bundlet, som understreker viktigheten av å vurdere, forebygge og håndtere smerte, agitasjon og delirium på en tverrfaglig måte. Dette innebærer blant annet å benytte daglige prøver av spontan oppvåkning (SAT) og spontan pustetesting (SBT), som fremmer raskere ventilasjonsfrigjøring og gir pasientene en bedre sjanse for bedring. Koordinering av pleie gjennom hele behandlingsforløpet er avgjørende for å oppnå beste resultat.

Kritisk syk pasienter kan ha nedsatt evne til å kommunisere behovene sine, og det er derfor viktig å bruke verktøy som CPOT for en objektiv vurdering. Å forstå og implementere effektive smerte- og deliriumbehandlingsstrategier kan forbedre både pasientens opplevelse og helbredelsesprosessen betydelig.