Hvordan WWF har Bygget Tillit i Arktis: Erfaringer fra Stater og Representanter

WWF har lenge vært en sentral aktør i Arktis, spesielt gjennom sitt globale Arktis-program, som har etablert et forhold av tillit med flere arktiske stater og deres representanter. Denne tilliten er et resultat av en langvarig historie med profesjonell samarbeid, vitenskapelig funderte bidrag, og et pragmatisk tilnærming til både regjeringer og organisasjoner.

En viktig faktor som understøtter denne tilliten er WWF’s ry som en pålitelig og objektiv aktør. Gjennom årtier har WWF bygget en solid merkevare som er godt anerkjent globalt, noe som ikke minst har blitt styrket av ikoniske symboler som pandaen. For mange av de som jobber i Arktis, minner WWF om et tidligere engasjement med miljøbevegelsen som har vært en del av deres bevissthet fra barndommen av. En arktisk statrepresentant bemerket at WWF’s merkevare var så synlig at det skapte et emosjonelt bånd til organisasjonen fra ung alder. Slike tidlige assosiasjoner til et merke bidrar til en følelse av tillit og respekt.

WWF’s engasjement i det arktiske rådet er et eksempel på deres suksess i å bygge et langsiktig forhold til regionale aktører. Deres deltakelse i arbeidsgrupper og task forces har vært avgjørende, da WWF har vært kjent for å komme godt forberedt til møter og bidra med dyptgående og relevant informasjon. En arktisk statrepresentant beskrev WWF som “profesjonelle” og “forberedte,” og fremhevet deres aktive og betydningsfulle deltakelse i det daglige arbeidet i Arktis. Denne typen forberedelser og deltakelse er essensielle for å sikre at organisasjonen kan gjøre en konkret forskjell i beslutningsprosesser, og har ført til at WWF er blitt sett på som en pålitelig partner blant arktiske stater.

Samtidig spiller den langvarige tilstedeværelsen av WWF’s representanter i Arktis en rolle i byggingen av tillit. Flere statlige representanter uttrykte at de har et langvarig forhold til WWF, der mange av deres eksperter har vært til stede i regionen i flere år. Dette skaper en form for kontinuitet som mange statlige representanter verdsetter. WWF’s evne til å gi råd og informere på en uformell, men ekspertbasert måte, har gjort dem til en verdifull aktør i det arktiske politiske landskapet.

En annen viktig faktor som styrker WWF’s rolle i Arktis er deres forpliktelse til å bruke vitenskap som grunnlag for deres anbefalinger. Dette står i kontrast til mer radikale tilnærminger fra andre organisasjoner som kan bruke mer konfronterende metoder, som medieaksjoner eller direkte aksjoner, som kan skape konflikt med de politiske og kommersielle aktørene de ønsker å påvirke. WWF’s metode for å bygge dialog gjennom vitenskapelige rapporter og konsultasjoner, i stedet for å skape konfrontasjoner, har vært en avgjørende del av deres suksess.

WWF’s rolle i Arktis reflekterer en balanse mellom vitenskapelig autoritet, diplomati og pragmatisk samarbeid, noe som har gjort dem til en betydningsfull aktør i regionen. Deres tilstedeværelse har skapt et forhold basert på gjensidig respekt, profesjonalisme og et delt mål om å beskytte Arktis, et mål som står i sentrum for den globale miljøbevegelsen.

Endtext

Hvordan forstå menneskets rolle i antropocenen: Sammenbrudd eller sammenfiltring?

Antropocenens økende anerkjennelse innenfor internasjonale relasjoner (IR) er et resultat av dens transformative kraft på den globale politiske scenen. Tidligere ble miljøendringer i stor grad forstått som et problem som kunne adresseres gjennom tradisjonelle politiske mekanismer, men antropocenen utfordrer dette synet ved å påpeke at vi står overfor et mer fundamentalt skifte, en epoke der mennesket ikke lenger kan forstås som atskilt fra naturen. Innen IR har dette ført til en intens debatt om hvordan man skal tilpasse teoriene våre til å inkludere både de økologiske og de sosiale dimensjonene av denne nye tidsalderen.

Antropocenen skaper en politisk utfordring ved at den ikke bare representerer en tid med omfattende miljøendringer, men også en tid hvor menneskelig aktivitet har blitt en kraft som påvirker hele planetens systemer, fra klimaet til biodiversiteten. Dette skiftet utfordrer både eksisterende politiske teorier og den tradisjonelle forståelsen av internasjonal politikk, som har vært sterkt preget av statene som de dominerende aktørene. Antropocenen tvinger oss til å tenke på planeten som et helhetlig system hvor menneskelige og ikke-menneskelige aktører er uløselig knyttet sammen.

Et viktig aspekt ved antropocenen er hvordan den konfronterer oss med den etiske og politiske nødvendigheten av å revurdere menneskets posisjon i forhold til andre arter og til selve planeten. I lys av dette spørsmålet har enkelte tenkere, som Martha Nussbaum, utfordret den tradisjonelle forståelsen av rettferdighet ved å inkludere ikke-menneskelige liv i politikken. Dette perspektivet innebærer at vi ikke bare må tenke på mennesker som politiske aktører, men også på dyr, økosystemer og hele biosfæren.

I møte med den politiske utfordringen som antropocenen representerer, er det viktig å forstå at vår forståelse av global rettferdighet og politisk ansvar også må utvides. Klimaforandringer og økologiske kriser har ikke bare globale konsekvenser, men de påvirker også lokale og regionale samfunn ulikt, avhengig av deres ressurser, politiske makt og historiske posisjon. Dette gjør det vanskelig å skape universelle løsninger som tar hensyn til alle aktørers behov og rettigheter. Det er derfor essensielt at vi utvikler en mer nyansert forståelse av rettferdighet som kan håndtere de komplekse sammenhengene mellom mennesker, natur og globale systemer.

I tillegg utfordrer antropocenen vår tradisjonelle forståelse av politiske enheter som nasjoner og stater. Den pågående krisen på tvers av landegrenser, som for eksempel i form av klimaflyktninger, viser at statene ikke kan håndtere globale problemer alene. Denne innsikten har ført til en økt interesse for globalt samarbeid og nye former for styring som kan adressere de utfordringene som antropocenen medfører. Her blir spørsmål om hvem som har ansvar og hvem som bør bære byrden av miljøskader, spesielt når det gjelder de historiske ulikhetene mellom land i det globale nord og sør, stadig mer presserende.

Antropocenen innebærer ikke bare en politisk og økonomisk utfordring, men også en kulturell og epistemologisk. For å møte denne utfordringen, må vi utvikle en mer inkluderende og tverrfaglig tilnærming som tar hensyn til både naturens og samfunnets dynamikk. Det innebærer å forstå at endringene som skjer ikke kan håndteres gjennom isolerte disipliner, men at en helhetlig tilnærming som kombinerer politikk, økologi, filosofi og økonomi er nødvendig.

En viktig del av denne tilnærmingen er å erkjenne at menneskelig aktivitet ikke bare er et resultat av vår egen vilje, men også en refleksjon av de økologiske forholdene som vi er en del av. Ved å forstå oss selv som en del av et større system, kan vi begynne å utvikle nye politiske og etiske perspektiver som ikke bare søker å løse dagens problemer, men også forberede oss på fremtidige utfordringer som kan være enda mer uforutsigbare.

Hvordan Ekomodernisme og Tradisjonell Miljøisme Ulike Forhold Til Klimapolitikk

Når Justin McBrien skriver at «kapitalen søker nå å utsette sin undergang gjennom planetarisk geoengineering» (McBrien 2016, s. 135), blir det lett å se hvordan insisteringen på absolutt «systemendring» fører til motstand mot SRM (Solar Radiation Management) og andre former for klimateknologi. Tross alt, hvis SRM faktisk kan redusere risikoen for en klimakatastrofe, ville det også frata tradisjonell miljøisme en viktig motivasjonsfaktor for dens politikk. Hvis verden fortsetter på sin nåværende vei mot 3–5 °C oppvarming over preindustrielle nivåer, kan SRM raskt bli en realistisk politikkmulighet, gitt dens korte responstid sammenlignet med reduksjon av utslipp (Van Vuuren og Stehfest 2013). I så fall er det sannsynlig at intense politiske kamper vil følge. Med stadig høyere innsats vil de makropolitisk konfliktene i antropocen trolig bli enda vanskeligere å løse.

Når verden nærmer seg det James Martin en gang beskrev som «mid-century canyon» med økende miljøstress (Martin 2007), er det et presserende behov for storskalate beslutninger. Denne artikkelen har skisset noen av måtene en ekomodernistisk visjon om slike beslutninger vil skille seg fra tradisjonell miljøismes syn på fremtiden. Likevel deler disse to visjonene for fremtiden flere viktige kjennetegn, særlig en sterkt idealistisk forståelse av historien og en tro på menneskets unike rolle (Mann 2018, s. 455). For ekomodernister betyr menneskets unike rolle at vi bør fullføre frigjøringen fra naturen som startet med opplysningstiden og realisere menneskehetens potensial langs en astronomisk bane for å muliggjøre planetarisk rewilding. For tradisjonell miljøisme betyr det at mennesker, i motsetning til andre arter, kan unngå utryddelse ved kollektivt å selvregulere sin reproduksjon og ressursbruk og dermed gjenopprette en stabil balanse med miljøet.

Kulturelt sett er ekomodernismens visjon om rewilding og universell utvikling i direkte motsetning til den romantiske synet på landbrukspoverty i den tredje verden, men også til den utbredte fetiseringen av lokalt produsert «organisk» mat. Ved å forutse et kvalitativt annet forhold til ikke-menneskelig natur, hvor menneskelig livsopphold gradvis blir frikoblet fra jorden, peker ekomodernismen mot den langsiktige frigjøringen av naturen fra menneskelig dominans. Selv om en slik fremtid kan virke etisk tiltalende, etterlater den mange vanskelige spørsmål ubesvarte, ikke bare om teknologisk gjennomførbarhet, men også om den lokale politikken i den forestilte overgangen og dens fordelingsmessige implikasjoner. Likevel, gitt den dype usustainabiliteten i det nåværende sosio-økologiske regimet, kan det vise seg at å bevare status quo raskt er like urealistisk som å følge et ekomodernistisk agenda.

Hvordan kan vi kombinere økoteknologi og nedvekst for å skape bærekraftig utvikling?

Selv om teknologiske fremskritt fortsetter, er det vanskelig å forestille seg et bærekraftig utviklingsforløp som ikke innebærer en viss reduksjon i de metabolske gjennomstrømningene som er knyttet til den formelle økonomien, staten og markedet. Spørsmålet handler i stor grad om hvor omfattende denne reduksjonen bør være, og i hvilken grad den kan være selektiv. Hvis jorden kan støtte en viss metabolsk skala med et definert gjennomstrømmingsnivå av energi og materialer – som er utgangspunktet for økologisk økonomi – hvordan skal vi i så fall fordele dette forholdet mellom sosial kompleksitet?

Historien om sentral planlegging i sosialistiske land gir tilstrekkelig bevis på hvor lite effektivt det er å gå i denne retningen. Likevel, uten et dypt forankret økologisk bevissthetskapende system som stammer fra mønstre i barndommens sosialisering og den sosiale strukturen i hverdagslivet, er det vanskelig å se hvordan et markedsamfunn kan levere de minimale infrastrukturene som trengs for å opprettholde et stabilt samfunn uten å oppløse de underliggende båndene av familiære og fellesskapsforpliktelser som utgjør motvekten til livsgrunnlaget.

Dette problemet er alvorlig, og i noen tilfeller nærmest umulig å løse. Imidlertid er det mulig å forestille seg en utviklingsvei som kombinerer elementer fra både øko-modernisme og nedvekst-scenarier. I teorien kreves en kombinasjon av: (a) Øko-modernisme – en teknologisk og infrastrukturell revolusjon som leverer renere energi og reduserer transformasjonskostnadene ved moderne sivilisasjon (det grønne nye dealet). Dette er nødvendig for å sikre det minimale nivået av sosial kompleksitet som trengs for å opprettholde stabile, fredelige og velfungerende markedssamfunn, med nasjonalstater som er i stand til å levere intern og ekstern sikkerhet, samt tilstrekkelig internasjonalt samarbeid for å sikre geopolitisk og miljømessig styring. Og (b) Relokalisering og nedvekst – en sosialt konservativ motrevolusjon som delvis gjeninnlemmer individer i strømmen av tilknytninger og familieliv innenfor stedbundne samfunn og landskap, eller det som tidligere er omtalt som livsgrunnlaget.

Fra Elias’ perspektiv antyder dette en mer kompleks og differensiert superego med et mer tilbakeholdent habitus i forhold til forbruk, som ikke nødvendigvis oppstår som et resultat av ytre begrensninger fra staten og markedet, men heller fra delt ontologi og praksis vevd inn i hverdagslivet. På overflaten kan dette virke paradoksalt. Som Matthew Arnold uttrykte det i diktet "Dover Beach", er det et gjennomgående tema i moderne kommentarer at moderne liv uunngåelig må erstatte religion, overtro og relasjonelle ontologier med et allestedsnærværende instrumentelt rasjonalisme og individualisme – et solid fundament for forbruk. I denne forstand er det en iboende sammenheng mellom markedets korrosive fungibilitet, som gjør alt omsettelig i kvantitet og pris, og den vitenskapelige rasjonalismen som insisterer på å forklare alle fenomener og relasjoner i henhold til en enkelt, samlet teori.

Som Elias’ perspektiv er det imidlertid på mange måter Weberiansk, da det godtar individualisering, rasjonalisering og disenchantment som uunngåelige følgevirkninger av ethvert moderne samfunn. Analysen som er presentert her viser at de konkurrerende paradigmene for økomoderning og nedvekst er ufullstendige, men kan paradoksalt nok være komplementære. Dette krever imidlertid at Elias’ rasjonalisme suppleres med en åpenhet for ritualer og spiritualitet som heroiske/immortalitetsprosjekter i Ernest Beckers forstand.

Ritualet kan fungere som en teknikk for å tillate en livsjuxtaposisjon mellom vitenskapelig rasjonalitet og religiøs-åndelig deltakelse. Det kan også fungere som et middel for å tillate markedsrasjonalitet å eksistere samtidig som det ikke undergraver eller absorberer den substansielle rasjonaliteten knyttet til integrerte former for gjensidig utveksling i familien og livsgrunnlaget. Det som gjør disse mulighetene tenkelige, er hvordan ritualet stabiliserer og muliggjør sameksistens av flere tilsynelatende inkompatible rasjonaliteter, verdensbilder og verdihierarkier – uten å kollapsere eller underkaste dem hverandre.

Endtext

Er EU-lovgivning egnet til å beskytte naturens integritet?

Den relativt utilstrekkelige responsen i EU-lovgivningen på aktiviteter som kan ha betydelig negativ påvirkning på sårbare økosystemer, avdekker fortsatt mangler i EU-rettens evne til å bevege seg mot en økosystembasert tilnærming. Selv om Habitatdirektivet fortjener ros for sitt fokus på å etablere et økologisk nettverk av beskyttede områder på tvers av EU, det såkalte Natura 2000-nettverket, er konseptet "økosystem" ikke eksplisitt omtalt i direktivet. Natura 2000 etterlater mer enn 80% av EU-territoriet ubeskyttet, og mange truede insektarter, som truede bier, er ikke oppført blant de strengt beskyttede artene i vedlegg IV til Habitatdirektivet. Per i dag inneholder ikke EU’s naturdirektiv klare restaureringsmandater for slik "vanlig natur".

Det er også flere unntaksbestemmelser i Habitatdirektivet som gir rom for at ødeleggelser av beskyttet natur kan legaliseres dersom de rette prosedyrene følges. For eksempel, i henhold til artikkel 6(4) i Habitatdirektivet, kan planer og prosjekter som kan gi opphav til betydelige effekter på et EU-beskyttet område gjennomføres "for tvingende grunner av overordnet offentlig interesse". Til tross for at de substansielle kravene for å benytte unntaksbestemmelsene er relativt strenge, viser administrativ praksis at økonomiske motiver fortsatt ofte overskygger miljøhensyn i mange prosjektutviklinger. Et tilsvarende prinsipp finnes i forhold til strengt beskyttede arter—artikkel 16 i Habitatdirektivet—og benyttes i økende grad av medlemslandene for å rettferdiggjøre ikke-bærekraftig jakt på store rovdyr, som en måte å øke den offentlige toleransen for deres tilstedeværelse.

Mangelen på sammenheng og prioritering av miljøpolitikk i EU i forhold til andre politiske områder er et annet sentralt punkt. Fraværet av et sett med overordnede rettigheter for naturen på EU-nivå hindrer økologiske hensyn i å trenge gjennom andre sektorielle politiske områder, som for eksempel den felles landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Et konkret eksempel på dette er en dom fra EU-domstolen i 2018 som viste hvordan naturverninteresser fortsatt blir underprioritert i sammenheng med den felles fiskeripolitikken.

Implementeringen av rettigheter for naturen innenfor EU’s konstitusjonelle traktater er essensiell for å rette opp i noen av de vedvarende lovgivningsmessige hullene som finnes i det eksisterende rammeverket for naturvern i EU. Samtidig kan en operasjonalisering av rettigheter for naturen på nasjonalt nivå eller gjennom sekundær lovgivning (for eksempel ved en EU-direktiv) ikke nødvendigvis overvinne alle de eksisterende hindringene for økologisk styring.

En lysglimt i dette landskapet er noen lovgivningstrender som nylig kan indikere et potensial for en mer progressiv tilnærming til naturrettigheter innenfor EU. Blant annet kan det nevnes den progressive tolkningen av artikkel 6(3) i Habitatdirektivet, som EU-domstolen har anvendt i flere saker, hvor usikkerhet om betydelige negative effekter har ført til avslag på prosjekter, spesielt når det gjelder naturbeskyttede områder. Den forsiktige tilnærmingen til biologisk mangfold i nyere rettspraksis, som for eksempel forbudet mot insektmidler i 2018, viser at det finnes en viss utvikling mot et mer robust vern av naturens rettigheter.

Så langt har EU, til tross for de lovgivningsmessige svakhetene, klart å beskytte visse deler av det økologiske nettverket. Derimot er den rette balansen mellom økonomisk utvikling og bevaring av natur fortsatt vanskelig å oppnå.