Hvorfor Trump trakk USA ut av Parisavtalen og dens globale konsekvenser

I 2017, mindre enn fem måneder etter å ha tiltrådt som president, kunngjorde Donald Trump at USA ville trekke seg fra Parisavtalen om klimaendringer. Denne beslutningen var et uttrykk for hans sterke ønsker om å beskytte amerikanske interesser, spesielt økonomiske, og hans overbevisning om at avtalen satte USA i en urettferdig posisjon på den globale scenen. I sin argumentasjon fremhevet Trump at avtalen påla USA strenge økonomiske restriksjoner, mens de største utslippene kom fra nasjoner som Kina og India, som ifølge avtalen kunne fortsette sin økning i utslipp i mange år fremover.

For å understøtte sin agenda om energi-uavhengighet og økonomisk vekst, gjennomførte Trump-administrasjonen en omfattende avskaffelse av miljøreguleringer. Den mest kjente var rullingen tilbake av den tidligere administrasjonens Clean Power Plan, som hadde som mål å redusere karbonutslipp fra elektrisitetssektoren. Under Trump ble også byggeprosjekter som Dakota Access Pipeline og Keystone XL Pipeline godkjent, samtidig som økonomiske sanksjoner mot olje- og gassproduserende land som Iran og Venezuela ble skjerpet. I tillegg ble utslippene fra fossilt brensel utvunnet gjennom fracking, samt oppstart av kullgruvedrift, sett på som nødvendige skritt for å gjøre USA til en energimakt.

I tråd med sine ideologiske prioriteringer angrep Trump ikke bare Parisavtalen, men også en bredere internasjonal tilnærming til klimatrusselen, som han mente ikke tilstrekkelig tok hensyn til amerikanske interesser. I stedet for å støtte en global klimaavtale, fokuserte han på innenlandsk energiutvinning og økonomisk konkurranseevne. Denne tilnærmingen resulterte i en betydelig svekkelse av klimaavtalene og intensiverte den globale kampen mellom nasjoner om fossile brensler og energiproduksjon.

I likhet med USA, opplevde også Australia en lignende politisk polariseringsprosess angående klimaendringer. Australia, som i stor grad er avhengig av fossilt brensel for energi og eksport, hadde vært gjennom en rekke politiske klimadebatter før Trump ble president. Årene før 2016 var preget av intens politisk uenighet om hvordan Australia skulle forholde seg til klimaendringer og karbonutslipp. Den politiske oppdelingen i Australia gjorde at det ble nesten umulig å enes om et landsomfattende svar på klimaendringer, og med Trumps seire på det økonomiske området, fikk disse holdningene ytterligere næring.

Den ubevegelige avvisningen av klimatiltak i USA ga politiske krefter i Australia et klart signal om å videreføre en politikk som favoriserte fossilt brensel, med kraftige mediekampanjer som fremstilte de som støttet klimatiltak som motstandere av landets økonomiske interesser. I tråd med Trumps tilnærming ble spørsmålene om klimaendringer og energi i Australia preget av sterke ideologiske fronter, og klimaaksjoner ble sett på som en trussel mot industriarbeidsplasser og økonomisk vekst.

I dette internasjonale klimaet ble både USA og Australia mer tilbøyelige til å nedtone viktigheten av kollektivt globale klimatiltak. Begge landene, i sine respektive politiske systemer, satte økonomiske interesser og kortsiktig vekst foran de langsiktige trusslene som klimaendringer representerer. Dette har hatt langvarige konsekvenser for den globale klimapolitikken og understreker viktigheten av å balansere økonomiske mål med nødvendigheten av å redusere utslipp og fremme bærekraftig utvikling.

Hvilken vei har Ron DeSantis valgt for å erstatte Trump i 2024?

Ronald Dion DeSantis, guvernør i Florida, har kommet til å representere en ny form for konservatisme i USA, en som kan utfordre den dominerende Trump-figuren i Republikanernes rekker. DeSantis er ikke en naturlig kopi av Trump, men hans politiske karriere viser hvordan han har tilpasset seg og finjustert elementer fra Trump-bevegelsen for å forme sitt eget bilde av ledelse. Dette ble tydelig da DeSantis, som en ung politiker, innså at han måtte kombinere sine egne konservative verdier med den populistiske tonen og det harde retoriske grepet som Trump har perfeksjonert.

DeSantis’ tidlige liv i Dunedin, Florida, var preget av ambisjoner og konkurranse. Han var ikke bare en gjennomsnittlig gutt som spilte baseball; han ble en kraftfull spiller med målrettethet og teknikk, noe som la grunnlaget for hans senere personlighet og politiske karriere. Denne ambisjonen reflekteres tydelig i hans utdanning og karrierevalg. Etter å ha fullført Yale University og Harvard Law School, gikk DeSantis inn i militæret, hvor han tjenestegjorde i Irak og fikk anerkjennelse for sitt heroiske arbeid. Dette satte et klart preg på hans offentlige image som en hardtarbeidende og disiplinert individ.

Det er nettopp denne kombinasjonen av militær disiplin, akademisk dyktighet og arbeidsmoral som DeSantis har brukt for å bygge sin politiske karriere. Hans tidlige politiske liv begynte i 2012 da han ble valgt til Kongressen fra Florida. Hans valgkampanje var enkel, men effektiv: «Veteran. Borger. Ikke en politiker». Denne enkle appellen til det amerikanske folkets mistillit mot etablert politikk satte tonen for DeSantis’ videre politiske vei.

DeSantis’ tid i Kongressen var preget av konservative standpunkter på innenrikspolitikk, som å støtte Trump-administrasjonens skattepolitikk og stå imot Obamacare. Han var kjent for å være en politiker som aldri søkte mye offentlig oppmerksomhet, men som i stedet var mer opptatt av å bygge et solid fundament blant partiets toppdonorer og politiske aktører. Hans tilnærming var alltid praktisk, og han gjorde lite for å skjule sine ambisjoner om høyere politiske embeter.

I 2018 ble han valgt som guvernør i Florida etter en svært knapp seier, støttet av Trump. Selv om hans politiske profil ikke skiller seg drastisk fra andre republikanske politikere, ble det klart at DeSantis’ stil var en tilpasning til Trumps tone og taktikk. DeSantis grep muligheten som koronapandemien ga til å bli en politisk figur som ikke bare var en loyal Trump-støttespiller, men også en som kunne utfordre venstresidens politikk på egen hånd.

DeSantis’ politiske stil begynte å ligne mer og mer på Trumps, spesielt i hans angrep på venstresiden og i hans «anti-venstre» retorikk. Dette ble særlig tydelig under hans håndtering av koronapandemien, hvor han ble kjent for å motsette seg restriksjoner og skolens stengninger. Hans aggressive holdning overfor "kulturkrig"-spørsmål, som abort og LGBTQ-rettigheter, har gjort ham til en sentral figur for den konservative basen, som ser på ham som en sterk motstander av det de mener er venstresidens overgrep på tradisjonelle amerikanske verdier.

Men samtidig har DeSantis vært smart nok til å holde en viss avstand fra Trump, i alle fall på overflaten. Han er en Trump-tilhenger, men på sine egne premisser. Dette skiller ham fra Trump, og det gir ham en mulighet til å fremstå som et friskt alternativ, uten de mange kontroversene som Trump bringer med seg. DeSantis ønsker å samle et bredere konservativt publikum ved å tilby politiske løsninger som er både radikale nok til å appelere til Trumps tilhengere, samtidig som han unngår Trumps mer divisive personlige egenskaper.

I forhold til utenrikspolitikk er DeSantis’ standpunkter langt mer diffuse. Hans pro-Israel-holdninger har vært et gjennomgående tema, og han har arbeidet for å styrke forbindelsene med Israels regjering, noe som kan sees som et forsøk på å appellere til både den amerikanske jødiske befolkningen og store politiske donorer som Sheldon Adelson. Imidlertid er hans øvrige utenrikspolitikk vanskelig å plassere, og DeSantis har ikke like sterk identitet på dette området som Trump.

Hva som derimot er klart, er at DeSantis’ politiske profil vil fortsette å være formet av hans ambisjon om å erstatte Trump som partiets ledende figur. I kampen om å overta Trump’s politiske arven, vil DeSantis' styrke komme fra hans evne til å navigere i de samme kulturkrigene, samtidig som han holder på en viss avstand fra Trumps mer kontroversielle sider. Denne balansen kan vise seg å være DeSantis’ viktigste fordel når han stiller til valg som Trumps potensielle etterfølger i 2024.

DeSantis’ politiske suksess hviler på en forståelse av hvordan man bruker populisme på en strategisk måte. Han har lært av Trump at det er avgjørende å få med seg de republikanske velgerne som føler seg tråkket på av det etablerte politiske systemet, samtidig som han unngår de mest polariserende elementene i Trumps personlige stil. Denne balansen mellom å være tro mot konservatismen og samtidig fremstå som en utfordrer til den etablerte politikken kan gjøre DeSantis til en mektig konkurrent i det kommende presidentvalget.

Hvordan mediene og desinformasjon former politiske landskap

I flere år har Rupert Murdoch og hans medieimperium vært et omdiskutert tema i australsk politikk. Selv om det ofte blir hevdet at Murdoch har uforholdsmessig makt i å forme offentlig opinion, har det blitt påvist at mediene hans ikke nødvendigvis har hatt en betydelig innvirkning på politiske valg, som for eksempel det australske føderale valget i 2022. Richard Whittington, tidligere rådgiver for statsminister Gough Whitlam, påpeker at Murdoch er langt mindre innflytelsesrik enn hva mange av hans motstandere gir inntrykk av. Likevel kan man ikke overse at medieimperiet hans, til tross for at det har opplevd tilbakeslag, har vært i stand til å gjøre comeback tidligere, og det er svært sannsynlig at dette vil skje igjen.

Murdochs forretningsmodell er bygget på å være et sentralt element i politikken, og hans ressurser er langt fra uttømte. Dette innebærer at vi må være forberedt på at hans påvirkning kan få et gjenopplivning, spesielt når det politiske landskapet endres. Det er nettopp i disse periodene at medienes rolle, både nasjonalt og lokalt, blir ekstremt viktig for å sikre at politiske valg og beslutningstaking skjer på et informert grunnlag.

I USA, som har vært et advarselstegn for Australia, har vi sett hvordan desinformasjon og konspirasjonsteorier på sosiale medier har forstyrret den politiske prosessen. Det er avgjørende at vi beskytter integriteten til informasjonen som når velgerne. Den australske kringkastingskanalen ABC spiller en viktig rolle som en pålitelig kilde for informasjon, spesielt i tider med kriser. I kontrast til den amerikanske situasjonen, der feilinformasjon florerer på internett, er ABC en vital støttespiller i å opprettholde et demokratisk samfunn som er godt informert.

I dette arbeidet er det også viktig å merke seg utviklingen innen politisk reklame. Sør-Australia og ACT har allerede innført "sannhet i annonsering"-lover som forbyr falske eller villedende politiske annonser, og andre stater ser på lignende tiltak for å håndtere falsk politisk innhold på sosiale medier. Dette er et viktig steg for å motvirke de negative effektene som kan oppstå fra feilaktig informasjon og misbruk av plattformer for politiske formål. I Victoria har det blitt foreslått at teknologiplattformer som Facebook og Twitter får et ansvar for å fjerne ulovlig politisk innhold etter å ha blitt varslet om det.

Det er derfor nødvendig å implementere lover som sikrer at politiske aktører ikke kan misbruke medier og sosiale plattformer for å fremme falsk informasjon som kan manipulere velgerne. Dette arbeidet støttes av en rekke offentlige initiativer som fremmer bevissthet om desinformasjon og gir velgerne bedre verktøy for å identifisere feilaktige påstander. Den australske valgkommisjonen (AEC) spiller en aktiv rolle på sosiale medier, der de korrigerer feilinformasjon og oppmuntrer til riktig forståelse av politiske hendelser. Denne proaktive tilnærmingen har vært avgjørende for å opprettholde tilliten til valgprosessen.

En annen viktig faktor for å beskytte Australiens politiske system er behovet for reformer i kampanjefinansiering. I USA har usunne praksiser rundt finansiering av politiske kampanjer ført til at store selskaper og superrike individer har hatt uforholdsmessig stor innflytelse på valget av politiske ledere. For å unngå at Australia følger den samme veien, bør landet implementere strengere lover for å sikre full og rask offentliggjøring av politiske bidrag, og samtidig innføre strengere grenser for hvor mye individer og selskaper kan donere til politiske kampanjer.

En løsning på dette kan være å begrense påvirkningen av eksterne aktører som bruker store summer på å påvirke politiske valg og gi mer transparens om hvem som faktisk finansierer politiske kampanjer. Det australske systemet står overfor betydelige utfordringer med hensyn til korrupsjon og interessekonflikter, og det er nødvendig å implementere reformer som forhindrer at store økonomiske krefter får en uforholdsmessig stor stemme i politikken.

Med disse tiltakene, inkludert økt ansvarlighet for politiske aktører og teknologiplattformer, samt en sterkere nasjonal kringkasting som ABC, vil Australia være bedre rustet til å beskytte demokratiet sitt mot ekstern innflytelse og desinformasjon. I en tid der globale trender viser at demokratiene står overfor alvorlige utfordringer, kan disse tiltakene bidra til å bygge en mer motstandsdyktig og informert velgermasse.

Trumpisme i Australia: Hvordan den amerikanske politikken preger vår egen virkelighet

Trumpismen har fått dype røtter i amerikansk politikk, og mange har stilt spørsmålet: Kan denne trenden også finne et hjem i Australia? Selv om Donald Trump kanskje ikke stiller som presidentkandidat i 2024, er det mer enn sannsynlig at hans ideologi og politiske tilnærming vil leve videre gjennom andre republikanske kandidater. I dag er Trumpismen ikke bare et sett med ideer tilknyttet én mann, men en dypt inngrodd bevegelse i det amerikanske politiske landskapet som har potensial til å påvirke både USA og landene som står nært.

Trumpisme har i stor grad dreid seg om en populistisk tilnærming som både appellerer til folkets misnøye og utfordrer etablerte politiske normer. I sin kjerne handler det om nasjonalisme, sterk motstand mot innvandring og en grunnleggende skepsis til globalisering og internasjonalt samarbeid. Disse ideene har fått et solid fotfeste i republikanske kretser, og til tross for Trumps personlige fravær på den politiske scenen, vil arven etter ham sannsynligvis være til stede gjennom en Trump-lignende kandidat.

Australia har i økende grad stått overfor en parallell utvikling i sin egen politikk. Den samme typen populistiske strømninger som Trump utnyttet i USA, har også begynt å finne resonans blant enkelte grupper i Australia. Den nasjonalistiske agendaen, med sterkt fokus på innvandringsrestriksjoner og proteksjonisme, har fått et voksende publikum. Australierne har også sett flere politiske ledere som forsøker å hente inspirasjon fra Trumps retorikk og strategier.

Hva som skjer i USA, spesielt når det gjelder Trumps politiske tilnærming, har ikke bare internasjonale konsekvenser; det har også direkte innvirkning på hvordan Australias politiske landskap formes. Den ideologiske avstanden mellom de tradisjonelle politiske partiene og den stadig mer radikaliserte høyresiden har ført til et klima der mange spørsmål om nasjonal sikkerhet, økonomisk selvforsyning og sosial sammenheng er blitt stilt på nytt. Løsningene som tilbys kan minne om de som Trump selv har presentert, som en større vektlegging på nasjonal suverenitet og en vridning bort fra internasjonalt samarbeid.

Men det er ikke bare ideene som har funnet resonans i Australia. Trumpismens påvirkning har også vært tydelig på den offentlige diskursen. Den polariserte debatten om nasjonens identitet og dens plass i verden minner om de diskusjonene som har preget amerikansk politikk de siste årene. Australia står i dag overfor en politisk realitet der politiske debatter ikke bare dreier seg om ideologi, men også om hvordan man forholder seg til den globale politiske strømningen som preges av nasjonalistiske og populistiske tendenser.

I tillegg til de ideologiske likhetene, er det også flere praktiske og politiske spørsmål som har oppstått i kjølvannet av Trumps politiske arv. I USA har spørsmål om valgprosessens integritet og påstandene om valgsvindel preget debatten etter presidentvalget i 2020. Det er et tema som også har fått noe traction i Australia, der spørsmål om valgsekkene, stemmegivningens sikkerhet og politiske manipuleringer har vært oppe til diskusjon. Selv om Australias valgsystem ikke er like kontroversielt som det amerikanske, har de underliggende spørsmålene om rettferdighet og legitimitet blitt stadig mer relevante.

I denne konteksten er det viktig å merke seg at Australia har sine egne unike politiske utfordringer som ikke kan forstås utelukkende gjennom linsen til amerikansk populisme. Det er avgjørende å forstå at selv om mange av de samme kreftene kan eksistere, har de forskjellige politiske, økonomiske og kulturelle rammene i Australia formet et annet landskap. Men likhetene i hvordan politiske bevegelsen utvikler seg og hvordan offentligheten reagerer på dem, kan ikke ignoreres.

I dette scenariet er det viktig at vi ikke bare ser på hva som skjer i USA som et fjernt fenomen, men at vi også reflekterer over de langsiktige effektene av slike politiske endringer. Hvordan vil Australia som nasjon håndtere de ideologiske og praktiske konsekvensene av et mer populistisk politisk klima? Hva betyr det for landets forhold til internasjonale allianser, og hvordan kan vi balansere nasjonal suverenitet med vårt engasjement på den globale scenen?

Endringer i Australia kan skje raskt, og de kan ofte være subtile. Det er derfor avgjørende at vi er oppmerksomme på både de åpenbare og de underliggende politiske strømningene som kan komme til å prege vår fremtid. De som ønsker å forstå den politiske utviklingen i Australia må anerkjenne at ingen ideologi eller bevegelse eksisterer i et vakuum – alle er forbundet med globale trender, og vi bør være forberedt på å møte konsekvensene av den politiske dynamikken som nå er i spill.