Hva betyr det å erkjenne et gjeldsforhold?

Arpad satt stille, og overfor ham sto en gruppe mennesker, som alle så på ham med et alvor han knapt kunne forstå. Det som skulle begynne som en enkel samtale om navn, skulle snart utvikle seg til en kompleks utforskning av fortidens bånd og nåtidens ansvar. Det var ikke bare et spørsmål om å si hvem man var, men også om å anerkjenne en historie som var langt større enn en selv. "Er du villig til å bære byrden av andres navn?" spurte lederen. Arpad hadde aldri vært spesielt opptatt av sin egen familie, og enda mindre av de som hadde vært en del av fortiden hans. Hvem var de egentlig? Hva betydde de for ham? Det var spørsmål han aldri hadde stilt før, og han følte en merkelig avstand til dem. "Arpad Margolin," svarte han til slutt. Men da lederen ba om mer, en gjennomgang av generasjonene som hadde formet ham, ble han stående. Hvordan kunne han forklare et familiebånd han knapt forsto?

I samfunnet de befant seg i, hadde en så simpel ting som en slektskapshistorie en enorm vekt. I Arpads tilfelle var hans far, Henry Margolin, en del av et langt større nettverk av mennesker og konflikter. Farens opprinnelse og den utilsiktede utstøtingen fra Moskalenka, sammen med morens ukjente status, dannet et bakteppe Arpad aldri hadde følt behov for å undersøke. Det var først nå, i møte med denne gruppen, at han ble tvunget til å konfrontere denne historien. De andre i rommet hadde en helt annen tilnærming til sin egen familiehistorie. Generasjonene deres var kjent til den første dagene av etableringen av Aurora, og de hadde alltid med seg en bevissthet om både gjeld og forpliktelser som ble videreført, ikke bare i navnene, men i handlingene til de som kom før.

Da en av deltakerne i sirkelen reiste seg og nevnte at en av hans forfedre hadde hatt en ubetalt gjeld mot Arpads egen familie, ble det klart at fortiden kan fange oss på måter vi ikke alltid er forberedt på. Det var et spørsmål om anerkjennelse – å erkjenne en gjeld, ikke nødvendigvis i form av penger eller eiendom, men som en ansvarlighet som går fra generasjon til generasjon. Arpad, som aldri hadde følt seg knyttet til sine forfedre, ble plutselig en del av et mye større, og langt mer komplekst, nettverk av forpliktelser. Gjeld, som han opprinnelig ikke hadde kjent til, ble overført til ham, og han måtte finne ut hvordan han skulle navigere i dette ukjente landskapet. I et øyeblikk med usikkerhet og frykt innså han at det ikke var nok å bare erkjenne det; han måtte handle.

Gjennom forhandlingene som fulgte, ble det tydelig at ikke bare Arpad var et produkt av sin families historie, men at han også hadde blitt fanget i en uforutsett byrde av gjeld som han ikke hadde bedt om. Hvordan skulle han forholde seg til noe han knapt visste om? Hva innebar det å betale en gjeld som hadde blitt pålagt ham uten hans eget samtykke? Da McCarthy, en annen deltaker i samtalen, på en merkelig måte godkjente Arpads betaling av gjelden gjennom en kniv, ble det klart at dette ikke var en enkel økonomisk transaksjon. Kniven, som et symbol på noe langt mer verdifullt enn en enkel vare, representerte en form for kompensasjon som kunne hjelpe Arpad å forstå sitt ansvar på en ny måte.

Det var i denne prosessen Arpad ble konfrontert med de virkelige konsekvensene av hans fars handlinger, og hvordan disse konsekvensene, til tross for at de var usynlige for ham i mange år, hadde formet hans liv på måter han ikke kunne ignorere. Det var ikke bare et spørsmål om en ubetalt gjeld, men om hvordan fortidens handlinger uunngåelig vil påvirke fremtiden, uavhengig av om vi er klar over dem eller ikke.

Det som er viktig å forstå i en slik situasjon er at ansvar ikke alltid er noe vi velger å påta oss, men noe vi arver, ofte uten å vite det. En enkel forpliktelse kan trekke tråder tilbake til hendelser som skjedde før vi ble født, og som har en innvirkning på hvordan vi må navigere i verden. Arpad ble tvunget til å konfrontere en fortid han hadde forsøkt å flykte fra, og han lærte at det å forstå sitt ansvar, og å anerkjenne sin tilknytning til de som har gått før, er en viktig del av å forstå hvem vi er.

Hvordan skape et autentisk samarbeid i skrivingens verden?

Det er lett å tro at forfattere alene navigerer sin kreative prosess, men ofte er det de uventede samarbeidene som gir de beste resultatene. Jeg har lenge hatt et samarbeid med Cory om en fantasyroman, som vi har delt på ideer for og utviklet sammen. Vi har en kontrakt for fire bøker, en ambisiøs og krevende oppgave. For meg er det en spennende utfordring, men også et eksperiment i hvordan forskjellige perspektiver kan smelte sammen til noe nytt og meningsfullt. Vi har ofte samtaler om hva som fungerer og hva som ikke gjør det, og hvordan vi kan forbedre historiene vi skriver.

Som i alle kreative prosesser, er det viktig å holde fast på sitt eget perspektiv, men samtidig være åpen for andres ideer. Cory og jeg har vår egen arbeidsstil, men når vi samarbeider, lærer vi å balansere våre individuelle tilnærminger. Noen ganger er det små detaljer som får oss til å tenke på nye måter, som da Cory begynte å lese min første roman, skrevet da jeg var atten år gammel, for å finne inspirasjon og motivasjon.

Som forfatter er det lett å falle inn i gamle vaner og å se på sine tidligere verk med en kritisk, kanskje til og med skuffet, vurdering. Jeg husker min første roman som en historie om en ung mann fanget i et univers som han ville rømme fra, uten et klart mål annet enn flukt. I dag, ser jeg på det som en leksjon i hvordan man ikke skal skrive, men samtidig, gjennom Corys øyne, finner jeg det nesten rørende at hun kan se noe verdifullt i det. Dette er en del av samarbeidet – det er ikke bare å dele ideer, men også å hjelpe hverandre til å vokse og utvikle seg som forfattere.

Så er det selve kreativiteten som kommer til uttrykk i arbeidet vårt. Rob, en annen forfatter som jeg har et nært forhold til, ga meg et nytt perspektiv på et prosjekt vi jobbet med, da vi diskuterte Asimovs forslag om et samfunn der barn er sjeldne og høyt verdsatte. I denne utopiske fremtiden, der menneskeheten har oppnådd en gjennomsnittlig livslengde på fem hundre år, blir barndommen et symbol på sosial prestisje. Det er et samfunn hvor barn er samfunnet sitt "gullbarn", og deres oppvekst sees på som alles ansvar. Ideen om et slikt samfunn, hvor individets rettigheter knyttet til foreldreskap blir utvannet til fordel for fellesskapets interesser, åpner for dype refleksjoner om menneskelige verdier, ansvar og kollektive normer.

Men, som Rob påpekte, er det et problem med denne premissen. Hvordan kan vi skape et samfunn med fem hundre år gamle mennesker? Hvor kommer alle de eldre individene fra? Er det mulig å få en plausibel fremtid der dette kan bli en realitet? Dette ble et viktig spørsmål, og det fikk meg til å tenke på hvordan vi forfattere ofte må være våkne og bevisste på detaljer i våre historier som kan utfordre lesernes suspensjon av tvil.

Rob, som selv har skrevet en roman som ble publisert da han var ung, minner meg om at ingenting er perfekt. Den første romanen hans har sine feil, men det er erfaringene fra de tidlige årene som har formet hans vei som forfatter. Han snakket om ideen om en "rite of passage", som i min egen bok "Rite of Passage", om en ung jente som står på terskelen til voksenlivet i en fremtid der menneskelig eksistens har tatt en annen form. I dette tilfellet var det en jente som, som barn, representerte et samfunns høyeste håp og potensiale, en type "superbarn" som står i spissen for en ny æra.

Kreativitet i samarbeid kan ofte innebære å finne balansen mellom å utfordre hverandre og å støtte hverandre, selv når ideene våre er forskjellige. Samarbeid i skriving kan handle om å finne felles grunn, men også om å gjøre plass til individuelle stemmer og perspektiver, og å finne måter å veve dem sammen til en helhet. Når man jobber med en annen forfatter, kan man finne at samarbeidet beriker ens eget skriving, at det åpner for nye ideer, eller at det tvinger en til å revurdere sine egne tilnærminger til skriving.

For meg handler samarbeid ikke bare om å dele ideer, men om å utfordre seg selv til å utvikle seg, å lære av andre, og å bruke disse læringene til å lage et bedre, mer gjennomtenkt arbeid. Vi kan ikke alltid gjøre alt på egenhånd, og i mange tilfeller er det samarbeidet som gir et ekstra lag av dybde og perspektiv til det vi skaper.

Skriving er en prosess som både kan være ensom og samfunnsorientert, og å kunne reflektere sammen med andre om det man skaper, gir en unik mulighet til å utvikle både sine ferdigheter som forfatter og sitt arbeid. Samtidig er det viktig å huske at i enhver form for samarbeid, uansett hvor nært, må man være bevisst på balansen mellom å være lojal mot sin egen stemme og å være åpen for innspill som kan forbedre resultatet. Dette er hva som gjør samarbeidet både utfordrende og givende på samme tid.

Hva er den nye virkeligheten for science fiction og fremtidens visjoner?

I de siste årene har science fiction vært preget av en utvikling som reflekterer de sosiale og teknologiske utfordringene som samfunnet står overfor. Den mest suksessrike forfatteren innen denne sjangeren har vært Barry Malzberg. Han har uttalt at "paranoia er science fiction", og hans bøker, som Beyond Apollo, viser hvordan menneskets mentale og spirituelle tilstand kan utspille seg i møte med umulige valg og katastrofale konsekvenser. Det er imidlertid viktig å merke seg at ikke alle science fiction-forfattere har lenger adoptert denne dystre tonen. I en tid der verden står på kanten av store endringer, har noen forfattere begynt å utforske nye, optimistiske visjoner for fremtiden.

Eksempler på slike fortellinger finnes i R.A. Laffertys "When All the Lands Pour Out Again" og Fred Pohl’s "The Gold at the Starbow’s End", samt Jack Danns "Junction" og vår egen "When the Vertical World Becomes Horizontal". Disse verkene representerer en avskjed med de tidligere tiders futuristiske drømmer, og taler i stedet om en helt ny tid som vi har trådt inn i. Vi har allerede forlatt gamle forestillinger om hva som skulle være fremtidens verden. I 1974, for eksempel, er de gamle ideene om overflod og teknologisk dominans blitt utfordret. Økonomisk knapphet har forvandlet det amerikanske samfunnet, og energikrisen er i ferd med å forandre hele maskineriet som en gang ble ansett som uknuselig. I en tid der det er store politiske omveltninger, og nasjoner gjennomgår dyptgripende endringer, er det mange som finner det vanskelig å gi slipp på gamle håp og frykt. Men for de som er i stand til å tilpasse seg, ligger mulighetene på lur. Den nåværende perioden representerer en ny æra, hvor alt er i flytning.

Verden er ikke lenger som den var. De ideene som en gang var gitt som fakta – at vi ville leve i en verden av atomkriger eller en galaktisk imperium – er for alltid i ferd med å bli utdatert. Når vi ser på verden rundt oss, møter vi ikke Heinleins veier som ruller over planeten, vi ser ikke van Vogts Slans, og vi finner ikke Asimovs positroniske roboter. Den fremtiden vi nå lever i er ikke den som ble drømt om på 1940-tallet.

Science fiction på 1930-tallet, som reflekterte en tid preget av den første industrielle revolusjonen og global imperialisme, var på mange måter et speilbilde av et samfunn i rask endring. Hugo Gernsbacks Amazing Stories startet i 1926 som et magasin som blandet populariserte vitenskapelige ideer med eventyr. På denne tiden var fremtiden preget av utopiske idealer, med teknologiske løsninger på alle problemer og en verden der nye oppfinnelser stadig ble gjort. Men i løpet av 1930-årene skjedde det noe fundamentalt. Magasiner som Astounding ga science fiction en helt ny retning. Det var ikke lenger et magasin for populærvitenskap, men et medium for å utforske nye, fremmede universer og spørsmål om menneskets plass i kosmos. Denne perioden markerte begynnelsen på en ny forståelse av hva science fiction kunne være – mer spennende, mer utforskende, og mer eksperimentell.

Den fremtidige verden som nå står foran oss, krever en helt ny type fortellinger. Liksom E.E. Smiths Skylark tok oss med på eventyr i galaksen, må vi sende ut nye stjerneskip av fantasi for å utforske det ukjente. Men i motsetning til de klassiske historiene der vi overtar tomme verdener for å mine og underlegge dem, vil vi nå oppdage en verden som er rik på mangfold. Vi vil møte andre raser, både mindre utviklede og mer avanserte, og vi vil få muligheten til å forstå oss selv gjennom deres øyne. Den nye tidens sentrale begreper vil være synergi, økologi og evolusjon. Det er en tid for frigjøring, utvikling og nyskapning. Hva som konkret vil skje i denne prosessen, er ennå uklart, men det er allerede klart at det er et spennende og uutforsket landskap som ligger foran oss.

Science fiction, som alltid, vil reflektere de tidene vi lever i. Det er på vei til å bli en drivkraft for vår forståelse av fremtiden – en fremtid som er ubegrenset i sin potensial, hvor vår evne til å tilpasse oss og utvikle oss vil være nøkkelen. De nye fortellingene som skapes i dag, vil hjelpe oss å navigere i den ukjente verden som venter.