Populisme har utviklet seg til et begrep som kan betegne en rekke forskjellige politiske bevegelsers og lederskapers angrep på etablerte maktstrukturer. Til tross for de åpenbare forskjellene mellom figurer som Donald Trump, Bernie Sanders, Jeremy Corbyn og Viktor Orbán, blir de alle på ulike måter omtalt som populister. Dette kan virke paradoksalt, siden deres politiske standpunkter og visjoner er langt fra enhetlige, og ideologiske skillelinjer mellom dem kan være fundamentalt forskjellige. Dette illustrerer et viktig kjennetegn ved populismen: dens evne til å tiltrekke et bredt spekter av politiske interesser og ideologier, uten å måtte holde seg til en konsekvent og definert ideologi.

Populisme fungerer derfor på mange måter som et begrep som kan fylle ulike politiske tomrom, akkurat som Tutuolas "The Complete Gentleman", som er en sammensetning av ulike kroppsdeler og tilbehør, og dermed kan sies å være et verk i sin egen rett, men også et resultat av ad-hoc-tilpasninger og sammensetninger. Populismen, på samme måte, trekker på en rekke ideer og interesser som til tider står i sterk kontrast til hverandre. Dette skaper et politisk landskap hvor grensene for hva som kan kalles populisme er uklare, og hvor populistenes reelle intensjoner ofte forblir vage.

I populismens kjerne finnes ideen om at samfunnet er delt inn i to grupper: de som tilhører, de som er ekte borgere eller innbyggere, og de som er betraktet som «de andre» – enten de er immigranter, sosialt utstøtte, eller andre grupper som er sett på som en trussel mot den nasjonale identiteten. Populistiske bevegelser stiller spørsmål ved hvem som har rett til å tilhøre samfunnet og hvem som ikke har det, og dette inkluderer ofte en betinget og påstått «ren» nasjonal identitet som skal beskyttes mot trusler, enten de er kulturelle eller biologiske.

Det finnes en visjon i populismen som betrakter det nasjonale fellesskapet som et «organisk» hele, hvor utenforstående er sett på som virus eller infeksjoner som må fjernes for å gjenopprette renhet og helbredelse. Dette speiler et nativistisk perspektiv, hvor de som tilhører den dominerende etniske eller kulturelle gruppen, skal beskytte sine tradisjoner og verdier mot ytre påvirkninger. Det er en stadig mer utbredt tanke at et sterkt skille mellom "oss" og "dem" er nødvendig for å bevare samfunnet fra sammenbrudd.

Det er viktig å forstå at populisme ofte ikke bare handler om økonomiske eller kulturelle krav. Det handler også om opplevelsen av å bli nektet en reell politisk stemme og følelsen av at demokratiet ikke fungerer for alle. Populismen oppstår ofte i sammenhenger hvor en stor del av befolkningen føler seg utelukket fra de etablerte politiske strukturene, enten på grunn av økonomisk marginalisering, sosial isolasjon eller politisk desillusjon. Det er en reell følelse av at de grunnleggende demokratiske rettighetene ikke blir ivaretatt, og at makteliten har sviktet sitt ansvar.

En sentral dimensjon av populisme er klagen over hvordan demokratiet er blitt redusert til et spill mellom et privilegert politisk etablissement og et folk som føler seg misforstått og oversett. Populismen hevder at eliten, som er langt fra folkets virkelighet, ikke bare er uinteressert i de vanlige menneskers behov, men også aktivt jobber imot dem. Dette skaper et rom for et politisk lederskap som hevder å representere de ekte folkene, de som er blitt utelatt eller glemt, og som utgjør den ekte nasjonen.

Det er derfor populisme kan være et uttrykk for en dyp politisk krise, hvor misnøye med de etablerte institusjonene kulminerer i et krav om radikal forandring. Populistene utfordrer på denne måten ikke bare de politiske elitenes handlinger, men også selve ideen om et politisk fellesskap basert på universelle verdier som likhet og rettferdighet.

Populisme er et fenomen som vokser i kjølvannet av en rekke opplevelser av tap, urettferdighet og økonomisk utsatthet. Den oppstår ikke bare som et svar på materielle problemer, men også på et opplevd tap av nasjonal stolthet og kulturell identitet. Når folk føler seg marginaliserte og ute av stand til å påvirke politiske beslutninger, kan populisme virke som en løsning, en mulighet til å kjempe for sin plass i samfunnet og sin rett til å bli hørt.

For å forstå populismens vekst og makt er det viktig å erkjenne den underliggende følelsen av politisk maktesløshet som driver denne bevegelsen. Den mobiliserer ikke bare økonomisk og sosial misnøye, men også en dypere følelsesmessig reaksjon på hva som oppfattes som urettferdig behandling fra de politiske institusjonene. Populisme gir et uttrykk for et ønske om å gjenopprette en følelse av kontroll, både på et individuelt og kollektivt nivå.

Hvordan populisme former politiske landskap i Afrika og globalt

Populismen har hatt en markant innvirkning på politiske bevegelser i Afrika og verden over de siste tiårene, og dens innflytelse kan ikke undervurderes. Etter apartheid i Sør-Afrika, for eksempel, har en form for populistisk politikk utviklet seg, drevet av et ønske om "radikal økonomisk transformasjon". Denne politikken har fokusert på kampen mot det som kalles "hvite monopolkapital", samt å kreve landrestitusjon uten eller med minimal kompensasjon. Samtidig er populistene som har kommet til makten blitt møtt med anklager om "statlig fangst" og utbredt korrupsjon, samtidig som de står overfor enorme utfordringer knyttet til ulikhet, fattigdom og vold.

I denne politiske konteksten har partier som African National Congress (ANC) og Economic Freedom Fighters (EFF) inntatt en populistisk posisjon. Begge har benyttet populisme som et middel for å legitimere styret til tidligere frigjøringsbevegelser, og appellerer til et kontinuerlig "folkekamp" mot utenlandsk dominans. De markedsfører seg selv som de eneste som kan gi et bedre fremtid, og posisjonerer seg som de eneste reelle alternativene til det nåværende politiske systemet.

Men dette synet på populisme er ikke uten kritikk. Ifølge enkelte forskere er ANC-ledelsens bruk av begrepet "våre folk" problematisk, da det bærer med seg et snev av ekskludering i en post-apartheid kontekst der rasekategorier fortsatt er dypt forankret i det sør-afrikanske samfunnet. Dette kan føre til at begrepet "folket" ikke nødvendigvis er universelt, men i stedet avgrenset til visse etniske og politiske grupper.

I et bredere afrikansk perspektiv har populismen fra 1980-tallet og videre vært et resultat av misnøye med demokratisk eksperimentering, der det har vokst frem en elite som virker fjernt fra folkets behov. På den ene siden har populistiske ledere ofte vært militære diktatorer som har hatt frihet til å implementere radikale samfunnsplaner, og på den andre siden har nyere populister hatt et mer mangfoldig økonomisk grunnlag, rettet mot unge urbane fattige og, i noen tilfeller, tradisjonelle maktstrukturer i etniske og religiøse samfunn.

Denne dynamikken viser seg å være problematisk når det gjelder skillelinjene mellom folket og den korrupte eliten. Populistiske ledere i Afrika har vært kjent for sin intoleranse mot uavhengige institusjoner, sivile rettigheter og intern dissens, noe som resulterer i uklare grenser for hvem som egentlig representerer folket, og hvilke interesser som faktisk blir fremmet.

I sammenheng med slike populistiske bevegelser blir spørsmålet ofte stilt: Hvem er "folket" i populistisk retorikk? Er det en kollektiv enhet som står bak disse bevegelsene, eller er det kun en retorisk enhet som brukes for å fremme spesifikke politiske interesser? Når politikere og bevegelsesledere roper etter at makten skal returneres til folket, er det et krav om virkelig representasjon, eller bare et middel for å bevare maktstrukturer som fremmer egne interesser?

Et annet viktig aspekt ved populismen er hvordan den omhandler strukturelle og historiske urettferdigheter, som sett i Black Lives Matter-bevegelsen. Denne bevegelsen, som kan betraktes som en form for venstreorientert populisme, utfordrer et kapitalistisk og imperialistisk system som historisk har undertrykt svarte mennesker. Populismen her er ikke regressiv, men heller en kamp for anerkjennelse og likestilling i møte med systemisk rasisme og ekskludering.

Venstreorientert populisme, slik den uttrykkes i Black Lives Matter, utfordrer dyptgående de dominerende elite-myndighetene og de historiske strukturer for undertrykkelse og dehumanisering. Den manipulerer identitet og tilhørighet i et økonomisk og rasialisert samfunn til sin fordel, samtidig som den hedrer menneskets iboende verdighet uavhengig av rase eller kulturell bakgrunn. Dette er en form for populisme som peker på de dobbeltstandardene som gjelder for svarte demonstranter som krever rettferdighet for politibrutalitet, samtidig som hvite demonstranter som stormer kapitolbygningen blir behandlet med en helt annen grad av forståelse og sympati fra de samme politiske lederne.

Både venstre- og høyrepopulisme deler en grunnleggende strategi: å fremstille seg selv som motstandere av den politiske eliten og de historiske strukturene som har undertrykt folket. Begge former for populisme manipulerer identitet og tilhørighet for å appellere til de som føler seg marginaliserte, men de gjør det på forskjellige måter og med ulike mål. Mens høyrepopulisme gjerne søker å beskytte eksisterende hierarkier og befolkningens tradisjonelle maktstrukturer, søker venstrepopulisme å utfordre og omforme disse strukturene for å fremme rettferdighet og likestilling.

I lys av disse perspektivene er det viktig å forstå at populisme, uavhengig av ideologisk orientering, alltid innebærer en viss grad av retorisk manipulering. Det som kan virke som en kamp for folkets interesser, kan i praksis være en strategi for å beholde makt, enten det er på venstresiden eller høyresiden. For å kunne vurdere effekten av populistiske bevegelser må man derfor gå dypere i analysen av hvem som faktisk er "folket" som blir representert, og hvordan politiske ledere bruker populistisk retorikk for å fremme sine egne agendaer.

Hvordan Inkompletthet Kan Forme Menneskelig Mobilitet og Tilhørighet

Det er mange som ser på inkompletthet som noe negativt, noe som bør overvinnes gjennom en lineær progresjon mot det som kan kalles fullstendighet. De tenker at det er gjennom kontinuerlig produksjon og reproduksjon av undertrykkelse, repressjon og underkastelse at man kan nå dette målet, ofte støttet av konstruerte og radikalt ekskluderende identiteter og politiske kamper for renhet og renselse. Fullstendighet ses som noe oppnåelig, en tilstand som kan erverves ved å bruke sin mobilitet til å nå ut og møte andre på ujevne måter – ved å erobre dem og påtvinge sin egen overlegenhet. For disse, innebærer mobilitet overlevelse for de sterkeste, der de sterkeste enten er de som er mer naturlig begavede eller de som ustraffet krysser grenser og overskrider barrierer for å frata, ydmyke og undertrykke de de møter, med dehumaniserende indigniteter og undertrykkende teknologier for kontroll og innesperring. De tror på sin utemmede kraft til å definere seg selv, definere andre, og forme eksistens eller tilintetgjørelse i takt med sine egne vilkårlige ønsker og lyster.

Likevel, ikke all mobilitet må være drevet av slike ambisjoner om erobring, dominans eller undertrykkelse. Overlevelse av de sterkeste handler langt mindre om fysisk dominans enn om evnen til å reprodusere seg selv gjennom relasjoner basert på inkludering og vennlighet. Det er mennesker som beveger seg, drevet av forståelsen at inkompletthet er normen. Fullstendighet, derimot, er en farlig illusjon, særlig dersom den defineres i nullsumtermer som uavhengighet eller autonomi. Hvis man ikke erkjenner at inkompletthet alltid vil være med en, selv i sin påståtte overlegenhet og autonomi, kan man lett utvikle en arroganse ved ikke å anerkjenne sin gjeld og forpliktelse overfor andre. Gjennom å fornekte og utelukke historiene om forbindelser og gjeld, kan man komfortabelt glemme ved å hevde eksklusiv eiendom over felles arv og andres eiendeler og eiendommer. Man kan til og med snu på virkeligheten av ujevne møter og påstå at det faktisk er ofrene for ens erobringsambisjoner – de man har frarøvet og dehumanisert – som er i ens gjeld. Man kan til og med fremføre illusjonen om at gjelden for sivilisasjon og modernisering som man har brakt til andre gjennom sine aggressive transgresjoner av deres grenser og menneskelighet, er mye større enn gjelden de har overfor en.

Denne forvrengte logikken er vanlig i imperialistiske og koloniale møter, samt i kapitalistiske forhold der ingenting synes å være verdifullt annet enn som en vare. Inkompletthet får oss dermed til å problematisere og revurdere dagens antagelser om gjeld og forpliktelse, som er preget av den dominerende logikken om at fullstendighet er mulig, oppnåelig, ønskelig og en overlegen tilstand av eksistens.

Når man aksepterer inkompletthet som et permanent trekk ved livet, og frigjør seg fra ambisjoner om dominans, utvikler man en disposisjon som prioriterer interkonneksjoner, interavhengigheter og forståelsen av gjeld og forpliktelse som en essensiell del av det å være og tilhøre sammen. Man utvikler også en permanent mistillit mot absolutte sannheter. Det kan ikke understrekes nok at et liv i inkompletthet handler om å erkjenne og forholde seg til gjeld og forpliktelser, som ingen – hverken mennesker eller ikke-mennesker – er fri for. Med andre ord er vi det vi er gjennom en prosess av interavhengighet og gjeld, som det å leve og la leve medfører. Livet handler til syvende og sist om å spise og bli spist. Denne erkjennelsen gjør det mulig å kultivere en disposisjon av ydmykhet som gjør at man kan se og legge til rette for forbindelser som garanterer livets strømning. Man er den man er på grunn av andre, og selv om man kanskje ikke alltid betjener sine gjeldsforpliktelser, er man klar over at man ikke er selvskapt. Å ikke være selvskapt er ikke noe man bør skamme seg over. I virkeligheten er sannheten for hver enkelt av oss at vi alle er produkter av ulike nettverk av forbindelser, som vi aktivt bidrar til å produsere og reprodusere.

Diskusjonen rundt populisme i USA, Europa og andre steder, og hvordan dette påvirker borgerskap, kunne bli beriket gjennom begrepene inkompletthet og vennlighet. Vennlighet som en disposisjon som gjør det mulig å både romme og bli rommet, oppstår fra og blir kontinuerlig beriket av en bevissthet og årvåkenhet for inkompletthetens realitet og universelle natur, og behovet for fleksible mobiliteter og møter og interaksjoner med inkomplette andre som kan generere gjensidig aktivering og potens for effektive handlinger og samhandling.

Den avdøde nigerianske forfatteren Amos Tutuola, forfatter av "The Palm-Wine Drinkard" og "My Life in the Bush of Ghosts", var et geni når det gjaldt å skildre universene av inkompletthet som er populære i Vest- og Sentral-Afrika. Et eksempel fra The Palm-Wine Drinkard illustrerer dette på en utmerket måte. Historien omhandler en svært avhengig, overdrevent materiell velfungerende Drinkard, som tror at han er uavhengig på grunn av den forutsigbare regelmessigheten i tjenesten og slaveriet han mottar fra sin trofaste, nesten slaverte, omsorgsperson og palmevin-høster. I stedet for å feire det faktum at han tilhører med og på grunn av andre, dramatiserer Drinkard sine illusjoner om støttet uavhengighet, makt og privilegium. Han og vennene hans nyter fruktene av den utrettelige arbeidskraften til høsteren, samtidig som de behandler ham som en lavere menneskelig skapning. Langt fra å verdsette sin gjeld til høsteren og hans arbeid, forventer Drinkard takknemlighet fra høsteren for å ha vært heldig nok til å bli valgt til å være til tjeneste og slave – noe som minner om de som er kjent med den britiske TV-serien Downton Abbey.

Plutselig blir Drinkard oppmerksom på hvor avhengig han egentlig er, da palmevin-høsteren og leverandøren faller fra et høyt palmetre og dør. I sin søken etter sin døde leverandør – en reise som best forstås som et mesterverk av en guidet tur gjennom de uendelige mulighetene av inkompletthet – kommer Drinkard til en by hvor en vakker ung kvinne har blitt lokket bort av "The Complete Gentleman" til de fjerne buskene bebodd av nysgjerrige skapninger. Det viser seg at "The Complete Gentleman" ikke er så komplett som han ser ut. Det er mye mindre ved hans glitter og glans enn det som møter øyet. Hans sjarm og skjønnhet er mindre enn huddypt. Faktisk tilhører nesten alt ved ham andre. Han er på alle måter et sammensatt vesen – en slags Ubuntu-menneske. Han tilhører et fellesskap av nysgjerrige skapninger som lever et liv som skaller, et nesten endelig historisk eksistens.

Hvordan Donald Trump Ble En Epitome av Amerikansk Narcissisme

Donald Trump, kjent for sin rolle som vert i den berømte realityserien The Apprentice, er ikke bare et produkt av amerikansk populærkultur, men også et symbol på et dypt rotfestet narcisistisk fenomen i samfunnet. Ifølge Miller (2018) drev Trump en markedsføringsstrategi som dreide seg om å bruke sitt eget navn som et merke, der han ikke tok på seg mye økonomisk risiko. Dette gjorde at han kunne fremme sitt eget navn både nasjonalt og globalt, men det førte også til at han ble knyttet til personer og selskaper mistenkt for hvitvasking av penger, politisk korrupsjon og andre former for svindel. Dette viser hvordan Trump, med sin tilsynelatende impulsive branding og selvpromotering, ble en figur for ekstern forbrukerisme og grenseløs synlighet. Hans virksomhet minner om en type selvpromotering der grensen for hva som kan oppnås kun bestemmes av hans egen superkjendisstatus og hans påståtte overlegenhet som person (Kellner, 2016).

Trump kan dermed sees på som en tydelig manifestasjon av det som blir beskrevet som "Amerikas kultur for narcissisme" (Lasch, 1991) og den pågående "narcissismeepidemien" (Twenge og Campbell, 2009). Hans liv og karriere er et speilbilde av en verdensforståelse som hedrer egoisme, makt og konkurranse over alt annet. Ifølge psykologen Tony Schwartz, som var medforfatter til Trumps bok The Art of the Deal, er Trump en tom beholder, et "svart hull" som har tilbrakt livet sitt på jakt etter en måte å fylle dette tomrommet på. Trump, som alltid har følt seg utilstrekkelig, har brukt store deler av livet sitt på å bevise sin verdi for sin far, selv etter hans død. Schwartz peker på at Trump har lært en selvdestruktiv lekse fra sin far: å aldri akseptere å tape, å aldri innrømme feil, og å alltid erklære seier, selv når han åpenbart har tapt (Kivisto, 2017; Kellner, 2016; Dean og Altemeyer, 2020).

I denne forståelsen er Trump selve personifikasjonen av en "killer instinct", hvor seier er alt og hvor enhver som konkurrerer mot ham er enten en vinner eller en taper. For Trump er det en nullsumspill, hvor den som dreper alle sine konkurrenter, blir kongen av jungelen (Sims, 2019; Res, 2020). Denne tankegangen bygger på en barndom hvor hans far oppdro ham til å tro at å være en "killer" var likt å være en konge. Dette har blitt dypt forankret i Trumps psyke, og som Sims (2019) forklarer, er dette synet på livet som et nullsumspill avgjørende for hvordan Trump ser på verden rundt seg.

Trumps filosofi speiler på mange måter det han oppfatter som den amerikanske drømmen, hvor alle er vinnere, men noen er mer vinnere enn andre. Dette synet innebærer at kampen for å oppnå toppen av samfunnspyramiden nødvendigvis innebærer å kaste ut de som ikke lykkes, og det undergraver ideen om et inkluderende samfunn der velferd er for alle. Dette er en ideologi som, i sin ytterste form, ser på menneskelige relasjoner og konkurranse som en jakt på makt og penger. Men dette er en ensidig visjon. Hvis den amerikanske drømmen handler om å bygge et felleskap basert på muligheter og rettferdighet for alle, vil en kultur som dyrker "killer instinct" nødvendigvis føre til en utbredt dissonans mellom de som har og de som ikke har.

For Trump er det ikke nok å bare vinne; det er like viktig å sikre at alle andre også taper. Hans syn på verden er grunnlagt på et hyperkapitalistisk tankesett som deler folk opp i vinnere og tapere, og han ser på sin egen suksess som et resultat av sin overlegne egenskap til å konkurrere og dominere. En av de viktigste influenserne på Trump har vært bøkene han og hans far leste som unge. En bok som hadde stor betydning, The Power of Positive Thinking av Norman Vincent Peale, fremmet ideer om selvrealisering og kraften i positiv tenkning som et middel til å skape sin egen virkelighet. Trump adopterte denne tankegangen, som ble kombinert med hans fascinasjon for Ayn Rands The Fountainhead, et verk som fremmer en ekstrem form for egoisme og kapitalisme (Kakutani, 2018). I Rand finner Trump en moral som gir rett til å bruke sin egen lykke som et mål, ofte på bekostning av andre.

Imidlertid innebærer denne filosofien at Trumps verden er mørk og truende, og at alle som ikke tilpasser seg hans visjon er fiender. For å være rasjonell og inkluderende, måtte Trump innrømme virkeligheten, forstå de faktiske forholdene i samfunnet, og anerkjenne at det finnes flere perspektiver og interesser enn hans eget. Men for en mann som er preget av egoisme og en intens frykt for å tape, er dette en uakseptabel utfordring. I stedet for å erkjenne sine egne feil og feiltrinn, fortsetter han å fremstille seg selv som en vinner – en figur som holder seg til sin tro på at å vinne er alt, uavhengig av de etiske konsekvensene.

I en politisk sammenheng er Trumps populisme et uttrykk for en politisk holdning som spiller på frykt, splittelse og egoisme. Hans politikk er i stor grad basert på identitetspolitikk, der han utnytter kulturelle og sosiale splittelser for å styrke sin egen makt og status. Det er et syn på politikk der menneskelig lidelse og ulikhet blir brukt som et middel for å oppnå politisk gevinst. Som Toni Morrison en gang sa: "Hvis du bare kan være høy fordi noen er på kne, har du et alvorlig problem."

Hva har vi lært om Trump, populisme, demokrati og medborgerskap?

Vi har blant annet lært at Trump har vært utpreget tilbøyelig til å støtte et regresjonistisk, republikansk hvitt tribalistisk syn, som har vært hans første instinktive respons i møte med utfordringer. Videre har vi lært at hans tålmodighet med demokratiet ser ut til å være begrenset til den grad han er seierherre – selv om dette innebærer å korrumpere spillets regler ved å sette sine egne dommere på banen for å sikre at spillet spilles til hans fordel (Leonnig og Rucker 2021; Wolff 2021a). Som Wilson skriver: «Trumpisme korrumperer, og absolutt Trumpisme korrumperer absolutt» (Wilson 2020: Del 1).

Inklusivitet og kosmopolitisme er fruktene av en verden i bevegelse. Likevel har disse konseptene ikke vært en del av Trumps retorikk og kampanjeslagord som "America First" og "Make America Great Again". Han har gjort det klart at hans Amerika er et som i økende grad mangler en historisk bevissthet, og er på en renhets- og utrenselsesferd. Det er et Amerika som har liten sympati for noen som ikke er uforbeholdent og høyverdig hvite og autochthone – selv om hans idé om autochtony paradoksalt nok ikke ser ut til å strekke seg lenger enn de hvite nybyggerne fra Europa, hvis krav på opprinnelse ville blitt diskvalifisert av den innfødte amerikanske historien (Wong 2010; Ioanide 2015; Fukuyama 2018; Mercieca 2018; Reid 2019; Trump, M. L. 2021; Geary et al. 2020).

Reids tekst belyser utfordringen med nullsummingsforståelser av tilhørighet som amerikanere, som Trump skulle ha inspirert amerikanere til å forlate til fordel for større inkludering og samvær: «Trump-velgere delte en følelse av at ’det å være amerikaner’ pleide å bety å være som dem, og at dette nå endrer seg på en måte de hadde vanskeligheter med å akseptere. De var overbevist om at et amorf ’de’ strømmet inn i Amerika – ikke for å ’assimilere’ og bli amerikanske, som deres forfedre gjorde, men for å utnytte onkel Sam og stjele føderale fordeler betalt med de ’ekte’ amerikanernes hardt opptjente penger» (Reid 2019: Kapittel 1).

Begrepet «fremmed» og dets synonymer som «alien, inntrenger, utenforstående, immigrant, gjest, outsider, utlandsk» er, som Shack minner oss om, «praktiske etiketter som sosiale grupper gjerne påfører personer som, på grunn av skikk, språk eller sosial rolle, står på samfunnets marginer» (Shack 1979: 2). Han hevder at som betegnelse er ordet «fremmed» fullt av tvetydigheter, og trekker på Georg Simmels poeng om at den fremmedes posisjon er fundamentalt bestemt av det faktum at, i motsetning til de som ser seg selv som innenfor gruppen, har ikke den oppfattede fremmede «tilhørt gruppen fra begynnelsen», og at vedkommende «importerer egenskaper som ikke stammer fra gruppen selv» (Shack 1979: 2). I denne forstand er den fremmede i beste fall en outsider innenfra (Harrison 2008), og føler seg ofte fanget mellom og utenfor (Shack 1979). En åpenbar tvetydighet ligger i hvordan gruppen som gjør differensieringen, mellom de som er innenfor og de som er utenfor, gjerne ignorerer mobilitetens og bosetningens historie på et gitt sted. Denne typen resonnement rettferdiggjør krav på genuin insider-status, noe som underforstått markerer slutten på historien.

Mektige bosettere, gjennom politiske intriger, manipulering av historien og privilegering av sine egne mobiliteter over de de møter, omdanner seg selv til innfødte og innfødte til bosettere (Mamdani 1996; Nyamnjoh 2016), samt gjør permanente minoriteter av mindre mektige bosettere (Mamdani 1998, 2020), selv når disse minoritetene demografisk blir majoriteter, slik USA er forventet å bli innen 2045. Slik vold og likegyldighet fryser prosessene rundt nativisering og tilhørighet utenfor de historiene og sosiologiene som produserer og utfordrer dem. Å være innfødt eller bosetter er mer enn bare juridiske realiteter; det er også historiske og sosiologiske realiteter (Laclau 2005; De Vries et al. 2019; Castells og Lategan 2021), og disse er bestemmende for og bestemmes av hvilken form for identitetspolitikk som er i spill, samt dens evne til å imøtekomme og aktivt fremme eksperimentering, kreativitet og fornyelse i interesse for inkludering og rettferdighet (Lategan 2021).

Trump kan hevde å være utvetydig på «de amerikanske folks» side, spesielt sine støttespillere og de som deltar på hans rally, som han elsker å kalle «sanne patrioter», som han gjorde med de som stormet Capitol-bygningen (Bender 2021), men i virkeligheten er han ingen venn av den vanlige personen som «han holder i forakt», samtidig som han får millioner av hans velgere til å tro at «han på en eller annen måte er en av dem» (Res 2020: Kapittel 7). På dette området, og med sine suksesser som forretningsmann, kontrasterer Trump ofte seg selv med liberale eliter eller Washington-etablissementet, som han hevder har forrådt de patriotiske verdiene han påstår å dele med det amerikanske folket. Men med tanke på hans ofte udempede abonnering på retorikk og uttalelser som støtter et høyreorientert, hvitt Amerika, kan det hevdes at han ikke er annerledes enn de elitene som engasjerer seg i meritokratiets hierarkier. Når Trump etablerer et hierarki av amerikanskhet informert av rase, etnisitet, statsborgerskap, tilhørighet og patriotisme, er han i sin populisme langt fra å stige over de motsigelsene som han klandrer de liberale og konservative elitene som er uenige med ham. I tillegg, som Fuchs viser, er Trumps oppgang langt mer «historien om hvordan en milliardær kom til politisk makt» enn om å bringe frem «en ikke-elitistisk politikk for folket» – noe som definitivt ikke skjedde. Hvis noe, sikret Trump «kapitalistklassens fremvekst som den direkte herskende og dominerende kraften i politikken» (Fuchs 2018: 86).

På de nederste trinnene av de stadig reduserte indikatorene på amerikanskhet har Trump konsekvent plassert afrikanere og latinamerikanere, de ultimate avskyelige (i hans syn) rundt hvilke han bygde sin anti-immigrasjonskampanje med slagordet «Bygg muren» for presidentembetet. Alle former for kriminalitet og lidelser blir fabrikert og projisert på disse angivelig hensynsløse «barbarene» eller «dyrene» fra «skitne land» som stadig banker på dørene til sivilisasjonen som hvithet og dens ufattelige geni har gjort mulig i Europa og USA. Rase-darwinisme er en konstant underforståelse i Trumps taler og tweets.

Noen vil se på Trumps insinuasjoner om rasemessig overlegenhet som et forslag om at han deler troen på at det er mulig og til og med ønskelig å investere i produksjon av menneskelige «fullblod» som antydet i teorien om rasehestegenerikk. Som Isenberg argumenterer og dokumenterer i White Trash, har eugenikerne en vane med å sammenligne «god menneskelig avstamning med fullblod, og å likestille de velbårne med overlegen evne og arvet dyktighet» (Isenberg 2016: Kapittel 8). Betatt av ideen om «menneskelige fullblod», er det ikke uvanlig på et politisk rally i en overveldende hvit stat som Minnesota for Trump å antyde rasemessig overlegenhet ved å si til sitt hvite publikum: «Dere har gode gener, vet dere det, ikke sant?» Han skryter av sin «Ivy League utdanning», at han er en «smart fyr» og «gode gener», i hvilke han er en troende. Hvis og når han nevner sine tyske røtter, er det for

Hvordan Memer og Informasjon Spres: Den Uforutsette Økologien på Internett
Hva er det som virkelig ligger bak en persons handlinger?
Hvordan kan tverrbindingsteknikker forbedre egenskapene til nanocellulosebaserte hydrogelmaterialer?
Viktig informasjon: Virtuelle svindlere og andre nettkriminelle
Informasjon om materiell og teknisk støtte for undervisning i engelsk
Materiell og teknisk støtte for utdanningsprosessen, inkludert tilpasning for personer med funksjonsnedsettelser og spesielle behov.
Reglement for Pedagogisk Råd ved Kommunal Grunnskole nr. 2 i Makarjevo
Offentlig rapport om resultater fra virksomheten til det statlige autonome kulturinstituttet «Statens senter for folkekunst i Krasnoyarsk-regionen» for 2023