Hvordan kan multimodal behandling bidra til å håndtere osteoartritt hos hunder?

Osteoartritt (OA) er en av de mest vanlige og smertefulle lidelsene hos hunder, spesielt hos eldre dyr eller de med genetiske predisposisjoner som hofte- og albue-dysplasi. Behandlingen av OA er kompleks og krever en multimodal tilnærming, som kombinerer flere terapiformer for å maksimere smertelindring og forbedre funksjonen til hunden. En viktig utfordring er å finne den rette balansen mellom medisinske behandlinger, fysiske terapier og miljøtilpasninger som kan forbedre livskvaliteten til hunden.

Ekstrakorporeal sjokkbølgeterapi (ESWT) er en annen behandling som har vist seg effektiv for smertelindring ved OA. Hos hunder med hofte-dysplasi har ESWT vist seg å lindre smerte i opptil 90 dager etter tre ukentlige behandlinger (Souza et al., 2016). I menneskelige studier har ESWT også vist seg å gi betydelig smertelindring sammenlignet med placebo og andre behandlinger som kortikosteroider og hyaluronsyre (Chen et al., 2020). ESWT kan derfor være et nyttig alternativ for hunder med alvorlig OA som trenger en rask og effektiv smertelindring.

Når det gjelder terapeutisk ultralyd (TUS), er denne metoden også vurdert som en trygg behandlingsmulighet, men kvaliteten på forskningen er for lav til å kunne gi klare anbefalinger for bruk både hos mennesker og hunder (Liu et al., 2022). TUS har vist noen potensielle fordeler, men mer forskning er nødvendig for å fastslå effektiviteten som en del av et multimodalt behandlingsprogram.

Pulsed Electromagnetic Field Therapy (PEMF) har vært gjenstand for flere meta-analyser, som gir blandede resultater når det gjelder smertelindring, stivhet og fysisk funksjon. Hos mennesker har PEMF blitt funnet å forbedre fysisk funksjon, men ikke nødvendigvis redusere smerte (Chen et al., 2019; Yang et al., 2020). For hunder har PEMF vist seg å være effektiv når det gjelder eiervurdering av smerte og funksjon, og den kan være et nyttig supplement i behandlingen av OA hos hunder (Gaynor et al., 2018).

Akupunktur er en annen behandlingsmetode som har vært brukt for å redusere kronisk smerte, og flere meta-analyser har bekreftet dens effekt for smertelindring (Vickers et al., 2018). Imidlertid er resultatene mer blandede når det gjelder spesifikk behandling av OA hos hunder (Pye et al., 2024). Akupunktur kan derfor være et nyttig tillegg til behandlingsprogrammet, men det bør benyttes i kombinasjon med andre terapi-alternativer.

Manuell terapi har også vist seg å være effektiv for smertelindring og økt mobilitet hos mennesker med OA, men forskning på hunder er begrenset. Dette er et område som krever mer undersøkelse for å kunne anbefales som en vanlig behandlingsmetode for hunder.

I tillegg til disse fysiske terapiene kan ortopediske hjelpemidler som ortoser bidra til å redusere belastningen på leddene, særlig ved carpal, tarsal, digital eller stifle OA. Endringer i hundens livsstil og hjemmeforhold er også viktig. For eksempel kan det være nødvendig å tilpasse hjemmet ved å legge til støttebedding, heve matskåler, eller legge til glatte gulvbelagte områder som minimerer risikoen for skader.

Når konservative behandlingsalternativer ikke er tilstrekkelige, kan kirurgi være en verdifull løsning for å adressere eller forhindre videre utvikling av OA. Kirurgiske inngrep som artrodesis eller total hofteprotesekirurgi kan være nødvendige etter at andre behandlinger har feilet.

For å lykkes med behandling av OA hos hunder er det avgjørende å bruke en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både medisin, fysioterapi og tilpasninger i hjemmet. Hver hund er unik, og behandlingen bør skreddersys for å møte deres spesifikke behov.

Hvordan gjennomføres terapeutisk trening for hunder på en trygg og effektiv måte?

Motstand spiller en sentral rolle i rehabiliteringsarbeidet. Den kan økes ved å legge press på hundens overkropp under funksjonelle overganger, bruke strikker på bestemte muskelgrupper, legge vekter på ekstremitetene eller bruke vester med ekstra belastning. I starten kan det være at hunden ikke klarer å motstå tyngdekraften på egen hånd, men etter hvert som styrken bedres, blir det mulig å øke belastningen for å stimulere videre fremgang.

Trening i bakker – både oppover og nedover – påvirker leddenes bevegelsesutslag, vektfordelingen og belastningen på bløtvevet. Dersom klinikken ikke har tilgang på helningsflater, kan naturlige uteområder med stigning eller helling benyttes som alternativ. Plyometriske øvelser, som innebærer hopping opp på eller over objekter, fremmer eksplosiv muskelaktivering og gir økt muskelkraft både konsentrisk og eksentrisk.

De beste resultatene sees når terapeutisk trening skjer under tilsyn av rehabiliteringssertifiserte fagpersoner i klinikk. Evidens fra humanmedisinsk litteratur viser at dette gir bedre utbytte enn hjemmeprogram alene. Anbefalingen er minst to økter i uken over tolv uker. Mange eiere rapporterer tydelig tilbakegang i hundens funksjon dersom de avslutter terapien for tidlig. Det er ikke uvanlig at pasientene kommer til månedlige "vedlikeholdsøkter", hvor klinikeren vurderer status og sikrer at fremgangen opprettholdes.

Eiers eller førers rolle i treningsøktene varierer med praksismodellen. Ved å vise øvelsen og forklare hva som er korrekt utførelse, og hvilke tegn på tretthet man skal se etter, kan terapeuten trygge eieren og gjøre dem i stand til å videreføre behandlingen hjemme. Eierinvolvering fremmer eierskap og øker sjansen for at øvelsene gjennomføres korrekt og regelmessig. Samtidig må det vurderes om eierens tilstedeværelse kan forstyrre treningen – noen hunder jobber bedre alene. I tilfeller som med politi- eller tjenestehunder, er førerens deltakelse ofte avgjørende og positivt.

Sikkerheten under treningsøktene er kritisk. Hunder skal være kontrollert med sele eller bånd for å forhindre skade. Energiske hunder kan skade seg selv om de får for mye frihet, mens svake eller nevrologisk påvirkede pasienter trenger ekstra støtte. Ikke-restriktive seler som Help’EmUp® gir god støtte både i klinikk og hjemme. Underlaget i treningsrommet må være sklisikkert. Gummimatter eller yogamatter anbefales, og ved godt vær kan man trene utendørs på trygge underlag. Hunder som drar potene bør bruke sokker eller beskyttende potesko. Ved alvorlig nedsatt funksjon, for eksempel ved parese eller lammelse, er det nødvendig med kroppsstøttende hjelpemidler. Disse kan brukes på vanlige gulv eller i vanntredemøller, og muliggjør vurdering, passiv bevegelighetstrening og anvendelse av modaliteter som akupunktur eller elektroterapi. Donerte rullestoler kan også brukes som midlertidig støtte i terapi.

Når en klinisk treningsplan er etablert, bør den suppleres med hjemmeøvelser. Disse er essensielle for å vedlikeholde fremgang, særlig når pasientens eiere bor langt unna eller har økonomiske begrensninger. Hjemmeprogram må først tilpasses etter en klinisk vurdering og deretter læres bort til eieren. Det er viktig at eieren forstår målet med øvelsen, hvordan den skal utføres korrekt, hva som er tegn på utmattelse og hvordan øvelsen kan tilpasses etter hundens dagsform. Oppfølging bør skje hver 4. til 6. uke for å justere programmet basert på objektive og subjektive mål – inkludert vekt, muskelomkrets og styrke.

Det er avgjørende å forstå at terapeutisk trening ikke bare handler om fysisk aktivitet, men også om systematisk oppbygging av funksjon, trygg progresjon og tilpasning etter individuelle behov. Hver pasient må vurderes helhetlig – både fysiologisk, atferdsmessig og i lys av eie

Hvordan sikres kvalitet og effektivitet i veterinær hydroterapi for hunder?

Pasienter på undervannsmølle (UWTM) trenger veiledning for å holde riktig posisjon midt på møllen. Hvis hunden posisjonerer seg for langt fremme, reduseres steglengden og bevegelsen i forbeina, mens for langt bak begrenser hofteekstensjon og belastningsfasen i bakbena. Dette er særlig viktig for større hunder med stor leddvinkel som må travløpe på møllen. Klinikerens oppgave er å sørge for at pasienten ikke lener seg inn i selen, noe som kan føre til at hunden drar seg for langt frem eller stopper brått. Støtten skal være minimal for å unngå at hunden skyver seg inn i selen. Mange hunder foretrekker å pace istedenfor å travløpe; dette korrigeres med en kort oppoverbevegelse i selen. Klinikerens manuelle kontakter stimulerer reflekser som hjelper i sving- og belastningsfasene, særlig hos pasienter med nevrologiske lidelser, der gangtreningen gradvis forbedrer fotplasseringens kvalitet og koordinasjonen mellom labbene. Tredemøllens hastighet holdes lavere for denne gruppen.

Klinikeren må nøye overvåke pasientens vitale tegn under behandling. En ønsket økning i hjertefrekvens fra før til etter trening ligger mellom 20 og 50 slag per minutt, og det er viktig å måle hvilepulsen etter treningen. Normal pustefrekvens hos hunder varierer fra 16-20 pust per minutt, men hos store, godt trente hunder kan den være så lav som 10, mens overvektige eller utrente hunder kan ha opptil 30. Tegn på kardiopulmonal tretthet kan observeres gjennom tungefarge, -størrelse og -form, øretemperatur og ansiktsuttrykk. Kapillær refilltid sjekkes mellom svømmetak. Overopphetingsfare indikeres av uregelmessig pesing og eksponering av flere tenner under pesing. Dersom første molar blir synlig, bør treningen stoppes for å unngå overoppheting.

Sikkerhet er helt sentralt for både pasient og behandler under hydroterapi. Våte poter, glatte gulv og overføringer inn og ut av vannet er eksterne risikofaktorer som må håndteres gjennom klare sikkerhetsprotokoller og opplært personale. God kommunikasjon med klienten om sikker håndtering før og etter behandling er avgjørende. Kliniker bør bruke våtdrakt for å unngå riper, og aggressive pasienter bør ha munnkurv som tillater pesing og belønning under behandling. Kvalitetsredskaper som redningsvester og seler letter håndteringen under overføringer og selve behandlingen.

Kostnadene ved å implementere hydroterapi i en klinikk er betydelige, inkludert innkjøp, installasjon og løpende vedlikehold. Selv om de fleste pasienter kan behandles effektivt med manuell terapi og landbaserte øvelser, tilbyr hydroterapi unike fordeler, særlig for nevrologiske og ortopediske pasienter som kan trene styrke uten belastning på leddene. Dette tiltrekker også kunder, og mange veterinærer henviser pasienter til hydroterapi. Det gir mulighet for å tilby flere tjenester som svømming for moro skyld, vanntilvenning for valper og kondisjonstrening for arbeids- og sportshunder. Tilleggsprodukter som redningsvester, seler og flyteleker kan også gi ekstra inntektskilder.

Hvordan manipulasjonsterapi kan forbedre funksjonen til muskel- og skjelettsystemet hos hunder

En grundig nevrologisk og muskel- og skjelettvurdering er avgjørende for å vurdere helse og funksjon hos en hund. Vurderingen består av både visuell observasjon av pasienten og nøye palpasjon. Palpasjon brukes for å vurdere både mykt vev og bony strukturer med henblikk på tekstur, kvalitet, symmetri, varme, hevelse, ømhet og justering. Det er to hovedtyper av palpasjon: statisk palpasjon og bevegelsespalpasjon. I statisk palpasjon undersøkes de myke vevene og de bony strukturene for tegn på unormalitet, mens bevegelsespalpasjon vurderer hver bevegelsessegment for kvalitet og symmetri i bevegelsen. Bevegelsespalpasjon utføres på hele pasienten, med mindre alvorlig smerte eller ubehag oppdages, noe som kan indikere behov for ytterligere diagnostikk.

Informasjon samlet under den nevrologiske vurderingen, inkludert motorisk funksjon, muskelstyrke, reflekser og sensoriske responser, er nyttig for å lokaliseres en mistenkt nevrologisk skade. Basert på denne vurderingen kan en passende rehabiliteringsplan, som kan inkludere manipulasjonsterapi, utarbeides.

Manipulasjonsterapi har kliniske bruksområder som strekker seg fra behandling av halthet og smerte til idrettsskader, TMJ-problemer og inkontinens. Når det gjelder behandling av distal ryggradsmerte, kan manipulasjonsterapi bidra til å fjerne adhesjoner i Z-leddene som forårsaker degenerative forandringer forbundet med hypomobilitet. Regelmessig manipulasjonsterapi kan bidra til å opprettholde best mulig mobilitet for ryggrad og pasientens generelle funksjon.

I forhold til inkontinens er det dokumentert at manipulasjonsterapi kan forbedre mobiliteten og nevrologisk funksjon, noe som kan bidra til å redusere smerte og dermed forbedre kontinens. Dette er særlig relevant for eldre hunder, der inkontinens er en vanlig årsak til avliving.

Ved behandling av bekkenlimb halthet, for eksempel i tilfelle kranial korsbånd (CCL) sykdom, kan manipulasjonsterapi bidra til å opprettholde optimal styrke og fleksibilitet i musklene som støtter kneleddet og forbedrer hundens evne til å komme seg etter skade.

Fascia, det bindevevet som forbinder muskelfibre, spiller en viktig rolle i kroppen, og manipulering av fascia kan også være en nyttig metode for å forbedre mobilitet og redusere smerte i muskel- og skjelettsystemet. Fascia er sterkt innervert og er kritisk for kroppens evne til å opprettholde muskelbalanse og funksjon.

Hvordan vurdere og rehabilitere ortopediske skader hos hunder: Fokus på hofte og bekkenledd

Ortopediske lidelser hos hunder, spesielt de som involverer bekkenbensregionen, er blant de vanligste årsakene til halthet. Slike lidelser kan ha stor innvirkning på dyrenes livskvalitet og deres evne til å utføre daglige aktiviteter. Å forstå mekanismene som ligger til grunn for disse sykdommene og de nyeste metodene for diagnostikk og behandling, er essensielt for effektivt å kunne behandle og rehabilitere disse tilstandene.

En av de mest vanlige og alvorlige ortopediske lidelsene hos hunder er hofte-dysplasi (HD). Dette er en tilstand som involverer unormal utvikling av hofteleddet, noe som fører til en svekket stabilitet i leddet. Det er en tilstand som oppstår når lårhodet ikke er tilstrekkelig dekket av hofteleddets acetabulum, noe som resulterer i at leddet blir ustabilt. Dette fører til stretching av kapselen, slitasje på brusk, og påfølgende degenerative endringer som osteoartritt (OA). Langvarig progresjon av HD kan føre til betydelig smerte og redusert bevegelsesfunksjon.

I tillegg til HD, finnes det flere andre lidelser som kan påvirke bekkenbensregionen, som for eksempel patellaluksasjon, menisk-skader og ulike typer ligament skader. Tidlig identifikasjon og riktig behandling av disse lidelsene er avgjørende for å forhindre ytterligere skade og sikre at hunden kan komme tilbake til sin vanlige funksjon etter behandling.

Behandling av bekkenbenslidelser kan være både konservativ og kirurgisk, avhengig av alvorlighetsgraden av skaden. Konservative behandlinger inkluderer smertelindring, fysioterapi og rehabilitering for å gjenopprette styrke og mobilitet. Fysioterapi har vist seg å være en effektiv metode for å behandle mange typer muskel- og leddproblemer hos hunder. Dette kan inkludere trening for å forbedre styrke og fleksibilitet, samt teknikker som vanntrening, massasje og ultralydterapi. For mer alvorlige tilfeller kan kirurgi være nødvendig for å korrigere strukturelle problemer i leddet eller fjerne skadede vev.

Rehabilitering etter kirurgi er også en viktig del av behandlingen. Etter operasjoner som involverer bekkenledd og hofte, er det avgjørende å følge et strukturert rehabiliteringsprogram for å sikre riktig helbredelse og gjenopprettelse av normal funksjon. Dette innebærer ofte gradvis økning av belastning og spesifikke øvelser for å styrke muskulaturen rundt leddet, samt metoder for å forbedre leddmobilitet.

Videre er det nødvendig å være oppmerksom på de underliggende årsakene til ortopediske lidelser, som kan være arvelige, traumatiske eller relatert til overbelastning fra aktiviteter som agility eller andre former for intens fysisk aktivitet. Det er viktig for veterinærer og rehabiliteringseksperter å vurdere hver hund individuelt og tilpasse behandlingsplanen til dens spesifikke behov og livsstil.

For å oppnå best mulige resultater, bør behandlingene og rehabiliteringen tilpasses etter hundens individuelle helseprofil, alder, aktivitetsnivå og rasepredisposisjoner. Dette er særlig relevant i forhold til større raser som er mer utsatt for hofte- og albueproblemer, samt andre genetiske lidelser som kan påvirke muskel- og skjelettsystemet.

I tillegg til de fysiske teknikkene som anvendes i rehabiliteringen, bør også ernæring og vektkontroll være en del av behandlingsplanen. Overvekt kan legge unødig belastning på hundens muskler og ledd, noe som kan forsinke helbredelsesprosessen eller føre til ytterligere skader.