Hvordan ble «Use Your Illusion» et vendepunkt i rockehistorien?

Det fantes alltid en underlig spenning i Guns N’ Roses – mellom genialitet og sammenbrudd, mellom et nesten selvdestruktivt kaos og en urokkelig skaperkraft. Midt i denne stormen ble «Use Your Illusion»-prosjektet født. Bandet, allerede herdet av suksessen med «Appetite for Destruction», sto overfor sin egen skygge: hvordan overgå et album som allerede hadde skrevet seg inn i rockens kanon?

Alan Niven, manageren som forsto både bandets natur og bransjens kynisme, var klar over risikoen. Han visste at etter «Appetite» måtte neste trekk være like strategisk som det var musikalsk. Det var derfor han motsatte seg ideen om et dobbeltalbum. I stedet presset han frem en ny modell – to separate plater, utgitt samme dag. En gest som kunne tolkes som generøs overfor fansen, men som i virkeligheten var et finansielt og kunstnerisk mesterstykke. På denne måten kunne Guns N’ Roses være både kunst og industri, både opprør og kalkyle.

Bak kulissene var alt ustabilt. Geffen Records og David Geffen selv presset på for utgivelsen. Selskapet var i ferd med å bli solgt, og Geffen ønsket å maksimere verdien før transaksjonen. Niven spilte sitt kort iskaldt. Etter en middag med labelens president Eddie Rosenblatt, lente han seg frem, ventet til vinen hadde gjort sitt, og leverte en beskjed: ingen ny plate før kontrakten var reforhandlet. Det var et dristig trekk – men det fungerte. Niven sikret bandet bedre betingelser og dermed også kontrollen over sitt eget uttrykk.

Samtidig i Los Angeles ble kreativ energi sluppet løs i sin mest rå form. I huset til Slash i

Hvordan ble Tool til – musikken, kreativiteten og kampen i Los Angeles på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall?

Bill møtte Adam Jones, som skulle bli Tool-gitarist, på et tidspunkt da Adam allerede hadde en solid karriere innen spesialeffekter for filmer som Predator 2, Terminator 2 og Jurassic Park. Til tross for denne karrieren, følte Adam at det kreative utløpet hans kanskje kunne være mer fruktbart i et profesjonelt band. Han hadde bakgrunn fra flere mindre band, og det var først etter flyttingen til Los Angeles at han virkelig fikk en ny innsikt i musikkmiljøet. Adam var opprinnelig fra Park Ridge i Illinois og startet med gitarspill da han fant en gammel akustisk gitar hjemme.

Maynard James Keenan, vokalist i Tool, flyttet til Los Angeles i desember 1989, og opplevde en kultur som var annerledes enn det han var vant til. Han merket at mange unge musikere syntes å være preget av kynisme, som følge av å ha sett mange oppturer og nedturer i bransjen. Likevel opplevde Maynard det som befriende og inspirerende å spille med Adam og Bill. Bandet Children of the Anachronistic Dynasty, som Maynard hadde startet i Michigan, var langt fra den musikalske retningen han senere skulle utvikle med Tool.

Tidlig i Tool-perioden var økonomien stram. De jobbet hardt i en tid da Los Angeles var preget av høye leiekostnader, overbefolkning og miljømessige utfordringer. Maynard beskrev sin musikalske tilnærming som en reaksjon på frustrasjonen ved å leve i en by full av støy og falskhet. Musikken handlet om ærlige og intense følelser, der uttrykket var rått og emosjonelt. Denne energien var annerledes enn det kommersielle og markedstilpassede uttrykket mange andre band i samme sjanger søkte.

Når det gjelder musikerne i Tool, var alle medlemmer svært distinkte. Maynard hentet inspirasjon fra låtskrivere som Joni Mitchell og Michael Gira, som formidlet dyp sårbarhet i sin musikk. Danny Carey, trommeslageren, hadde en teknisk proggy stil, inspirert av blant annet Rushs Neil Peart. Paul D’Amour på bass hadde en melodisk tilnærming som forankret låtene, mens Adam Jones var en mer surrealistisk kraft i bandet, som ikke holdt seg til konvensjonelle ideer om sangstruktur, men skapte komplekse, lydlige maler.

Bandets første offentlige opptredener var preget av en rå og intens energi. De spilte på Bill sitt loft, hvor de gjorde opptak med profesjonelt utstyr midt i en stor nyttårsfest, noe som var uvanlig for et band på dette tidspunktet. Deres tidlige demomateriale fanget oppmerksomheten til Zoo Entertainment, som signerte Tool etter kun syv konserter. Selv om de hadde litt flaks med å møte de rette personene til riktig tid, var det bandets unike musikalske uttrykk og energien i live-opptredenene som virkelig skaffet dem gjennombrudd.

Maynard var spesielt kjent for sin scenetilstedeværelse, en blanding av voldsom kraft og samtidig en mykhet som gjorde hans vokal både skremmende og kontrollert. Publikum ble trollbundet av denne kontrasten, og det ble tydelig at Tool var noe utenom det vanlige.

Det er viktig å forstå at Tool vokste fram i et miljø preget av kommersielle forventninger, men klarte likevel å dyrke sin egen, autentiske stil. Det var ikke bare teknisk dyktighet, men en dyp emosjonell forbindelse til musikken som gjorde dem til det de ble. Dette krever en forståelse av både individuelle musikalske bakgrunner og den kulturelle konteksten i Los Angeles på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall.