Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский
I utviklingsland, til tross for fremskritt innen vitenskap og teknologi, er bruken av kjemikalier i landbruket et vedvarende problem. En rekke faktorer, inkludert mangel på utdanning, lav bevissthet, begrensede landbrukssubsidier, jakten på billige kjemikalier og feilaktig dosering, har bidratt til at skadelige stoffer fortsatt blir brukt. Dette gjelder spesielt for insektmidler og antibiotika som, selv om de kan ha både kortsiktige og langsiktige helseeffekter, ofte brukes på grunn av deres lave kostnad og tilgjengelighet. Resultatet er en vedvarende tilstedeværelse av disse kjemikaliene i matvarer, noe som utgjør en betydelig risiko for forbrukerne.
Antibiotika er et av de mest vanlige kjemikaliene som brukes innen dyrehold. I mange utviklingsland finner man antibiotikarester i melk, egg og honning, som er vanlige matvarer i kostholdet til mennesker. Tetracykliner og sulfonamider er blant de mest brukte antibiotikaene i landbruket og spesielt i birøkt, hvor de brukes for å behandle sykdommer som amerikas broddrot og europeisk broddrot. For eksempel ble tetracykliner påvist i 29 % av 251 prøver av gresk honning, ifølge en studie av Saridaki-Papakonstadinou et al. (2006). Dette er et klart tegn på den utbredte bruken av antibiotika i honningproduksjon, noe som ikke bare kan påvirke forbrukeren direkte, men også bidra til utviklingen av antibiotikaresistens.
Imidlertid strekker ikke problemet seg bare til de landene som er kjent for sine landbrukstradisjoner, som Hellas. Bruken av antibiotika og insektmidler i honning har økt, spesielt på grunn av import av honning fra tredjeland hvor kontrollene er enten utilstrekkelige eller ikke-eksisterende. I flere land utenfor EU er det ikke tilstrekkelige grenseverdier for antibiotikarester i matvarer, eller disse grensene er betydelig høyere enn de som er fastsatt av EU. For eksempel har undersøkelser i Kina vist at antibiotika ble påvist i 84 % av honningprøvene, med sulfonamider som de mest vanlige.
I tillegg til antibiotika finnes det også et høyt nivå av insektmidler og andre kjemiske stoffer i landbruksprodukter som melk, kjøtt, egg og grønnsaker. Selv om mange av disse stoffene er kjent for sine toksiske effekter på mennesker, blir de fortsatt brukt på grunn av deres lave kostnad og høy effektivitet. En stor del av disse kjemikaliene brytes ikke lett ned i kroppen og kan derfor ha langtidsvirkninger, som kan føre til alvorlige helseproblemer. Videre kan flere kjemikalier ha en kumulativ effekt, der små mengder kjemikalier som inntas over tid kan føre til alvorlige helsekomplikasjoner på lang sikt.
I utviklingsland er kontrollene på matvarer ikke alltid tilstrekkelige, og myndighetene har ikke nødvendigvis de nødvendige ressursene eller systemene på plass for å overvåke og regulere bruken av slike kjemikalier effektivt. Dette kan føre til at matvarer som eksporteres eller importeres inneholder farlige nivåer av kjemiske rester som kan true folkehelsen.
En løsning på dette problemet kan være økt utdanning og bevissthet om risikoene ved bruk av kjemikalier i landbruket, samt mer effektive kontroller og grenseverdier for antibiotika og insektmidler. Videre kan utvikling av mer bærekraftige landbruksmetoder og implementering av biologiske alternativer til kjemikalier være et viktig steg mot å redusere faren for matforurensning. Det er også nødvendig å styrke internasjonalt samarbeid for å kontrollere og regulere bruken av kjemikalier på tvers av landegrensene, da handel med matvarer i global skala gjør at enkelte land kan påvirke mattryggheten i andre regioner.
Det er viktig å forstå at kjemikalier som finnes i matvarer ikke bare er et problem for utviklingsland, men også for forbrukerne i utviklede land som importerer matvarer fra disse områdene. Den økte bruken av antibiotika og insektmidler i utviklingsland kan derfor få globale konsekvenser for både mattrygghet og folkehelse. Forbrukere må være bevisste på opprinnelsen til matvarene de kjøper og bør støtte mer bærekraftige og miljøvennlige produksjonsmetoder.
Hvordan dannes furan i mat, og hvilke helsekonsekvenser kan det ha?
Furan er en flyktig organisk forbindelse som dannes som et biprodukt ved termisk behandling av matvarer. Denne forbindelsen tilhører en gruppe heterosykliske aromatiske stoffer med en femleddet ringstruktur bestående av fire karbonatomer og ett oksygenatom. Furan dannes ofte under varmebehandling, som baking, steking, hermetisering og tørking, spesielt når maten inneholder karbohydrater, sukkerarter eller vitamin C. Termiske prosesser som karamellisering og Maillard-reaksjonen spiller en sentral rolle i furanproduksjonen, der komplekse kjemiske reaksjoner bryter ned sukkerarter og aminosyrer og danner furan og dets derivater som 5-hydroxymethylfurfural og furfural.
Furan finnes i ulike matvarer som kaffe, kjeks, frokostblandinger, hermetisk barnemat, søtpotet-snacks, samt i tradisjonelle drikker som kinesisk sprit og svart te. Konsentrasjonen og eksponeringen varierer mellom forskjellige land, regioner og aldersgrupper, der spedbarn og småbarn ofte eksponeres gjennom hermetisk barnemat, mens voksne får mesteparten av eksponeringen via kaffe.
Når furan inntas, absorberes det raskt i kroppen og metaboliseres hovedsakelig i leveren. Der kan furans metabolitter binde seg til DNA og proteiner, noe som kan føre til celleskader. Langvarig og kronisk eksponering for furan har i dyreforsøk vist seg å forårsake leverskade, karakterisert ved nekrose, inflammasjon og økt risiko for leverkreft. På bakgrunn av slike funn har Den internasjonale kreftforskningsorganisasjonen (IARC) klassifisert furan som mulig kreftfremkallende for mennesker.
Kjemisk sett kan furan dannes gjennom flere reaksjonsveier. Det kan syntetiseres via dehydrering av dioler i sur katalyse, eller gjennom Diels-Alder-reaksjoner mellom diener og dienofiler. Furan kan også dannes fra biomasse ved hjelp av spesifikke katalytiske prosesser. I matvarer oppstår furan som følge av komplekse kjemiske reaksjoner under varmebehandling, inkludert nedbrytning av polyfenoler og karbohydrater. Dette innebærer også oksidasjon og termisk degradering av fenolforbindelser som kininsyre.
Dannelse av furan påvirkes av flere faktorer: typen og mengden av råvarer (spesielt innholdet av sukker og vitamin C), temperaturen og varigheten av varmebehandlingen, pH-nivå, samt tilstedeværelse av oksygen. Videre har matens sammensetning og bearbeidingsmetoder stor betydning for mengden furan som dannes. Det er en betydelig utfordring for næringsmiddelindustrien å redusere furaninnholdet i matvarer uten å gå på bekostning av smak, tekstur og holdbarhet.
Forskning på dette området er fortsatt i utvikling, med fokus på å forstå de molekylære mekanismene bak furanproduksjon, dets toksisitet og hvordan man best kan redusere furaninnholdet i ferdigvarer. Kontinuerlig overvåking og risikoanalyser er viktige for å beskytte forbrukernes helse og sikre trygg matproduksjon.
Det er viktig å forstå at furan i mat forekommer i relativt lave konsentrasjoner, men den kumulative eksponeringen over tid, særlig for sårbare grupper som spedbarn, kan være bekymringsfull. Informasjon om hvordan matlaging og bearbeiding kan påvirke dannelsen av skadelige forbindelser som furan er essensiell for å utvikle smartere og tryggere matvaner, samt for utvikling av reguleringer og standarder innen næringsmiddelindustrien.