Hvordan forklares Brexit og dens politiske implikasjoner?

Brexit-fenomenet har utfordret mange tradisjonelle narrativer om politisk oppslutning og sosial dynamikk i Storbritannia. En sentral del av forklaringen ligger i analysen av økonomisk usikkerhet og klassepolitiske skiftninger, hvor særlig den såkalte "squeezed middle" – den økonomiske midtklassen – har fått en ny rolle. Tradisjonelle oppfatninger om at Brexit først og fremst var et uttrykk for misnøye blant de "tilbakesatte" eller marginaliserte samfunnsgruppene, blir utfordret av forskning som viser at mange velgere i midten av det sosioøkonomiske landskapet også har opplevd en form for "malaise". Dette indikerer at kampen om identitet og økonomisk trygghet ikke lenger kan forstås kun gjennom en enkel sentrum-periferi-deling.

Den britiske valgkampen i 2017, og Labour-partiets uventede styrking under Jeremy Corbyn, illustrerer hvordan politiske bevegelser kan tilpasse seg nye kontekster der populistiske strømninger og økonomiske bekymringer smelter sammen. Labour-partiets program viste en tydelig retning mot sosial rettferdighet og motstand mot den globale økonomiens negative sider, noe som resonerer med et bredt spekter av velgere som føler seg truet av globaliseringens konsekvenser. Samtidig viste konservative partiets kampanje at tradisjonelle politiske strategier ofte kolliderer med en velgerbase som er mer splittet og kompleks enn tidligere.

Populisme som fenomen har blitt analysert i lys av globaliseringens økonomiske effekter. Den økonomiske nasjonalismen, som uttrykkes gjennom importkonkurranse og frykt for tap av arbeidsplasser, gir grobunn for politiske bevegelser som tilbyr enkle svar på komplekse problemer. Dette sees både i Storbritannia og i andre vestlige demokratier. Samtidig blir det klart at populisme ikke utelukkende kan forstås som en konsekvens av økonomisk nød, men også som en mobilisering av kulturelle og identitetspolitiske spørsmål, særlig i forhold til innvandring og nasjonal suverenitet.

Forskning har også understreket viktigheten av verdier og holdninger, der skalaer som måler autoritære versus liberale tendenser i befolkningen, viser seg å ha betydning for forståelsen av velgeradferd. En sterk sammenheng mellom politiske holdninger og kulturelle verdier peker på at Brexit i stor grad handler om en konflikt mellom forskjellige verdensbilder – mellom de som ønsker bevaring av tradisjonelle strukturer og de som omfavner mer åpne, globaliserte samfunnsmodeller.

Videre bidrar migrasjonsstrømmer til å komplisere bildet, hvor både økt mobilitet og økonomiske ulikheter skaper nye politiske spenninger. Data fra OECD og FN bekrefter at migrasjon er et vedvarende og økende fenomen, noe som påvirker både økonomiske og kulturelle forhold i mottakerlandene. Dette setter press på eksisterende politiske systemer og forsterker populistiske budskap.

Det er også vesentlig å erkjenne at velgeres holdninger ikke er statiske. Populistiske strømninger kan både vokse og avta avhengig av politiske aktørers evne til å tilby troverdige løsninger og narrativer som møter folks komplekse virkelighet. Å forstå dynamikken i dette feltet krever derfor en nyansert tilnærming som kombinerer økonomiske, kulturelle og psykologiske perspektiver.

Hva betyr det for demokratiets fremtid når populisme vokser?

Populismen har fått økt oppmerksomhet som en kraft som utfordrer de etablerte demokratiene. Over hele verden ser vi tegn på en tilbakegang i demokratiet, hvor populistiske ledere spiller en avgjørende rolle i å forme både politikk og samfunn. Denne trenden, som allerede har vært tilstede i flere tiår, har fått fornyet betydning i lys av den politiske utviklingen i land som Ungarn, Polen, Venezuela og USA. Denne artikkelen undersøker hva som skjer når populisme vinner fram, og hvordan dette påvirker demokratiets strukturer og ideologier.

Det er viktig å forstå at populismen i seg selv ikke nødvendigvis er en trussel mot demokratiet, men at populistiske ledere og bevegelser kan bruke demokratiets rammer for å undergrave selve prinsippene som ligger til grunn for et fritt og rettferdig samfunn. Populisme er ofte preget av et dikotomt verdensbilde: «folket» versus «eliten», hvor folket fremstilles som undertrykt og eliten som ansvarlig for landets problemer. Denne retorikken appellerer til brede deler av befolkningen, men den kan også skape dype politiske splittelser og svekke tilliten til demokratiske institusjoner.

Det er også verdt å merke seg at populisme kan ha ulike uttrykk avhengig av landets politiske kultur og historie. I Øst-Europa har for eksempel høyrepopulistiske bevegelser vokst frem som en reaksjon på både økonomiske utfordringer og frykt for migrasjon. Disse bevegelsene kan utfordre liberale demokratier ved å fremme et mer autoritært styresett og forsøke å endre grunnleggende rettigheter og friheter. På den andre siden kan venstrepopulistiske bevegelser fremme økonomiske omfordelingspolitikk som utfordrer etablerte økonomiske strukturer. Begge former for populisme kan lede til det vi kaller konkurrerende autoritarisme, som innebærer en politisk situasjon hvor autoritære tendenser eksisterer sammen med de ytre trekkene av et demokrati.

I Latin-Amerika, og spesielt i Venezuela, har populismen vært knyttet til autoritære regimer. Hugo Chávez’ styre i Venezuela er et tydelig eksempel på hvordan populistisk retorikk kan brukes for å legitimere maktkonsentrasjon og politisk undertrykkelse. Selv om slike ledere ofte starter med et bredt mandat fra folket, kan deres ledelsesstil føre til et gradvis forfall av demokratiet. I Venezuela har den opprinnelige revolusjonære retorikken utviklet seg til et mer autoritært regime som kveler opposisjon og pressefrihet.

I Europa, spesielt i land som Ungarn og Polen, har populistiske bevegelser også fått et fotfeste. Disse regimene undergraver demokratiske prinsipper ved å presse på for endringer i grunnloven, kontrollere media og svekke rettsstaten. Dette kan være skadelig for landenes demokratier, fordi et sterkt, uavhengig rettsvesen og en fri presse er essensielle for å hindre maktmisbruk. Denne utviklingen har ført til spenninger både innenfor disse landene og på tvers av det europeiske fellesskapet.

I lys av alle disse eksemplene er det nødvendig å forstå hva som gjør demokratiene sårbare for populistisk innflytelse. Det handler ikke nødvendigvis om at demokratiene er svakere enn før, men heller om hvordan de kan bli utnyttet av aktører som er villige til å sette demokratiske prinsipper til side for å fremme sine egne interesser. Dette kan føre til en farlig spiral hvor demokratiets fundament rystes, og maktbalansen blir ubalansert. Derfor er det viktig å opprettholde demokratiske normer, ikke bare gjennom valg, men også gjennom forsvar av rettigheter, friheter og uavhengige institusjoner.

Samtidig er det viktig å ikke redusere populismen til en enkelt politisk ideologi eller bevegelse. Den er et kompleks fenomen som kan endre seg avhengig av konteksten og de spesifikke utfordringene som et land står overfor. I noen tilfeller kan populisme fremme nødvendige politiske endringer, mens i andre tilfeller kan den føre til alvorlige politiske kriser.

Hva skiller autoritær populisme og libertariansk populisme?

Autoritær populisme er ofte forbundet med en motstand mot innvandrere, etniske eller rasemessige minoriteter, og fremmede kulturer. Denne motstanden kan også være rettet mot eliten, inkludert intellektuelle, eksperter, politikere, og andre samfunnsaktører som oppfattes å ha høyere sosial status og progressive verdier. Slike holdninger kan ofte ta form som et kulturelt misnøye som ser på tradisjonelle samfunnsverdier som undergravd av moderne, progressive krefter.

I kontrast står libertariansk populisme, som kan sees på som det motsatte av autoritær populisme på en kulturell akse. Mens autoritær populisme prioriterer sosial konservatisme, orden, og tradisjonelle verdier, legger libertariansk populisme vekt på post-materielle verdier som individuell frihet, sosial liberalisme, og toleranse for mangfoldige livsstiler. Dette innebærer en sterk vektlegging av individuell autonomi og et samfunn der mangfoldet av livsstiler og identiteter anses som et grunnleggende gode.

Liberal tenkning, fra John Locke og James Madison til John Stuart Mill, har lenge understreket viktigheten av ytringsfrihet, religionsfrihet, foreningsfrihet, og en fri presse. Det har også vært en viktig verdi å sikre institusjonelle maktbalanser, med legi- slaturet og statene som begrenser den føderale utøvende maktens makt. Den uavhengige domstolen og en fri presse fungerer som vaktbikkjer som sikrer regjeringens ansvarlighet og transparens.

Liberalismen vektlegger også betydningen av sosial inkludering, sosial tillit, og respekt for pluralistisk mangfold, som omfatter grunnlovsbeskyttelse for ulike religiøse, etniske, rasemessige og andre minoriteter. Representativt demokrati forutsetter deltakelse gjennom valgkanaler, medlemskap i massepartier samt sivilsamfunnsgrupper og sosiale bevegelser. Liberalismen anser forhandling og kompromiss i den lovgivende prosessen som en nødvendighet for å redusere polarisering og voldelig konflikt.

Kosmopolitiske verdier står i motsetning til autoritær nasjonalisme. Mens autoritær populisme fremmer nasjonal suverenitet og en avvisning av globale samarbeid, ser kosmopolitanismen på mennesker som en del av et enkelt globalt fellesskap. Denne ideen om "kosmopolitanisme" blir ofte sett på som en motsetning til autoritær nasjonalisme. Begrepet ble utviklet av Robert Merton i hans studie av småby-Amerika, og det handler om mennesker som verdsetter fordelene ved åpne grenser og deler felles multikulturelle verdier.

Siden andre verdenskrig har forbindelsene mellom mennesker i ulike nasjoner blitt mer kosmopolitiske, ettersom flere nettverk kobler sammen livene til mennesker over landegrensene. Nasjonale grenser har blitt mer permeable gjennom strømmer av arbeidere, eks-patrioter, turister, studenter, flyktninger, og innvandrere. Denne utviklingen er støttet av det globale og regionale styringssystemet som ble etablert etter krigen, internasjonale menneskerettighetsstandarder, og organisasjoner som fremmer internasjonalt samarbeid og økonomisk bistand.

I denne sammenhengen blir skillet mellom kosmopolitter og lokalbefolkningen stadig mer relevant, spesielt i lys av globaliseringens økende innvirkning på nasjonale identiteter og økonomier. Autoritær populisme er ofte i direkte konflikt med disse kosmopolitiske verdiene, idet den ser på globale strømninger og multikulturelle samfunn som en trussel mot nasjonal identitet og tradisjonelle verdier.

Det er viktig å merke seg at selv om autoritær populisme og libertariansk populisme har forskjellige syn på mange av de samme spørsmålene, som nasjonal suverenitet og verdier, kan begge disse bevegelsene være reaksjoner på den raske globaliseringen og de tilhørende sosiale og økonomiske endringene. Mange mennesker som føler seg tapt i de raske endringene som globalisering medfører, kan finne tilflukt i populistiske bevegelser som tilbyr enkle løsninger på kompleksiteten i dagens verden.