Hvordan populisme og media former den politiske virkeligheten: Et blikk på Donald Trump og nyhetslandskapet

Populisme, både på venstre og høyre side av det politiske spekteret, finner næring i den økonomiske stagnasjonen som rammer de nederste lagene i samfunnet. I USA har dette skapt en nærmest eksistensiell utfordring, ettersom folk føler at de ikke har muligheten til å bevege seg til mer velstående områder, mye på grunn av utdanningspolitikk som ikke tilrettelegger for denne mobiliteten. En slik situasjon undergraver ikke bare økonomisk likhet, men gjør også samfunnene mer polariserte. Redlining, som ble praktisert av eiendomsmeklere som Donald Trump for å segregere mennesker etter rase, er et eksempel på en dypt inngrodd struktur som fortsatt har konsekvenser for dagens utdanningssystem og boligmarked.

I 2016, til tross for en lav arbeidsledighet i USA, følte mange økonomisk utelatt, spesielt hvite arbeidere. Mange rettet skylden på økende ulikhet, og en stor del begynte å koble denne utviklingen til innvandring og globalisering. For disse, var løsningen å støtte en økonomisk populisme som Trump med sin retorikk mot "de andre" representerte. Dette skapte et klima hvor de som følte seg truet av kulturelle endringer på grunn av rase, etnisitet og kultur, ble lett mobilisert til støtte for Trumps kandidatur.

Trump forsto medienes spill på en måte få andre gjorde. I sin første periode som president var han tema for 41 prosent av all nasjonal nyhetsdekning, et tall tre ganger høyere enn vanlig. Dette fenomenet ble drevet av medienes kommersielle interesser – det var rett og slett god butikk å dekke Trump. Som en kjent TV-personlighet var han en garanti for høy seertall og opplag, og mediene var mer enn villige til å gi ham enorm eksponering, noe som bidro til å forme både hans politiske image og hans valgkamp. Han ble, som en følge, en "TV-kandidat", hvor innholdet hans var mer dramatisert enn faktisk politisk.

Dette båndet mellom Trump og media var ikke et tilfeldig fenomen. Nyhetsorganisasjonene, spesielt kabel-TV-selskapene som CNN, innså at Trump kunne generere enorm interesse. Ettersom den politiske kampanjen hans rullet ut, ble han ikke bare en politisk skikkelse, men en kommersiell ressurs. Ifølge medieforskere fikk Trump nesten fem milliarder dollar i gratis medietid gjennom 2016-valgkampen. Dette illustrerer hvordan mediene, i jakten på profitt, har skapt en symbiose med en politiker som skapte mer konflikt og sensasjonell oppmerksomhet enn noen annen politiker på lenge.

Trumps forståelse av medienes logikk var langt mer sofistikert enn hans politiske motstanderes. Han visste at han kunne få de største TV-kanalene til å dekke ham døgnet rundt – og han visste også at han ville være mer underholdende enn de andre kandidatene. "Nyhetene elsker drama," skrev en kritiker, "og Trump leverte alltid drama." Med denne forståelsen brukte han mediene til sin fordel, og fikk mer tid på skjermen enn noe annet alternativ.

Men hva skjer når de store mediene bestemmer hva som er nyheter? Hva skjer når økonomiske og kommersielle interesser driver nyhetsdekningen mer enn politisk objektivitet? Mediene har en tendens til å favorisere det som gir klikk og seertall, og dette har skapt en farlig symbiose der sannheten ofte må vike til fordel for sensasjonalisme. I denne konteksten blir det viktig å spørre om nyhetsorganisasjoner, som CNN, faktisk klarer å opprettholde en objektiv tilnærming, eller om de er fanget i en virkelighet der profitt og seertall er viktigere enn dyptgående, objektiv journalistikk.

Den økende dominansen av mediene i politikken, og deres evne til å bygge opp og bryte ned politikere, har gjort den politiske diskursen mer til en form for underholdning enn en substansiell debatt. Trump har blitt et symbol på en populisme som ikke bare utfordrer etablerte politiske normer, men også en mediaøkonomi som har blitt mer opptatt av å generere inntekter enn å formidle nyheter av høy kvalitet.

For leseren er det viktig å forstå at denne symbiosen mellom populisme og media har konsekvenser for både demokratiet og den offentlige samtalen. Når mediene prioriterer sensasjonalisme fremfor grundig og nyansert rapportering, er det ikke bare politikerne som lider, men også den politiske bevisstheten i samfunnet. Dette skaper et farlig spill der medienes rolle som objektiv informasjonsformidler er under press, og populistiske figurer som Trump får mer makt til å forme politiske narrativer enn noen gang før.

Hva er essensen av Trumpismen og dens globale konsekvenser?

Trumpismen kan beskrives som en av de mest polariserende politiske fenomenene i det 21. århundre, en ideologi som har satt sitt preg på både USA og verden for øvrig. Donald Trump, som en outsider og populist, har perfeksjonert kunsten å manipulere systemet til sin egen fordel, og dermed vært en inspirasjon for populistiske bevegelser på tvers av landegrenser. Hans politikk og ideologi, som har blitt stadig mer erratiske og destruktive, har bidratt til å styrke de mest radikale elementene på høyresiden, og har ført til en bølge av nasjonalistiske og anti-globalistiske strømninger på tvers av både USA og Europa.

Den mest markante konsekvensen av Trumpismen er kanskje dens evne til å undergrave etablerte politiske strukturer. Trumps retorikk har resonert med et segment av befolkningen som føler seg marginalisert og oversett av den politiske eliten. Dette har skapt en grunnleggende misnøye med den politiske ordenen og gitt rom for en ny form for populisme. Denne typen populisme, som har fått innpass i både Europeiske og amerikanske politiske landskap, fremmer en ideologi som utfordrer etablerte verdier og institusjoner i det vestlige demokratiet.

I tråd med Trump, har flere ledere verden over identifisert seg med hans politikk og stil. Jair Bolsonaro, Brasils tidligere president, ble kalt "Tropenes Trump", og i Sør-Korea ble Lee kjent som "Koreas Trump". Dette speiler hvordan Trump har inspirert en global bevegelse av ledere som har omfavnet hans antielitistiske, nasjonalistiske og anti-globalistiske holdninger. Det er tydelig at Trumpismens appell ikke kun er begrenset til USA, men har spredt seg til flere land og utgjør en utfordring for liberale krefter over hele verden.

På den andre siden har Trumpismens fremvekst ført til en kraftig økning i aktivisme på venstresiden. Sentrale politiske figurer som Alexandria Ocasio-Cortez og bevegelsene Black Lives Matter og MeToo har tatt til orde for sosial rettferdighet og bekjempelse av systemisk ulikhet. Den politiske kløften i USA har dermed blitt dypere, med et høyresidepopulistisk regime som utfordrer de tradisjonelle liberale verdiene og et venstresidepopulistisk motangrep som søker å skape en mer rettferdig og inkluderende fremtid.

Trumpismen er ikke bare en reaksjon på sosial og økonomisk ulikhet, men en direkte utfordring til globalisering og de internasjonale institusjonene som har preget verdenspolitikken siden andre verdenskrig. Trump har vært en sterk motstander av globaliseringsprosessen, som han anser for å være et verktøy for maktelitenes utnyttelse av vanlige mennesker. Dette har hatt direkte innvirkning på politikken i både USA og Europa, hvor nasjonalistiske krefter har fått fotfeste og begynt å utfordre den multinasjonale ordningen.

Det er også viktig å merke seg hvordan Trumpismen har forsterket de allerede eksisterende økonomiske ulikhetene. De som har vært tilhengere av den globale kapitalismen har fått et utvidet fotfeste under Trumps styre, mens de som har tapt på globalisering og teknologisk utvikling, har fått en stemme i form av populistiske ledere. Dette har ført til at høyreorienterte populister, snarere enn venstreorienterte, har blitt de viktigste talsmennene for de som føler seg utelatt fra den moderne økonomien.

Samtidig er det et voksende krav om endring i økonomiske og sosiale strukturer. Flere tenkere og politikere i både Storbritannia og USA har begynt å undersøke alternative økonomiske modeller som kan møte utfordringene ved dagens kapitalistiske system. Det er et voksende ønske om en mer rettferdig og bærekraftig økonomi, som ikke er basert på de ekstreme ulikhetene som i dag preger samfunnet. Disse ideene har fått bred støtte fra de som ser kapitalismens mørke sider, som arbeidsløshet, underbetaling og miljøødeleggelse.

I denne sammenhengen er Trumpismen mer enn bare en lokal amerikansk politisk bevegelse. Den er et globalt fenomen som har hatt betydelig innflytelse på hvordan vi forstår populisme, nasjonalisme og kapitalisme i det 21. århundre. Selv om Trumpismen er sterkt knyttet til hans egen personlighet og politikk, er det viktig å forstå at dette er et større fenomen som kan ha langvarige konsekvenser for både nasjonale og internasjonale politiske landskap.

Hvordan digital teknologi forsterker polarisering og post-sannhetspolitikk i USA

Trump sin stigning til makten innen det republikanske partiet og som president har gjort de ekstreme holdningene til hans mest radikale støttespillere til en del av den politiske mainstreamen – deres rasediskriminering, religiøse intoleranse, hat mot myndighetene, og deres omfavnelse av konspirasjonsteorier og desinformasjon (Kakutani 2018: 26). Som Nichols påpeker, i Trump har amerikanere som mener at skjulte krefter ødelegger livene deres, og at intellektuell dyktighet i en nasjonal leder er et mistenkelig trekk, funnet en talsmann (Nichols 2017: 213). Trumps fremgang har utnyttet, forsterket og akselerert det som Stenner beskriver som "den autoritære dynamikken" og den rasemessige, politiske og moralske intoleransen den skaper (Stenner 2005), og har tiltrukket seg autoritære tilhengere som nærer og driver deres narsissistiske leders autoritære refleksjoner (Dean og Altemeyer 2020).

Dette gapet har blitt ytterligere forsterket gjennom digital teknologi, som ikke bare endrer måten vi kommuniserer på, men også påvirker politiske holdninger og polarisering. De sosiale mediene, spesielt plattformer som Facebook, Twitter, WhatsApp og Instagram, fungerer som kanaler for både informasjon og desinformasjon, og gir uforholdsmessig makt til algoritmer som styrer hva folk ser og hører. Dette har resultert i en samfunnsdebatt preget av en "post-sannhet" kultur, hvor fakta ofte blir overskygget av emosjonelle appeller og populistisk retorikk.

Trumps politiske plattform er et perfekt eksempel på hvordan digital teknologi kan bli brukt for å fremme en populistisk agenda. Gjennom sine tweets og offentlige uttalelser har Trump vært i stand til å styre samtalen, ofte ved å ignorere objektive sannheter og i stedet dyrke de fryktene, usikkerhetene og vankundighetene som finnes i samfunnet. Dette har ført til en polarisert offentlig diskurs, hvor "de andre" blir fremmedgjort og demonisert, og hvor det å utfordre den etablerte sannheten er blitt et tegn på lojalitet mot den "populistiske" saken.

Det er viktig å forstå at denne utviklingen ikke bare er et resultat av en enkelt politisk bevegelse eller figur, men er en del av en bredere, global trend hvor autoritære tendenser får mer fotfeste i demokratier verden over. Hva som tidligere ble sett på som ekstremt, blir nå en del av den politiske mainstreamen. For å forstå hvordan dette påvirker den amerikanske politiske kulturen, er det nødvendig å se på hvordan teknologi, media og politiske aktører utnytter de digitale plattformene for å forme både den offentlige diskursen og den politiske agendan.

I tillegg til dette, bør vi også vurdere hvordan de teknologiske endringene påvirker demokratiets framtid. Den digitale revolusjonen har muliggjort et radikalt skifte i måten vi forstår og deltar i politikk. Informasjon kan nå deles på tvers av grenser og kontinenter på sekunder, og den offentlige samtalen er ikke lenger begrenset til tradisjonelle medier, men utvides til de mange plattformene der alle har mulighet til å være både formidler og mottaker av informasjon. Dette skaper nye utfordringer for både medier og politikk, da de gamle rammene for sannhet, objektivitet og tillit ikke lenger holder.

Populismen som Trump representerer, er i stor grad avhengig av denne nye formen for kommunikasjon og mobilisering. Den bygger på ideen om at "folkets stemme" er blitt undertrykt av en elitistisk, globalistisk maktelite som har utarmet nasjonalstaten og brutt båndene mellom folket og deres ledere. Dette kan ses som en reaksjon på det som oppfattes som en svekkelse av nasjonal identitet og tilhørighet i en verden hvor grenser blir stadig mer utydelige.

Hva som kan være viktig å legge til, er refleksjonen over hvordan digitale plattformer forsterker eksisterende sosiale og politiske skillelinjer. I et samfunn hvor alle har tilgang til å forme sin egen virkelighetsforståelse gjennom algoritmedrevne nyhetsstrømmer, blir det stadig vanskeligere å oppnå en felles forståelse av fakta. Dette åpner for en stadig større fragmentering av virkeligheten, hvor forskjellige grupper lever i separate "informasjonsekkene", og hvor dialog og samarbeid blir vanskeligere.

Det er derfor essensielt å erkjenne utfordringene som følger med digital teknologi, spesielt når det gjelder demokratiske prinsipper som objektiv sannhet og offentlig ansvarlighet. Digital teknologi er et tveegget sverd: Den gir mennesker makt til å uttrykke seg, men samtidig kan den også forsterke isolasjonen og polariseringen som gjør det vanskeligere å bygge bro over sosiale og politiske kløfter.