Hva karakteriserer ekstrem støtte til Trump? En psykologisk tilnærming

For å forstå fenomenet Trump-støtte, må man først forstå menneskene som støtter ham. Det er lett å anta at Trump-støtte kun er et resultat av politiske preferanser, men det er dypere psykologiske faktorer på spill. Selv om Trump selv er en kontroversiell og ekstrem politisk figur, er det viktig å erkjenne at hans tilhengere ikke utgjør en enhetlig gruppe. Støtten til Trump er et speilbilde av flere psykologiske og sosiale dynamikker som har vært i spill lenge før han ble valgt til president.

En annen sentral faktor er fenomenet "informasjonsekko". I en tid der digitale plattformer gjør det mulig for folk å isolere seg i informasjonsekker som kun bekrefter deres eksisterende synspunkter, blir det lettere å utvikle en skjev forståelse av virkeligheten. Mange Trump-tilhengere er utsatt for et konstant bombardement av informasjon som enten er sterkt partisk eller rett og slett usann. Når informasjonen de får tilgang til ikke utfordrer deres overbevisninger, men heller forsterker dem, blir deres politiske synspunkter mer stjernesikre. Dette fenomenet er ikke unikt for Trump-tilhengere, men det er særlig fremtredende i hans tilhengerskare, ettersom det har blitt en essensiell del av den mediedrevne kulturen rundt ham.

Men disse tre psykologiske faktorene – tribal lojalitet, informasjonsekko og materiell selvininteresse – er ikke nødvendigvis uavhengige av hverandre. De kan fungere sammen i en symbiotisk relasjon, der informasjonsekko forsterker tribal lojalitet, og materiell selvinteresse kan bruke disse lojalitetene for å rettferdiggjøre egne interesser. Dette kan skape en psykologisk "forsterkningssløyfe", der individene ikke bare støtter Trump på grunn av en enkel årsak, men på grunn av en kompleks samhandling av flere faktorer som gjør deres støtte både dyp og hardnakket.

Forståelsen av Trump-tilhengere som ekstreme krever en viss bredde i perspektivet. For selv om mange av hans politikker kan virke uvanlige eller ekstreme fra et mer tradisjonelt politisk ståsted, er de psykologiske motivene som driver hans tilhengere ikke nødvendigvis ekstremt av natur. Deres støtte er heller et uttrykk for en dyptfølt identifikasjon med en gruppe som føler seg truet eller marginalisert i en verden som ser ut til å bevege seg i en retning de ikke kan følge. For mange er Trump et symbol på motstand mot en verden i endring, der deres tradisjonelle verdier og livsstil er i ferd med å bli utfordret.

Det er viktig å merke seg at støtte til Trump ikke bare er et resultat av politisk overbevisning, men også et resultat av hvordan mennesker tolker og reagerer på sosiale, økonomiske og kulturelle endringer. Den psykologiske dynamikken bak denne støtten kan derfor være kompleks og nyansert. Ved å forstå disse psykologiske mekanismene kan vi begynne å få en dypere innsikt i hva som driver et av de mest bemerkelsesverdige politiske fenomenene i nyere tid.

Hvordan kan konvergerende moralske synspunkter i sosiale nettverk føre til protestvold?

Protester kan ofte starte som fredelige uttrykk for politisk misnøye, men de kan raskt eskalere til uorden og vold. Dette ble tydelig demonstrert i sommeren 2020, da den tragiske dødsfallet til George Floyd på hendene til en politimann i Minneapolis utløste voldelige protester over hele USA, som førte til at dusinvis av butikker ble brent og flere mennesker mistet livet. Slike voldelige protester er ikke et sjeldent fenomen. I 2018 utviklet store anti-regjeringsprotester i både Frankrike og Iran seg til vold, som resulterte i hundrevis av skadde og tusenvis av skadede eiendommer. Tilsvarende har hendelser som høyreekstreme protester i Charlottesville, Virginia i 2017, hvor en motstander ble drept, og voldelige studentprotester ved University of California, Berkeley samme år, som påførte universitetet millioner av dollars i skadeverk, vist hvordan protester kan bli voldelige. Konflikter mellom politiske grupper i Portland, Oregon, har også blitt beskrevet som et klart eksempel på hvordan politiske polarisering kan føre til stadig mer hyppige voldshandlinger.

Dette fenomenet kan lett bli drevet frem i sosiale nettverk, der mennesker ofte ser informasjon som bekrefter deres egne ideer (bekreftelsesbias) og unngår informasjon som utfordrer deres verdensbilde (selektiv eksponering). I en tid hvor politisk polarisering har økt kraftig i mange samfunn, blir ekkokamre i sosiale medier mer utbredt. Dette kan forsterke overbevisningene til både liberale og konservative, og føre til en sterkere oppfatning av at den andre siden er moralsk forkastelig. Når det skjer, kan en politisk uenighet lett transformeres til en moraliserende konflikt, hvor protester kan utvikle seg til vold.

Sosiale nettverk kan dermed spille en stor rolle i å eskalere protester til vold. Når folk samles med likesinnede og finner styrke i sin ideologiske enhet, kan det virke som en naturlig reaksjon å begynne å betrakte protester som mer enn bare et politisk uttrykk, men som en kamp for moral og rettferdighet. Denne kampen kan skape en følelse av rettferdighet i handlingene deres, uavhengig av hvor ekstremt eller voldelig de måtte være.

Det er også verdt å merke seg at den virale spredningen av bilder og videoer av protester og vold i sosiale medier ofte bidrar til å opprettholde og forsterke konfrontasjonen. Når bilder av voldelige hendelser blir delt, kan de trigge en respons fra både tilhengere og motstandere, som ytterligere forsterker polariseringen. Dette skaper en dynamikk der folk på begge sider føler seg rettferdiggjort i sine handlinger, og troen på at deres moralske synspunkter er truet kan føre til en voldsom eskalering.

I tillegg er det viktig å forstå at konvergerende moralske synspunkter ikke bare handler om ideologisk ensretting, men også om en mer underliggende psykologi av gruppekohesjon og identitet. Når mennesker identifiserer seg sterkt med en gruppe eller en bevegelse, kan det oppstå en kollektiv psykologi der gruppens interesser og ideologi blir betraktet som noe mer enn bare politiske synspunkter, men som ufravikelige sannheter. Denne typen sosial dynamikk kan føre til en forsterkning av usikkerhet rundt "de andre", som til slutt kan tilsvare en oppfordring til vold.

For å forhindre at slike protester utvikler seg til vold, er det viktig å forstå og håndtere de psykologiske og sosiale faktorene som spiller inn. Fokus på dialog, tverrpolitiske diskusjoner og forsøket på å bryte ned ekkokamrene i sosiale nettverk er essensielt for å unngå at politisk uenighet leder til destruktive handlinger. Det er nødvendig å fokusere på hvordan vi som samfunn kan bryte de ondartede syklusene av polarisering og fiendtlighet som kan føre til vold, og i stedet fremme en kultur av åpenhet og respekt for meningsforskjeller.

Hvordan klimaendringer skaper politisk polarisering og utfordrer politiske løsninger

Forskning på klimaendringer og den politiske polariseringen som følger med dem, peker på en ubehagelig sannhet: Forsøk på å redusere polariseringen gjennom politiske eller ideologiske tilnærminger har ofte ikke den ønskede effekten. Et sentralt tema i litteraturen er hvordan politiske verdier og ideologier kan forsterke motstanden mot handling på klimaendringer, noe som gjør det utfordrende å skape tverrpolitisk enighet. Eksempler på dette finnes blant annet i studier av konservative grupper i USA, som viser at budskap relatert til økonomiske fordeler eller nasjonal sikkerhet ikke nødvendigvis fører til økt støtte for klimamål, til tross for at disse budskapene er tilpasset ideologiske preferanser.

Zhou (2016) gjennomførte en studie blant republikanere og fant ingen signifikante endringer i holdninger til klimapolitikk, selv når meldinger om økonomiske gevinster eller nasjonal sikkerhet ble formidlet av kjente republikanske kilder. Dette understreker et viktig poeng: Til tross for at tilpassede budskap skulle appellere til de konservative verdiene, førte de ikke nødvendigvis til endringer i holdningene. Denne konstante motstanden mot å erkjenne klimaforandringer som et presserende problem er ikke bare et resultat av personlig tro, men også et produkt av et sterkt polariserte politiske landskap.

Intervensjoner, som for eksempel informasjonskampanjer og forsøk på å tilpasse budskapene til ulike politiske grupper, har vært utilstrekkelige til å redusere polarisering på lang sikt. Det finnes studier som har vist at slik informasjon kan føre til en viss endring i holdninger, men resultatene er langt fra entydige. For eksempel, selv om enkelte strategier viser seg effektive i spesifikke sammenhenger, viser andre studier at de ikke har noen målbar innvirkning. Bolsen et al. (2019) rapporterer at effekten av klima-kommunikasjon kan være svært inkonsekvent, selv når kildene er tilpasset målgruppen.

En grunn til denne inkonsistensen kan være den underliggende ideologiske motstanden som er dypt forankret i mange av de som tviler på klimaendringene. Dette er et problem som stammer fra en dyp ideologisk splittelse. Det blir klart at en enkel løsning eller ensartet budskap ikke vil fungere på tvers av forskjellige politiske leire. De som er skeptiske til klimaendringer, er ikke nødvendigvis uvillige til å engasjere seg i politiske prosesser, men de er mer tilbøyelige til å avvise informasjon som utfordrer deres ideologiske ståsted.

Forskningsgjennomgangen peker på en viktig innsikt: Klimaendringene er en utfordring som krever en mer nyansert tilnærming enn den som hittil har blitt forsøkt. Det er ikke nok å bare tilby informasjon eller å bruke politiske strategier som tradisjonelt har vært brukt i andre sammenhenger. Spørsmålet om hvordan man kan redusere polariseringen og skape en bredere politisk konsensus for klimaendringene, er fortsatt uløst. For å komme videre, må fremtidige studier undersøke hvorfor disse intervensjonene har begrenset effekt og hvordan kommunikasjon kan utvikles på en måte som appellerer til forskjellige politiske grupper.

Det som er klart, er at polariseringen rundt klimaendringer ikke nødvendigvis er universell; i noen tilfeller er det mindre polariserende enn antatt. For eksempel fant Severson og Coleman (2015) at polariserende effekter som man ofte forventer, noen ganger ikke inntreffer i det hele tatt. Dette antyder at det er flere faktorer som påvirker hvordan mennesker responderer på klimaendringer, og det er ikke bare ideologi som spiller en rolle. Psykologiske faktorer som følelsen av avstand til problemet eller troen på at klimaendringene ikke er umiddelbare trusler, kan ha like stor innvirkning på folks holdninger som deres politiske ideologi.

I tillegg til de politiske utfordringene er det avgjørende å forstå hvordan kommunikasjon om klimaendringer kan være mer effektiv dersom det tilpasses spesifikke grupper, men også hvordan man kan unngå å forsterke eksisterende splittelser. Effektiv kommunikasjon om klimaendringer krever at man anerkjenner de psykologiske barrierene som eksisterer, og hvordan politiske ideologier påvirker hvordan folk tar imot informasjon. Derfor er det ikke bare viktig å formidle vitenskapen om klimaendringer, men også å tilpasse den til de følelsesmessige og kognitive rammeverkene som ulike grupper har.

Endelig er det viktig å erkjenne at tverrpolitisk støtte for klimapolitikk ikke er umulig, men veien dit er fortsatt uklar. Det krever mer enn bare å tilpasse budskapet til politiske grupper – det krever en dyptgående forståelse av de underliggende motivasjonene og verdiene som driver folks holdninger til klimaendringer.