Hvordan kan vi påvise og håndtere smerte hos kritisk syke dyr?

Adferdsobservasjon er et fundamentalt verktøy for å identifisere smerte hos dyr, spesielt i kritiske situasjoner der normale smerteresponser kan være skjult. Dyr som lider, kan innta unormale stillinger i et forsøk på å finne komfort, redusere bevegelser eller spenne musklene for å beskytte smertefulle områder. Dette kan føre til at de verken hviler eller sover normalt. Hos smertefulle dyr er toleransen for håndtering ofte lav, og de kan reagere med kroppsspjelking, biting eller utagering ved berøring av ømme områder. I ekstreme tilfeller kan dyr fremstå som sovende i unaturlige stillinger, for eksempel stående eller lent mot buret.

Ansiktsuttrykk spiller også en viktig rolle i smertevurdering. Hos mennesker brukes grimase, vokalisering og rykninger som smerteindikatorer, men tilsvarende tegn finnes også hos dyr, selv om de kan være vanskeligere å tolke. Anspenthet i ansiktet, øreslåing, risting, uengasjerte eller bekymrede blikk, og overdreven spyttproduksjon er alle signaler som kan indikere smerte. Tap av appetitt og unormale atferder som å trykke hodet mot gjenstander kan også være uttrykk for smerte, særlig ved abdominal ubehag.

Vurdering av smerte hos katt kan være spesielt utfordrende, da denne arten ofte viser mindre tydelige tegn på ubehag. Postur, orientering i buret, endringer i normal adferd, samt reaksjon på palpasjon av operasjonsområdet, må vurderes nøye. En katt som sitter tilbaketrukket med hode senket, halvt lukket øyelokk og motvilje mot håndtering, er sannsynligvis smertepåvirket. Ved slike funn bør en systematisk smertevurdering suppleres med objektive fysiologiske mål som puls, blodtrykk og respirasjonsfrekvens.

Det finnes flere smerteskåringssystemer for hund og katt, som for eksempel Colorado Veterinary Acute Pain Scale, som tar hensyn til psykologiske og adferdsmessige faktorer, kroppsspenningsnivå, og reaksjoner på palpasjon. Et multidimensjonalt verktøy som kombinerer atferd, fysiologiske parametre og respons på behandling gir det mest helhetlige bildet av dyrets smerte. I intensivbehandling bør smerte vurderes systematisk og med faste intervaller, eksempelvis hver 3–4 time, eller oftere ved behov.

Forebygging av smerte er essensielt, og inkluderer å minimere antall invasive prosedyrer ved å gruppere blodprøver og andre diagnostiske inngrep. Dersom flere blodprøver er nødvendige, kan sentralveneøs tilgang redusere ubehaget ved gjentatte stikninger. Lokalbedøvelse, som EMLA- eller lidokainkrem, før kanyleinnleggelse kan gi betydelig smertelindring, og premedikasjon med analgetika og sederende midler bidrar til å redusere stress og smerte under prosedyrer.

Det er avgjørende å utføre smertevurdering både før og etter behandling for å dokumentere effektiviteten av analgetika. Pasientens muskelspenning bør vurderes ved hvile og under manipulering, og behandlingen justeres basert på disse observasjonene. Smertelindring bør gis regelmessig og ikke først ved tilbakevendende smerte, da ubehandlet smerte kan forsterke smerteresponsen gjennom nevroplastiske mekanismer som hyperalgesi, og samtidig redusere effekten av smertestillende medikamenter.

I intensivavdelinger for kritisk syke mennesker har man utviklet smertescore som inkluderer ansiktsuttrykk, kroppslige bevegelser, overensstemmelse med respirator ved intubasjon, vokalisering og muskelspenning. Slike systemer kan tilpasses veterinærmedisin for å gi mer presis og effektiv smertevurdering hos ikke-verbale pasienter. Opplæring av helsepersonell i bruk av slike verktøy forbedrer smertelindring og pasientomsorg.

Det er også viktig å vurdere helhetlig dyrets helse, underliggende sykdommer og vevsbeskadigelse når man vurderer smerte. Dyr som har nedsatt evne til å uttrykke smerte krever ekstra oppmerksomhet og tilpassede strategier for smertevurdering og behandling.

Hvordan kan man gjenkjenne og vurdere smerte hos små eksotiske pattedyr?

Smerte hos små eksotiske pattedyr er ofte vanskelig å oppdage direkte, da fraværet av normale atferdsmønstre er et viktigere tegn enn aktive smertesignaler. Overvåking av dyrets oppførsel gjennom sammenligning av hvor mye mat og vann som tilbys versus hva som faktisk konsumeres, er en sentral del i smertevurderingen. Redusert appetitt, nedsatt årvåkenhet og mindre bevegelighet kan indikere smerte, men kan også ha andre årsaker som dårlig kroppstilstand og redusert pelsstell. Spesielt muskel- og skjelettsmerter eller ubehag i munnhulen kan gjøre at dyret vegrer seg for å bevege seg mot matskåler, så mat og vann bør alltid plasseres lett tilgjengelig.

Atferdsmessige endringer ved smerte kan være subtile. Dyret kan vokte smertefulle områder eller anta unormal kroppsholdning, for eksempel buet rygg hos rotter eller hevet hale hos mus. Smertelige områder kan både bli overpleiet, noe som kan føre til selvskading, eller underpleiet med dårlig pelsstell som resultat. En rufsete, urein pels og piloerekasjon, hvor pelsen står på ende, er også vanlige tegn. Nedsatt spontan aktivitet, isolasjon fra artsfrender, og endringer i temperament, som økt aggresjon eller passivitet, er også viktige indikasjoner. Noen dyr, som kaniner, kan bli stille og tilbaketrukne, mens andre som marsvin kan reagere med høylytte vokaliseringer.

Redusert matinntak er et svært vanlig symptom på smerte, spesielt hos kaniner og gnagere. Dette kan føre til sekundære problemer som redusert avførings- og urinproduksjon, og nedsatt tarmmotilitet, noe som er spesielt kritisk hos kaniner. Noen smertestillende midler, som opioider, kan ytterligere påvirke tarmfunksjonen og forverre tilstanden. Derfor er overvåking av tarmaktivitet en viktig del av smertebehandlingen.

Det finnes også arts-spesifikke smerteatferder: kaniner kan skrike og vise dypt endret pustemønster, rotter kan vise ryggbøyning og abdominale smertereaksjoner, mus reduserer spontan aktivitet og unngår visse bevegelser, mens marsvin kan vise aggressive reaksjoner og redusert vokalisering. Å kunne disse karakteristiske tegnene gir et bedre grunnlag for presis smertevurdering.