Det har vært en gradvis økning i mistillit til myndighetene, spesielt etter 1980-tallet, som har ført til en ubalanse i politiske landskap. Mange spekulerte i at en politisk forstyrrelse kunne komme, men ingen forutså at resultatet ville være en eiendomsmogul og TV-programleder som skulle innta presidentkontoret i USA. Donald Trumps valgseier var ikke bare et utslag av politisk uro, men også et resultat av den utbredte mistilliten til det etablerte systemet. En stor del av velgerne, som tidligere hadde støttet Barack Obama, vendte seg til Trump i 2016, drevet av overbevisningen om at regjeringen ikke fungerte, og at en ekstrem løsning var nødvendig for å “tømme sumpen.”

Trump selv representerte ikke årsaken til denne politiske forstyrrelsen, men var snarere et produkt av den. Hans valg som presidentkandidat ble mulig fordi velgerne hadde mistet tilliten til at systemet kunne løses innenfor de tradisjonelle rammene. Valgkampen hans var preget av uhemmet populisme, hvor han lovet å rive ned de eksisterende strukturene og ødelegge det han kalte det "dåraktige systemet". Dette fikk stor appell hos velgere som følte at de var blitt utelatt fra den politiske prosessen.

Trump innfridde på sitt løfte om å "tømme sumpen", men på en uventet måte. I stedet for å rydde opp, fylte han sumpen med enda mer kaos, og hans tid i embetet ble preget av en stadig mer ustrukturert og destruktiv tilnærming til politikk. Hans første handling som president var å undergrave det offentlige tillitssystemet, og i årene som fulgte, ble han stadig mer aggressiv i sitt angrep på offentlige institusjoner og demokratiske prinsipper. Hans forsøk på å diskreditere FBI og presse hans egne politiske agendaer gjennom Twitter, uten å være ansvarlig for konsekvensene, forlot et samfunn delt på mange fronter.

En av de viktigste faktorene som hjalp Trump til å vinne valget, var økonomisk usikkerhet og den økende mistilliten til regjeringen. Flere millioner amerikanere som tidligere stemte på Obama, ble etter hvert overbevist om at Trump ville være i stand til å skape endringer. De var villige til å gi ham en sjanse, til tross for hans ukonvensjonelle tilnærming til politikk. Den økonomiske usikkerheten og følelsen av at folk var maktesløse i møte med et inkompetent system var den drivende kraften bak hans støttebase.

I tillegg til økonomiske faktorer og mistillit til regjeringen, spilte rasemessige og kulturelle konflikter en viktig rolle i valgresultatet. Det er lett å anta at Trump ble valgt utelukkende på grunn av rasisme, men forskning viser at de største driverne bak hans valgseier var økonomiske problemer og mistillit til de etablerte politiske institusjonene. Mange følte at den tradisjonelle politikken ikke tok deres behov på alvor, og Trump appellerte til denne frustrasjonen ved å fremstille seg selv som en outsider som ville "renske opp" i systemet.

Trump benyttet en annen type plattform enn sine forgjengere. I stedet for å bruke radio som Franklin D. Roosevelt gjorde under den store depresjonen, eller TV som tidligere presidenter hadde gjort, utnyttet Trump Twitter som sitt primære verktøy. Dette ga ham en umiddelbar forbindelse med sine velgere, men i motsetning til Roosevelt, som søkte å berolige folk i usikre tider, brukte Trump Twitter til å eskalere konflikter og øke splittelsen i landet. Hans metoder bygde på å manipulere folks frykt og bruke polariseringen som et verktøy for å konsolidere makt.

Denne utviklingen i amerikansk politikk reflekterer en større trend i demokratier verden over, hvor politiske ledere begynner å bruke populistiske teknikker og medier for å forsterke sine egne posisjoner. Det er en farlig vei, hvor sannhet og ansvarlighet ofte blir ofret til fordel for politisk gevinst.

Trumps stil ble ofte sammenlignet med underholdning, og dette var ikke tilfeldig. Hans handlinger, hans måter å kommunisere på, hans brudd med etablerte normer – alt ble konsumert som en form for teater. På samme måte som P.T. Barnum revolusjonerte sirkusverdenen ved å kalle sitt show “The Greatest Show on Earth”, ble Trump-perioden en politisk forestilling som folk ble trollbundet av, men som i realiteten forverret det politiske klimaet ytterligere.

Politikk har blitt til en form for underholdning der seere i økende grad betrakter politiske hendelser som dramatiske forestillinger i stedet for viktige beslutninger som påvirker deres liv. Det har ført til en mer overfladisk forståelse av politikk, der den virkelige betydningen av de beslutningene som tas, ofte blir tapt i en virvelvind av skandaler og sensasjonelle overskrifter.

Det er viktig å forstå at politikere og medier har utviklet seg til å bruke teknikker hentet fra underholdningsindustrien. Dette har ført til en politisk kultur der utseende og retorikk ofte trumfer substans, og velgere blir mer opptatt av underholdningsverdien til politikken enn dens faktiske innhold. Det er en utvikling som skaper en stadig mer polariserte samfunn, hvor de som er i maktposisjoner har lettere for å manipulere folk gjennom effektiv kommunikasjon, men på bekostning av politikkens ekte formål: å tjene folket.

Hva gjør nyheter til underholdning heller enn informasjon?

Ebola skapte panikk i USA, ikke fordi sykdommen spredte seg bredt, men fordi nyhetsdekningen blåste opp frykten til urealistiske proporsjoner. På tross av at det ikke finnes et eneste registrert tilfelle der en sykdom som Ebola, som overføres gjennom kroppsvæsker, har utviklet seg til å bli luftbåren, malte medier som CNN frem scenarioer av ren apokalypse. Verdens helseorganisasjon slo fast at en slik transformasjon ikke hadde skjedd, men skadene i offentlighetens bevissthet var allerede gjort. En undersøkelse fra Pew viste at to av fem amerikanere fryktet at de eller noen i familien kunne bli smittet, selv om de befant seg hundrevis av kilometer unna nærmeste pasient.

Slik fungerer nyhetslogikken i kabel-TV: Uten konflikt, ingen historie. Programmer er bygget rundt konfrontasjon—motstridende meninger, gjerne servert av høylytte gjester, danner grunnlaget for seertallene. Kontrovers gir klikk, og politiske skandaler er den perfekte blandingen av penger, sex, makt og intriger. Tre fjerdedeler av påstandene i slike saker er hentet fra anonyme kilder, og gir journalistene muligheten til å spekulere fritt, uten å stå til ansvar for kildenes troverdighet.

Et av de mest avslørende eksemplene på hvordan kabelnyheter nærmest dyrker kontrovers, er den såkalte "birther"-bevegelsen. I 2011 satte Donald Trump spørsmålstegn ved Barack Obamas fødested. Historien, som opprinnelig ble vurdert som marginal og konspiratorisk, fikk enorm plass hos kabelkanalene. Fox News ga plass til gjester som tok påstanden alvorlig. MSNBC inviterte gjester som latterliggjorde den. CNN forsvarte dekningen med at Trumps uttalelser "drev samtalen". Men det var kabelnyhetene som drev den, helt til Obama slapp sin langversjon av fødselsattesten.

Problemene stopper ikke der. Når slike løse påstander først sirkulerer på kabel-TV, tvinger det tradisjonelle medier til å forholde seg til dem. Ignorerer de historien, risikerer de å bli anklaget for å holde tilbake informasjon. Publiserer de den, gir de påstanden legitimitet. I et mediemarked der hurtighet og rekkevidde trumfer refleksjon og etterprøving, vinner sensasjonen.

Fox og MSNBC ser seg selv som arvtakere til Europas partipressetradisjon. Men i motsetning til de ledende europeiske avisene, som holder fast ved faktabasert journalistikk selv når de har tydelige politiske preferanser, tar disse amerikanske kanalene seg til tider store friheter med sannheten. Under den mest intense fasen av klimadebatten sendte Fox ut påstander om at forskere fabrikkerte data for å få oppmerksomhet og forskningsmidler. Ikke overraskende kom mange av kanalens seere til å tro at global oppvarming var et bedrag.

Aldri har amerikanske borgere hatt tilgang til så mye informasjon. Og aldri før har så mye av det vært spekulativt, tynt dokumentert eller direkte misvisende. Neil Postman advarte en gang om at vi risikerer å "underholde oss til døde". Det viser seg at vi også risikerer å villede oss selv til apati.

Seks av ti journalister i en amerikansk undersøkelse mener at journalistikken er på vei i feil retning. Bare én av åtte støtter strategien med å nå så bredt publikum som mulig. Journalistikk har alltid hatt et markedsføringsaspekt, men forskjellen er at tidligere var det balanse mellom informasjonsverdi og publikumsfrieri. I dag vinner underholdningen nesten alltid.

William Randolph Hearst sa at en redaktør foretrekker nyhetens nyhet fremfor dens sannhet. Moderne journalister ville aldri si det samme, men "nyhetens nyhet" er fortsatt innebygd i hele nyhetsbegrepet. Resultatet er journalistikk preget av kronisk hukommelsestap. Saker forsvinner fra forsiden ikke fordi de er løst, men fordi noe nytt og mer sensasjonelt har dukket opp. I 2006 ble kirkebombinger i Sørstatene og protester mot Muhammed-karikaturene i Danmark raskt skjøvet til side da visepresident Dick Cheney ved et uhell skjøt en jaktkamerat i ansiktet.

Under Trumps første hundre dager i embetet spekulerte kommentatorer i om tweetene hans var strategisk tidsbestemt for å distrahere fra etterforskningen av russisk innblanding i valget. Men selv om tweetene ofte førte til trøbbel for ham, var det medienes refleksive behov for å reagere på hvert utspill som gjorde dem til nyheter. Hele 99 prosent av amerikanernes eksponering for Trumps tweets kom ikke fra Twitter, men fra mediedekningen.

Kjapphet, nyhetsverdi og underholdningsverdi er blitt måleenheten for moderne nyheter. TV-innslag er i dag fylt med fem ganger så mange bilder som før, og fakta leveres i kjapp og uoversiktlig rekkefølge. Publikum krever tempo, og mediene leverer. Men når nyheter forvandles til hurtigkonsumert underholdning, taper samfunnsforståelsen, og kritisk tenkning utarmes.

Det er avgjørende å forstå at selv om mediene fortsatt presenterer seg som voktere av sannheten, er mange redaksjoner i realiteten kommersielle aktører i underholdningsmarkedet. Det betyr ikke at all journalistikk er uten verdi, men at publikum må lære å navigere i et informasjonslandskap hvor intensjonen bak nyheten er like viktig som selve innholdet.

Hvordan beregnes kapasitans og induktans ved impedanstilpasning?
Hvordan Implementere Effektive FinOps Praksiser i Azure: En Veiledning
Hvordan Statistiske Metoder Kan Forklare Forskjeller i Økologiske Data
Hva er forholdet mellom moral og kreativitet i mennesket?
Sosialisering av barn og ungdom: Bevaring av folkelige tradisjoner
Tradisjonell folkelig kultur og dens innvirkning på den åndelige og moralske utviklingen av yngre skolebarn
Konfliktrådets regler for løsning av tvister knyttet til eksamensresultater for utenlandske statsborgere ved MBOU "Gymnas 19 med fordypning i enkelte fag"
Slaget ved Ksjén: Don-kosakkenes ære og kamp mot Nogai-hordene
Timeplan for valgfag og individuell gruppeundervisning for skoleåret 2018–2019