Hvordan Europa Enten Misforsto eller Korrigerte Jordens Størrelse og de Første Møte med Aztekene og Inkaene

I løpet av 1400-tallet var det en pågående debatt blant europeiske geografer og kosmografer om størrelsen på Jorden og muligheten for å seile vestover fra Europa til Kina og India. Spanjolene hadde lenge etablert en dominerende tilstedeværelse på de karibiske øyene etter deres første møte med innfødte folk, men de hadde fortsatt ikke forstått den nøyaktige størrelsen på planeten vår. Først på slutten av 1400-tallet ble det klart at en feilberegning om jordens omkrets hadde ført til den første reisen til den «nye verden». Denne misforståelsen førte til oppdagelsen av Amerika – men også til en alvorlig undervurdering av de avanserte sivilisasjonene som bodde der.

De spanske ekspedisjonene var drevet av et ønske om å finne nye handelsruter og berike det spanske imperiet, men de hadde egentlig ikke mye interesse for de innfødte folkene de møtte. Den første betydelige kontakten ble etablert i 1492, da Kristoffer Kolumbus, i troen på at han hadde nådd Asia, lander på øya som han døpte San Salvador i det som i dag er Bahamas. Kolumbus mente at han hadde nådd Kina via en vestlig rute og var på jakt etter varer som silke og krydder. Imidlertid skulle det vise seg at han hadde funnet et helt nytt kontinent, som var langt fra det han opprinnelig hadde tenkt å finne.

Samme år som Kolumbus landet på Bahamas, hadde også andre europeiske oppdagelsesreisende begynt å stille spørsmål ved den etablerte forståelsen av jordens størrelse. Martin Behaim, en tysk kosmograf, laget den eldste kjente jordkloden, og hans beregning satte jordens omkrets til omtrent 20 % mindre enn den virkelige verdien. Denne feilen påvirket den opprinnelige ruten som Kolumbus planla. I 1492, da han satte seil fra Spania, trodde han at han skulle nå østlige kyster av Asia etter å ha krysset Atlanterhavet.

På den samme tiden, mens de europeiske oppdagelsesreisene begynte å finne frem til den nye verden, hadde sivilisasjonene på kontinentet allerede hatt et stort kulturelt og teknologisk gjennombrudd. Mayaene, som i flere hundre år hadde styrt områder i Mellom-Amerika, opplevde sin storhetstid i den såkalte klassiske perioden (250–909 e.Kr.). De bygde imponerende templer og utviklet et skriftsystem, astronomi og en kompleks kalender. De gamle mayaene var også kjent for sine kunstverk og handel, og de hadde et komplekst samfunnsorganisering med forskjellige by-stater som konkurrerte om makt og ressurser.

Likevel, på samme måte som Aztekene, ble Mayaene utsatt for spansk koloniseringen. Da de europeiske styrkene begynte å innta området på 1500-tallet, var de innfødte samfunnene allerede svekket av interne stridigheter, noe som gjorde det lettere for de spanske styrkene å beseire dem. På den andre siden, i Sør-Amerika, var Inka-imperiet, under ledelse av Sapa Inca, på sitt høydepunkt og dominerte et stort område langs Andesfjellene. Inkaene utviklet et imponerende nettverk av veier og kommunikasjonsmidler som tillot dem å styre sitt enorme rike. De ble imidlertid også underlagt spansk erobring, som en konsekvens av Pizarros erobring av Atahualpa, den siste Sapa Incaen, i 1532.

I lys av disse første møtene mellom de spanske kolonistene og de innfødte sivilisasjonene, er det viktig å forstå de enorme forskjellene i verdenssyn og samfunnsstruktur mellom Europa og Amerika på slutten av middelalderen. For den europeiske oppdagelsesreisende, som Kolumbus, var det vanskelig å forstå det de møtte. De hadde en forvrengt forståelse av geografi og sivilisasjon, og det som kanskje ble sett på som «primitivt» i den spanske verden, var faktisk et utrolig utviklet samfunn med en dyptgående kulturell, teknologisk og vitenskapelig bakgrunn.

Den spanske erobringen markerte ikke bare begynnelsen på en ny æra for verden, men også begynnelsen på en historie fylt med konflikt, kulturell kollisjon og urettferdighet. Den moderne forståelsen av disse hendelsene er i dag mer nyansert, og det er viktig å anerkjenne den rike historien og kulturen til de prekolumbianske sivilisasjonene som ble møtt med så stor ubarmhjertighet.

Hva gjorde James Cook til en av historiens største oppdagelsesreisende?

James Cook, som ble ansett som en av historiens mest imponerende oppdagelsesreisende, hadde en karriere som var i høy grad uventet gitt hans bakgrunn. Som ung mann begynte han sin karriere i den britiske handelsflåten, og fraktet kull langs Englands kyst. Men det var hans ønske om eventyr som førte ham til den britiske marinen i 1755. Etter å ha utmerket seg i tjenesten under den syvårige krigen, ble Cook forfremmet til navigatør og fikk senere sitt eget skip, HMS Endeavour, som han førte på en av de mest kjente ekspedisjonene i verdenshistorien.

I 1768 fikk Cook kommandoen over Endeavour for å utføre et vitenskapelig oppdrag på vegne av den britiske kongen og Royal Society. Oppdraget var å observere Venus-transitten over solen fra Tahiti, et fenomen som skulle bidra til å fastslå solsystemets størrelse. Cook og hans mannskap, som inkluderte den unge botanisten Joseph Banks, kom til Tahiti i april 1769, og deres observasjoner ble en suksess. Det var imidlertid et annet formål med ekspedisjonen: å finne den myteomspunnede "Terra Australis Incognita", et kontinent som mange mente lå på den sørlige halvkulen.

Hans neste store utfordring var å finne ut om det var et ukjent kontinent på den sørlige halvkulen. I juni 1772 fikk Cook sine andre hemmelige ordre fra Admiraltyet: han skulle navigere enda lenger mot sør enn noen hadde gjort før, og teste om et slikt kontinent kunne eksistere. Dette var starten på hans andre reise, og i 1773 krysset han den antarktiske sirkelen og gjorde oppdagelser som skulle vise seg å være avgjørende for forståelsen av jordens geografi. Selv om han hadde funnet land på Sør-Georgias øy, kunne han ikke bryte gjennom isen for å finne et nytt kontinent. Det ble tydelig at den store "Terra Australis" ikke eksisterte slik mange hadde håpet.

Mens han var tilbake i Hawaii i 1779, førte en uheldig hendelse til hans tragiske død. Etter et sammenstøt med lokalbefolkningen ble Cook drept, og hans ekspedisjon returnerte til Storbritannia et år senere.

James Cooks betydning ligger ikke bare i hans mange oppdagelser, men også i måten han la grunnlaget for vitenskapelig utforskning. Han var en pioner innen nøyaktig kartlegging og navigasjon, og hans ekspedisjoner endret for alltid vår forståelse av jordens geografi. Hans respektfulle tilnærming til de folkene han møtte under sine reiser satte også et viktig etisk preg på senere ekspedisjoner.

Det er viktig å merke seg at Cooks oppdagelser og hans detaljerte kartlegginger også hadde en stor innvirkning på den europeiske kolonialiseringen av de områdene han utforsket. Når han hevdet land for den britiske kronen, som i tilfelle med Australia og New Zealand, satte han i gang prosesser som skulle føre til varige endringer for de opprinnelige folkene som bodde der. Denne dualiteten av oppdagelse og koloniseringen er en viktig del av Cooks arv og hvordan hans reiser fortsatt påvirker dagens forståelse av historie og kulturell interaksjon.

Hvordan Pytheas Banet Veien for Den Moderne Utforskningen av Norden

Pytheas, en gresk geograf og sjøfarer fra Marseilles, regnes som en av de tidligste utforskerne av det ukjente nord. Hans ekspedisjoner på 300-tallet f.Kr. har hatt en varig innflytelse på kunnskapen om de nordlige delene av Europa, og spesielt om de arktiske områdene. Selv om mye av det han skrev har gått tapt, har hans beskrivelser overlevd gjennom sitater fra senere forfattere, og de har bidratt til å utvide den greske forståelsen av verden.

Pytheas sin reise begynte fra det sydlige Frankrike, hvor han seilte med et mannskap langs den iberiske halvøyens kyst. Den første store landgangen hans fant sted i Cantion (nå Kent), og han reiste videre til Belerion, dagens Cornwall, for å undersøke tinngruvene som var av stor økonomisk betydning. Han hadde en bemerkelsesverdig evne til å samle informasjon om geografi og naturressurser, noe som var uvanlig for den tidens sjøfarere.

Pytheas sin reise ga oss også innsikt i britiske tradisjoner. Han beskrev hvordan folkene i Britania håndterte sine kornlagre, og hvordan de, i mangel på sollys, malte og tørket sitt korn i store haller, i motsetning til de åpne arealene som var vanlige i Middelhavet. Men kanskje den mest fascinerende oppdagelsen Pytheas gjorde var relatert til en alkoholholdig drikk laget av gjæret bygg, som han beskrev som "curmi". Denne oppdagelsen kan være den første kjente referansen til det som senere ble til britisk øl, og Pytheas kan derfor sies å ha oppdaget øl, på samme måte som Columbus 'oppdagelsen' av tobakk i den nye verden.

Pytheas' reiser viste en enestående vilje til å utfordre grensene for det kjente. Ved å reise langt utenfor de tryggere områdene i Middelhavet og utforske de fjerne og mystiske områdene i nord, skapte han et fundament for senere europeiske utforskninger, og hans bidrag var avgjørende for utviklingen av kartografi og forståelsen av det ukjente. Selv om hans bøker, On the Ocean og The Periplus of Pytheas, gikk tapt for oss, var de blant de tidligste beskrivelsene av de ukjente kystene og havene som senere utforskere skulle kartlegge.

Pytheas var ikke den første som fant veien til ukjente land, men han var en av de første som dokumenterte sine erfaringer og gjorde sine observasjoner tilgjengelige for ettertiden. I hans spor fulgte senere generasjoner av europeiske oppdagelsesreisende som dro videre for å finne nye handelsruter og land. Pytheas sitt arbeid har derfor hatt en betydelig innvirkning på utviklingen av både geografisk kunnskap og utforskning av de nordlige delene av Europa.

Det er viktig å forstå at selv om Pytheas aldri fikk fullgode bevis på at han hadde nådd de mest ekstreme delene av nord, har hans beskrivelser fortsatt en betydelig verdi. De gir oss ikke bare innsikt i de geografiske forholdene i hans tid, men også et glimt av hvordan det tidlige Middelhavets verdensbilde utvidet seg, og hvordan den nordeuropeiske verdenen gradvis ble en del av det kjente universet for den antikke sivilisasjonen. Pytheas har på denne måten ikke bare vært en eventyrer, men også en viktig bidragsyter til vår forståelse av historien og den tidlige geografiens utvikling.

Endtext

Hva drev vitenskapens pionerer i de sentrale asiatiske ørkenene?

Stein var en pioner i arkeologisk utforskning av Silkeborgens ruter, et område som har vært hjem for flere tidlige buddhistiske bosetninger og kulturelle fraksjoner gjennom tidene. Hans oppdagelser av gamle festninger og buddhistiske symboler var en del av hans meritterte arbeid, men han er kanskje mest kjent for sin unike evne til å kombinere vitenskapelige metoder med eventyrets essens. I 1907 hadde Stein kjøpt en 16 fot lang vevd rull, som var et eksempel på den græco-buddhistiske kunsttradisjonen, fra en munk som voktet grottene. Dette unike materialet, som i dag er bevart i British Library i London, illustrerer hvor tett det arkeologiske arbeidet hans var knyttet til de fysiske sporene han etterlot seg på sine reiser.

Den utallige mengden materiale som Stein samlet, åpnet nye emner innen kinesisk arkeologi og kunsthistorie. Men på 1920-tallet, da kinesiske myndigheter begynte å se på utstrømningen av antikviteter med mer skepsis, ble tilgangen til Silkeborgens gamle steder strammere. Dette førte til at Stein i stedet vendte tilbake til sin ungdoms drøm: å utforske Aleksander den Stores ruter gjennom Afghanistan. Hans reiser i Sentral-Asia var avgjørende for den moderne forståelsen av denne delen av verden, og hans samling har vært et grunnlag for omfattende internasjonal forskning på de mange kulturene som en gang dominerte disse områdene.

Etter hans siste reise til Kabul i 1943, på tross av alderen og helsesvikt, døde Stein i 1943 etter å ha hatt et slag. Men før han døde, uttalte han: «Jeg hadde et vidunderlig liv, og det kunne ikke vært mer lykkelig avsluttet enn i Afghanistan, et sted jeg har ønsket å besøke i seksti år.» Stein forlot en uerstattelig arv, ikke bare i form av materielle funn, men også gjennom innsikten han bidro med i forståelsen av de gamle asiatiske sivilisasjonene.

Steins liv og verk minner oss om den menneskelige lidenskapen for oppdagelse, den uopphørlige søken etter kunnskap, og hvordan historiske, kulturelle og arkeologiske funn kan endre vår forståelse av fortiden. Hans bidrag kan ikke forstås som isolerte hendelser, men som en del av en større historie som knytter oss til fortidens folk og steder gjennom både de sporene de etterlot seg og de spørsmålene som fortsatt gjenstår å besvare.

Det er viktig å forstå at Steins arbeid i Sentral-Asia ikke bare handlet om oppdagelse av fysiske objekter, men også om å forstå hvordan disse objektene og strukturene passet inn i et større historisk og kulturelt nettverk. Det som kan virke som fragmenterte arkeologiske funn, er faktisk nøkkelkomponenter i et bilde av en sammenvevd, dynamisk region som på mange måter har formet vår moderne verden. Den vitenskapelige og personlige innsikten han fikk, påminner oss om at arkeologi ikke bare er en vitenskap om å grave opp gamle gjenstander, men også om å forstå livene til de mennesker som levde med og gjennom disse objektene.