Hvordan "Amerikansk Ekssepsjonalitet" Har Utviklet Seg i Politikken

Debatten om amerikansk ekssepsjonalitet har gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene, og har hatt stor innvirkning på amerikansk politikk, særlig i valgene som ledet opp til 2016. Et av de mest markante øyeblikkene i denne utviklingen kom fra tidligere ordfører i New York City, Rudolph Giuliani, som i 2015 uttrykte sin skepsis til daværende president Barack Obama. Giuliani uttalte: "Jeg tror ikke, og jeg vet at det er en fryktelig ting å si, men jeg tror ikke at presidenten elsker Amerika." Han fortsatte med å påstå at han ikke hørte fra Obama det samme engasjementet for nasjonens storhet som han hadde hørt fra tidligere presidenter som Harry Truman, Bill Clinton og Jimmy Carter.

Denne uttalelsen, som rystet mange, var ikke bare et angrep på Obama som person, men også på hans visjon for Amerika. For mange republikanere, som Giuliani, var troen på amerikansk ekssepsjonalitet en kjerneverdi som definerte landets rolle på den globale scenen. Den amerikanske troen på nasjonens unike moral og lederskap i verden var en påstand som alle tidligere presidenter, uavhengig av parti, hadde delt. Imidlertid hevdet Giuliani og andre republikanere at Obama, med sin mer diplomatiske tilnærming, hadde brutt med denne tradisjonen.

Dick Cheney, tidligere visepresident, var en annen skikkelse som kritiserte Obamas holdning til ekssepsjonalitet. I sin bok "Exceptional: Why the World Needs a Powerful America," påpekte han at Obama hadde sviktet den tradisjonelle troen på Amerikas globale lederskap og posisjon som den "eksepsjonelle nasjonen." Cheney og hans datter, Liz, argumenterte for at det var nødvendig å gjenopprette Amerikas styrke og lederskap. De uttrykte en sterk bekymring for at uten et tilbakevendende fokus på nasjonens ekssepsjonalitet, ville Amerika svekkes både internt og eksternt.

Da det republikanske partiet lanserte sitt plattformdokument i 2016, ble ekssepsjonalitet igjen et sentralt tema. Plattformen begynte med en erklæring om at de trodde på amerikansk ekssepsjonalitet og at det var en unik moral lederrolle som landet måtte gjenoppta. Dette synet ble videreført i Donald Trumps valgkamp, som tok opp temaet med sin berømte slagord, "Make America Great Again." For Trump var den amerikanske storheten forsvunnet, og hans kampanje var bygget på ideen om at Amerika var blitt "knust" og i ferd med å miste sin posisjon som verdensleder.

Trump, som i boken sin "Crippled America: How to Make America Great Again," beskrev Amerika som et land i krise, var ikke alene om å uttrykke denne pessimismen. Hans kritikk var rettet mot nasjonens svekkede økonomi, dens synkende internasjonale respekt og det han beskrev som et svakt militært og økonomisk fotavtrykk. Hans visjon for Amerika var radikalt forskjellig fra den som hadde blitt fremmet av tidligere presidenter, som hadde omfavnet ideen om et ledende og respektfullt Amerika.

Denne visjonen, som Trump gjerne omtaler som en tilbakevending til storhet, var basert på en sterkt nasjonalistisk ideologi. Det handlet om å gjenopprette Amerika til en tid hvor det var ansett som den ledende nasjonen, et fyrtårn av frihet og demokrati. For Trump var ikke bare ekssepsjonaliteten noe å forsvare; det var noe å gjenvinne gjennom en strategi han selv beskrev som "The Exceptional Me Strategy." Dette var en visjon om å sette landet tilbake på toppen gjennom et sterkt personlig lederskap som reflekterte hans egen forståelse av hva som var best for nasjonen.

I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at diskusjonen om amerikansk ekssepsjonalitet ikke bare handler om politiske ideologier, men også om nasjonens kulturelle identitet. Hva betyr det for et folk å føle seg som en del av en "eksepsjonell nasjon"? Hvordan påvirker dette landets interaksjon med omverdenen og dets egen nasjonale selvforståelse? Diskusjonen om ekssepsjonalitet knytter seg også til spørsmål om nasjonens rolle i internasjonale konflikter, handel, og dens evne til å tilpasse seg globale endringer.

Det er også viktig å forstå at troen på ekssepsjonalitet kan ha både positive og negative effekter på en nasjon. Mens en følelse av nasjonal stolthet og unike verdier kan fremme intern samhold og globalt lederskap, kan en overdrevet tro på en nasjons suverenitet føre til isolasjonisme og et svekket internasjonalt samarbeid. For å forstå hvordan denne dynamikken påvirker dagens politikk, er det nødvendig å se på hvordan ulike politiske ledere og grupper bruker begrepet ekssepsjonalitet, og hvordan det former deres visjon for fremtiden.

Hvordan Trumps Kampanje Brukte Rhetorikk for å Skape et “Unntaksfritt” Amerika

I en artikkel i Washington Post fra 21. juli 2016 advarte journalist Jenna Johnson om at Donald Trumps visjon for USA “lyder som et forferdelig, forferdelig sted”. Ifølge Johnson så Trump på USA som et land på randen av kollaps, et land med forfalne veier, aldrende broer og forfalne flyplasser. Han hevdet at landet ble ledet av "dumme mennesker" og at til og med Mexico hadde smartere ledere. Verden lo av Amerika og dets “utarmede militær”, og volden raste i byene. Ifølge Trump var den amerikanske økonomien "dårlig", og arbeidsledigheten var langt høyere enn de offisielle tallene antydet. Denne dystre fremstillingen av nasjonen ble av mange kritisert som en risikabel kampanjestrategi, da den kunne virke avskrekkende på velgerne og kollidere med deres egen opplevelse av at livet faktisk hadde blitt bedre for mange amerikanere de siste årene. Det var sjeldent at en presidentkandidat malte et så mørkt bilde av USA.

Men til tross for denne negative retorikken, viste det seg at Trump ikke bare ikke mistet støtte, men at hans dystre bilde av Amerika faktisk virket å styrke hans kandidatur. Hans fremstilling av USA som et "lammet" land resonnerte med velgere på tvers av politiske skillelinjer. På en eller annen måte svarte de på hans “unntaksfrie” strategi. Dette viser hvordan Trump tilpasset den moderne jeremiaden – en retorisk tilnærming brukt av opposisjonskandidater til å utfordre det sittende partiet – til sin egen unike kandidatur og bredere politiske mål.

Tradisjonelt har opposisjonskandidater brukt den moderne jeremiaden til å kritisere det sittende regimet, ofte gjennom å hevde at Amerika har tapt sin enestående posisjon i verden og at det kreves et politisk skifte for å gjenopprette landets storhet. Denne tilnærmingen har vanligvis tre steg: Først, en skildring av Amerika som en enestående nasjon; deretter, en kritikk av hvordan landet har gått seg vill og mistet sin særstilling; og til slutt, en forsikring om at landet kan gjenopprette sin posisjon under den rette ledelsen. Trumps bruk av denne strukturen var imidlertid langt mer negativ enn hans forgjengeres.

Men hvorfor, til tross for denne uvanlige tilnærmingen, fant velgerne hans Trumps negative fremstilling tiltalende? Grunnene til dette kan finnes i en dypere forståelse av hva han tilbød: en radikal løsning på et "utarmet" system. Trumps kritikk av USA ga velgerne en følelse av at de fikk stemmen sin hørt – de som følte seg marginalisert eller ignorert av det etablerte politiske systemet. Hans retorikk om landets svik og hans lovnader om å gjenopprette “storhet” fylte et tomrom i deres følelse av nasjonal identitet og virkelighet.

Den moderne jeremiaden, en retorisk tradisjon som kan spores tilbake til de puritanske prestene i Massachusetts Bay-kolonien på 1600-tallet, har utviklet seg til en sentral del av amerikansk politisk kommunikasjon. Opprinnelig en religiøs predikan, ble jeremiaden etter hvert et politisk verktøy. Grunnideen bak denne retorikken er at Amerika har et spesielt kall og en nasjonal pakt med Gud, en posisjon som den kan miste dersom folkene svikter sine moralske og politiske forpliktelser.

I moderne amerikansk politikk har jeremiaden utviklet seg til en politisk strategi, hvor kandidatene, som Trump, i hovedsak kritiserer det sittende regimet for å ha svekket landets “spesielle” status. De maler et bilde av en nasjon som er på vei til undergang, og presenterer seg selv som den eneste som kan gjenopprette storheten. Det er en strategi som direkte peker på den politiske motstanderen som ansvarlig for landets nedgang, og appellerer til velgernes ønske om endring.

Trump brøt tradisjonen ved ikke bare å vise til et tapt Amerika, men ved å bruke denne kritikken til å gjøre seg selv til den uunnværlige løsningen. Denne radikale retorikken, selv om den var risikabel, ble en strategisk ressurs som appellert til de som følte at USA var ute av kurs.

En viktig innsikt for leseren er å forstå hvordan Trumps kampanje gikk utover tradisjonelle politiske normer. Han redefinerte amerikansk exceptionalism ved å undergrave det for å kunne fremme sin egen kandidatur som løsningen på nasjonens problemer. Dette var en taktikk som både skapte spenning og resonerte dypt med de som følte at landet var på vei til å miste sin posisjon som verdensleder. Trumps brudd med den etablerte retorikken utfordret normen for hva som utgjør et "stort Amerika" og ga hans tilhengere en ny visjon, som de mente kunne realiseres gjennom et politisk skifte.

Hva er essensen av amerikansk unntakstilstand i Trump’s valgkamp?

Men Trump omfavnet ikke på samme måte den tradisjonelle ideen om Amerika som en ledestjerne for andre. Hans syn på amerikansk unntakstilstand handlet ikke om å fremheve nasjonens lederskap eller idealer, men i stedet om å understreke hvordan Amerika har tapt terreng. I sin valgkamp brukte Trump ofte et språk som fremstilte landet som svekket og i en tilstand av underlegenhet, i stedet for å påkalle den fremtredende posisjonen landet engang hadde. Han kritiserte ikke bare den økonomiske utviklingen, men også det militære, og hevdet at USA, til tross for sitt enorme potensial, var «deplorably weak» (styrt til undergang) og i ferd med å miste sine tidligere fordeler.

Trump’s sjeldne henvisninger til amerikansk unntakstilstand var stort sett negative, og han brukte dem for å påpeke hvor mye USA hadde tapt på den internasjonale arenaen. Dette stemte overens med hans «America First»-retorikk, som innebar en tilbakevending til nasjonal interesse på bekostning av en global lederrolle. For Trump var det ikke nødvendigvis viktig å fremheve USAs moralske fortrinn, men snarere å gjenopprette det han mente var et tapt amerikansk hegemoni. Denne tilnærmingen var i kontrast til den klassiske fremstillingen av USA som en ufeilbarlig nasjon med en unik, lederrolle i verden.

I kontrast til dette, var det under både Obama, Romney og Kerry, et klart fokus på å beskrive Amerika som «den beste», «den mest eksepsjonelle» nasjonen. Obama beskrev det som nasjonen som «frigjorde et kontinent fra en gal mann», som «løftet seg fra depresjonens bunn» og som en «fyrtårn» for verden. Romney mente at Gud ikke hadde skapt Amerika for å være en nasjon som følger, men for å lede. Denne evige referansen til den positive utgaven av amerikansk unntakstilstand var en påminnelse om at Amerika ikke bare eksisterte for sitt eget folk, men for hele verdens fremtid.

Trumps avvisning av å bruke denne tradisjonelle fremstillingen kan forklares ved hans syn på konkurranse og vinning. I hans verdensbilde var amerikansk unntakstilstand ikke et spørsmål om å være et eksempel for andre, men snarere om å vinne tilbake det tapte. Derfor kom Trumps bruk av ideen om amerikansk unntakstilstand nesten alltid i form av en advarsel eller en kritikk av landets nåværende tilstand. Når Trump omtalte USAs militære styrke, var det ofte i kontrast til hva han anså som en «deplorable» mangel på effektivitet. Han fokuserte på mangler, som når han beskrev det amerikanske militæret som «kraftig svekket» og i trøbbel.

Denne skillelinjen i hvordan Trump forsto og uttrykte ideen om amerikansk unntakstilstand viser en viktig endring i amerikansk politisk retorikk. I stedet for å bruke begrepet for å styrke nasjonal identitet og globalt lederskap, som Kerry, Obama og Romney gjorde, benyttet Trump den for å fremheve USAs svakhet og tapte status. Dette endret både hvordan han fremstilte Amerika for sine velgere, og hvordan verden så på USA under hans ledelse.

Samtidig kan det også være viktig å reflektere over hvordan Trump’s måte å bruke begrepet amerikansk unntakstilstand faktisk resonerte med mange velgere som følte seg sviktet av de politiske elite. Hans kritikk av det globale engasjementet og innvendingene mot utenrikspolitikkens retning hadde et klart populistisk preg, der han utfordret etablerte normer og konvensjoner i amerikansk politikk. I denne sammenhengen ble hans fremstilling av Amerika som «unexceptional» en måte å appellere til en nasjonal følelse av utilfredshet og lengsel etter en sterkere, mer uavhengig nasjon.

Hvordan Trump Utfordret Tradisjonelle Grensene for "Eksepsjonelt Presidentskap"

Under Donald Trumps første periode som president, ble det klart at hans tilnærming til det presidentielle embetet var fundamentalt annerledes enn hans forgjengeres. Der tradisjonelle presidenter ofte fremhevet nasjonens prestasjoner fremfor sine egne, satte Trump seg selv og hans administrasjon i sentrum av den nasjonale diskursen. Dette er et fenomen som kan betegnes som presidentens "selv-eksepsjonalisme", der han fremstilte sitt eget lederskap som uunnværlig for nasjonens fremtid. I likhet med tidligere presidenter, som gjerne hevdet at Amerika var den "eneste nødvendige nasjonen" for å lede verden, hevdet Trump at han var den "eneste nødvendige personen" for å lede landet til fremgang og stabilitet.

Trump tok dette retoriske grepet langt utover det som hadde vært vanlig. I motsetning til tidligere presidenter som oftest omtale sin egen administrasjon som en del av et kollektivt nasjonalt prosjekt, fremstillede han seg selv som den sentrale drivkraften bak Amerikas suksess. For ham var ideen om "America First" ikke bare en politisk plattform, men et kontinuerlig retorisk mantra. I hans første periode som president, framstilte han seg ikke bare som en person som gjenopprettet Amerikas storhet, men som den eneste som kunne hindre en total nedgang for landet dersom han ble avsatt.

Trump brukte dermed presidentens "eksepsjonalisme" på tre viktige måter: For det første fremstilte han seg selv som en eksepsjonell person, med påstandene om at han var den mest kvalifiserte til å takle landets problemer. For det andre beskrev han sin administrasjon som mer vellykket enn noen tidligere administrasjon, og for det tredje, presenterte han nasjonen som i bedre form enn noen gang tidligere, takket være hans politiske handlinger.

Denne typen kommunikasjon, hvor presidenten setter seg selv som den uunnværlige leder, brøt fundamentalt med den tradisjonelle norm om at presidenter skulle unngå å kritisere sine forgjengere eller heve seg over dem. Tidligere presidenter, som George W. Bush, advarte om at det ville være skadelig for landet om tidligere presidenter gikk i konflikt med sittende presidenter, men Trump var ikke interessert i tradisjonelle normer. Hans ledelsesstrategi bygde på et bilde av han som den eneste personen som kunne redde landet fra kaos.

I sammenligning med sine forgjengere, som ofte sjelden refererte til deres eget presidentskap som eksepsjonelt, var Trumps hyppighet av slike referanser oppsiktsvekkende. En analyse av hans taler viser at han refererte til "presidentens eksepsjonalisme" hele 125 ganger, langt mer enn Lyndon Johnson, som kom nest nærmest med sine 16 referanser. Dette tallet understreker den radikale forskjellen mellom Trumps kommunikasjon og hans forgjengeres mer tradisjonelle tilnærming.

Hva kan leseren trekke ut fra dette? Det er viktig å forstå hvordan Trumps retorikk utfordret etablerte normer og skapte en ny form for personlig presidentskap. Dette fenomenet av "presidentens eksepsjonalisme" reflekterer ikke bare et politisk valg, men også et dyptgående strategisk grep som hadde som mål å knytte nasjonens fremtid til en enkelt leders personlige suksess. Det er derfor ikke bare et spørsmål om politiske handlinger, men om en ny form for personlig maktutøvelse hvor presidentens identitet ble synonym med nasjonens velstand.

Det som er viktig å merke seg er at Trump også skapte et sterkt behov for et kontinuerlig "us vs. them"-narrativ, hvor hans administration alltid ble fremstilt som den eneste som kunne beskytte og forsvare Amerika mot eksterne og interne trusler. Denne fremstillingen skapte et klima hvor Trumps fortreffelighet ble den primære kilden til stabilitet, og enhver kritikk eller utfordring til hans ledelse ble sett på som en trussel mot nasjonens eksistens.

Endtext