Trump-administrasjonen var kjent for å ha et ambivalent forhold til urfolkets rettigheter og suverenitet, og bruken av denne retorikken for å fremme politiske mål er et fascinerende eksempel på hvordan suverenitet kan brukes som et verktøy for politisk legitimering. I en rekke hendelser, inkludert møter i Det hvite hus med representanter fra urbefolkningen, fremmet Trump et bilde av seg selv som en beskytter av urfolkens rettigheter, samtidig som hans politiske agenda og holdninger ofte undergravde det samme prinsippet.

Ved et viktig rundebordmøte i 2017, der representanter fra flere stammer var tilstede, erklærte Trump at han var stolt over å ha en så stor gruppe stammeledere samlet i Det hvite hus. Han lovet flere konsultasjoner mellom myndighetene og stammeledere for å diskutere spørsmål som var viktige for "Indiansk Land". Denne retorikken om å anerkjenne og støtte stammelederskap ble imidlertid brukt som en strategi for å fremme hans egen energipolitikk, som skulle fremme amerikansk energidominans, samtidig som han forsøkte å minske motstanden fra urfolk som var imot prosjekter som Keystone XL-rørledningen.

Trump’s tilnærming, lik tidligere president Andrew Jackson, var å co-optere ideen om stamme-suverenitet for egne politiske mål. I stedet for å være åpenlyst fiendtlig mot stammene, brukte han suverenitetsbegrepet for å legitimere sine handlinger og skape et bilde av seg selv som en forsvarer av urfolks interesser, men bare når dette passet hans agenda. For eksempel, i 2017 ble Trump hyllet som en beskytter av stamme-suverenitet under Native American Heritage Month, til tross for at han samtidig implementerte politikk som gjorde lite for å støtte de faktiske behovene i urfolks-samfunnene. Når han ble konfrontert med protester, som de som oppsto rundt Mount Rushmore-feiringen, hvor urfolk fryktet spredning av Covid-19, responderte Trump med en sterkt konfronterende holdning, som ble sett på som en ignorerende reaksjon på de reelle bekymringene fra urfolksaktivister.

I 2019, et år før presidentvalget, kunngjorde Trump opprettelsen av en taskforce for å beskytte urfolksbarn i Indian Health Service. Dette kom etter økt oppmerksomhet rundt utfordringene urfolksbarn møtte i helsevesenet. Det ble en retorisk strategi, et forsøk på å skape en positiv offentlig fortelling om hans administrasjon og dens forhold til urfolk. Til tross for slike initiativer, var Trump tydelig i sin politikk: urfolk ble ansett som en støttebase når de støttet hans mål, men ellers ble deres interesser redusert til underordnede i det store bildet av “Amerika først”.

For å virkelig forstå denne dynamikken, må man erkjenne at Trump, som sine forgjengere, så på suverenitet gjennom en kolonialistisk linse – som noe som kunne være nyttig når det tjente hans egne interesser, men som et hinder når det var i konflikt med hans politiske mål. Hans forhold til urfolks-samfunn var derfor ikke basert på gjensidig respekt for suverenitet, men snarere på en pragmatisk vurdering av når og hvordan han kunne bruke urfolks stemme for å fremme sin politikk.

De siste årene av Trump-administrasjonens periode, i lys av Black Lives Matter-bevegelsen og økte protester rundt monumenter som hyller historiske figurer som Christopher Columbus, avdekket den dype splittelsen mellom Trumps retorikk og de faktiske forholdene i urfolks-samfunnene. Trump, som i årevis hadde fremstilt seg selv som en ufravikelig forsvarer av "lov og orden", ble utfordret av urfolksaktivister som så hans politikk som et direkte angrep på deres rettigheter og historiske erfaringer. Hans beslutning om å markere et nasjonalt minnesmerke for amerikanske helter, hvor ingen urfolk ble inkludert i listen over hedersmenn, ble møtt med kraftig kritikk og viste en nyanse av det underliggende problematiske forholdet han hadde til urfolks suverenitet.

Det som er viktig å forstå her, er at Trump i perioder brukte retorikken om urfolks suverenitet på en taktisk måte, ikke nødvendigvis som et uttrykk for et ekte engasjement for urfolks rettigheter, men som en metode for å oppnå sine egne politiske mål. Suverenitet var kun relevant når det var i tråd med hans "Amerika først"-agenda. Når han møtte uenighet eller protester fra urfolk, viste hans reaksjoner en annen, mer konfronterende side, der han i stor grad ignorerte deres rett til selvbestemmelse, med unntak av når det var politisk fordelaktig.

For leseren er det viktig å forstå at konflikten mellom amerikanske presidenter og urfolk ikke kun handler om å støtte eller motsette seg suverenitet i tradisjonell forstand, men om hvordan suverenitet blir brukt som et politisk redskap. Dette betyr ikke nødvendigvis at Trump, eller noen av hans forgjengere, hadde et konsistent og helhetlig syn på urfolksrettigheter, men snarere at de omtalte suverenitet på en måte som passet deres politiske dagsorden. Det er også viktig å merke seg at urfolks samfunn ofte har stått på tvers av administrasjonens politikk og at deres stemmer og protester ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjente.

Hvordan Andrew Jacksons "Indian Removal" Formet USA

Andrew Jacksons politikk for "Indian Removal" (Fjerning av indianerne) på 1830-tallet har vært et tema for intens debatt og ettertanke i amerikansk historie. En av de mest dramatiske hendelsene i denne perioden var tvangsflyttingen av flere amerikanske urfolkstammer, som Choctaw, Creek, Seminole og Cherokee, fra deres tradisjonelle landområder til okkuperte områder vest for Mississippi-elven. For mange av disse folkene endte reisen i døden, enten på grunn av sykdom, sult eller vold, noe som har blitt et sentralt tema i debatten om denne politikken.

Jacksons rolle som president, som initiativtaker til fjerningen, har blitt gjenstand for ulik vurdering. På den ene siden er han sett på som en praktisk politiker som bare reagerte på de betingelsene han møtte i sin tid, en tid hvor det var stor politisk og økonomisk interesse for å åpne opp landet for ny bosetting og økonomisk ekspansjon. På den andre siden er hans handlinger blitt kritisert for å være et grusomt brudd på menneskerettigheter, hvor millioner av liv ble ødelagt for å fremme økonomiske interesser og utvide slaveplantasjene i sør.

Det er interessant å merke seg hvordan moderne politiske figurer, som Donald Trump, har vist beundring for Jackson, samtidig som han har blitt kritisert for hans behandling av urfolk. Trump, som ofte har brukt Jackson som et symbol på sin egen politikk, har fremhevet Jackson som et eksempel på en president som handlet i tråd med sine tiders behov, til tross for de katastrofale konsekvensene for de amerikanske urfolkene. Denne synsvinkelen kan delvis forklares gjennom den manglende forståelsen av de langsiktige effektene av "Indian Removal" på de forskjellige stammene og deres kulturer.

Jacksons politikk for "Indian Removal" har også blitt en case study i hvordan populisme kan forme nasjonal politikk. Hans politiske karriere bygget på en appell til de vanlige folkene, som så ham som en beskytter av deres interesser mot den etablerte eliten. Hans handlinger mot urfolkene, sett fra hans synspunkt, var nødvendige for å sikre nasjonens fremtidige økonomiske vekst og utvikling. Denne måten å tenke på reflekterer en viktig del av amerikansk historie, hvor de innfødte folkene ofte ble sett på som hindringer for nasjonal fremgang og vekst.

I dag, når vi ser tilbake på "Indian Removal" og dens ettervirkninger, er det viktig å forstå de langsiktige konsekvensene for de berørte samfunnene. For eksempel, i tilfelle av Choctaw, har det blitt estimert at nesten en tredjedel av befolkningen døde på "Tåredalen" (Trail of Tears), en reise som ble tvingende pålagt av amerikanske myndigheter. Dette er ikke bare en tragedie på et individuelt nivå, men også et kulturelt tap for hele folkeslaget.

I tillegg til de umiddelbare effektene på de som ble tvunget til å forlate sine hjem, har fjerningen etterlatt varige sosiale og politiske arr i forholdet mellom den amerikanske regjeringen og urfolkene. Etter fjerningen måtte mange stammer tilpasse seg livene i de nye områdene, noe som ofte innebar at deres tradisjonelle livsstil måtte tilpasses eller helt endres. De mistet ikke bare sine hjem, men også mye av sin kulturelle og åndelige tilknytning til landene de var nært knyttet til i århundrer.

Selv i dag er kampen for rettferdighet for amerikanske urfolk et viktig tema i amerikansk politikk, og debatten om Jackson og hans politikk er langt fra over. Mange ser på dagens urfolksbevegelse som en forlengelse av kampen for å rette opp de historiske feilene som ble begått under "Indian Removal". Dette er ikke bare et spørsmål om å gjenopprette rettigheter, men også om å anerkjenne og heve de stemmene som historisk har blitt undertrykt.

Videre bør man forstå at Jacksons politikk ikke bare var et resultat av hans egne handlinger, men også et uttrykk for de dypere strukturelle problemene i det amerikanske samfunnet på den tiden. Rasisme og kolonialisme spilte en sentral rolle i hvordan urfolk ble behandlet og betraktet som "hindringer" for nasjonens ekspansjon. Denne holdningen har etterlatt spor i hvordan urfolk i dag blir representert, ikke bare i historiebøker, men også i populærkulturen og dagens politiske diskurs.

Det er også viktig å vurdere hvordan "Indian Removal" har påvirket de moderne forholdene i USA, både på et nasjonalt og internasjonalt nivå. Anerkjennelsen av denne historien er nødvendig for å forstå de vedvarende ulikhetene som fortsatt eksisterer mellom urfolk og den øvrige befolkningen, spesielt på områder som utdanning, helsevesen og politisk representasjon.

Hvordan fotonikk revolusjonerer industriell automatisering og smart produksjon
Hvordan kunstnere formidler kraften i naturens sykluser gjennom malerier
Hvordan Satanistiske Panikker Reflekterte Kulturelle Spenninger og Psykologiske Forstyrrelser
Hva karakteriserer ekstrem støtte til Trump? En psykologisk tilnærming
Hvordan "Amerikansk Ekssepsjonalitet" Har Utviklet Seg i Politikken