Hva er drivkreftene bak nasjonal populisme, og hvorfor er den et reelt politisk fenomen?

Nasjonal populisme, som blant annet representeres av Ungarns Viktor Orbán, utfordrer de etablerte politiske systemene og reiser spørsmål om den tradisjonelle demokratiske modellen. Ifølge Eatwell og Goodwin (2018) ønsker velgerne mer demokrati – flere folkeavstemninger og mer empatiske, lyttende politikere som gir mer makt til folket og mindre til de etablerte økonomiske og politiske elitene. Dette er ikke en overfladisk politisk trend, men et dyptgående ønske om å gjenvinne en tapt nasjonal identitet og autonomi, som mange føler er under press av globalisering, etnisk mangfold og økonomisk ulikhet.

Nasjonal populisme setter spørsmålstegn ved hvordan eliter har blitt mer og mer isolert fra de vanlige menneskene, og det stiller spørsmål ved nasjonalstatens rolle som den eneste enheten som har vist seg i stand til å organisere politiske og sosiale liv i vestlige samfunn. Det kritiserer også vestlige samfunns manglende evne til raskt å håndtere innvandring og den raske etniske endringen, som mange ser på som en trussel mot nasjonale verdier og identiteter. På samme måte reiser nasjonal populisme spørsmål om den voksende økonomiske ulikheten, som etterlater store deler av befolkningen i marginene, samtidig som den utfordrer de kosmopolitiske og globaliserende agendaene som dominerer i vestlige politikerskap.

Nasjonal populisme kan også beskrives som et forsøk på å gjenopprette en følelse av nasjonal enhet og kulturell sammenheng. De som stemmer på nasjonal populisme, er ikke nødvendigvis transaksjonelle velgere som søker direkte fordeler, men personer som ønsker å bringe et bredere sett med verdier tilbake på den politiske agendaen. De ønsker å gjenopprette nasjonens primat over fjerne, ansvarsløse internasjonale organisasjoner, gjenopprette nasjonale identiteter over globale og transnasjonale identiteter, og gjenopprette viktigheten av stabilitet og konformitet over den stadig forstyrrende og ustabile innvirkningen fra globalisering og rask etnisk endring.

Det er imidlertid ikke bare nasjonal populisme som utgjør en politisk bevegelse i dagens samfunn. Mange forsvarer liberalismen som en stabiliserende og beskyttende kraft, som Mounk (2018) og Welfens (2019) understreker, og peker på fremveksten av det de kaller "kritiske borgere". Disse borgere støtter demokrati som en ideell styreform, men de misliker politikerne som en klasse. Mange, ifølge Zakaria, er drevet av frykt for kulturell og sosial endring, spesielt økende migrasjon, noe som fører til offentlig angst. Denne angsten for endring krever at regjeringer aktivt håndterer utfordringene knyttet til innvandring, i stedet for å ignorere dem av politiske eller kulturelle grunner.

Populisme, enten den er venstre- eller høyreorientert, finner sin næring i den økende økonomiske ulikheten som preger mange samfunn. Ifølge Wolf er denne ulikheten sentral for populismens oppblomstring, da den gir grobunn for populistiske politikere som Donald Trump og Bernie Sanders, som finner støtte blant de som føler seg marginalisert. Ulikheten i samfunnet skaper et vakuum som populistene er raske til å fylle, men ofte på en måte som kan føre til farlige, ansvarsløse politiske beslutninger og i verste fall, autoritære tendenser.

Finchelstein peker på at populisme kan være en reaksjonær kraft som fører samfunnet inn i en mer autoritær tilstand. Samtidig kan det i visse progressive former bidra til demokratisering i en situasjon preget av ulikhet, selv om det kan undergrave rettighetene eller legitimiteten til politiske minoriteter. Stephen, i sin tur, mener at trusselen populismen utgjør er så stor at den krever forsvar av liberalismen. Han hevder at ordene "jeg er uenig; jeg nekter; du tar feil" er nødvendige for å opprettholde vår frihet, toleranse og demokratiske verdier.

Den politiske risikoen forbundet med populisme gjør det nødvendig å beskytte den liberale demokratimodellen som vi kjenner den, ifølge flere eksperter. Kritikere som Stephen og Rauch påpeker at det er viktig å opprettholde et marked for ideer, hvor tankefrihet og kritisk diskurs kan blomstre. Dette er en forutsetning for å unngå farene som ligger i populistisk styre, som har en tendens til å polarisere både geografisk, personlig og digitalt. For å motvirke disse trendene, er det behov for en politikk som fremmer samarbeid over skillelinjer og anerkjenner at det ikke finnes noen dominerende majoritet i samfunnet. Dette er en utfordring, men også et eventyr, som Brooks beskriver som et behov for å veve sammen ulike grupper til en felles nasjonal diskurs.

Van Slyck legger vekt på viktigheten av inkludering i stedet for eksklusjon når det gjelder å svare på xenofobi og anti-innvandringsretorikk. Gjennom deltagelse i internasjonale utvekslinger kan vi bygge en dypere forståelse for andre og fremme global litterasitet. Dette er en nødvendighet for å motvirke de destruktive effektene som populisme kan ha på den kollektive bevisstheten.

Kuran, ved å referere til Walter Scheidel, påpeker at demokratiet slik det er praktisert i dag ikke nødvendigvis kan regnes som en løsning på økonomisk ulikhet. Til tross for frie og rettferdige valg, har vi sett at etablering av koalisjoner som støtter omfordeling er sjeldent. Samtidig har eliten over hele verden fremmet ideologier som holder de fattige fokusert på ikke-økonomiske konflikter, som kultur, etnisitet og religion, noe som kan bidra til veksten av konspirasjonsteorier.

Kelly er mindre pessimistisk om demokratiets fremtid og hevder at representativt demokrati fremdeles er det styresettet som best møter folkets ønsker. Når vi mister dette perspektivet, advarer han mot populistisk politikk som kan true demokratiske institusjoner. For Kelly er demokratiet, når det er i kombinasjon med institusjonelle garantier mot maktmisbruk, fortsatt det beste alternativet.

Hvordan fungerer Trumps taktikk som et verktøy for avledning og polarisering?

Trumps oppførsel, ofte oppfattet som klovnaktig og barnslig, kan forstås som en nøye kalkulert strategi for å avlede oppmerksomheten fra viktige politiske spørsmål og kontroverser rundt ham selv og hans administrasjon. Denne taktikken brukes systematisk gjennom taler, sosiale medier og offentlige opptredener, hvor hans utsagn forenkler komplekse sosiale og politiske problemstillinger til slagord og catchy fraser. Disse fungerer som verktøy for å intensivere politiske spenninger, kulturelle og identitetsbaserte konflikter, samt skape kaos og forvirring blant befolkningen. Resultatet er en følelse av hjelpeløshet og apati, som tjener makthavernes interesser ved å undergrave ansvar og gjennomsiktighet.

Omarosa Manigault Newman, som fulgte Trump fra «The Apprentice» til Det hvite hus, beskriver hvordan Trump krevde respekt og underdanighet, og lite toleranse for frykt. Han trivdes i konflikter og kaos, og syntes å glede seg over uenigheter og konfrontasjoner. Denne egenskapen kan ses som en sentral del av hans evne til å manipulere offentligheten og mediene, noe som understøtter den ovennevnte strategien.

Historikere og politiske teoretikere advarer om at demokratier under visse forhold kan vende seg bort fra demokratiske idealer. Anne Applebaum påpeker at samfunn kan gli inn i antidemokratiske tendenser, spesielt når frykt, rasisme og nasjonalisme spiller sammen. Situasjoner hvor rask innvandring og terrorhandlinger inntreffer samtidig, særlig når terroristene tilhører samme gruppe som innvandrerne, skaper grobunn for farlig fremmedfrykt og hat. Dette bygger på en diskurs der terrorisme feilaktig knyttes til spesifikke etniske eller religiøse grupper, og overskygger de reelle truslene.

Blant disse truslene hevdes «hvit nasjonalisme» å være en langt større fare for vestlige demokratier enn radikal islamisme. Denne ideologien søker å undergrave rettigheter for innvandrere og minoriteter, samt avvise rettssystemet som antidemokratisk dersom det ikke reflekterer «folkets» antatte ønsker. I denne konteksten fremstår populisme ikke nødvendigvis som en trussel mot demokratiet, men heller som et symptom på dets iboende spenninger mellom liberale og demokratiske prinsipper. Populismen utfordrer balansen ved å svekke liberalismen for å styrke det demokratiske, noe som kan føre til en illiberal form for demokrati.

Økonomer og samfunnsforskere har dokumentert en økende polarisering i USA, ikke bare i holdninger til politikk, men også i hvordan fakta og virkeligheten oppfattes. Sosiale medier fungerer som kraftige forsterkere for denne polariseringen, ved å undergrave tilliten til institusjoner og gjøre rasjonelle, faktabaserte diskusjoner vanskelige. Teknologiske plattformer blir dermed «antenningsmidler» for politiske og kulturelle konflikter, som truer demokratiets grunnlag.

Parallelt med dette svekkes også viktige institusjoner, slik som Secret Service, av interne problemer som lederskap preget av lojalitet fremfor kompetanse, budsjettmangel og foreldet teknologi. Disse utfordringene blir ytterligere forverret under perioder med høyt press og økte sikkerhetsbehov, noe som har ført til flere farlige og pinlige situasjoner. Trumps hyppige reiser til egne forretningssteder medførte store kostnader for offentlige sikkerhetsorganer, samtidig som det åpnet for særfordeler til politikere, lobbyister og andre som fulgte ham for å søke innflytelse.

Ettersom FBI og CIA har en lang historie med maktmisbruk og overvåkningsskandaler, er det avgjørende at disse organene holdes under streng demokratisk kontroll gjennom folkevalgte, rettsvesen og presse. Trumps anklager om en politisk motivert «deep state» har vært sterkt overdrevet, og i realiteten bidro han til å skape en egen parallell maktstruktur fylt med lojale støttespillere uten åpenhet eller demokratiske normer. Dette fenomenet har særlig fått fotfeste blant konservative kretser, hvor mistilliten til nasjonale sikkerhetsinstitusjoner har blitt en sentral del av konspirasjonstenkning.

Blant Trumps støttespillere tolkes hans antistystempopulisme som en reell utfordring mot liberale eliter og det etablerte maktapparatet. Mange opplevde etter valget i 2016 en slags urettferdig motstand mot folkets valg, spesielt knyttet til etterforskningen av russisk innblanding. Dette bidro til en polarisert oppfatning av legitimitet og tillit til demokratiske prosesser, og sementerte forestillingen om en konflikt mellom «folket» og «eliten».

Det er viktig å forstå at slike politiske fenomener ikke oppstår i et vakuum, men er et resultat av dype samfunnsmessige spenninger og historiske prosesser. Polarisering, populisme og mistillit til institusjoner utfordrer de demokratiske idealene på flere plan, og krever kontinuerlig kritisk oppmerksomhet, både fra borgere og institusjoner. Demokratiets overlevelse avhenger ikke bare av institusjonenes styrke, men også av samfunnets evne til å håndtere kompleksitet, ivareta fakta og motstå fristelsen til å forenkle virkeligheten til enkle slagord og fiendebilder.