Populismens fremvekst, ofte fremstilt som en trussel mot demokratiet, må forstås ikke bare som en reaksjon på elitenes feil, men som en respons på dyptgående antakelser om at det finnes én korrekt måte å organisere samfunn på – én komplett, historisk og kulturelt forankret orden. Mange argumenterer eksplisitt eller implisitt for en tilbakevending til verdier, tradisjoner og nasjonalstater som om disse noen gang har eksistert i et homogent, uforanderlig hele. Slike ideer overser eller ignorerer i hvor liten grad felles kulturer, verdier og identiteter noen gang har vært uomstridte, og hvor problematiske de blir i en stadig mer flerkulturell virkelighet.

Når slike forestillinger får dominere, skapes det rammer hvor det å tilhøre "utenfor" blir synonymt med å være illegitim. De som ikke passer inn i konvensjonelle kategorier for identitet og tilhørighet – som ikke kan plasseres tydelig i dikotomier som borger vs. innvandrer, nasjonal vs. fremmed, elite vs. folk – faller ut av samfunnets aksepterte definisjoner. I slike sammenhenger fremstår det som om rettighetene til minoriteter og til den økonomiske og kulturelle underklassen til slutt må ofres for å opprettholde en konstruert konsensus blant de som har definisjonsmakt.

Det er i dette landskapet at det gir mening å tenke rundt populisme, borgerskap og tilhørighet i rammen av ufullstendighet – som en tilstand, en erkjennelse, og et etisk og politisk prinsipp. Ved å avvise falske dikotomier og nullsumspill, åpnes det for en samfunnsforståelse som anerkjenner gjensidig avhengighet, mellommenneskelig kompleksitet og behovet for sameksistens. Som Kazin hevder, kan populisme, til tross for sitt potensial for destruktivitet, også være nødvendig – fordi den utfordrer makthavere til faktisk å etterleve idealene om likhet og selvstyre, idealer som ofte reduseres til retoriske øvelser.

Populisme er ikke en anomali utenfor demokratiets rammer, men dets evige skygge. Müller påpeker at populisme konstant minner oss om demokratiets grenser og iboende spenninger. Når kompromiss og gjensidighet forlates, trer aktører fram – sosiopater i Rauch’ forstand – som ikke anerkjenner normer, bare egeninteresse. I et samfunn styrt av slike individer, uten rom for kompromiss, er det umulig å bygge noe varig fellesskap. Da blir spørsmålet ikke bare hva slags politikk vi ønsker, men hvilken type menneskelig sameksistens vi anser som mulig.

Ufullstendighet, forstått som en grunnleggende tilstand i menneskelige relasjoner, fordrer ydmykhet, kompromiss og anerkjennelse av det uferdige. Det er det motsatte av ideologisk fullkommenhet og politisk totalitet. Wehler kaller det et håpets rom – hvor kompromiss og sivilitet kan fungere som en helende kraft i polariseringens tidsalder.

Men dette fordrer også en kontinuerlig utfordring av samfunnets tendens til å forenkle og kategorisere identiteter – å gjøre komplekse mennesker til stereotype "innsidere" og "outsidere". Selv når det gis rom for inkludering, skjer det ofte innenfor rammer som fortsatt opprettholder distinksjoner basert på utdanning, klasse og kulturell kapital. Fareed Zakaria peker på den nye skillelinjen mellom urbane, utdannede eliter og rurale, mindre utdannede grupper – et skille som skaper dyp mistillit og opplevelse av forakt fra eliten. I en teknologisk og globalisert verden hvor eksperter og algoritmer former fremtiden, oppstår spørsmålet: Hvor passer det vanlige mennesket inn?

Badones ser i populismen et desperat forsøk på å bryte inn i en politisk diskurs der visse perspektiver allerede er ekskludert. Når populismen prøver å utfordre ekspertveldet, er det ikke nødvendigvis fordi den har bedre løsninger, men fordi den peker på det lukkede i det politiske rommet – og på behovet for en ny type representasjon. Men populisme lykkes sjelden over tid – nettopp fordi den ofte mangler substans og langsiktighet. Det den derimot tilbyr, er en mulighet: en anledning til å konfrontere ideen om politisk og kulturell fullkommenhet, og til å ta ufullstendigheten på alvor.

Det er ikke mulig å løse utfordringen populisme representerer gjennom ytterligere polarisering. Som Klein advarer, skaper polarisering en ond sirkel hvor både offentligheten og institusjonene blir mer ekstreme i takt med hverandre. Det krever en bevisst og kollektiv innsats å bryte denne dynamikken – gjennom institusjoner og mennesker som forstår og verdsetter tvetydighet, kompleksitet og kompromiss.

Derfor er det avgjørende at vi anerkjenner at identitet, tilhørighet og fellesskap aldri er komplette størrelser. De er alltid i prosess, alltid til forhandling, og må aldri tas for gitt. Å insistere på ufullstendighet er å åpne for en mer inkluderende samfunnsorden – en hvor det finnes rom for mangfold, uenighet og felles fremtid, ikke bare felles fortid.

Det er viktig at leseren forstår at ufullstendighet ikke er svakhet, men et grunnvilkår for demokrati. Det forutsetter at ingen har monopol på sannhet, og at ingen samfunn kan formes utelukkende av én gruppe eller én ideologi. Når vi forsøker å skape et komplett samfunn basert på én historie, én kultur eller én identitet, skaper vi i realiteten et samfunn hvor alt som ikke passer inn må utelukkes. Det er nettopp denne ek

Hva ligger bak populisme? En analyse av ufullstendighet, mobilitet og fellesskap

Populisme har i de senere årene vært et av de mest diskuterede politiske fenomenene på verdensscenen. Dette fenomenet, ofte preget av forenklede løsninger på komplekse problemer, har gitt opphav til omfattende debatter. Imidlertid, for å virkelig forstå populismens kjerne, er det nødvendig å se nærmere på hva som skjer når de politiske prosjektene, som våre egne menneskelige prosjekter, forblir ufullstendige. Dette perspektivet, som utfordrer den tradisjonelle tilnærmingen, kan gi et mer nyansert bilde av populismens natur og hvordan vi kan forholde oss til det.

Nyamnjoh, en anerkjent forsker innen feltet, fremsetter en tankevekkende tese: for å forstå populisme, er vi først nødt til å forstå begrepet statsborgerskap. Statsborgerskap er ikke bare et juridisk forhold, men et kontinuerlig og ufullstendig prosjekt som påvirker vår forståelse av både nasjonal identitet og vår tilhørighet til samfunnet. Denne ufullstendigheten er viktig, for det er nettopp her populismen finner sin grobunn. Populister retter ofte skylden for sosiale og økonomiske utfordringer mot en "andre" – det være seg fremmede, minoriteter eller de som anses som utenforstående i den nasjonale fortellingen. Dette fungerer som en mekanisme for å fremme et forenklet syn på verden, hvor de som er "ute" blir de primære skyggene for det som anses som det "normale" fellesskapet.

I dette lys fremstår populismen som et forsøk på å gjenopprette en følelse av orden i en tid preget av kompleksitet og rask endring. For mange oppleves verden som kaotisk og uoversiktlig, og populismen appellerer nettopp til denne følelsen ved å tilby enkle svar på spørsmål som er dypt sammensatte. På overflaten kan dette virke tiltalende, men de underliggende konsekvensene er langt mer problematiske. Populistiske ledere skaper ofte et tydelig skille mellom "de rene" og "de uønskede", og denne dikotomien gjør det mulig å sette søkelyset på en felles fiende – noe som igjen bidrar til å styrke følelsen av nasjonal enhet på bekostning av de som ikke passer inn i bildet.

En av de mest fremtredende trekkene ved populismen er dens evne til å spille på følelser, ofte gjennom retorikk som forsterker eksisterende fordommer og stereotyper. Dette gjør populismen både farlig og effektiv, ettersom den manipulerer med den kollektive angsten som følger med økonomisk usikkerhet, migrasjon og kulturell globalisering. Her kommer også begrepet "representasjon" inn, et sentralt tema i populistiske diskurser. Populistiske ledere hevder ofte å representere "folket" – en homogen gruppe som står i kontrast til de utpekte elitene. Imidlertid er dette "folket" sjelden definert klart, og det er nettopp denne vagheten som gir populistene muligheten til å appellere til et bredt spekter av mennesker, samtidig som de fremmer en divisjon som gjør det vanskelig å forstå de mer subtile, underliggende sosiale og økonomiske dynamikkene.

Videre peker Nyamnjoh på at mobilitet, både sosial og fysisk, spiller en kritisk rolle i vår forståelse av populisme. I en stadig mer globalisert verden, hvor mennesker og ideer krysser grenser raskt, føler mange seg utelatt fra beslutningsprosesser som påvirker deres liv. Populismen utnytter denne følelsen av maktesløshet ved å skylde på ytre krefter som migrasjon og utenlandsk innflytelse, og presenterer en tilbakevending til en enklere tid som den ultimate løsningen. Dette idealet om "renhet" og tilbakevending til en opprinnelig, uforurenset tilstand er en gjennomgående tematikk i populistisk retorikk.

Det som er viktig å forstå, er at populisme ikke nødvendigvis handler om enkel tilgang til makt, men om å appellere til en følelse av identitet og tilhørighet i en tid med rask endring. Populistene skaper et bilde av en nasjon i opprør mot eksterne trusler, samtidig som de fremmer ideen om at de er de eneste som kan gjenopprette balansen. Dette gjør det vanskelig for vanlige borgere å se forbi de overfladiske løftene, og til slutt kan det føre til en ytterligere polarisering av samfunnet.

Det er også viktig å merke seg hvordan populisme, gjennom sitt fokus på usikkerhet og frykt, kan bidra til en undergraving av det som er fundamentalt i demokratiet. Den kritiske diskusjonen om rettigheter, rettferdighet og fellesskap blir ofte ofret på populismens alter, hvor det enkle svaret blir sett på som mer tiltalende enn den kompliserte virkeligheten. Det kan føre til en svekkelse av de demokratiske institusjonene, ettersom et mer autoritært syn på makt og styring kan fremmes som en løsning på den opplevde ustabiliteten.

I denne sammenhengen er det også nødvendig å forstå hvordan populismen kan hindre oss i å se de faktiske årsakene bak de problemene den hevder å løse. Når den politiske diskursen er dominert av forenklede løsninger og polarisering, blir det vanskeligere å forholde seg til de dype, strukturelle utfordringene som for eksempel ulikhet, økonomisk usikkerhet og globalisering. Populismen gir ofte inntrykk av å være en løsning, men er i realiteten en distraksjon fra den egentlige, mer komplekse virkeligheten.

Endtext

Hva er populisme, og hvordan bør vi vurdere dens innvirkning på demokrati?

Populisme som fenomen utfordrer etablerte forståelser av politisk styre og innvirker på demokratiske prosesser på mange forskjellige måter. Det er viktig å forstå at populisme, som begrep, hverken er iboende god eller dårlig. Det er i stor grad avhengig av konteksten og formålet med den populistiske bevegelsen. Populister har ofte blitt sett på som en reaksjon på systemer som de mener har utelukket en stor del av befolkningen, og på en måte reflekterer populismen den manglende evnen til etablerte eliter til å tilpasse seg og møte folks behov på en meningsfull måte. Dette er en av de underliggende årsakene til populismens fremvekst.

Noen forskere understreker at vi ikke bør være raske med å gi en moralsk vurdering av populisme før vi har sett hvordan populistiske ledere faktisk utøver makt. Et populistisk lederskap kan, som det ble sagt om Donald Trump, fremstå som mer utfordrende enn først antatt, men dette er ikke nødvendigvis et bevis på at den populistiske lederen finner det vanskelig å styre. Det er behov for mer enn bare korte, uformelle observasjoner. Populisme bør vurderes i aksjon, i den faktiske utøvelsen av politisk ledelse, for at vi skal kunne forstå hvilken type innvirkning den har på samfunnet.

På den ene siden kan populisme fungere som et nyttig korrektiv for liberaldemokratiet. Den kan fremme mer direkte deltakelse fra folk flest og løfte fram problemer som har blitt oversett av de kosmopolitiske liberale elitene. Populisme kan minne om behovet for en mer inkluderende politisk orden som reflekterer de ekte bekymringene til vanlige mennesker. I den forstand kan populisme bidra til en fornyelse av demokratiet ved å utfordre de eksisterende politiske strukturene og få eliten til å ta ansvar.

Men populisme kan også føre til ekskludering. Når populistiske bevegelser preges av nullsumspill, der det er totale vinnere og absolutte tapere, risikerer vi at populismen blir like ekskluderende som de etablerte elitene den kritiserer. I en slik situasjon kan populistene selv adoptere et sett med verdier som bygger på en dikotomi mellom "folket" og "eliten", og dette kan i seg selv føre til ytterligere polarisering i samfunnet. Dette er et farlig territorium, ettersom det åpner for en politikk der vinnere og tapere ses på som uforenlige grupper, og der de som ikke deler populistenes synspunkter, blir marginalisert.

Samtidig er det voksende støtte for anti-populisme, spesielt blant de som ser populismen som en trussel mot etablerte verdier. Dette synet finner støtte fra prominente figurer som Pave Frans, som har beskrevet populismen som "ond og ender dårlig". Det er de som mener at liberaldemokratiets problemer er så alvorlige at det er bedre å glemme liberalismen helt og starte på nytt. Andre mener at liberalismen fortsatt har et potensial for fornyelse, men de ser på populismen som et misforstått fenomen, en enkel løsning på et komplekst problem som ikke vil fungere på lang sikt.

For populismens tilhengere representerer den på mange måter en vekker for de politiske, økonomiske og kulturelle elitene. Den kan være et signal om at det er på høy tid å finne et nytt politisk og sosialt system som er mer inkluderende og tilpasset de utfordringene dagens samfunn står overfor. Populismen er ikke nødvendigvis løsningen på alle disse problemene, men et symptom på at noe ikke fungerer i de eksisterende strukturene.

Det er også viktig å erkjenne at populismen ikke er et ensartet fenomen. Den kan ta mange former, og dens manifestasjoner kan være forskjellig avhengig av politisk og kulturell kontekst. Populisme kan være en nødvendighet i visse perioder, for å fremme en mer direkte politisk deltakelse og for å rette opp ubalanser i samfunnet. Men det er også en farlig vei å gå, hvis det bare bidrar til mer polarisering og konflikter, og ikke til ekte, meningsfull fornyelse av demokratiet.

Den store utfordringen er å forstå hvordan populisme virker i praksis, hva det betyr for demokratiets utvikling, og hvilke risikoer som er forbundet med den. Når populisme blir en del av den politiske diskursen, kan den utfordre ideene om hva det betyr å være "sivilisert" eller "intellektuell", og hvem som er berettiget til å bestemme hva som er verdt å lytte til. Dette bringer oss til en av populismens største utfordringer: forskjellen mellom elite og folk. Elitene blir ofte anklaget for å være arrogante eller for å holde seg til et hierarkisk syn på hva som er verdifullt i samfunnet, mens populistene selv forsøker å fremme et mer folkebevisst syn. I denne sammenhengen er det nødvendig å forstå hvordan slike skiller blir skapt og hvordan de påvirker demokratiets utvikling.

Det er nettopp i møtet mellom populisme og etablerte eliter at den virkelige konflikten mellom demokratiske idealer og maktens utøvelse blir synlig. Hva kan vi lære av populismens vekst, og hvordan kan vi sikre at vi unngår de farene som følger med den, samtidig som vi benytter dens potensial for å forny demokratiet?

Hvordan overflate-rekonstruerte WS2-O7.7-nanoplater kan forbedre fotokatalytisk reduksjon av U(VI)
Hvordan Reguleres Håndtering og Resirkulering av Bygge- og Rivningsavfall i Tyskland?
Hvordan redusere tungmetallforurensning i matproduksjon og -behandling
Hvordan restaurering av en Jaguar D-type kan forvandle et ikon til en perfekt kopi
Hvordan Blockchain og Metaverse Transformerer Industri og Samfunn