Hvordan en uskyldig ungdom kan bli et redskap for krigens ondskap

Sentryen så på guttene et øyeblikk og kikket så ned på den hvite, forlatte veien. "Kom dere videre, raskt!" sa han, og snudde bort. Og så var de på Aubervilliers-veien. Den store gutten lo hjertelig. Forvirret, som i en drøm, så lille Stenne fabrikkene, som nå var omgjort til brakker; forlatte barrikader prydet med våte filler, og høye skorsteiner, nå uten røyk, som reiste seg, delvis i ruiner, mot den tåkete himmelen. Ved bestemte avstander sto vaktposter; offiserer, innhyllet i kapper og hetter, som feiet horisonten med kikkertene sine; små telt gjennomvåte av den smeltende snø ved de brennende vaktbålene. Den store gutten kjente stiene, og de tok veien over markene for å unngå utkikkspostene. Imidlertid kom de snart til en sterk vakt av Franc-tireurs og kunne ikke passere uten å bli lagt merke til. Mennene var i små hytter som var skjult i en grøft full av vann langs hele jernbanelinjen til Soissons. Her var det forgjeves for den store gutten å fortelle sin historie; Franc-tireurs ville ikke slippe dem gjennom. Men mens han beklaget seg, kom en gammel sersjant med hvitt hår og rynkete ansikt ut fra vakthuset; han var noe lik far Stenne.

"Kom, kom, småtasser, ikke gråt mer!" sa han. "Dere kan hente potetene deres; men først kom inn og varm dere litt. Den unge der ser nesten ut til å være frosset!" Dessverre, lille Stenne skalv ikke av kulde, men av frykt, av skam! I vakthuset satt noen soldater tett sammen rundt et svært dårlig bål—en ekte "enke-bål", hvor de stekte kjeks på bajonettspissene. Mennene satt tett sammen for å gi plass til guttene, og ga dem en slurk kaffe. Mens de drakk, kom en offiser til døren og kalte på sersjanten. Han snakket veldig raskt til ham i lav stemme og gikk av sted i hast.

"Legg deg ned!" ropte den store gutten, og kastet seg ned på bakken samtidig som han pekte. Så snart han var nede, visslet han. Et annet vissel kom i svar over snøen. Guttene kravlet videre. Foran muren, på slettens nivå, dukket et par gule moustasjer opp under en skitten hærhatt. Den store gutten hoppet ned i grøften ved siden av prøyssere.

Disse offiserene hadde en hovmodig og foraktfull mine, men den store gutten underholdt dem med sitt gateslang og sin vulgære smarthet. Lille Stenne ville heller ha talt for å vise at han ikke var en idiot, men noe hindret ham. Rett overfor ham satt en prøyssisk soldat, eldre og mer alvorlig enn de andre, som leste, eller snarere lot som om han leste, for hans blikk var festet på lille Stenne. I hans faste blikk var det både ømhet og bebreidelse, som om han hadde et barn hjemme som var på samme alder som Stenne—som om han sa til seg selv: "Jeg ville heller dø enn å se min egen sønn engasjert i en slik virksomhet!" Fra det øyeblikket følte Stenne som om en tung hånd var blitt lagt på hjertet hans, og at hjerteslagene hans var hemmet—kveles. For å unnslippe denne fryktelige følelsen begynte han å drikke. Snart virket rommet og dets beboere å svinge rundt ham. I en vag form hørte han kameraten sin, midt i høy latter, gjøre narr av National Guard—deres drillstil; etterligning av en alarm om natten på vollene. Senere senket den store gutten stemmen, offiserene kom nærmere, ansiktene ble mer alvorlige. Den elendige var i ferd med å fortelle dem om den planlagte angrepet på Franc-tireurs. Da reiste lille Stenne seg i raseri, idet sansene hans kom tilbake; han ropte ut: "Ikke fortell dem det, store, ikke fortell dem det!" Men den store gutten lo bare og fortsatte. Før han var ferdig, var alle offiserene på beina. En av dem åpnet døren.

Ute på sletten igjen satte guttene kursen mot hjemmet. De hadde fått med seg en pose poteter som prøysserne hadde gitt dem, og passerte Franc-tireurs uten problemer. Troppene forberedte seg på angrepet den natten; grupper med menn kom stille og stilte seg bak murene. Den gamle sersjanten var til stede, og posterte sine menn, tilsynelatende i godt humør. Da guttene passerte, nikket han og smilte vennlig til dem. Ah! Hvordan Stenne følte det da han så dette smilet; han følte for å rope: "Ikke gå videre; vi har forrådt dere!" Men den store gutten hadde sagt at hvis han sa noe som helst, ville de begge bli skutt; og frykten holdt ham tilbake.

Hvordan hemmelige operasjoner i Hendaye avslørte tysk spionasje i Spania under andre verdenskrig

I løpet av den andre verdenskrigen, mens Europa var i ferd med å bli revet fra hverandre av krigens enorme krefter, var hemmelige operasjoner og etterretning avgjørende for de alliertes muligheter til å motvirke fiendens fremrykking. En av de mest interessante operasjonene var i Hendaye, en liten by på grensen mellom Frankrike og Spania, hvor det ble etablert en spesial militærstasjon for å håndtere tysk spionasje og sabotage.

Det hele startet med en rekke angrep utført av tyske ubåter mot allierte skip som tilsynelatende var under den spanske flagget. To skip, Sanlandermo og Vigo, ble senket, og nesten hele mannskapet på Vigo omkom. En av mine overordnede antydet at tyske spioner måtte være årsaken til disse angrepene, ettersom han mente at spanjolene ikke ville tillate ødeleggelsen av deres egne skip. Men jeg var ikke like sikker på dette.

Det var da jeg ble bedt om å autorisere opprettelsen av to spesiallag for den militære stasjonen i Hendaye. Ett lag skulle være stasjonært og skulle overvåke jernbanestasjonen og den lille havnen, mens det andre laget, en mobil enhet, skulle bestå av soldater som var godt kjent med både det lokale språket og topografien. Dette laget ble gitt tillatelse til å bære sivile klær og krysse grensen fritt, for å kunne infiltrere områder som var kjent for å være fulle av tyske spioner, flyktede fanger og deserterte franske soldater. Dette var den første skikkelige motspionasjeoperasjonen som ble organisert i Spania.

For meg var det et betydelig gjennombrudd, ettersom jeg hadde bedt om dette tiltaket flere ganger uten å få det innfridd. Den spanske ambassadøren var imot ideen, ettersom han mente det ville være upassende mot en vennlig nasjon. Jeg brydde meg ikke om innvendingene; jeg var fast bestemt på å bidra til eksperimentet.

I Hendaye ble jeg introdusert for sergent Cirot, som skulle lede den mobile enheten. Innen tre uker mottok jeg hans første rapport, som var en detaljert kartlegging av tyske drivstoffdepoter langs den spanske kysten, i områder som Oviedo, Santander og Gijón. Disse områdene, med sine utallige viker og klipper, var ideelle for tyske ubåter, som kunne operere nær kysten uten å bli oppdaget. Fiskere fra de nærliggende landsbyene opererte drivstofftransporten under dekke av hverdagslige aktiviteter, som å bruke tomme flasker til å frakte drivstoff.

Rapporten fra Cirot beskrev også hvordan tyskerne var svært godt informert om allierte skips bevegelser, og hvordan de hadde infiltrert de spanske skipene for å få informasjon. På Vigo-skipet, som var et spansk fartøy, skal de tyskvennlige offiserene ha blitt varslet om et forestående angrep, og i stedet for å kjempe, forlot de skipet sammen med sine egne folk, etterlot mannskapet til å møte sin skjebne. En sådan brutalitet mot egne landsmenn var vanskelig å tro på.

Selv om disse hendelsene fremkalte et diplomatiske bråk, var det tydelig at den militære stasjonen i Hendaye hadde hatt en betydelig innvirkning på å avsløre tyske operasjoner i Spania. Den franske militære attachéen i Madrid var en av de få som virkelig forstod alvoret i situasjonen og etablerte en jevnlig rapporteringsrutine for å holde oss informert om de pågående operasjonene i Hendaye.

Operasjonene var imidlertid ikke uten vanskeligheter. En morgen mottok jeg en klage mot sjefen for stasjonen i Hendaye, og jeg måtte raskt reise dit for å ta del i etterforskningen. I møtet som fulgte, ble vi konfrontert med påstander om uregelmessigheter og feil, men det ble klart for alle at jeg selv hadde stått bak beslutningene. Jeg tok fullt ansvar for operasjonene og forsvarte dem som nødvendige for nasjonens sikkerhet.

Det var ingen enkel oppgave å utføre motspionasje under krigen, og det krevde ofte å navigere i et farlig diplomatiske farvann. Men de operasjonene som ble gjennomført i Hendaye, hadde stor betydning for den videre utviklingen av krigen på denne fronten.

Det er viktig å forstå at motspionasje, selv i et nøytralt eller vennlig land som Spania, kunne innebære farlige og delikate beslutninger. Hemmelige operasjoner som de som ble utført i Hendaye, måtte ofte balansere mellom å beskytte nasjonens interesser og unngå å forverre de diplomatiske forholdene mellom nasjonene. Mange av de involverte i disse operasjonene var klar over at de handlet uten offisiell støtte, og at de risikerte diplomatiske konflikter. Likevel, som denne historien viser, var slike operasjoner avgjørende for å avsløre og motvirke fiendens spionasje og sabotasje.

Hvordan Mata Hari Manipulerte Maktens Verden og De Hemmeligheter Hun Bar

Mata Hari, den beryktede og kontroversielle kvinnen som ble anklaget for spionasje under første verdenskrig, viser et fascinerende bilde på hvordan makt, manipulering og kjærlighet kan smelte sammen i et dramatisk nett av løgner og sannheter. Under rettssaken ble hun utspurt med skarpe spørsmål om hennes forhold til tyske agenter og de pengeoverføringene hun mottok. På mange måter var hun en kvinne som visste å bruke sin egen tiltrekningskraft for å navigere i et farlig landskap, der hennes muligheter og allianser kunne både redde og ødelegge henne.

Den franske etterretningstjenesten hadde fått tak i telegrammer som knyttet henne til tyske agenter, og de hadde også informasjon om at hennes kommunikasjon med en tysk offiser i Amsterdam var signert med det mystiske H21-tegnet. På tross av dette, nektet hun i første omgang å innrømme at hun hadde brukt dette tegnet for å kommunisere med sine tyske kontakter. Men da presset ble for sterkt, mistet hun sitt ellers selvsikre ytre. Den beryktede spionen, som tidligere hadde stått stoisk under intense spørsmål, brøt ut i et nesten hjerteskjærende øyeblikk av angst.

Retten presset henne videre med spørsmål om hennes økonomiske forbindelser, spesielt det faktum at hun hadde mottatt penger fra en tysk etterretningssjef i Holland, som deretter ble brukt til å betale hennes gjeld i Spania. Hennes svar var ute av takt med seg selv, og hun begynte å komme med stadig mer ulogiske påstander om hvor pengene kom fra. Hennes forsvarer, Maitre Clunet, som var sterkt personlig involvert, ble stadig mer bekymret. Han forsøkte å redde henne fra den farlige situasjonen ved å bruke sine advokatferdigheter og hans beskyttende følelser for den vakre kvinnen som var hans gamle kjærlighet.

Men uansett hvordan han prøvde å forklare hennes handlinger, var den underliggende virkeligheten at hennes handlinger var ubestridte: Hun hadde hatt intime forbindelser med menn på høyere nivåer av makt, og hun hadde brukt disse forbindelsene til å skaffe seg økonomiske fordeler. Selv når hun ble konfrontert med faktiske bevis og uttalelser fra sine tidligere elskere, holdt hun på sitt, og la alltid ansvaret for sine handlinger på de mennene som skulle ha betalt for hennes tjenester. "Det er min pris," sa hun en gang, og la åpenbart all skyld på de mennene som hadde brukt penger til å betale for hennes intime opplevelser.

En viktig del av Mata Haris forsvar var vitnene hun kalte til retten. En av dem var en høy diplomat som hadde kjent henne etter hennes skilsmisse og hadde hatt en intim relasjon med henne. Vitnet bekreftet at de aldri hadde diskutert noe av spionasjeartikkel. Men retten kunne ikke la være å påpeke det åpenbare: En kvinne som var kjent for sin intelligens og tiltrekning kunne lett manipulere menn til å gi henne informasjon, om hun ønsket det. Likevel, når vitnet ble presset, svarte han at hun aldri hadde forsøkt å skaffe seg noen hemmeligheter.

Mata Haris forsvar var basert på en påstand om at hun kun var en kvinne som utnyttet sine kjekke elskere for økonomiske fordeler. Imidlertid ble det gradvis klart at hennes intime relasjoner og de pengene hun mottok, knyttet henne til et mye større nettverk av etterretning og spionasje. Hennes påstander om kunst og personlige forbindelser ble sett på som bare et speil for hennes faktiske rolle som en spion i et større geopolitisk spill.

Når man ser på rettsprosessen som helhet, er det viktig å forstå ikke bare de konkrete handlingene og vitnemålene som ble fremført, men også hvordan personlig makt og kvinnelig tiltrekningskraft kan spille en avgjørende rolle i høyere sfærer av politikk og etterretning. Mata Hari var mer enn bare en vakker kvinne med et rykte som danser og elskerinne. Hun var også en kvinne som visste hvordan hun skulle bruke de maktstrukturene som fantes rundt henne for å skape en mulighet for seg selv, selv om det på mange måter gikk på bekostning av hennes moral og ære.

Hvordan en tilfeldighet kan forme skjebnen i en agentverden

Stedet kunne utvilsomt vært verre. De mest ugunstige trekkene var en gjennomtrengende kulde og iskalde trekk som krysset de nakne gulvbordene som levende ting. Pakkingesker, malmprøver, knuste syrekrukker, rustne oljekanner og stabler med muggen papir var stablet rundt veggene, og det eneste jernrutenettet med tykt grønt glass var ytterligere beskyttet av et solid stålnett. Jeg satte meg ned på en pakkeeske og tente en sigarett. Merkelig, tenkte jeg, hvordan de små detaljene noen ganger kunne avgjøre utfallet av et agentarbeid. Den korte tiden jeg hadde brukt i duerommet i arkaden, hadde ført til at jeg ble avslørt, og truet med å ødelegge alt jeg hadde oppnådd så langt.

Ved bunnen av skakten kunne jeg tydelig se et grønnbrunt område, med sporadiske bølger av skum. Synet var derimot langt fra behagelig, da det i skummet var stygge biter av drivved som kom og forsvant i den langsomme bevegelsen av vannet. På et øyeblikk kom en vill, nærmest vanvittig idé til meg – tanken på å forsøke å flykte ved å gli ned i det virvlende vannet under. Jeg kunne ikke unngå å innse hvor desperat og farlig dette ville være; nærmest umulig å svømme over Angara-elven i vinterens raseri, og å nå de ukjente øyene en kvart mil unna Smeltverket, forutsatt at man klarte å styre i rett linje. Likevel, i løpet av et kort øyeblikk var jeg i ferd med å ta av meg lærjakken og støvlene, og beholdt bare undertøyet mitt, som i seg selv var en betydelig utfordring for sjansene mine.

Deretter, som en merkelig og uforholdsmessig skikkelse i min grå vest og trunks, hvilte jeg i et øyeblikk, en plutselig meditativ pause, hvor tankene mine rastløst flakket over fragmenter av erfaring. En agent, sa jeg til meg selv, står ofte overfor situasjoner hvor raske beslutninger og umiddelbar handling ikke bare er uunngåelig, men absolutt nødvendige. Og så, alltid muligheten for den hundrede sjansen – min barndom på steppe hadde lært meg at slike sjanser til stor grad er avhengige av egen innsats, muskelkraft og fysisk styrke.

På bare noen minutter var jeg fanget i en virvel av åpne elver, og kjempet for mitt liv. Jeg ble kastet rundt som en kork, isklumper sprutet i øynene mine, og kulden strammet hjertet mitt. En uimotståelig tyngdekraft begynte å ta over meg, og en halvdazed følelse av at jeg var tapt, snek seg inn i hodet mitt. Plutselig grep hånden min tak i et drivende trestykke, og jeg krøp rundt det med fingrene som en klype, i en smertefull krampaktig grep. Jeg visste imidlertid at loggen ikke ville redde meg lenge. Elven, som en ondskapsfull fiende, forsøkte å rive det fra meg, og kreftene mine var nesten brukt opp.

Min redning, som kom som i en drøm, ble gjennomført av en Ostiak fiskebåt. Jeg har bare et vagt minne om varmen fra den Ostiak-huset på en av de ukjente Angara-øyene; om å bli ført dit og få servert en dampende kopp molochai-te (som er nærmeste erstatning for kina), og om å bli tvunget til å spise most fisk før jeg ble festet til et skinnteppe i et raving feberanfall. Behandlingen av en shaman og den gamle fiskeren som reddet meg, var avgjørende for at jeg overlevde. Da feberen forlot meg, hadde jeg bare en hoste og svimmelhet som sakte forsvant.

Etterpå, på kvelden den 20. januar, ble jeg ført til en privat kai øst for Ushakovka-bosetningen, hvor min underverdenvenn, den svarte markedshandleren Nechipor Kouzak, ventet på meg. Min påfølgende rapport til general Batioushin inneholdt et spesielt kodeord, «actpmn», som indikerte at jeg hadde til hensikt å forbli stille til saken var avsluttet – forutsatt at suksess fulgte med. Jeg satte deretter kursen mot Sokhondo, der den siste handlingen skulle finne sted.

Sokhondo var et bortgjemt, nærmest umerkbart siberisk tettsted, en samling skråtrehus, grisehytter og søppelfyllinger. Der fantes en vodka-butikk, en relativt gammel kirke, og en langt eldre kirkegård. Og, kanskje viktigst av alt, der lå Tunnel No. 900472, et legendarisk og skremmende sted.