Trumps påstand om at han hadde gjenopprettet og forbedret "amerikansk eksepsjonalitet" ble et gjennomgående tema i hans retorikk. I løpet av sine første tre år som president, hevdet han ikke bare at han hadde revitalisert nasjonen, men at Amerika nå var bedre enn noensinne. Dette var en påstand han gjorde med stor selvsikkerhet og uten å tilbakeholde seg. Han så på sin egen presidentperiode som den mest triumferende i nasjonens historie. Trump hevdet at det var hans administrasjon som hadde ført til den beste økonomiske utviklingen, med lavere arbeidsledighet enn noen tidligere administrasjon. Alt fra skattepolitikk til regler for arbeidsmarkedet ble fremstilt som banebrytende og historiske. For Trump var det ikke bare USA som var eksepsjonelt – det var hans ledelse som var den mest eksepsjonelle.

Retorikken hans ble preget av en selvsikkerhet som nærmest ikke kjente grenser. I en tale sa han: "Jeg sier til folket i vårt store land, og til medlemmene av Kongressen: Tilstanden til vår union er sterkere enn noen gang før." Denne påstanden fremstilte hans ledelse som den beste som noen gang hadde vært i amerikansk historie. Han mente at ingen president tidligere hadde oppnådd det han hadde oppnådd. Han var i sin tale en uforbeholden forkjemper for ideen om at han var den beste presidenten i nasjonens historie.

Gjennom sitt presidentskap bygde Trump videre på en strategi som i stor grad handlet om å skape et bilde av seg selv som den mest eksepsjonelle lederen. Når han snakket om "den store amerikanske tilbakekomsten", var det hans administrasjon som ble fremhevet som den sentrale drivkraften bak denne suksessen. I tillegg til å fremme en økonomisk suksesshistorie, påpekte han også at han hadde fjernet "jobbdrepende reguleringer" og gjennomført skatteløsninger som skulle hjelpe amerikanerne mer enn noen gang før.

Trump visste at han, i den moderne medievirkeligheten, kunne fremstille seg selv og sin administrasjon på en måte som overgikk virkeligheten. Det handlet ikke nødvendigvis om hva som var objektivt sant, men hva folk trodde. Han benyttet seg av strategien om å gjenta sine påstander så mange ganger som mulig, slik at det som en gang kunne fremstå som en overdrivelse, ble tatt som sannhet av mange amerikanere. Dette var en del av hans "truthful hyperbole" – en form for uskyldig overdrivelse som han mente var en effektiv måte å fremme sitt budskap på.

Denne kommunikasjonen, som ofte ble kritisert for å være pompøs og overdrevet, fikk stor oppmerksomhet. Etter Trumps State of the Union-tale, ble det skrevet mye om den teatralske stilen hans. Kommentatorer påpekte at det var den mest bråkete og utagerende talen noen gang, hvor Trump hevdet en status som den beste presidenten i historien. Likevel, for mange amerikanere, var det ikke nødvendigvis påstandene om fakta som var avgjørende – det var følelsen av nasjonal stolthet og suksess som Trump klarte å formidle. For millioner av amerikanere var det det som gjorde at han fremsto som den "største presidenten."

For å forstå hvorfor denne strategien var så effektiv, må man vurdere at Trump mente det var mer avgjørende å vinne folks tro enn å fremsette nøyaktige fakta. Han visste at det moderne medielandskapet favoriserte de som mestret kunsten å fremme egne interesser, uavhengig av sannheten. Han kjente de psykologiske mekanismene som kunne drive velgerne til å tro på hans påstander, selv om de var urealistiske. For ham var det viktigere å spille på folks fantasier enn å presentere objektive realiteter.

Trumps måte å fremstille seg selv på som den mest eksepsjonelle presidenten er i stor grad unik blant amerikanske presidenter. Tidligere presidenter, som Truman og Johnson, hadde ofte vist en viss ydmykhet i sin retorikk, og fremhevet behovet for samarbeidet mellom presidenten og det amerikanske folket. I kontrast til dette, stilte Trump seg selv på en pidestall høyere enn det amerikanske embetet. Han refererte til seg selv som "din favoritt-president" og betraktet sitt valg som "det største øyeblikket i amerikansk historie."

Det var en klar forskjell i hvordan Trump brukte retorikken om amerikansk eksepsjonalitet. Mens tidligere presidenter ofte tok utgangspunkt i å fremheve nasjonens plass i verden og dens unike rolle, fokuserte Trump på å fremstille sin egen administrasjon som den mest suksessrike. Hans strategi handlet om å bygge en egen legende om seg selv som den uforlignelige presidenten, som med sine handlinger og påstander overgikk alt det som hadde kommet før ham.

Endtext

Hvordan Donald Trump bygget sitt "Eksepsjonelle Presidentembete" gjennom retorikk og populisme

Donald Trumps retorikk om sitt presidentembete var preget av en uforlignelig tone av selvforherligelse, og hans fremstilling av seg selv som en eksepsjonell president ble en viktig del av hans politiske strategi. Fra de tidlige stadiene av hans presidentperiode i 2017, var det klart at han ønsket å framstille seg selv som en leder som overgikk alle tidligere presidenter. Gjennom sine offentlige taler og spesielt under sine “Make America Great Again”-rallier, introduserte Trump et bilde av et USA som blomstrer under hans ledelse – et land som nådde rekordnivåer på flere viktige områder.

I sitt første State of the Union Address i 2018, beskrev Trump hvordan arbeidsledigheten blant afroamerikanske og latinamerikanske amerikanere hadde nådd historisk lave nivåer. Han fremhevet også den høye tilliten blant småbedrifter, aksjemarkedets rekordoppgang og den økte verdien av pensjonskontoene til amerikanerne som klare tegn på hans suksess som president. I sin retorikk beskrev han disse økonomiske prestasjonene som et resultat av hans egen politikk, og han benyttet seg av disse fremgangene for å fremme ideen om et "eksepsjonelt presidentembete."

Trump brukte et målrettet forsøk på å presentere seg som den eneste presidenten som hadde vært i stand til å oppnå slike resultater, og han gjorde dette gjennom gjentatte påstander om sin eksepsjonalitet. Han lanserte stadig nye "rekorder" han påsto å ha oppnådd, som for eksempel et aksjemarked som hadde steget med 3 billioner dollar etter valget i 2016, og et betydelig fall i ulovlig immigrasjon. Denne retorikken var ikke bare et virkemiddel for å overbevise amerikanerne om at hans politikk fungerte, men også et verktøy for å bygge sin egen politiske legende. I 2019, i sitt State of the Union Address, gjentok han påstandene om de "historiske" resultatene som hans administrasjon hadde oppnådd, og han beskrev seg selv som den drivende kraften bak en økonomisk boome som sjelden hadde vært sett før.

Hva som gjorde Trumps retorikk spesielt bemerkelsesverdig var ikke bare de enorme påstandene om suksess, men hvordan han også integrerte dem i en bredere politisk strategi. Han brukte sine rallyer til å knytte bånd med sine mest lojale tilhengere, der han ga fritt spillerom for sin selvdokumenterte eksepsjonalitet. I disse rallyene – langt fra de mer formelle, nedtonede presidenttaleformatene – ble Trump helt og holdent den folkelige, uhemmede presidenten som snakket uten filter. I sine lange, improviserte taler hevet han stadig sitt eget presidentembete til mytiske høyder, og han brukte disse anledninger til å angripe sine politiske motstandere og media, som han mente motarbeidet hans agenda.

I sine rallyer ble Trumps eksepsjonalitet fremstilt ikke bare som et resultat av politiske gjennombrudd, men som et uttrykk for hans personlige seier over systemet. Ved å anklage sine motstandere for å undergrave hans arbeid og hans visjon for Amerika, sementerte han sin status som den eneste leder som var i stand til å gjennomføre endringene som landet trengte. På den måten ble hans presidentembete ikke bare et spørsmål om politiske resultater, men om et større narrativ hvor han selv ble sett på som en leder i en helt unik posisjon.

Trumps fremstilling av seg selv som en eksepsjonell president kan også sees som en del av en mer langvarig politisk strategi, hvor han brukte sin personlige merkevare og identitet for å bygge en uforlignelig posisjon i amerikansk politikk. Mens tidligere presidenter, som Johnson, Nixon og Clinton, kanskje benyttet seg av mer beskjedne fremstillinger av seg selv, var Trumps retorikk preget av selvsikkerhet og et klart ønske om å sette en ny standard for hva det innebærer å være president. For Trump var det ikke nok å hevde at USA hadde gjort fremskritt; han måtte også fremstå som den eneste personen i stand til å oppnå disse fremskrittene.

For leseren er det viktig å forstå at Trumps bruk av "eksepsjonalisme" ikke bare var et verktøy for å markedsføre politiske prestasjoner, men en del av en større strategi for å skape et merkelig samspill mellom hans egen personlige merkevare og statens politiske realiteter. Dette fenomenet gir innsikt i hvordan moderne presidenter bruker både tradisjonelle og nye kommunikasjonsformer for å bygge makt og kontroll, samtidig som de former narrativene som omgir deres presidentembeter. Trumps ubestridte dominans på sine rallyer og hans ubesvarte selvsikkerhet reflekterer en helt ny tilnærming til det politiske landskapet, der politikeren og personen i seg selv blir en kraftig politisk aktør.

Hva betyr amerikansk unntakstilstand i politisk retorikk?

Politisk retorikk rundt konseptet om "amerikansk unntakstilstand" har i økende grad blitt en markør for amerikansk identitet, både internt og eksternt. Dette begrepet, som stammer fra den tidlige amerikanske historien, har utviklet seg til en politisk og kulturell plattform der det ikke bare representerer en spesiell nasjonal selvforståelse, men også et argument for landets rolle i den globale arenaen.

Begrepet "amerikansk unntakstilstand" refererer til ideen om at USA er et unikt land, utstyrt med et sett av verdier og institusjoner som gjør det forskjellig fra og overlegen andre nasjoner. Dette synet blir ofte brukt som et retorisk verktøy for å støtte eller kritisere bestemte politiske beslutninger, spesielt i presidentvalg og utenrikspolitikk. I nyere tid, særlig under Barack Obamas og Donald Trumps administrasjoner, har synet på amerikansk unntakstilstand blitt et viktig tema for debatt.

Obama-administrasjonen ble ofte kritisert for å ikke anerkjenne ideen om amerikansk unntakstilstand i den tradisjonelle forstand. Mange på høyresiden, inkludert republikanere som Bobby Jindal og Rudy Giuliani, hevdet at Obama unngikk å fremheve USAs spesielle plass i verden, og mente at han i stedet fokuserte på en mer internasjonal og multilateral tilnærming. Dette ble oppfattet som et avvik fra den tradisjonelle forståelsen av USA som verdens ledende nasjon. For eksempel uttalte Giuliani i 2015 at han ikke trodde at president Obama elsket Amerika, en påstand som fikk stor oppmerksomhet i media og politiske kretser.

På den annen side, under Donald Trump ble ideen om amerikansk unntakstilstand sterkere fremhevet, men på en mer eksklusiv og isolasjonistisk måte. Trump utvidet ikke nødvendigvis ideen om amerikansk unntakstilstand til å innebære et ansvar for å hjelpe andre nasjoner, men snarere for å fokusere på å styrke USA, noen ganger på bekostning av andre land. Trumps visjon om "Make America Great Again" representerte en reaksjon mot globaliseringen og en tilbakevending til nasjonale interesser.

Forskning på området har vist at politiske taler ofte bruker begreper som "unntakstilstand" for å appellere til nasjonal stolthet, spesielt når det gjelder å kritisere nasjonens nåværende tilstand eller foreslå løsninger på et opplevd nasjonalt fall. Begrepet har derfor blitt brukt som et retorisk middel til å mobilisere folket rundt en viss politisk agenda, enten det er for å fremme nasjonalisme, kritisere globalisering eller fremme en konservativ politisk retorikk.

Kritikere av denne ideen påpeker at bruken av "amerikansk unntakstilstand" i politisk retorikk ofte fungerer som en måte å utelukke eller marginalisere alternative perspektiver. Denne retorikken kan også føre til en skjev fremstilling av landets internasjonale ansvar og påvirkning, noe som kan forsterke isolasjonistiske tendenser eller fremmedfrykt.

En viktig dimensjon ved konseptet er dens utvikling i retning av hva som kan kalles en "modern jeremiad" – en klage på nasjonens fall og en oppfordring til gjenopprettelse. Dette er et gammeldags religiøst begrep som ble brukt i amerikansk retorikk for å adressere nasjonens moralske og politiske problemer. Begrepet "jeremiad" er i dag brukt for å beskrive taler og tekster som uttrykker en pessimisme om nasjonens fremtid, samtidig som de peker på veien til gjenopprettelse.

Denne ideen om nasjonal gjenopprettelse har blitt mer relevant i den politiske kulturen etter 2000-tallet, spesielt gjennom visjoner fra konservative tenkere og politikere. Den amerikanske jeremiaden kan ses i taler og tekster som advarer om nasjonens moralske kollaps, men samtidig tilbyr løsninger for å gjenopprette den til sin opprinnelige storhet.

Det er også viktig å merke seg hvordan dette begrepet brukes i internasjonale sammenhenger. I utenrikspolitikken brukes ideen om amerikansk unntakstilstand ofte til å rettferdiggjøre amerikansk intervensjonisme, hvor USA ser på seg selv som en global leder og beskytter av frihet og demokrati. Dette synet står i kontrast til en mer isolasjonistisk tilnærming som ser USA mer som et "eksemplar" enn en aktiv global deltaker.

Enkelte forskere har foreslått at amerikansk unntakstilstand i økende grad har blitt et retorisk verktøy for å forene politiske grupperinger internt i USA, men også for å rettferdiggjøre spesifikke utenrikspolitiske handlinger som kan være kontroversielle på den internasjonale arenaen. Debatten om amerikansk unntakstilstand, spesielt i forhold til presidentens holdning, reflekterer altså ikke bare nasjonens indre politiske dynamikk, men også hvordan USA posisjonerer seg i forhold til resten av verden.

For leseren er det avgjørende å forstå at bruken av dette begrepet kan være svært manipulerende. Det kan brukes til å forsterke nasjonalistiske følelser, men også til å legitimere politiske beslutninger som kanskje ikke nødvendigvis er til beste for hele verdenssamfunnet. Det er viktig å skille mellom ideen om et nasjonalt unntak som et uttrykk for nasjonal stolthet, og bruken av dette konseptet som et verktøy for politisk maktspill.

Hvordan fungerer innsetting, sletting og søking i lenkede lister i Python?
Hva er prisen for å være en av de utvalgte?
Hvordan en Tysk Spion Bidro til Ødeleggelsen av Tysk Etterretning
Hvordan bruke stokastiske gjennomsnittsmetoder for Quasi-Hamiltonske systemer under Gaussisk hvit støy?
Hvordan håndtere mykotoksiner i mat og fôr: Risiko og løsninger