Den modige kosakken og den grådige tyrken

Om den modige kosakken og den grådige tyrkeren
                                      

Under tyrkernes herredømme på Krim, bodde en pasha på Mangup – lederen for festningsvaktene. Pasha elsket penger mer enn noe annet. Han samlet skatter fra de lokale innbyggerne og sendte soldatene sine flere ganger for å plyndre nærliggende landsbyer. Når tyrkerne brakte fanger til Mangup, inspiserte pasha dem selv og tok alt verdifullt for seg selv.
Blant fangene i Mangups steinkrypta på Dyryavy-messen, omringet på tre sider av stup, satt en zaporozhian kosakk. Tyrkerne håpet å få en stor løsesum for ham.

• Løsne mine lenker, gi meg litt plass til å strekke ut armene og bena, - ba kosakken. - Jeg vil fortelle deg en historie om en skatt som kosakkene en gang gjemte her. Jeg har holdt det hemmelig til nå, men ser at du er en god mann.
  Og kosakken begynte å fortelle, og han sa det som aldri før. Hans langsomme tale dreide seg om hvordan fangede kosakker hadde brakt med seg mye gull til festningen, og hvordan de hadde klart å skjule det i en hule. Denne hulen kan finnes, hvis man leter grundig.
  Kosakken så pasha rett i øynene, og blikket hans var fascinerende. Øynene til tyrkeren ble snart matte, og øyelokkene hans falt sammen. Den voldsomme herskeren sovnet.
  Han drømte om å stå i et stort underjordisk rom. Han så nærmere etter og, i lyset som strømmet gjennom små ventiler, gjenkjente han kasemattene i de dype kjellergangene til Mangup, der tyrkerne kastet sine mest standhaftige motstandere. Hvorfor var han der? Å ja, det var jo her kosakken hadde snakket om! Her, et sted, måtte skatten være skjult. Hvor var rikdommen som ville mette ham for resten av livet? Han måtte lete!
  

  Pasha gikk langsomt over det ujevne gulvet, og inspiserte hver haug og sprekk. Plutselig la han merke til noe som glitret på ett sted. Han begynte å grave, og trakk ut en haug med gull. Ringer, armbånd, gullmynter... Pasha satt ved den glitrende metallen og skalv av fryd. Kosakken hadde sagt sannheten, han var en god mann! Den sanne sannheten!
  
  Plutselig hørte han en stemme. Skremt, hevet han blikket og så en kvinne av ubegripelig skjønnhet foran seg. Hun senket blikket og sa:

• Du ønsker å ta mine skatter, men jeg beskytter dem for den som ønsker å bli min ektemann.
  Pasha så på henne med brennende øyne.

• Er det ikke jeg som er din utkårede, vakre kvinne? - spurte han.

• Da gi meg et løfte om at du vil forenes med meg, - og gullene, de er dine! - svarte kvinnen.

• Jeg sverger! - sa pasha og rakte ut hånden mot henne, men han traff bare en stein. I det samme hørtes lyden av fottrinn, og lyden stoppet langt unna.
  Tyrkeren våknet.
  Fangen var borte. Lenker lå på bakken. Kosakken hadde rømt. Pasha valgte ikke å forfølge flyktningen, han trodde på hans historie.
  Fra den dagen mistet tyrkeren roen. Han lette gjennom alle kasemattene i festningens underjordiske rom, men fant ingenting. Så begynte han å lete i området rundt. Gull og edelstener hjemsøkte ham dag og natt. Han klatret på klippene, krøp inn i kløfter og huler. Men han fant ingen gull.
  En dag klatret pasha opp på en klippe, så en sprekk og prøvde å komme nærmere, men han mistet fotfestet og falt ned. Der fant han sin død.
  De lokale sier at den grådige tyrkeren ikke falt selv, men ble sugd ned i avgrunnen av en ond ånd som bor i Mangups underjordiske områder.
  De sier også at tyrkerens sjel vil vandre rundt Mangup i lang tid, på jakt etter inngangen til den hellige hula hvor kosakkenes skatt er skjult. Den grådige sjelen vil ikke finne fred før tidens tann visker den bort fra jordens ansikt.
  Ofte høres det et kraftig latterbrøl fra klippene i Mangup. Det sies at det er den modige kosakken, den glade sjelen, som ler av den lurte tyrkeren.