Er det mulig å tenke internasjonal politikk uten å gjenskape skillet mellom menneskelig og ikke-menneskelig natur?

Internasjonal politikk har lenge vært preget av antroposentriske og statssentriske forestillinger som reduserer naturen til bakteppe eller ressurskilde for menneskelige konflikter og interesser. Innen disiplinen Internasjonale Relasjoner (IR) har dette ført til en systematisk usynliggjøring av ikke-menneskelig natur som aktiv medspiller i verdenspolitikken. Men i en tid der menneskelige og ikke-menneskelige prosesser i økende grad er sammenflettet på materielt og politisk plan, er det ikke lenger mulig å ignorere denne dynamikken.

Det tradisjonelle skillet mellom «menneske» og «natur» er ikke bare analytisk utilstrekkelig – det er metodologisk hindrende. Det skaper en illusjon om at det finnes et sosialt domene adskilt fra det naturlige, samtidig som det marginaliserer forståelsen av hvordan globale miljøkriser er vevd sammen med internasjonale strukturer. Mennesket er en del av naturen, men samfunnsmessige prosesser følger ikke nødvendigvis de samme logikkene som økologiske systemer – de er forankret i sosial organisering, økonomisk ulikhet og politiske prioriteringer, og ikke i en diffus "menneskelig natur".

Dette innebærer at miljøkriser som klimaforstyrrelser, tap av biologisk mangfold, jorderosjon og ressursutarming ikke kan tilskrives mennesket i seg selv, men må forstås som konsekvenser av bestemte samfunnsøkonomiske systemer. Disse systemene oppsto ikke i et vakuum, men gjennom internasjonale relasjoner, ulik fordeling av makt og koloniale strukturer som fortsatt former det globale landskapet. Den globale miljøkrisen er altså ikke bare en krise for planeten, men en manifestasjon av de asymmetriske og historisk betingede relasjonene mellom samfunn.

I denne sammenheng er det avgjørende å gjeninnføre «det internasjonale» som analytisk kategori i miljødebattene. Den økende tendensen til å analysere planetære problemer gjennom en globalistisk linse – som i klimavitenskap og geoteknologi – fører ofte til at forskjellene mellom samfunn, historiske erfaringer og geografisk situering viskes ut. Å betrakte verden som ett system er fristende, men utilstrekkelig. Det neglisjerer at internasjonal politikk er et uttrykk for et mangfold av sosiale enheter, som relaterer ulikt til naturen og til hverandre.

For å forstå hvordan ikke-menneskelig natur spiller inn i verdenspolitikken, må vi åpne for en ny materialistisk tilnærming til det internasjonale, hvor natur ikke bare er rammeverk eller begrensning, men en medskapende kraft. En slik tilnærming forutsetter at man tenker samfunn og natur som sammenvevde i en dobbel dialektikk: på den ene siden et stoffskifte mellom menneskelig og ikke-menneskelig natur, på den andre siden relasjoner mellom samfunn som selv er forankret i ulike former for dette stoffskiftet.

Geopolitikken – slik den ble forstått av tenkere som Ratzel og Kjellén – forsøkte å plassere geografien i sentrum for analysen av verdenspolitikken. Selv om deres ideer i mange tilfeller var forankret i imperialistiske og deterministiske tankemønstre, representerte de likevel en anerkjennelse av at natur – i form av klima, landskap og ressurser – spiller en konstituerende rolle i politiske prosesser. Det er ikke deres normative prosjekt som er relevant i dag, men den epistemiske gesten: ideen om at natur ikke er et passivt bakteppe, men en aktør i verdenspolitikken.

Denne innsikten må nå radikaliseres. Det planetære er ikke slutten på det internasjonale – det er en forsterkning av det. Den globale miljøkrisen krever ikke bare nye teknologiske løsninger, men en ny måte å forstå forholdet mellom samfunn, natur og politikk på. Det innebærer å bryte ned grensene mellom sosialt og naturlig, og å utvikle et begrepsapparat som gjør det mulig å analysere hvordan natur – i form av klimaendringer, økosystemer og materielle begrensninger – ikke bare påvirker samfunn, men er formet av og former internasjonale relasjoner.

Det som må forstås er at miljøkrisen ikke er universell i sin årsak, men global i sine konsekvenser. Samfunn er ikke likt ansvarlige, og ikke likt utsatt. Å oversette dette til et felles internasjonalt handlingsgrunnlag krever ikke bare politisk vilje, men også teoretisk presisjon: en evne til å se hvordan natur og samfunn, menneskelig og ikke-menneskelig, statlig og internasjonalt, inngår i en flerfoldig og asymmetrisk sammenveving. Å tenke det internasjonale med naturen som utgangspunkt er ikke bare mulig – det er nødvendig.

Hvordan har antropocentrisering formet politisk-økonomisk styring i Indonesia?

Begrepet antropocen, først introdusert av Paul Crutzen og Eugene Stoermer, betegner en ny geologisk epoke der mennesket (Anthropos) er den dominerende faktoren som former jordens geologi og økologi. Denne erkjennelsen har flyttet debatten fra å være rent vitenskapelig til også å omfatte politiske og økonomiske dimensjoner. Flere forskere har argumentert for at antropocen ikke bare er et naturfenomen, men i høy grad et resultat av politisk-økonomiske prosesser. Noen har foreslått begrepet Capitalocene for å understreke kapitalismens sentrale rolle i akselerasjonen av menneskets miljøpåvirkning.

I Indonesia har antropocentriseringen av politisk-økonomisk styring vært et gjennomgripende fenomen, knyttet til statens opprettelse, ekspansjon og utvikling. Denne prosessen startet med kolonial statsetablering på midten av 1800-tallet, da kolonimaktene intensiverte utnyttelsen av koloniene for å styrke sin posisjon i det globale markedet. Opprettelsen av en nasjonal politisk og økonomisk styringsstruktur, med klart definerte territorier, erstattet gradvis urfolks økologiske styringssystemer. Etter selvstendigheten fortsatte denne utviklingen med institusjonalisering av antropocentrisk styring, særlig under det autoritære og utviklingsorienterte New Order-regimet (1965–1998). Staten konsoliderte makten og kontrollen over både mennesker og natur, til tross for formell anerkjennelse av Adat-lovgivning som skulle beskytte urfolks rettigheter.

Antropocentrisk politisk-økonomisk styring innebærer en grunnleggende skillelinje mellom mennesket og ikke-menneskelig natur. Mennesket betraktes som en særskilt og overordnet aktør, mens naturen enten utnyttes for menneskelige behov eller bevares som en ressurs for fremtidig bruk. Denne dualismen undergraver tidligere systemer der menneskets forhold til naturen var basert på gjensidig respekt og harmoni.

I lys av Indonesias erfaring er det klart at kampen mellom urfolks økologiske styringsprinsipper og statens antropocentriske modell er sentral for å forstå hvordan miljøpolitikk og samfunnsutvikling henger sammen. Økologisk bærekraft kan ikke oppnås uten å utfordre den hegemoniske posisjonen mennesket har som naturens herre i politisk-økonomiske systemer.

Det er viktig å erkjenne at miljøkrisen ikke bare handler om teknologiske eller naturvitenskapelige utfordringer, men i høy grad om sosiale, kulturelle og politiske strukturer. For å bevege seg mot en mer bærekraftig fremtid må menneskets relasjon til naturen omformes fra en instrumentell og utnyttende til en integrerende og respektfull relasjon. Det innebærer også en revurdering av statens rolle, som ikke lenger kan sees som en nøytral aktør, men som en sentral formidler av enten økologisk harmoni eller miljøødeleggelse.