Hvordan kulturskillelinjene formet amerikanske valg i 2016

I 2016 var USA vitne til et av de mest dramatiske politiske skiftene på flere tiår. Donald Trump, med sin populistiske og ofte kontroversielle retorikk, mobiliserte et bredt lag av velgere som følte seg marginalisert av den raske kulturelle og økonomiske utviklingen. Bak dette fenomenet lå dype kulturelle skillelinjer som ikke bare reflekterte økonomiske uenigheter, men også dype verdimessige forskjeller mellom forskjellige deler av samfunnet.

Trumps suksess kan også forklares med hvordan han brukte nostalgiske appellformer. Hans kampanje handlet ikke bare om å vinne valget, men om å bringe tilbake en følelse av nasjonal stolthet og moral som han mente hadde blitt tapt i en tid preget av rask kulturell endring. For eksempel, hans insistering på å bruke hilsenen «Merry Christmas» som et symbol på denne tilbakegangen, var mer enn bare en kamp mot politisk korrekthet; det var en invitasjon til å gjenopprette en ideologi av nasjonal identitet og tradisjonelle normer som mange av hans velgere følte hadde blitt tråkket på.

Det som er interessant, er at Trumps suksess også reflekterer en større kulturell konflikt som har preget amerikansk politikk de siste tiårene. På den ene siden har det vært en fremvekst av post-materialistiske verdier som fokuserer på individuell frihet, like rettigheter for ulike minoriteter, og større toleranse for multikulturalisme. På den andre siden har det vært en motstand fra de som ser på disse verdiene som en trussel mot det som de betrakter som tradisjonelle amerikanske verdier. Denne konflikten har gradvis blitt mer fremtredende, og på flere måter har den overskygget de mer tradisjonelle økonomiske skillelinjene mellom venstre- og høyresiden.

I diagrammet som viser oppfatningene av hvilke grupper som er utsatt for diskriminering i 2016, ser vi at Trump-velgerne oftere enn Clinton-velgerne mente at kristne, hvite menn og konservative verdier var utsatt for diskriminering. Clinton-velgerne, derimot, så på grupper som svarte, transpersoner, homofile og kvinner som ofre for diskriminering. Dette illustrerer en grunnleggende forskjell i hvordan forskjellige grupper i samfunnet oppfatter rettferdighet og undertrykkelse, og det hjalp å drive de ideologiske skillet enda dypere.

I kjølvannet av den økonomiske og fysiske tryggheten som den vestlige verden opplevde etter andre verdenskrig, ble post-materialistiske verdier, som vektlegger toleranse og demokratisering, stadig mer dominerende. Dette var en ideologi som ble ansett som viktigst av den yngre, mer utdannede befolkningen, mens de eldre, som følte seg truet av den raske endringen i samfunnet, dannet grunnlaget for en reaksjonær motstand. Dette kan beskrives som en «stille motrevolusjon», en bevegelse som langsomt vokste frem i skjul, men som fikk sitt gjennombrudd på 2010-tallet, blant annet i form av Trump.

Den økte relevansen av kulturelle spørsmål har forandret den politiske dynamikken på en måte som er vanskelig å overse. De store politiske partiene har i økende grad blitt delt på grunnlag av verdier snarere enn økonomiske interesser. Der tradisjonelt skiller venstre- og høyresiden seg på økonomiske spørsmål, er det nå i økende grad en deling på kulturelle spørsmål som ligger til grunn for politisk konflikt.

Hvordan verdier påvirker stemmegivning i moderne valg: En analyse av post-materialisme og generasjonskløfter

I de amerikanske presidentvalgene på slutten av 1900-tallet og tidlig 2000-tall har den politiske oppdelingen ikke bare handlet om økonomiske spørsmål, men også om kultur og verdier. Forholdet mellom materialistiske og post-materialistiske verdier har blitt stadig viktigere som en indikator for velgeratferd. Dette var ikke alltid tilfelle. Tidligere har valgene i stor grad vært formet av økonomiske interesser, og kulturspørsmål var ofte underordnet. Men på 1970- og 1980-tallet begynte nye verdinormer, som ofte ble referert til som post-materialisme, å spille en mer fremtredende rolle i amerikansk politikk.

Post-materialisme refererer til et sett av verdier som legger større vekt på individuell frihet, miljøvern, sosial rettferdighet og kulturelt mangfold, snarere enn på økonomisk vekst og tradisjonelle materialistiske mål. Den viktigste utviklingen er hvordan dette settet med verdier gradvis har blitt mer relevant for valgene i USA, særlig etter 2000, da begge de store politiske partiene begynte å prioritere kulturelle spørsmål mer enn økonomiske.

Valget i 1976 mellom Jimmy Carter og Gerald Ford viste at den kulturelle kløften mellom materialistiske og post-materialistiske verdier var relativt liten, men påviselig. I løpet av Carter-seieren var ikke sammenhengen mellom post-materialistiske verdier og valgresultatet særlig sterk. Men i 1980-årene ble denne kløften tydeligere, spesielt etter hvert som valgene begynte å reflektere dyptgående skillelinjer i hvordan ulike velgere vurderte ikke bare økonomiske, men også sosiale og kulturelle spørsmål.

Når vi når 2008 og 2012, da Barack Obama – den første afroamerikanske presidentkandidaten – representerte det Demokratiske partiet, ble den politiske symbolikken rundt et mer mangfoldig, tolerant samfunn mer synlig. I 2012 viste undersøkelser en sterkere sammenheng mellom post-materialistiske verdier og stemmegivning enn tidligere. De som identifiserte seg som post-materialister, var 8,6 ganger mer tilbøyelige til å stemme på Obama enn på hans motstander Mitt Romney. Dette mønsteret ble ytterligere forsterket i 2016, da Trump, en åpenlyst rasistisk og autoritær kandidat, sto mot Hillary Clinton, en liberal og kosmopolitisk kandidat.

Valget i 2016 representerte et brudd mellom to helt forskjellige syn på hva som er viktig i samfunnet. Mens de som hadde sterke post-materialistiske verdier – ofte yngre, mer urbane og mer kulturelt åpne – støttet Clinton, var de som hadde mer materialistiske verdier – som ofte var eldre, mer tradisjonelle og fra mer homogene geografiske områder – overveiende tilhengere av Trump. Dette synliggjorde ikke bare verdimessige forskjeller, men også hvordan generasjonsforskjeller har blitt en sterkere prediktor for valgresultater.

Generasjonsskiftene i valg har blitt mer uttalte siden 2000, og de er i stor grad drevet av den kulturelle utviklingen som har funnet sted i løpet av de siste tiårene. For eldre velgere, som ble født i en verden med mindre etnisk mangfold og lavere toleranse for sosial likhet, representerte Obama et fundamentalt brudd med det kjente. For yngre velgere, derimot, var en afroamerikansk president et logisk resultat av den pågående utviklingen mot større sosial rettferdighet og kulturelt mangfold.

Denne utviklingen har ikke vært lik over hele USA. Geografisk sett er det store forskjeller mellom urbane og rurale områder. I byer som New York eller Los Angeles, der etnisk mangfold og kulturell åpenhet har vært normen i flere tiår, er det lettere for folk å omfavne post-materialistiske verdier. I mer landlige og etnisk homogene områder som Montana eller West Virginia, der tradisjonelle verdier har stått sterkt, har motstanden mot denne utviklingen vært mer intens.

Det som er tydelig, er at post-materialistiske verdier har blitt en viktigere faktor i politisk valg enn mange tidligere har forstått. I de siste presidentvalgene har disse verdiene klart differensiert de to store politiske partiene. For materialistene, som prioriterer økonomisk vekst og tradisjonelle verdier, er Trump den ideelle kandidaten, mens post-materialistene ser på Clinton og Obama som mer representative for deres verdier om sosial rettferdighet og kulturell mangfoldighet.

Det er viktig å merke seg at verdier og politisk valg ikke kan sees isolert fra andre sosiale faktorer. Mens generasjon er en sterk indikator, er det fortsatt geografiske, økonomiske og utdanningsmessige forskjeller som spiller en rolle i å forme valgresultatene. For eksempel er yngre, mer urbane velgere mer tilbøyelige til å støtte progresive kandidater, men dette er også nært knyttet til deres utdanningsnivå og yrkesbakgrunn.

Endringer i samfunnet, som økt etnisk mangfold, høyere utdanningsnivå og en sterkere vekt på individuell frihet og sosial likhet, er ikke bare politiske trender, men kulturelle endringer som har dype røtter i hvordan forskjellige generasjoner oppfatter verden. Og som historien har vist oss, er det ofte de yngste velgerne som er mest tilbøyelige til å forme fremtidens politikk gjennom sine verdier.

Hvordan Autoritære Velgere Påvirker Politiske Landskap og Fremveksten av Populisme

I moderne demokratiske systemer er endringer i partienes politiske landskap et resultat av både strukturelle og atferdsmessige endringer blant velgerne. En av de mest bemerkelsesverdige endringene de siste tiårene har vært fremveksten av autoritære velgergrupper og deres økende betydning i å forme nasjonal politikk. Disse velgerne, ofte drevet av frykt og intoleranse, har blitt en drivkraft bak flere populistiske bevegelser, særlig i Vesten. Denne utviklingen er tett knyttet til hvordan partiene tilpasser seg og hvordan de identifiserer seg med deres velgerbase.

For å forstå hvordan autoritære velgere påvirker politiske systemer, er det viktig å se på hvordan politiske partier tilpasser sine strategier for å tiltrekke seg denne velgergruppen. Forskning viser at autoritære velgere i økende grad stemmer på partier som tilbyr enkle løsninger på kompleks samfunnsmessige utfordringer. I mange tilfeller handler det om å utnytte deres følelse av usikkerhet og frykt for fremtidige trusler, som migrasjon eller kulturell endring. Populistiske partier, med sine enkle, ofte polariserende løsninger, har blitt en kanal for disse velgernes ønsker og bekymringer.

Donald Trumps valgkamp i 2016 er et tydelig eksempel på hvordan autoritære holdninger kan omformes til politisk makt. Trumps suksess var ikke bare et resultat av hans politiske budskap, men også hans evne til å appellere til velgergrupper som følte seg marginalisert eller truet av økonomiske og kulturelle endringer. Som Matthew C. MacWilliams påpeker i sine arbeider, stemte mange av Trumps tilhengere ikke nødvendigvis på ham på grunn av en ideologisk overbevisning, men fordi han ga uttrykk for deres dypeste frykt og misnøye med det etablerte politiske systemet.

Fremveksten av autoritære velgere i Vesten har blitt sett på som et symptom på større strukturelle endringer i politiske systemer. I Europa, for eksempel, har det vært et betydelig skifte i hvordan velgere forholder seg til tradisjonelle politiske partier. I en tid med globalisering og økt migrasjon, føler mange velgere at deres kulturelle og økonomiske interesser er truet, noe som fører til en økning i støtte for populistiske og autoritære partier.

Det er viktig å merke seg at autoritære velgere ofte ikke er et monolittisk segment. De kan komme fra forskjellige sosiale, økonomiske og utdanningsmessige bakgrunner, men de deler en felles frykt og misnøye med status quo. Dette kan innebære en frykt for det "andre" – enten det er fremmede kulturer, immigranter eller etablerte politiske eliter. Dette mønsteret har blitt sett i flere europeiske land, fra Marine Le Pens nasjonalistiske Front National i Frankrike, til Alternativ for Tyskland (AfD) i Tyskland, og Viktor Orbáns populistiske regjering i Ungarn.

Samtidig kan vi ikke forstå denne utviklingen uten å erkjenne rollen til medier og teknologiske endringer. Maktbalansen mellom tradisjonelle medier og nye, alternative medieplattformer har ført til at populistiske ledere kan formidle sitt budskap direkte til velgerne, uten å gå gjennom den etablerte pressen. Dette har ført til en polarisering av det politiske landskapet, der fakta og virkelighet ofte blir tilpasset for å støtte politiske narrativer snarere enn å informere objektivt.

Når vi ser på autoritære velgere, er det også viktig å forstå at deres politiske atferd ikke bare handler om økonomisk eller sosial misnøye, men også om identitet. Som flere studier har vist, stemmer mange autoritære velgere ikke bare for å beskytte sine økonomiske interesser, men for å beskytte deres kulturelle identitet. Dette er spesielt tydelig i debatten om EU-medlemskap, migrasjon og nasjonal suverenitet, hvor kulturelle og nasjonale verdier ofte blir sett på som truet.

I tillegg til dette er det viktig å påpeke at autoritære velgere ikke nødvendigvis er en fast størrelse, men en dynamisk gruppe som kan skifte i takt med politiske endringer og samfunnsmessige utford

Hva er drivkreftene bak fremveksten av autoritær-populistiske partier i Europa?

FPÖ hadde også en betydelig påvirkning på de påfølgende parlamentsvalgene i Østerrike. Selv om partiets støtte hadde begynt å synke fra 2015 til 2017, gjorde de et sterkt valg og fikk 26 prosent av stemmene, hvilket resulterte i 51 seter i parlamentet, det beste resultatet for FPÖ siden 1999. I det nye koalisjonsregimet som ble dannet, inngikk FPÖ som juniorpartner med det konservative Østerriks folkeparti (ÖVP). Seks ministre fra FPÖ ble inkludert i regjeringen, og partiet fikk innflytelse over viktige politiske beslutninger, blant annet i EU-presidentskapet i 2018.

Fremveksten av autoritær-populistiske partier som FPÖ i Østerrike, og deres tilstedeværelse i koalisjonsregjeringer, understreker et sentralt poeng i dagens europeiske politiske klima: autoritær populisme har blitt en viktig kraft, selv i land med lang tradisjon for liberale demokratier. Dette gjelder ikke bare Østerrike, men også flere andre europeiske land som har sett populistiske bevegelser vokse, ofte med et sterkt anti-etablert budskap som resonnerer med velgere som føler seg fremmedgjort av tradisjonelle politiske partier.

Det er viktig å merke seg at denne politiske bølgen er nært knyttet til økonomisk usikkerhet, sosial uro og kulturelle konflikter. Populistiske partier har lykkes i å mobilisere velgere som opplever negative konsekvenser av globalisering, som arbeidsplasser som forsvinner eller økonomisk ulikhet som øker. De har også utnyttet frykt for kulturelle endringer, spesielt i forhold til innvandring og integrering av muslimske minoriteter.

En annen viktig faktor i fremveksten av autoritær populisme er det politiske systemet. I Østerrike og andre europeiske land, der forholdet mellom stemmer og seter i parlamentet er proporsjonalt, gir det små partier en mulighet til å oppnå innflytelse. Dette kan gjøre det lettere for populistiske grupper å komme inn i nasjonale regjeringer, selv med relativt liten støtte blant velgerne. I Østerrike, for eksempel, vant FPÖ 26 prosent av stemmene og fikk en betydelig andel av ministerpostene, til tross for at de ikke vant flertallet av stemmene. Dette har ført til at populistiske partier, som ofte er i opposisjon til tradisjonelle politiske eliter, har fått en større rolle i det politiske landskapet.

På den andre siden av spekteret har motstand mot autoritær populisme også blitt en drivkraft i mange europeiske land. I Østerrike, for eksempel, ble Alexander Van der Bellen, den uavhengige kandidaten som representerte de grønne, valgt som president i 2016, men dette var først etter en svært knapp seier over Hofer. Van der Bellen ble i stor grad støttet av velgere som fryktet at Hofer representerte en trussel mot Østerrikes demokratiske verdier. Hans støtte kom hovedsakelig fra velgere som var utdannet, urbane og yngre, som fryktet de negative konsekvensene av et populistisk styre.

For å forstå veksten av autoritær-populistiske partier er det viktig å se på hvordan deres budskap appellerer til velgere som opplever økonomisk usikkerhet, kulturelle endringer og politisk alienasjon. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at fremveksten av disse partiene også utfordrer de etablerte politiske strukturene, og de kan ha langvarige konsekvenser for hvordan demokratier fungerer i Europa.