Hvordan forene menneske og natur i en tid med økologisk krise?

Møtet mellom menneskelige samfunn og naturens krefter har gjennom historien vært preget av en ubalanse, ofte synliggjort gjennom politikken og økonomien. I den postmoderne epoken har vårt forhold til naturen blitt stadig mer fragmentert, preget av den stadig mer dominerende skillet mellom naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene. Dette har ført til en visuell og intellektuell usynliggjøring av de ikke-menneskelige aktørene i internasjonale relasjoner, der menneskehetens tilknytning til naturen i stor grad har blitt redusert til en teknisk problemstilling. En av konsekvensene av denne tilnærmingen er en urettferdig forenkling av globale spørsmål knyttet til klima, biodiversitet og økologisk balanse, som ikke tar tilstrekkelig hensyn til de tette og sammensatte forbindelsene mellom menneskelige og ikke-menneskelige faktorer.

Det er tydelig at vårt behov for en mer helhetlig forståelse av disse forholdene har vokst, spesielt i møte med den økologiske krisen vi står overfor. Denne krisen er ikke bare et resultat av utnyttelse og forurensning, men også et produkt av en ideologisk skillelinje som historisk har separert "menneskelig" aktivitet fra "naturlig" prosess. Dette skillet, som ble forsterket under og etter andre verdenskrig med fremveksten av global geopolitikk og økt mekanisering av vitenskap, har ført til at naturen, som en del av de internasjonale relasjonene, ofte er blitt marginalisert.

Den økologiske krisen krever imidlertid et nytt syn på hvordan vi forstår forbindelsene mellom menneskeheten og jorden, der vi anerkjenner at både natur og samfunn er like viktige aktører i et gjensidig avhengig forhold. Økologi og politikk bør ikke sees på som separate domener, men som integrerte elementer i en helhetlig forståelse av samfunnet. Dette innebærer et behov for å inkludere de ikke-menneskelige aktørene – planter, dyr, mikroorganismer og hele økosystemer – som sentrale i analysen av hvordan globale problemer skal løses.

En viktig del av denne endringen er å forstå at de tradisjonelle måtene å tilnærme seg naturen på, gjennom økonomiske og politiske modeller, ofte ikke er tilstrekkelige for å fange kompleksiteten i vårt forhold til planeten. Økonomiske teorier som Doughnut Economics, utviklet av Kate Raworth, presenterer et rammeverk der man forsøker å finne en balanse mellom menneskelige behov og planetens tåleevne. Dette målet, å operere innenfor planetens økologiske grenser, er et kjernemoment i den pågående debatten om bærekraftig utvikling. Den utforskningen som har skjedd i rammeverk som IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) og bærekraftsmålene i FN, viser nødvendigheten av å utvikle en tilnærming som ikke bare ser på økonomisk vekst, men også på økologisk og sosial rettferdighet som uatskillelige mål.

Det er viktig å merke seg at i mange av dagens globale initiativer blir naturen ofte behandlet som en ressurs som er tilgjengelig for menneskelig utnyttelse, uten tilstrekkelig anerkjennelse av dens egenverdi. Dette synet på naturen som en passiv aktør som kun eksisterer for menneskelig nytte, skaper en farlig distinksjon mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, noe som i økende grad blir sett på som en primær årsak til den globale økologiske nedbrytningen. For å kunne endre kurs, må vi utvikle en mer helhetlig forståelse av hvordan mennesker og natur er innvevd i et felles stoff, hvor begge parter formes og former hverandre gjensidig.

For å fremme en bærekraftig fremtid, er det ikke bare nødvendig å tenke på økonomiske omstillinger, men også på en dypere kulturell transformasjon. Vi må revurdere vår forståelse av naturen og anerkjenne dens iboende verdi, ikke bare som en økonomisk ressurs, men som en viktig aktør som direkte påvirker vår livskvalitet. Det er en ny måte å se på samfunnet, der mennesket ikke står i sentrum, men der vi er en del av et større økologisk fellesskap.

Det er også avgjørende å forstå at dagens globale problemer ikke kan løses gjennom enkeltstående, isolerte tiltak, men krever en kollektiv innsats på tvers av samfunn, disipliner og kulturer. For å håndtere den økologiske krisen, må vi utveksle og kombinere kunnskap på tvers av vitenskapelige disipliner og kulturelle tradisjoner. Den såkalte "transdiciplinariteten", som ble utforsket i forskning på tvers av vitenskap og samfunn, fremhever behovet for å engasjere mangfoldige perspektiver i utviklingen av løsninger på miljøspørsmål. Kun på denne måten kan vi utvikle en virkelig inkluderende og bærekraftig tilnærming til planetens framtid.

Endringene som kreves er ikke bare politiske eller teknologiske, men også dype, kulturelle og intellektuelle. For å bygge et samfunn som lever i harmoni med naturen, må vi lære å forene menneskelige og ikke-menneskelige perspektiver, og se på verden som et komplekst vev av sammenhengende liv.

Hva betyr det at menneskelig handling definierer jorden i en antropocenverden?

I den samtidige diskursen om antropocenen er det en grunnleggende antakelse som utfordrer de tradisjonelle forståelsene av verden og vår plass i den. Antropocenen, som betegner den geologiske epoken der menneskelig aktivitet har fått betydelig innvirkning på jordens systemer, markerer et paradigmeskifte i hvordan vi forholder oss til både naturen og verdenspolitikk. I lys av antropocenbegrepet stilles spørsmål ved de grunnleggende metafysiske antagelsene som har preget disiplinene, fra menneskelig subjektivitet og agentur til tidens rolle i konstrueringen av virkeligheter.

I denne nye forståelsen anses menneskets handlinger som grunnleggende for jordens nåværende tilstand. Hvis jorden i dag er preget av menneskelig aktivitet, og om mennesket selv er en del av og konstitueres gjennom naturen, blir spørsmålet: hvordan skal vi forstå vår plass i verden? Antropocenen utfordrer den holocen-baserte teorien om at den ikke-menneskelige verden bare er en stabil bakgrunn for dramatikken som utspiller seg gjennom staters forhold og internasjonale relasjoner. Den setter spørsmål ved den tradisjonelle forståelsen av naturens tilstand, agentur og struktur, som alle er i ferd med å bli omformet av diskurser som understreker kompleks spatio-temporal avhengighet, uavklarte årsaker og den sammenvevde naturen av menneskelige og ikke-menneskelige entiteter.

Samtidig som denne diskusjonen om antropocenen pågår, skjer det også et skifte innen internasjonal politikk og teori (IR), som nå begynner å inkorporere perspektiver fra kvantefysikk. Alexander Wendts bok "Quantum Mind and Social Science" stiller spørsmål ved de klassiske metafysiske forutsetningene som har ligget til grunn for sosial teori i mange århundrer. Wendt argumenterer for at de klassiske verdensbildene—som materialisme, determinisme og lokalitet—ikke lenger holder, og at de burde erstattes med innsikter fra kvantemekanikken, som ser på virkeligheten på et subatomært nivå. Han foreslår at den menneskelige bevisstheten selv kan være et kvantefenomen, og at både individer og sosiale strukturer er emergente fra et ikke-lokalt, synkront felt. Dette innebærer at verden ikke lenger kan forstås som et system av isolerte enheter som samhandler i tid og rom, men heller som et nettverk av sammenvevde prosesser.

I lys av dette kan vi se at diskusjonen om antropocenen og kvantemekanikken begge representerer et brudd med gamle, klassiske forståelser. Antropocenen setter en tydelig grense for menneskelig aktivitetens innvirkning på jordens systemer, og krever at vi utvikler nye praksiser og ideer for å forstå den dynamiske relasjonen mellom menneske og natur. Tidligere teorier som har betraktet den ikke-menneskelige verden som statisk og forutsigbar, møter nå sin egen begrensning i møte med denne nye erkjennelsen av kompleksitet og interavhengighet.

I tillegg til å utfordre vårt syn på naturen og vår plass i den, krever antropocenen også at vi revurderer vår forståelse av tid og rom. I klassiske teorier anses tid og rom som objektive bakgrunner for handling. Men i lys av kvantefysikken, og den nye forståelsen av sammenvevde prosesser, kan det argumenteres for at både tid og rom heller bør forstås som dynamiske og relativistiske. Dette åpner for en helt annen måte å tenke på internasjonale relasjoner og geopolitikk.

For å virkelig forstå hvordan antropocen endrer vår verdensforståelse, er det avgjørende å erkjenne at denne nye epoken ikke bare er et brudd med det vi har kjent fra holocen, men også en utfordring til de teoretiske rammeverkene som tradisjonelt har dominert internasjonal politikk. Når vi tenker på globale relasjoner i antropocen, må vi forstå at disse ikke bare er et resultat av menneskelige handlinger, men også et resultat av en kompleks, gjensidig påvirkning mellom mennesket og det ikke-menneskelige. Her finner vi et parallelt skifte mot en mer kvanteinspirert forståelse, der handlinger ikke nødvendigvis er lokalt bestemte eller deterministiske, men kan være et produkt av entanglement, kompleksitet og ikke-lokal interaksjon.

Dette krever at vi utvikler nye epistemologiske verktøy og teorier som kan håndtere den dynamiske, ikke-lineære naturen av både menneskelige og ikke-menneskelige relasjoner. Det er ikke nok å bare erkjenne menneskets innvirkning på jorden; vi må også begynne å forstå hvordan denne innvirkningen er sammenvevd med naturens egne prosesser, som har sine egne, ofte uforutsigbare mønstre. Her kan innsiktene fra kvantemekanikken gi oss et nytt perspektiv på hvordan vi ser på både geopolitikk og økologi, og bidra til en mer holistisk og integrert forståelse av vår plass i verden.

Det er viktig å merke seg at det å forstå antropocenen på denne måten ikke nødvendigvis innebærer å oversette alle de nye ideene til en konkret, fysisk teori. Snarere dreier det seg om å åpne opp for nye perspektiver på hvordan menneskelig handling og ikke-menneskelige prosesser er sammenvevd på en dypere, mer kompleks måte. Vi kan ikke lenger tenke på naturen som en passiv bakgrunn for våre handlinger; vi må begynne å forstå at naturen, i form av både miljømessige og sosiale strukturer, er en aktiv deltaker i de prosessene som former vår verden.

Hvordan kan kvantefenomener forklare kompleksiteten i Antropocen?

Begrepet kvanteinnvikling (entanglement) utfordrer grunnleggende antakelser om tid, rom og årsakssammenhenger, og gir et rammeverk for å forstå verden på en måte som overskrider klassisk realisme og lokalitet. Kvanteinnvikling innebærer at to partikler, etter interaksjon, umiddelbart påvirker hverandres tilstander, uavhengig av avstanden mellom dem. Dette står i sterk kontrast til klassiske forestillinger om at objekter må være i nærhet for å påvirke hverandre, og at virkeligheten består av atskilte enheter med egne, observerbare egenskaper.

I en slik kvantevirkelighet blir rom og tid ikke lenger sett på som faste og uavhengige arenaer der hendelser utspiller seg, men som noe som kontinuerlig formes gjennom prosesser der materie og tid inngår i en dynamisk samhandling. Dette innebærer en radikal omvurdering av hvordan vi forstår eksistens og virkelighet: Det finnes ikke lenger klart adskilte objekter, men snarere sammenvevde relasjoner som skaper helheter hvor delene ikke kan skilles uten å ødelegge systemet.

Samtidig gir denne innsikten nye muligheter til å reflektere over den såkalte Antropocen – menneskets tidsalder – som en ikke-lineær, kompleks tilstand hvor menneskelige handlinger og naturkrefter er dypt sammenvevd på måter som klassisk vitenskap sliter med å forklare. Kvanteinnviklingens prinsipper åpner for en forståelse av miljø- og samfunnsutfordringer som innbyrdes avhengige og økologisk integrerte, og som derfor ikke kan løses gjennom isolerte tiltak eller enkle årsaksforklaringer.

Det er likevel viktig å være oppmerksom på at overføringen av kvantefenomener fra subatomære partikler til makroskopiske fenomener fortsatt er kontroversiell og delvis spekulativ. Mange fysikere mener at kvanteeffekter "vaskes ut" i større systemer på grunn av decoherence, som gjør at kvantesystemer mister sine ikke-lokale egenskaper når de påvirkes av omgivelsene. Likevel har nyere forskning demonstrert kvantefenomener i større og mer komplekse systemer, som for eksempel i biologiske prosesser og i enkelte makroskopiske objekter. Slike funn antyder at kvantemekanikkens prinsipper kan ha vidtrekkende implikasjoner utenfor fysikkens tradisjonelle rammer.

I denne sammenheng har enkelte samfunnsvitenskapelige og internasjonale relasjonsforskere begynt å anvende kvantebegreper som metaforer eller modeller for å forstå sosiale, politiske og miljømessige sammenhenger. Selv om denne bruken ofte er analogisk snarere enn direkte empirisk, åpner den opp for en alternativ måte å tenke relasjoner og komplekse systemer på, som kan kaste nytt lys over utfordringene i Antropocen.

Kvanteperspektivet bryter med materialismens og determinismens forestillinger ved å fremheve indeterminisme og relasjonell eksistens. Dette innebærer at betydning og materie ikke lenger kan skilles strengt fra hverandre; de er del av samme sammenvevde prosess. En slik tilnærming gir rom for en forståelse av virkeligheten som en pågående skapelsesprosess der tid, rom og materie kontinuerlig formes og omskapes gjennom gjensidige påvirkninger.

Dette impliserer at vi må tenke utover en enkel årsak-virkning-logikk og åpne for en dynamisk og kompleks metafysikk, der handlinger og effekter veves sammen på måter som utfordrer tradisjonelle vitenskapelige paradigmer. For å gripe utfordringene i Antropocen, kreves derfor ikke bare nye teknologier eller politiske tiltak, men også nye måter å forstå relasjonene mellom mennesker, natur og tid på.

Det er også essensielt å erkjenne at denne forståelsen setter spørsmålstegn ved menneskets plass som en separat og overordnet aktør i naturen. I stedet fremstår vi som innvevd i et nettverk av sammenhenger, der våre handlinger umiddelbart påvirker helheten, og der helheten igjen påvirker oss. Slik åpner kvanteperspektivet for en dypere etisk og filosofisk refleksjon om ansvar, tilhørighet og samspill i en verden som er i konstant bevegelse og endring.

Hvordan undergraver politiske beslutninger vitenskapens rolle i klimapolitikken i USA?

I løpet av det siste tiåret har kampen mellom vitenskap og politikk i USA blitt stadig mer intens, spesielt når det gjelder klimaendringer. Under Trump-administrasjonen ble denne konflikten tydelig og systematisk, da vitenskapelig integritet gjentatte ganger ble svekket til fordel for ideologiske og økonomiske interesser. Dette ble særlig synlig i håndteringen av føderale miljøbyråer, forskningsagendaer og offentlig kommunikasjon om klima.

Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene var da president Trump offentlig motsa prognoser fra National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) om orkanen Dorian, og deretter forsøkte å få ansatte i byrået sparket for ikke å støtte hans feilaktige påstander. Dette var ikke bare et angrep på en institusjon, men på selve prinsippet om at politikk bør være basert på fakta og ekspertise. Det sendte et signal om at lojalitet til den politiske ledelsen ble verdsatt høyere enn faglig korrekthet.

Miljøvernbyrået (EPA) ble i løpet av Trump-perioden systematisk omformet. Nettsider med informasjon om klimaendringer ble slettet eller omskrevet, vitenskapsfolk ble utestengt fra sentrale konferanser, og uavhengige vitenskapelige rådgivningsorganer ble tømt for eksperter og fylt med representanter fra industrien. For eksempel fjernet EPA store deler av sitt vitenskapelige råd og erstattet det med personer med tette bånd til fossilenergisektoren, noe som effektivt svekket muligheten til å føre en politikk basert på vitenskapelige råd.

Administrasjonen forsøkte også gjentatte ganger å reversere reguleringer knyttet til utslipp av klimagasser, spesielt metan, og lempet på standarder for bilers drivstoffeffektivitet. Disse tiltakene ble presentert som nødvendige grep for økonomisk vekst, men innebar i praksis en direkte økning i helsefare og klimautslipp. Ifølge egne analyser fra EPA kunne de foreslåtte endringene føre til opptil 1400 dødsfall årlig på grunn av økt luftforurensning.

Samtidig som føderale tiltak ble rullet tilbake, oppsto det en motreaksjon blant delstater, byer og private selskaper. Initiativer som Fulfilling America’s Pledge dokumenterte hvordan lokale aktører forsøkte å fylle tomrommet etter det føderale frafallet, og viste at det fortsatt fantes handlingsrom for klimapolitikk selv i et fiendtlig nasjonalt klima. Særlig New York og California tok ledelsen med ambisiøse målsettinger om reduserte utslipp og overgang til fornybar energi.

Imidlertid avslørte denne perioden også strukturelle svakheter i det amerikanske forvaltningssystemet. Lovgivning som National Energy Policy Act of 1988 og dommer som Massachusetts v. EPA (2007) hadde gitt EPA mandat til å regulere klimagasser, men politisk vilje kunne raskt snu effektiv implementering til symbolpolitikk. Det ble tydelig at uten politisk støtte er selv de mest presise juridiske rammene utilstrekkelige for å beskytte klimaet.

Mediadekningen i denne perioden bidro også til problemet. I stedet for å rette søkelyset på klimarelatert politikk, valgte store medier å fokusere på Trump-administrasjonens daglige kontroverser. Dette skapte et narrativ hvor klimaendringer ble marginalisert, og den brede offentligheten ble fratatt muligheten til å forstå rekkevidden av de pågående endringene i miljøpolitikken.

Det er viktig å forstå at konflikten mellom vitenskap og politikk i klimaspørsmål ikke kun handler om uenighet i synspunkter. Den handler om makt over narrativet, kontroll over institusjoner og definisjonsmakt i offentligheten. Når vitenskapens plass i forvaltningen svekkes, får kortsiktige politiske og økonomiske interesser dominere beslutningsprosessene. Dette skaper ikke bare dårlig politikk – det utgjør en trussel mot demokratisk styring i seg selv.

Det som må tas med videre, er innsikten i hvor sårbar klimapolitikk er for ideologisk motivert manipulasjon. Den føderale forvaltningens kapasitet til å handle rasjonelt og ansvarlig er avhengig av en grunnleggende respekt for vitenskapelig kunnskap og en aktiv offentlighet som ikke lar seg avlede av overflatisk kommunikasjon eller strategisk tåkelegging.

Kan EU Skape Rette for Naturen? Analyse av Miljørettens Begrensninger og Muligheter for Endring

EU har i flere år vært i frontlinjen når det gjelder utvikling av miljøpolitikk, men en mer grundig analyse viser at EU, i sin nåværende form, har store utfordringer med å takle de systematiske problemene knyttet til miljøpolitikken. Overgangen til en grønn økonomi, som ble diskutert av EUs Miljøbyrå i 2015, krever en radikal omstilling av den økonomiske modellen som i dag er basert på et lineært system: ta-lage-forbruke-kaste. Denne modellen er avhengig av store mengder lett tilgjengelige ressurser og energi, noe som står i kontrast til behovet for en mer bærekraftig og sirkulær økonomi. Denne omstillingen krever ikke bare teknologiske fremskritt, men også dyptgripende endringer i institusjoner, praksis, politikk, livsstil og tankesett.

Interessant nok foreslo EUs Miljøbyrå å "rekalibrere" eksisterende politiske tilnærminger for å muliggjøre en slik overgang. Likevel er det lite som tyder på at EU-institusjonene er villige til å gjennomføre et reelt skifte mot økologisk lovgivning. I tråd med FNs konferanse om bærekraftig utvikling i 2012, er fokuset innen EU fortsatt på en "grønn økonomi", mens alternative perspektiver som "degrowth" (devekst) — som utfordrer et av de dominerende paradigmer i dagens økonomiske system — utelates fra diskursen. Den underliggende antagelsen virker fortsatt å være at "uendelig økonomisk vekst" kan forenes med forbedret miljøytelse. Dette er ikke overraskende når man tar i betraktning artikkel 3 i TEU, som knytter bærekraftig utvikling til "balansert økonomisk vekst", uten å spesifisere nødvendige balanseringstiltak når økologiske og økonomiske interesser er i konflikt.

Selv tilstedeværelsen av artikkel 11 i TFEU, som bare krever at Unionens miljøbeskyttelsesstandarder skal integreres i relevante politiske sektorer, er ikke tilstrekkelig til å sikre tilstrekkelig miljøbeskyttelse gjennom de andre sektorielle politiske tiltakene. Ifølge Somsen (2017) innebærer fraværet av en økologisk ekvivalent til menneskelig verdighet (økologisk integritet) en grense for institusjonell discretion, som muliggjør ødeleggelsen av miljøet. Bosselmann hevder på sin side at en regel som forbyr skade på integriteten til økologiske systemer er grunnleggende, men mangler i moderne miljølovgivning.

En interessant løsning på dette problemet er praksisen med å tildele naturen rettigheter, en tilnærming som bryter ned det hierarkiske forholdet mellom menneske og natur, og gir en mer balansert tilnærming til økonomisk utvikling. Dette kan inkludere å forby eller i det minste gradvis fase ut praksiser som er fundamentalt uforenlige med et økosystemets motstandsdyktighet. Denne tilnærmingen kan ses som en potensiell løsning på EU-lovgivningens mangler når det gjelder å beskytte naturen på en effektiv måte.

Likevel, det ser ut til at EU fortsatt er i en fase hvor miljøretten mangler en tydelig økologisk integritet. EU-miljøloven er preget av en stykkevis og reaktiv tilnærming. Viktige politiske områder, som den felles landbrukspolitikken (CAP), har ikke konsekvent vært underlagt de miljøprinsippene som er nedfelt i EUs traktater. Her kan man ikke observere noe hierarkisk forhold, noe som gjør det vanskelig å nå de overordnede målene.

Videre er EUs miljøpolitikk, og de grunnleggende prinsippene som EU-retten er bygget på, i stor grad antropocentriske, noe som hindrer en eksplisitt anerkjennelse av det økende gjensidige avhengighetsforholdet mellom menneske og natur. Dette er et fundamentalt problem for effektiv miljøbeskyttelse, ettersom lovgivningen fortsatt er preget av en menneskesentrert tilnærming som overser nødvendigheten av å anerkjenne økologisk integritet som en egen verdi.

Når det gjelder rettslig beskyttelse av naturen i EU, er det interessant å vurdere hvordan rettighetene til naturen kan implementeres og operasjonaliseres innenfor EUs eksisterende rettsorden. Retten til å få tilgang til rettferdighet i miljøsaker har vært et sentralt tema innen internasjonal miljørett siden 1998, gjennom Aarhus-konvensjonen som gir borgere og NGOer retten til å delta i beslutningstaking og til å påklage miljørelaterte beslutninger. EU ratifiserte konvensjonen i 2005, noe som innebærer at den har forrang over sekundær EU-lovgivning. Men selv om konvensjonen gir borgerne mer rett til å utfordre miljøpolitikk, gir den ikke naturen direkte rett til å handle som part i rettssaker.

For å operasjonalisere en bredere forståelse av naturens rettigheter, er det nødvendig å overvinne flere hindringer, blant annet den strenge tolkningen av kravene til hvem som kan ha adgang til domstolene etter EUs primærrett. I dag er direkte tilgang til EU-domstolen for miljøsaker fortsatt praktisk talt umulig med mindre de berørte aktørene har en "berettigelse" som er direkte relatert til deres juridiske interesser. Dette begrenser retten til å påklage beslutninger som kan skade naturen, og gjør det vanskelig for naturen selv, eller organisasjoner som representerer naturens interesser, å få en stemme i rettssystemet.

EU står derfor overfor betydelige utfordringer når det gjelder å beskytte naturen effektivt gjennom rettslige mekanismer. Det er nødvendig å revidere både de grunnleggende lovgivningsprinsippene og de rettslige rammeverkene for å kunne gi naturen den beskyttelsen den krever i dagens tid.