Hvordan Memer og Informasjon Spres: Den Uforutsette Økologien på Internett

De fleste av oss som deler innhold på nettet har ingen anelse om at de tingene vi poster, remikser, kommenterer på eller ler av, er "forurenset". Den spesifikke utgaven av den sataniske panikken som herjer gjennom tidene, har kanskje avtatt, men når forurensning først har trengt inn i systemet, betaler vi alle prisen.

Internettet vi kjenner i dag er designet for å muliggjøre en lignende sammenkobling, som i redwood-skogene. Informasjon som trenger fra en plass til en annen, som filtreres gjennom både amatører og profesjonelle, og som sprer seg på måter som en gang var utenkelige – dette er essensen av nettet. Alle de nettverksbarrierene som holdt tilbake forurensninger som de sataniske panikkene på 1980- og 1990-tallet, har nå blitt gjennomtrengelige. Det vi ser på nettet, er ikke et resultat av noe uforutsett – det er et resultat av hvordan det ble designet, og konsekvensene av dette designet er langt mer vidtrekkende enn vi har forstått.

Dette designet har sine røtter i liberalismen. Når man snakker om liberalisme her, er det ikke nødvendigvis den politiske progresjonen som dagens debatter ofte refererer til, men en filosofisk tradisjon som strekker seg tilbake til opplysningstiden og de vitenskapelige revolusjonene på 1600- og 1700-tallet. Liberalismen fremmer individuelt frihet, som ytringsfrihet, pressefrihet, eiendomrettigheter og sivile rettigheter. Denne tankegangen finner sitt uttrykk i libertarianisme og neoliberalisme, og på internett finner vi det tydelig i tanken om at "informasjon ønsker å være fri". Dette har blitt et mantra som reflekterer et fundamentalt syn på personlig frihet – frihet fra ekstern restriksjon.

John Perry Barlow, en av grunnleggerne av Electronic Frontier Foundation, fremhevet denne friheten i sitt essay "A Declaration of the Independence of Cyberspace" i 1996. Barlow argumenterte for at internett er vårt, og at myndighetene kan "hoppe fra en klippe". På samme måte, i 1993, erklærte science fiction-forfatteren Bruce Sterling at friheten til å gjøre som man vil, var en av de viktigste grunnene til at folk ønsket å bruke internett. Denne troen på individuell frihet, uten eksterne restriksjoner, formet internettets tidlige utvikling, og det har lagt grunnlaget for dagens digitale landskap.

Men denne friheten kom til en høy pris. "Bygg nettstedet. Del informasjonen," sa Mark Zuckerberg. Det var friheten til å gjøre hva som helst – og bygge hva som helst – uten å ta hensyn til de potensielle skadelige konsekvensene. Denne utviklingen skjedde uten å tenke på toksinene som teknologiplattformene selv kunne spre. Som sociologen danah boyd understreker i sin tale fra 2019, er det ikke bare teknologiske beslutningstakere som er ansvarlige for at nettet er forurenset, men også de millioner av tidlige brukerne som bygde sine liv rundt et mantra om personlig frihet – uten å forstå de toksiske konsekvensene deres handlinger hadde.

I dette økologiske systemet, hvor innhold deles uten ettertanke, finnes det rammer som gjør at vi ser på informasjon som bare pixels på en skjerm. Et slikt rammeverk er det hvite rasistiske rammeverket som gjør det lettere å avfeie trakassering eller hatytringer som «bare på internett», som om det ikke har noen virkelige konsekvenser. Det er også et rammeverk for fetisjisering av synet, hvor vi fokuserer på den enkeltdelen vi ser på skjermen – som et GIF-bilde eller en tweet – uten å reflektere over de virkelige menneskene bak disse objektene, og hvordan våre handlinger kan forsterke skaden de opplever.

Endtext

Hvordan QAnon ble mainstream: Fra 4chan til globale overskrifter

QAnon begynte som et lite og isolert fenomen på 4chan, men utviklet seg raskt til en betydelig del av det digitale og kulturelle landskapet. Denne utviklingen ble ikke bare drevet av medieinteresse, men også av strategisk organisering fra tilhengerne selv, som forstod kraften i å manipulere oppmerksomhet og spre sine ideer gjennom kjente mediekanaler. Benjamin Decker, en forsker på teknologiske trender, fulgte hvordan QAnon ble kjent utenfor sin opprinnelige, anonyme sfære, og dokumenterte hvordan det spredte seg fra 4chan til 8chan, og videre til Reddit og Discord.

I begynnelsen, i desember 2017, beveget QAnon-teorien seg fra 4chan til 8chan, og påfølgende måneder fant den sitt hjem på subredditen “Calm before the Storm” og i diverse Discord-servere. Sommeren 2018 ble en viktig tid for teorien, da den fikk sin egen merkevare, komplett med slagordet "Where We Go One, We Go All" (WWG1WGA), og begynte å tiltrekke en større og mer engasjert gruppe følgere.

Roseanne Barrs involvering i QAnon-teorien er en av de mest bemerkelsesverdige episodene i denne utviklingen. Helt fra november 2017 viste Barr interesse for QAnon, og hennes personlige tweetaktivisme bidro til å gjøre teorien kjent på tvers av flere plattformer. I mars 2018 begynte Barr å spesifikt fremme de mest kontroversielle elementene av QAnon, som påstander om pedofili blant elitepolitikere og “redning” av barn fra seksuelt misbruk. Dette vekket stor interesse blant både tilhengere og kritikere, og førte til massiv mediedekning.

Uavhengig av hva Barr hadde til hensikt med sine tweets, var hennes rolle som en kjent offentlig figur avgjørende for å bringe QAnon inn i mainstream-mediene. Artikler som ble skrevet om Barrs tweets, og hennes påståtte kobling til QAnon, førte til at teorien fikk massiv eksponering, selv blant mennesker som ikke hadde interesse for eller kjennskap til de originale plattformene som 4chan og 8chan. Ikke bare ble QAnon delt via direkte deling, men også gjennom medier som knyttet den til Barrs personlighet og kontroversielle uttalelser, som hennes rasisme-relaterte tweet som førte til at hun ble kansellert i mai 2018.

En viktig komponent i spredningen av QAnon var hvordan tilhengerne selv aktivt jobbet for å spre teorien. Fra november 2017 begynte medlemmene av 4chans "pol"-forum å utveksle strategier for å få QAnon ut til et større publikum. Ved hjelp av humoristiske memer, overbevisende snakkepunkter, og en målrettet distribusjon på større arrangementer – som Trump-rallyer – ble QAnon en stadig mer synlig del av den offentlige samtalen. Dette ble tydelig under et rally i Tampa, Florida, i juli 2018, hvor tilhengere bar på Q-skilt og Q-T-skjorter for å tiltrekke seg medieoppmerksomhet, noe som igjen ble stort nyhetstema.

Det som skjedde på Trump-rallyene, og i enda større grad de påfølgende medieartiklene om QAnon, ga teorien et dytt inn i offentlighetens bevissthet. Det var ikke nødvendigvis fordi folk aktivt søkte etter QAnon, men fordi teorien ble integrert i den bredere diskusjonen om amerikansk politikk, spesielt knyttet til Donald Trump. Dette førte til at millioner av mennesker som kanskje ikke hadde blitt utsatt for QAnon før, nå fikk muligheten til å møte teorien gjennom en rekke forskjellige medier.

Denne medie-driven spredningen av QAnon minner oss om hvordan informasjon kan manipuleres, sprettes og forvanskes i moderne tid, og hvordan konspirasjonsteorier kan vekkes til live av mennesker som er dyktige i å forstå og utnytte de dynamikkene som finnes på internett. QAnon er et tydelig eksempel på hvordan en teori kan utvikle seg fra et lukket, online spill til en fullverdig kulturell bevegelse, som ikke bare får fotfeste i mediene, men også i den politiske sfæren.

Det er også viktig å forstå at den kulturelle kraften som QAnon fikk, ikke bare skyldtes at det var en samling av merkelige ideer, men også fordi det møtte et kulturelt behov for mange. Behovet for å forstå en verden som føles usikker, kompleks og uforutsigbar. I denne sammenhengen ble QAnon et symbol på en alternativ virkelighet, en verden hvor makthaverne var onde, og der heltene var de som turte å utfordre dem, uansett hvordan det ble fremmet.

Hvordan Mediekriser Formes og Hva Vi Kan Gjøre Med Dem

I en verden hvor informasjon spres raskt og ukritisk, er det å forstå hvordan mediestormer formes, essensielt for å navigere i dagens samfunn. Når vi ikke kan skille mellom hva som er sant og hva som er manipulert, risikerer vi å bli fanget i en virvelvind av desinformasjon, noe som kan ha katastrofale konsekvenser for samfunnet vårt, spesielt under globale kriser som pandemier. Mange av oss, enten vi er journalister, politikere eller vanlige borgere, har blitt medspillere i et globalt informasjonskaos som vi selv har bidratt til å skape.

Etter hvert som krisene eskalerer, blir det mer og mer utfordrende å skille mellom fakta og feilinformasjon. Eksempler på dette kan sees i hvordan ulike medier og grupperinger, politisk eller ideologisk motiverte, har forsøkt å forvride og utnytte informasjon om verdensomspennende hendelser. Når visse grupper nekter å tro på råd fra eksperter eller offisielle instanser, på grunn av en dyp mistillit til myndigheter eller media, forsterkes polariseringen. Vi ser at diskusjonen om globale trusselbilde, som COVID-19-pandemien, for eksempel, blir en politisk kamp hvor vitenskapen ofte havner i bakgrunnen. Det er fristende å anta at de som avviser råd om helsekriser som 'fake news' eller 'Deep State' er kun naive eller uvillige til å anerkjenne fakta. Men i virkeligheten er situasjonen mer kompleks: De som aktivt nekter vitenskapelige funn, enten det gjelder vaksiner eller klimaendringer, har blitt formet av et økosystem av informasjon som forsterker deres synspunkter.

Media spiller en avgjørende rolle i å forme hvordan vi forstår verdens hendelser, og for mange av oss er det lett å bli fanget i den ideologiske ekkokammeret som dagens medielandskap har blitt. Dette skjer gjennom et nettverk av sensasjonelle overskrifter, falske nyheter, og politisk motivert informasjon, som sammen bygger et filter gjennom hvilket vi tolker virkeligheten. Den største faren med denne typen informasjonsspredning er at det skaper et klima hvor ingen kan stole på det som er skrevet eller sagt – ingen, heller ikke de som søker sannheten, står utenfor denne stormen.

Når folk på venstresiden og høyresiden begynner å beskrive hverandre som "dumme" eller "manipulerte", forsterker det bare de ideologiske skillene som holder oss fra å finne felles grunn. Denne polariseringen gjør oss mer mottakelige for eksterne krefter som ønsker å utnytte splittelsen. Det er ikke tilfeldig at både høyreekstreme grupper og eksterne aktører som Russland har vært aktive i å spre desinformasjon gjennom sosiale medier. Hver tweet, hvert innlegg, hver kommentar bygger videre på en storm av misforståelser og frykt som skaper en perfekt storm for de som ønsker å destabilisere samfunnene våre.

Det er viktig å forstå hvordan informasjon flyter gjennom nettverkene våre. Hvordan tar et enkelt innlegg på Twitter, en artikkel eller et nyhetsinnslag på TV, og hvordan ender dette opp med å påvirke våre beslutninger? Hvordan kan et offentlig helsebudskap om en krise, som en pandemi eller naturkatastrofe, bli forvrengt eller forvansket til å tjene spesifikke politiske interesser? Hva skjer når vi blir mer opptatt av å kritisere de som er uenige med oss, enn å finne løsninger sammen?

Når vi ser på naturkatastrofer som orkaner og andre ekstreme værhendelser, blir det lettere å se parallellen til mediestormer. På samme måte som et ekstremt værfenomen kan rive opp et nabolag, kan en informasjonsstorm rive opp samfunn, ødelegge tillit og skape unødvendige konflikter. Og akkurat som det ikke finnes en enkel løsning på hvordan vi gjenoppretter et ødelagt landskap etter en naturkatastrofe, finnes det heller ikke enkle løsninger for å rydde opp i det informasjonslandskapet vi nå lever i. Den kontinuerlige strømmen av nyheter, meninger, og innflytelse kan ha både små og store konsekvenser som er vanskelig å forutsi.

Media literacy, eller medieforståelse, blir dermed et viktig verktøy for å håndtere denne nye typen kriser. Å forstå hvordan informasjon er produsert, hvem som står bak den, og hvilke interesser som er på spill, er nødvendig for å kunne ta informerte valg. I tillegg må vi være bevisste på hvordan vår egen deltakelse i disse nettverkene kan forsterke eller bryte ned stormene vi er en del av. Vi kan ikke tillate oss å være passive observatører i denne kampen om virkeligheten.

Vi trenger ikke bare å kritisere andres rolle i spredningen av falsk informasjon, men også se på hvordan vi selv bidrar til dette nettverket. Som individer, samfunn og nasjoner har vi et ansvar for å beskytte vår felles informasjonsøkosystem mot forurensning. Vi må ikke la denne stormen raste fritt, men heller lære hvordan vi kan rydde opp etter oss og sørge for at fremtidige generasjoner kan navigere et medielandskap som er mer transparent og mer ansvarlig.

Hvordan lys kan både rense og forverre: Liberalismens dobbeltsidige natur

Brandeis’ idé om å bruke lys for å avdekke sannheten og bekjempe uvitenhet og overtro, er langt fra en ny innsikt. Det er et ekko av opplysningstidens mål om å opplyse mennesket, et tema som gjennom tidene har stått som et fundament i både religiøse og filosofiske tanker. Lyset, som en metafor for sannheten, har dype røtter i den apokalyptiske dualismen i katolisismen, der lyset representerer Gud og kampen mot mørket. Denne ideen om at lys vil avsløre sannheten og dermed eliminere usannheter har blitt et uoffisielt skapelsesmyte i vestlig tenkning: I begynnelsen var det lys, og lyset var sannhet.

På den andre siden finner vi lyset fra sosial rettferdighet. Dette lyset skifter fokus til de som har blitt skadet, med troen på at hvis folk ser de fysiske og psykologiske effektene av fordommer og urettferdighet, vil de omfavne nødvendige strukturelle endringer for å bekjempe dette. Lyset fra sosial rettferdighet finnes i visse deler av sentrum-venstre-journalistikk, som for eksempel i New York Times’ 1619-prosjekt, men er langt mer sjeldent i etablerte, hvite redaksjoner som er mer opptatt av liberale friheter enn av kollektive rettferdigheter.

Men lyset som liberalismen kaster på verden er langt fra ufeilbarlig. Det er i bunn og grunn et system som reproduserer makt. Som advokaten for ytringsfrihet Nabiha Syed påpeker, har visse typer ytringer alltid vært hevet i det liberale markedet for ideer, mens andre har blitt marginalisert eller patologisert. Det er ikke nødvendigvis de sanneste eller mest rasjonelle ideene som vinner frem, men de ideene som resonerer mest med de høyrøstede aktørene i markedet. Dette er et maktsystem, ikke et system for sannhet.

Liberalismens lys kan ende opp med å sende lysstrålene på de mest uventede steder, og det som er ment å være opplysende, kan ende med å ha motsatt effekt. Et historisk eksempel på dette er hvordan nordlige aviser dekket Ku Klux Klanen på 1920-tallet. Journalistene hadde til hensikt å hindre Klanens makt ved å avsløre dens absurditeter, men det som faktisk skjedde var at Klanens propaganda fikk økt synlighet og rekrutteringen deres ble styrket. Lyset fra liberalismen hjalp faktisk Klanen, og i stedet for å stoppe dens innflytelse, forsterket det den. Dette var en risiko som de svarte avisene i USA på 1920-tallet var klar over, og derfor nektet mange av dem å rapportere om Klanen. På samme måte advarte jødiske grupper på 1960-tallet mot å publisere artikler om fremveksten av det amerikanske nazistpartiet, selv om intensjonen var å fordømme det. Liberalismens lys har en merkelig tendens til å gi makt til dominerende grupper, samtidig som det svekker de marginaliserte gruppenes muligheter til å bli hørt.

I dag er situasjonen enda mer kompleks. På nettet er liberalismens lys en enda mer upålitelig alliert, noe som ble tydelig under den nasjonalistiske kampanjen til alt-right-bevegelsen. Med sammenbrudd av kontekst, Poe's lov, og den ukontrollerte spredningen av informasjon, er det nesten umulig å forutsi hvor lyset vil treffe og hvilken effekt det vil ha på de som blir belyst. Selv lyset som kommer fra sosial rettferdighet kan bøye seg på uforutsigbare måter.

Selv om medier som forsøker å rette oppmerksomheten mot sosial rettferdighet, kan unngå noen av disse fellene, viser eksemplet med Trump at dekning av slike hendelser kan bidra til å forsterke den diskriminerende ideologien, fremfor å belyse problemet på en konstruktiv måte.

Det er derfor viktig for både medier og publikum å være bevisste på hvordan lys kan bli brukt, ikke bare for å avdekke sannheter, men også hvordan det kan forsterke maktstrukturer som opprettholder urettferdighet.