KOSAK REISTE LANGT BORT FRA HJEMMET

KAZAKK REIST TIL UTLANDET LANGT
Kazakken reiste til utlandet langt, På sin gode svarte hest, Åh, han forlot sitt kjære hjemland, For en tid, for en tid han dro, Men han kunne ikke selv vende tilbake, Til sitt fedreland… til sitt fars hus.
Forgjeves ventet hans unge kone, Morgen og kveld hun gikk ut mot nord for å se. Åh, hun ventet og ventet, hun ventet derfra...fra et fjernt land, Når, når vil min kjære kasakk-dusj komme tilbake.
Kazak, da han døde, ba og ba, Om at de skulle grave en høyde for ham, en gravhaug av jord. Åh, la på denne haugen være en kalina, Den kjære kalina, Som vokser og blomstrer i lyse, blå farger.
La en fugl komme til kalina, og synge, fløytende om kasakkens liv, Åh, hvordan kasakken levde langt borte, langt borte, Han døde, han husket sitt fedreland… sitt fars hus.
Og der, bak haugen, hvor snøstormene raser, Hvor de harde vinterfrostene biter, Åh, der ligger kasakken, hans bein under snøen, Eikene, furuene, grantrærne står på stedet.

ÆRE VÆRE GUD I HIMMELEN
Ære være Gud i himmelen, Og folket på jorden, Og vi Don-kazakene, Ved den polske grensen.
La folket ikke være redde, For krigen er på vei til Russland, Det var den polske grensen, Men nå er det vårt land.
Vi har elsket våre grenser, Vi elsker vår trofaste kone, De vi har elsket – vi har glemt, Men vi elsker vår eneste tjeneste.
Folk ser våre fortjenester, De gir oss mat og drikke, De vil aldri fornærme oss, Men belønne oss verdig.
Når vi blir løslatt fra grensen, Skal vi gå til våre koner, Til våre gode stanitsaer, Til våre barn og fedre.
Vi skal fortelle hvordan vi tjenestegjorde, Hvordan vi beskyttet grensen, Selv om vi ikke ble rike, Fant vi ære.
Stor, høy ære, Og vi er stolte av den, For vi har beskyttet vårt hellige fedreland, Fra krigen.
For vårt folk og vårt hellige Russland, Er vi klare til å dø, Men for vår gyldne frihet, Ønsker vi ikke embeter.
Den kloke hesten - den trofaste venn, Pikene - ære for kasakken, Sabelen – den trofaste venn, Og riflen mot fienden.