Hvorfor lukker vi portene når sykdommen banker på?

Portene er stengt. Portene forblir stengt. Inne i klosteret hersker migrenen, en sykdom som ikke bare bryter ned kroppen, men også selve tilliten mellom mennesker. Tansman står utenfor, våt av regnet som pisker ned, og venter på svar fra den smale glipen i døren. Bror Boris ligger tung i vognen. Han er kort, men massiv; det krever kraft og besluttsomhet å løfte ham ut. Likevel adlyder Tansman ordren som til slutt gis: «Sett ham ved døren. Han vil bli tatt inn.» Slik utføres handlinger i stillhet, uten spørsmål, drevet av en følelse av plikt som overskygger frykt og egeninteresse.

For Tansman blir dette et etisk minefelt. Hans oppgave er å bevare Rilkes hemmelighet. Å bruke skipets medisinske utstyr vil avsløre ham som en fremmed, en som ikke hører til blant de dødelige kolonistene. Likevel vokser antallet døde. Loggene og kroppene brenner på bålet. Han spør seg selv om det kanskje ville vært bedre å avsløre sannheten, rive i stykker årene med skjult arbeid, enn å stå som en taus observatør. Men hans plikt er å tie. Han lukker seg inne med kjetteren Bror Alva Abarbanels skrifter, mens marerittene fortsetter og Zebulon – hans indre mareritt, hans traume – aldri slipper taket.

Når Old Garth banker på døren hans, er tonen en annen. Den gamle mannen, som knapt sier «gutt» lenger, ber om å få låne hest og vogn for å frakte de døde til bålet. Han er nervøs, hendene skjelver, men beslutningen er tatt. Han har sett Tansman løfte Bror Boris og handle uten å nøle. Nå vil han selv gjøre det som må gjøres, selv om frykten sitter dypt. Tansman forsøker å stoppe ham, men han kan ikke fortelle sannheten om hvem han er og hvorfor han er redd. Det ender med at han gir etter.

Når Garth kommer tilbake syk og svak, gul av oppkast, skjønner Tansman at øyeblikket han har forutsett, er kommet. Hans muskler vet det før hodet gjør det. Han åpner Rilkes kiste og tar frem det medisinske utstyret, vel vitende om hva det kan koste ham. For første gang i sitt liv kjenner han at han liker et annet menneske – denne enkle, uvitende gamle mannen som nå ligger i hans seng, merket av migrenen. Tansman har levd et stille liv, et liv i isolasjon, uten å skade noen, men med en liten innsats for å utvide menneskelig kunnskap. Nå er det ikke kunnskap som teller, men valg.

Denne scenen viser hvordan isolasjon og frykt ikke bare er ytre fenomener, men også indre landskap. Den stiller spørsmålet om hva lojalitet og moral betyr når systemer bryter sammen og bare individets valg står igjen. Det handler om å handle på tross av frykt, å bære en byrde man ikke ønsker fordi noen må gjøre det. Det handler også om den skjøre balansen mellom å bevare en hemmelighet og å redde et liv.

Det er viktig å forstå at sykdom i slike sammenhenger ikke bare er en biologisk realitet, men en sosial og moralsk katalysator. Den fremtvinger avsløringer, avgjørelser, og tvinger frem hvem vi egentlig er. Frykten er ikke bare for smitten, men for den uunngåelige oppløsningen av alt man har bygget – fellesskap, rutiner, identitet. Og nettopp her, i dette skjæringspunktet mellom individuell frykt og kollektiv skjebne, finner vi den egentlige dramatikken.

Hva betyr den store plagen som rammet Bror Boris?

Bror Boris hadde sjelden tid til hvile. Hans liv, formet av plikter og tradisjoner, hadde ført ham til å bli et symbol på strenghet og uforbeholden hengivenhet. Da han hørte om bøkene som ble solgt i butikkene til Tansman, spurte han straks om en spesiell bok, “The Secret of the Ships”. En bok som, til hans store forferdelse, var full av farlig og uverdig innhold. Hvordan kunne noen med et hjerte for Konfraternityen tillate seg å spre slike skrifter, som han anså som fiendtlige til troen? Den boken, som bar det personlige merke av en høyere bror, hadde ført til en usikkerhet som han ikke klarte å riste av seg.

Mens Bror Boris gransket boken, kunne han føle forvirringen og uroen som grep ham. Bokas innhold var en påminnelse om den svakheten som til tider kan infiltrere et samfunn og ødelegge det fra innsiden. Han visste at et slikt skrift kunne forvrenge sjeler, lede dem bort fra det rette og inn i et dypere mørke. Hans kropp ble for sterk for tankene hans. Plutselig mistet han kontrollen. “Megrim” – den fryktede sykdommen som assosieres med ondskapens nærvær – hadde rammet ham. Hans kropper fikk mørke flekker, tegn på at en forbannelse hadde funnet veien til hans liv.

Megrim var en fryktet sykdom blant brødrene. Det var mer enn en fysisk lidelse; det var et tegn på moralsk og åndelig forfall. Det ble sett på som et direkte resultat av å være i nærheten av, eller å ha vært eksponert for, mørke krefter som lå utenfor de hellige veggene til konfraterniteten. Nå som Bror Boris var rammet, lå han på gulvet og veltet i smerte, helt klar over at hans tro og styrke ikke kunne beskytte ham mot dette ondsinnede angrepet.

Hver detalj i situasjonen som Tansman opplevde kunne ha blitt sett på som et tegn på skjebne. Tansman hadde vært en observatør i dette dramaet, og følt en uro han ikke visste hvordan han skulle håndtere. Hans følelser var blandet: han var ikke redd for sykdommen selv, men for de usikkerhetene som fulgte med å være i et samfunn hvor makten til å beskytte mennesker, både fysisk og åndelig, var på spillet. Det var en situasjon som føltes uforutsigbar, nesten som om han var i et eksperiment for å teste styrken til både troen og menneskelige relasjoner.

Tansman var alene om å ta denne beslutningen. Hans gamle venn, Garth, var redd, kanskje mer redd for å berøre Bror Boris enn for sykdommen som kunne ramme ham selv. Garths frykt var forståelig, men han kunne ikke unngå å føle at han ble testet, akkurat som Tansman. I en tid da fysiske, moralske og åndelige farer smeltet sammen, kunne det ene usikkerhetens grep være nok til å få et helt samfunn til å vingle. Å stå alene i møte med det uventede ble en del av Tansmans nye virkelighet.

Som Tansman kjempet for å få hesten til å bevege seg og fylle sitt ansvar, visste han at denne reisen ikke bare handlet om å hjelpe en annen. Det handlet om å forstå hva det betyr å leve i en verden der en eneste feil kunne lede til ødeleggelse. Sykdommen, megrim, hadde sin egen dype betydning – ikke bare som en fysisk lidelse, men som et symbol på at noe langt mer alvorlig var i ferd med å skje. Tansman følte på kroppen hvordan det å være en del av et samfunn som var under konstant trussel, var mer enn bare en utfordring – det var en test på ens dyder, ens tro og ens evne til å handle riktig, selv når ingen så på.

Da han til slutt kom til klosteret, og de tunge dørene sto lukket foran ham, var han alene. Ingen svarte på ropene hans, og han sto foran et fysisk og åndelig barrierer som han ikke visste om han kunne krysse. Hver detalj i denne scenen understreket at han sto overfor en prøvelse av sin egen tro, en prøvelse som ikke bare gjaldt å transportere en syk bror, men å møte den mørke verden der ondskapene lurte på hver eneste hjørne, i hvert eneste skrift.

Det er viktig å forstå at det ikke bare er sykdommen, megrim, som er farlig, men også dens symbolikk i en verden hvor tro og moral er konstant truet. Megrim representerer ikke bare en fysisk sykdom, men en alvorlig trussel mot den indre tilstanden til en troende. Det er en påminnelse om at man ikke bare skal beskytte sitt fysiske legeme, men også sin ånd, sitt sinn og sine handlinger.