Kazak Anton Pavlovich Tjechov
Leietaker på gården Nizy, Maksim Torchakov, en borger fra Berdjansk, reiste sammen med sin unge kone fra kirken og hadde den nettopp velsignede påskenøtten med seg. Solen var ikke steget opp ennå, men øst hadde allerede begynt å rødme og skinne i gull. Det var stille... En perlekråke ropte sine: "Vi skal drikke! Vi skal drikke!", og langt over en liten høyde fløy en jaktfalk, ellers var det ikke et eneste levende vesen å se i hele steppen.

Torchakov kjørte og tenkte på at det ikke fantes en bedre og mer gledelig høytid enn Kristi oppstandelse. Han hadde giftet seg nylig og feiret sin første påske med sin kone. Alt han så på, alt han tenkte på, virket lyst, gledelig og lykkelig. Han tenkte på gården sin og fant at alt var i orden, hjemmet var innredet slik at det ikke kunne være bedre, alt var nok og alt var bra; han så på sin kone – og hun virket vakker, god og mild. Østlyset gledet ham, den unge gresset, hans skranglete, pipende vogn, selv jaktfalken som sløvet slo med vingene, gledet ham. Og da han stoppet på vei for å røyke en sigarett og drakk et glass, ble han enda mer munter...
— Det er sagt, stor er dagen! — sa han. — Og stor er den! Vent litt, Liza, snart begynner solen å leke. Den leker hver påske! Og den gleder seg også, som folk gjør!
— Den er ikke levende, — bemerket kona.
— Men på den er det mennesker! — utbrøt Torchakov. — Jeg sverger, det er mennesker! Ivan Stepanovich fortalte meg — på alle planetene er det mennesker, på solen og på månen! Jeg sverger... Og kanskje lyver vitenskapsmennene, hvem vet! Vent, er ikke hesten der borte? Jo, det er den!
På vei hjem, ved Krivaya Balotchka, så Torchakov og hans kone en sadlet hest som sto stille og luktet på bakken. Ved veien satt en rød kosakk på en hump, bøyd framover og så ned på føttene sine.
— Kristus er oppstanden! — ropte Maksim til ham.
— Sannelig er han oppstanden, — svarte kosakken uten å løfte hodet.
— Hvor skal du?
— Hjem, til retten.
— Hvorfor sitter du her?
— Bare... ble syk... Jeg klarer ikke å ri videre.
— Hva gjør du vondt?
— Jeg har vondt overalt.
— Hm... sånn er det, hva en plage! Folk feirer, men du er syk! Du skulle reist til landsbyen eller til herberget, hvorfor sitte her?
Kosakken løftet hodet og så utmattet på Maksim, hans kone og hesten.
— Er dere nettopp fra kirken? — spurte han.
— Ja, vi er fra kirken.
— Og meg fikk festen i veien. Gud vilde ikke at jeg skulle komme fram. Jeg skulle gjerne satt meg og reist videre, men jeg orker ikke... Dere ortodokse kunne kanskje gitt meg en velsignet påskekake så jeg kunne spise!
— Påskekake? — spurte Torchakov. — Det går vel an, ingenting farlig... Vent litt...
Maksim leitet raskt i lommene sine, så på kona og sa:
— Jeg har ikke noe kniv, så jeg kan ikke kutte det. Og å bryte det — det er ikke riktig, da ødelegger man hele påskekaken. Hva skal vi gjøre? Kanskje du har en kniv?
Kosakken reiste seg med vanskelighet og gikk bort til salen sin for å hente en kniv.
— Ja, se der! — sa Torchakovs kone irritert. — Jeg gir deg ikke påskekaken til å skjære i! Hvilke øyne skal jeg ta den hjem med, skjært? Og hvem gjør sånt — skjære i påskekake ute i steppen! Dra til landsbyen til bøndene og skjær den der!
Kona tok påskekaken, som var pakket i et hvitt serviett, fra Maksims hender og sa:
— Jeg gir den ikke! Man må ha orden på tingene. Dette er ikke en vanlig bolle, men en velsignet påskekake, og det er en synd å skjære i den uten grunn.
— Vel, kosakk, vær ikke sint! — sa Torchakov og lo. — Kona mi vil ikke! Farvel, veien videre!
Maksim dro i tømmene, kysset hesten, og vognen rullet videre. Kona hans snakket fortsatt om at det var synd og uordentlig å skjære i påskekaken før de kom hjem, at alt måtte ha sitt sted og sin tid. I øst skinte de første solstrålene og malte de fluffy skyene i forskjellige farger, og lyden av en lerke ble hørt. Ikke bare én, men tre jaktfalker fløy over steppen, på lang avstand fra hverandre. Sola varmet lett, og i det unge gresset knirket sirisser.
De hadde reist mer enn en verst, da Torchakov snudde seg og så nøye ut over horisonten.
— Jeg ser ikke kosakken... — sa han. — Hvilken ulykkelig fyr, han ble syk på veien! Det er verre enn noe annet: man skal reise, men har ikke krefter... Gud forby, han dør på veien... Vi ga ham ikke påskekaken, Liza, og kanskje han virkelig skulle ha hatt den. Kanskje han også ville ha spist.
Solen steg opp, men om den lekte eller ikke, så det Torchakov ikke. Hele veien hjem sa han ingenting, tenkte på noe og holdt øynene rettet på hestens svarte hale. Uvisst hvorfor, ble han fylld av en tristhet, og den opprinnelige gleden av høytiden forsvant helt, som om det aldri hadde vært der.
De kom hjem, hilste på de ansatte; Torchakov ble igjen munter og begynte å snakke, men da de satt seg ned for å spise påskekake og alle tok et stykke velsignet brød, kastet han et trist blikk på kona og sa:
— Det er ikke bra, Liza, at vi ikke ga kosakken påskekake.
— Du er rar, virkelig! — sa Liza og trakk på skuldrene i undring. — Hvor fikk du ideen om å dele påskekake på veien? Er det en vanlig bolle? Nå er den skåret og ligger på bordet, så kan hvem som helst spise, selv om det er din kosakk! Er det ikke synd?
— Ja, men jeg synes det er synd på kosakken. Han er verre enn en tigger og en foreldreløs. På veien, langt hjemmefra, syk...
Torchakov drakk et halvt glass te og drakk ikke mer den dagen. Han hadde ikke lyst på mat, teen smakte som gress, og tristheten vendte tilbake.
Etter måltidet la de seg for å sove. Da Liza våknet noen timer senere, stod han ved vinduet og så ut på gårdsplassen.
— Har du allerede stått opp? — spurte kona.
— Jeg kan ikke sove... Å, Liza, — sukket han, — vi har gjort kosakken urett!
— Du igjen med kosakken! Hva har du med denne kosakken? Gud, la ham være!
— Han tjente for tsaren, kanskje han har utgytt sitt blod, og vi behandlet ham som en svin. Vi burde ha tatt ham med hjem, matet ham, men vi ga ham ikke engang et stykke brød.
— Ja, og jeg skal ødelegge påskekaken for deg. Den velsignede! Du skulle ha delt den med kosakken, og jeg skulle sett på det hjemme? Hvordan kan du være så?
Maksim gikk stille til kjøkkenet, pakket et stykke påskekake og noen egg i et serviett og gikk ut til de ansatte i låven.
— Kuzma, slutt å spille på harmonika, — sa han til en av dem. — Sadel den brune hesten eller Ivan, og dra til Krivaya Balotchka raskt. Der er en syk kosakk med en hest, gi ham dette. Han har kanskje ikke reist ennå.
Maksim ble glad igjen, men etter å ha ventet på Kuzma i flere timer, orket han ikke mer, sadlet hesten og red i møte med ham. Han møtte ham ved Balotchka.
— Vel? Så du kosakken?
— Jeg har ikke sett ham. Jeg tror han har reist.
— Hm... Historie!
Maksim tok imot pakken fra

Hvordan ble debattpublikumet selve budskapet i amerikansk konservativ politikk?
Hvordan forstå programmering og programmeringsspråk
Hva er de nyeste fremskrittene i sikkerhetsvurdering og terapeutisk bruk av planteprodukter for nevrodegenerative sykdommer?
Hvordan genereres varme i magnetiske nanopartikler og hvilke faktorer påvirker denne prosessen?
Kvantetall og begrepet om atomorbitaler
Før ferien: Viktige trafikksikkerhetstips for å unngå ulykker
Annotasjoner til læreplaner i faget «Engelsk språk»
Oppgaver for forberedelse til teknologiolympiaden (husholdningsteknologi) VERSJON 1
Oksidasjons-reduksjonsreaksjoner og deres retning: Teori, eksempler og anvendelser i uorganisk og organisk kjemi