Hvordan neoliberal kapitalisme former utdanning og samfunnets fremtid

Utdanningssystemet, spesielt i høyere utdanning, er sterkt påvirket av neoliberal kapitalisme, som har forvandlet offentlige skoler og universiteter til kommersialiserte institusjoner hvor fokuset på det "offentlige gode" har blitt stadig mer fraværende. Dette har ført til en svekkelse av det opprinnelige idealet om en utdanning som forberedte befolkningen til deltakende demokrati, og en bred liberal kunstutdanning som tidligere var forbeholdt eliten, men som gjennom århundrer med harde kamper ble tilgjengelig for massene. Dette idealet, til tross for at det aldri fullt ut ble realisert, var en drivkraft for utdanningssystemet og resonerte med et sett av felles verdier i samfunnet.

Men i det 21. århundre har denne visjonen blitt stadig mer urealistisk. I stedet for å være et sted for kritisk tenkning og samfunnsengasjement, har universitetene i økende grad blitt næringslivsorienterte, med studenter som behandles som kunder og arbeidsstyrken som et verktøy for økonomisk gevinst. Økte studiegjeld, budsjettkutt og en sterkere vekt på yrkesrettet utdanning på bekostning av de klassiske fagene har blitt en del av virkeligheten for mange utdanningsinstitusjoner.

Samtidig har utdanningssystemet blitt et verktøy for å opprettholde økonomiske ulikheter. Som kritikkene fra Bowles og Gintis (1977) og Anyon (1980) påpekte på 1970- og 1980-tallet, er utdanningen en mekanisme for sosial reproduksjon, hvor ulike skoler og utdanningsspor forbereder ungdom til ulike typer arbeid i samfunnet. Dette kan inkludere blå-hals jobb, intellektuelle eller kunstneriske yrker, eller topplederstillinger i både offentlig og privat sektor. Utdanningssystemet er dermed også et system som både sorterer og segregerer, både etter sosial klasse og rase, og fungerer i noen tilfeller som en vei fra skole til fengsel.

I tillegg er utdanning blitt et økonomisk produkt. Som Deborah Brandt (1998) påpeker, er literacy en kraftig motor for profitt og konkurransefortrinn, og brukes for å integrere forbrukermarkedene, samt som et grunnlag for utvikling av teknologi og våpen. I denne sammenhengen blir utdanning, spesielt høyere utdanning, sett på som en investering med mål om å oppnå økonomiske gevinster, snarere enn som en arena for kritisk tenkning eller demokratiske verdier.

I dagens utdanningssystem ser vi en ytterligere konsolidering av kapitalistiske prinsipper. Universitetene er blitt økonomisk strippet, og blir styrt etter forretningsmodeller hvor utdanning er blitt et produkt, og de ansatte - akademikere og lærere - er utsatt for konstant trussel om jobbusikkerhet og reduksjon av akademiske programmer. I et slikt system er det vanskelig for både lærere og studenter å stå imot presset fra markedskreftene.

Samtidig er det på mange måter et spørsmål om overlevelse å opprettholde offentlig og ikke-privat utdanning, til tross for den klare tilknytningen til kapitalistiske strukturer og den markedsstyrte utviklingen. Selv i de mest utfordrende tidene er det rom for motstand og kritikk, og særlig i undervisningspraksis og i forhold til hvordan pensum utvikles. For å stå imot det nåværende presset, kreves det en aktiv innsats for å fremme alternativer og kritikk av det eksisterende systemet.

I lys av de forverrede forholdene som preger utdanningssystemet i dag, er det viktig å erkjenne at utdanning ikke bare er et spørsmål om individuelle ferdigheter og muligheter. Utdanning er også et samfunnsfenomen som er dypt sammenvevd med de økonomiske, politiske og sosiale strukturene som former våre liv. Dette er viktig å forstå for å kunne navigere de utfordringene vi står overfor i en stadig mer uforutsigbar verden.

Hva betyr en politisk vending i møte med global kapitalisme og neoliberalisme?

I løpet av de siste 50 årene har verden blitt preget av fremveksten av neoliberal kapitalisme, et system som har omformet både økonomiske strukturer og politiske ideer. Begynnelsen på denne utviklingen kan spores tilbake til 1970-tallet, da Augusto Pinochet i Chile begynte å implementere økonomiske reformer som la grunnlaget for neoliberalisme, et sett med økonomiske og politiske praksiser som fremmer markedets frihet, privatisering og deregulering. Denne ideologien spredte seg raskt til Storbritannia gjennom Margaret Thatcher og USA under Ronald Reagan, og utviklet seg til en global praksis som omfavnet institusjoner som Verdensbanken og globale handelsavtaler som NAFTA. Neoliberalismen er bygget på en tro på at samfunnets interesser kan realiseres gjennom individer som jakter på privat gevinst, og at økonomisk frihet for den enkelte vil føre til velstand for alle. Dette kan imidlertid virke misvisende når man ser på de sosiale og økonomiske ulikhetene som har vokst parallelt med denne ideologien.

Politiske ideologier som fremmer kapitalistisk akkumulering og utbytting av arbeid og ressurser har medført alvorlige sosiale spenninger. I USA har dette blant annet resultert i den eksplosive økningen i fanger i det amerikanske fengselssystemet, spesielt blant fargede minoriteter, noe som Michelle Alexander har beskrevet som "Den nye Jim Crow". Denne utviklingen har blitt ytterligere forsterket av rasemessig gerrymandering og lover som undergraver stemmeretten til minoriteter. De samme økonomiske kreftene har også påført den globale sør et stort press, med økonomisk ulikhet og et voksende antall unge mennesker uten fremtidsutsikter. Bevegelsen for arabisk vår, som kjempet for demokrati og sosial velferd i mange arabiske land, er et direkte svar på den økonomiske og politiske urettferdigheten som neoliberalismen har forårsaket. Til tross for disse opprørene har neoliberalisme vist seg å være utilstrekkelig til å møte kravene om demokrati og menneskerettigheter, og har i mange tilfeller ført til tilbakevendingen av autoritære regimer, som i Egypt og Syria.

Samtidig har det å forstå disse globale endringene ikke vært lett for akademiske miljøer, som har hatt utfordringer med å utvikle perspektiver som reflekterer både lokale og internasjonale realiteter. Forfattere og forskere har derfor forsøkt å bygge et samarbeid på tvers av disipliner og politiske bevegelser for å forstå de underliggende årsakene til urettferdighetene vi står overfor, og for å finne løsninger som ikke bare handler om økonomisk vekst, men om å skape en reell, inkluderende og bærekraftig demokratisk struktur.

Selv om neoliberalismen har hatt en dominerende rolle i de siste tiårene, er det viktig å forstå at løsningen på de problemene den har forårsaket ikke vil komme gjennom enkle, kortsiktige tiltak, men gjennom en grundig politisk vending som utfordrer selve grunnlaget for dette systemet. Dette betyr en økonomisk omstrukturering som ikke bare handler om å tilpasse den globale økonomien til de eksisterende maktstrukturene, men om å skape en alternativ økonomi som er forankret i demokratiske prinsipper, sosial rettferdighet og bærekraft.

Hvordan kritisk tjenestelæring kan omforme studenters forståelse av samfunnsengasjement og økonomisk rettferdighet

I stedet for å tilnærme seg samfunnsprosjekter som et spørsmål om veldedighet, bør undervisere, ifølge Veronica House (2014), fokusere på intellektuell stringens, problemløsning, kritisk tenkning og høyere ordens resonnement. Slike ferdigheter er essensielle for å fremme en dypere forståelse, som igjen fører til bedre skriveferdigheter. House fremhever at kritisk tjenestelæring i høyere utdanning bør engasjere studentene i komplekse retoriske debatter og samtaler med lokalsamfunn for å lære dem hvordan de kan bruke skriving, sjangerkunnskap og retoriske strategier til å skape sosial endring.

I konteksten av kurs som omhandler forretningsskriving, har denne tilnærmingen stor verdi. Slik skriving involverer en rekke sjangre – fra memos og brev til rapporter og presentasjoner – som kan rette seg mot et mangfold av målgrupper, fra ansatte til ledelse, eller fra personer med høy utdannelse til de med ingen formell skolegang. Dette mangfoldet gjør det lettere for studentene å forstå hvordan ulike kulturelle og økonomiske realiteter påvirker kommunikasjon og beslutningstaking. I et slikt rom kan kritisk tjenestelæring danne grunnlaget for et fokus på "sosial endring" og "problemløsning", fremfor en ensidig tilnærming som kun vektlegger mekanisk læring og testing.

Gjennom arbeid med lokale samfunnsprosjekter får studentene anledning til å bruke sin kunnskap på en praktisk og virkelighetsnær måte. I et spesifikt kurs som kombinerte forretningsskriving med samfunnsengasjement, ble studentene bedt om å undersøke hvordan lokale gårder ble påvirket av økonomiske og politiske krefter, som for eksempel endringer i landbrukspolitikk og immigrasjon. Gjennom disse oppgavene fikk studentene innsikt i hvordan mikrokonomiske miljøer fungerer og hvordan samfunnsengasjement kan bidra til å løse konkrete problemer som påvirker både lokale bønder og deres økonomiske kår.

I tillegg til å lære gjennom praktisk engasjement med lokale aktører, ble studentene også oppfordret til å reflektere over sine egne motiver. Dette er en viktig dimensjon i kritisk tjenestelæring: hvordan personlige erfaringer, tidligere kunnskaper og samfunnsforhold former våre valg og handlinger. Ved å forstå motivasjonens politiske dimensjon, der valg ikke er nøytrale, kunne studentene utfordre sine egne forutinntatte meninger og utvikle en mer nyansert forståelse av hvordan ideologier og politiske beslutninger påvirker lokalsamfunn.

I klasserommet ble diskusjonene ofte preget av samtidens politiske klima, der spørsmål om immigrasjon og økonomisk ulikhet var sentrale. Studentene ble utfordret til å vurdere hvordan politiske beslutninger, som for eksempel innstramming av immigrasjonslovgivning, kunne påvirke arbeidskraften i det lokale landbruket og dermed de økonomiske forholdene for små gårder som samarbeidet med universitetet. Dette var en påminnelse om at selv små politiske beslutninger kan ha vidtrekkende konsekvenser for arbeidsmarkedet og økonomien.

Som et resultat av disse diskusjonene ble studentene ikke bare mer bevisste på samfunnets politiske og økonomiske strukturer, men de fikk også en bedre forståelse av hvordan deres egne handlinger, både som individer og som en del av et kollektiv, kan bidra til å fremme sosial endring. Å arbeide med ekte samfunnsaktører og ikke bare gjennom hypotetiske case-studier skapte et engasjement som var langt mer praktisk og umiddelbart relevant.

Studentenes bakgrunn og erfaringer spilte en stor rolle i hvordan de nærmet seg kursene. Mange kom fra urbane områder med lite erfaring med landbruk, og deres evne til å navigere mellom forskjellige økonomiske verdener, som finans og landbruksproduksjon, ble styrket gjennom kursets fokus på å møte praktiske utfordringer. Denne blandingen av ulik kunnskap og perspektiver gjorde det mulig for studentene å utvikle en flerfaglig tilnærming til problemene, noe som igjen hjalp dem til å bli mer "flerspråklige" i møte med både økonomiske og sosiale spørsmål.

Kritisk tjenestelæring gir en mulighet til å utvide studentenes horisonter på en måte som går utover tradisjonell undervisning, ved å oppfordre dem til å delta i samfunnsdiskusjoner og vurdere hvordan deres egen praksis kan bidra til eller utfordre eksisterende strukturer. Ved å integrere teori med praksis kan studentene ikke bare lære om samfunnsforhold, men også utvikle ferdigheter som er nødvendige for å være aktive, reflekterte og etisk bevisste borgere i et globalisert samfunn.

Hvordan kan partnerskap mellom toårige høgskoler og universiteter fremme rettferdighet og synlighet i skrivefaget?

De fleste engelsklærere ved toårige høgskoler underviser de mest sårbare studentene, og dette faktum står i sterk kontrast til den relative fraværet av diskusjon om deres arbeidsforhold. Litteraturen om akademisk arbeid innen komposisjon og skriving er ofte preget av manglende representasjon fra toårige høgskoler, selv om de utgjør en stor del av utdanningssystemet. Det er påfallende at viktige bøker om skrivingens rolle i utdanningen, som for eksempel Composition in the Age of Austerity eller Very Like a Whale, ofte utelater toårige høgskoler helt. Denne utelatelsen er et tegn på hvordan akademiske samtaler om skriving og utdanning ofte skjer uten å inkludere de som underviser på grunnutdanningsnivå ved disse institusjonene.

I denne konteksten er et sentralt spørsmål hvordan man kan bygge partnerskap mellom universitetene og toårige høgskoler for å skape en mer rettferdig og synlig akademisk praksis. Det er viktig å forstå at toårige høgskoler ikke bare er utdanningssteder, men også steder for samarbeid. Denne ideen er grunnlaget for flere initiativer som har blitt utviklet for å styrke partnerskap mellom utdanningsinstitusjoner på tvers av nivåer. Et slikt samarbeid kan bidra til å heve synligheten og omdømmet til arbeidet som gjøres ved toårige høgskoler, og samtidig utfordre etablerte akademiske hierarkier som favoriserer universiteter.

En konkret måte å fremme denne typen samarbeid på er ved å integrere toårige høgskolelærere i utdanningsprogrammer på universitetene. Eksempler på slike partnerskap kan finnes i programmer der doktorgradsstudenter forberedes på å undervise i toårige høgskolekontekster, som i tilfellet ved Metropolitan Community College og University of Nebraska-Omaha. Her har doktorgradsstudenter fått muligheten til å co-teache i klasser sammen med erfarne lærere ved toårige høgskoler, noe som gir dem et bedre perspektiv på undervisning i slike institusjoner.

En annen type samarbeid som kan bidra til større rettferdighet, er partnerskap som tar sikte på å skape overføringsavtaler og felles pensum mellom toårige høgskoler og universiteter. Et slikt partnerskap kan bidra til å utvikle klare overføringsprosesser som gjør det lettere for studenter å gå fra en toårig høgskole til et universitet. Et eksempel på dette er samarbeidet mellom Salt Lake Community College og University of Utah, som har ført til etableringen av en overføringsgrad og et felles pensum.

For å forstå denne dynamikken bedre, er det nødvendig å anerkjenne at partnerskap ikke bare er nødvendige for akademisk fremgang, men for å omforme utdanningens rolle i samfunnet. Samarbeid mellom toårige høgskoler og universiteter kan bidra til å skape en mer rettferdig og demokratisk utdanningspraksis, som er mindre preget av hierarkiske strukturer som setter institusjoner på ulike nivåer i systemet.

Endringene som trengs, handler ikke bare om å utjevne forskningsressurser eller anerkjennelse, men om å redefinere hva som er viktig i utdanning. Dette omfatter alt fra å vurdere kortere, men betydningsfulle forskningsbidrag, til å utfordre hierarkiene i akademisk publisering som favoriserer universitetsprofessorer. Det er et politisk skifte på gang, og det krever at vi som akademikere og lærere ser på våre institusjoner og praksiser med et kritisk blikk, og erkjenner at for å forbedre utdanning på tvers av nivåene, må vi først gjøre den synlig.

Hvordan Rhetorikk og Historiefortelling kan Endre Fremtiden

Filmen illustrerer hvordan retorisk analyse av reklame kan vekke offentlighetens oppmerksomhet, og dette leder naturlig til diskusjoner i klasserommet om hvordan narrativer kan drive politisk endring. Den chilenske erfaringen med "sjokkdoktrinen" er et klart eksempel på et tema som kan analyseres gjennom retorikkens verktøy. Ved å skifte fokus mot Sør-Amerika kan studenter få et distansert perspektiv på politiske sjokk, og deretter bruke dette til å se på lignende fenomener i deres egne samfunn. Dette gir en mulighet til å se på sjokk som en sosial disartikulering som fører til en form for dominans, ofte underbygget av usikkerhet som resulterer i avregulering av markeder, utvisking av velferdsstaten, og økt militarisering for å tvinge stillhet på opposisjon.

I et slikt perspektiv blir det viktig å bruke skriving som et verktøy for å spekulere på hva som kunne være mulig i en verden uten de dype skillelinjene som neoliberalismen og sjokkdoktrinen har skapt. Skriving som en praksis kan være det første steget for å skape en annen historie, en motfortelling som utfordrer eksisterende sosialt konstruerte barrierer. Det handler om å skrive for å se mulighetene for en annen fremtid, en som står i kontrast til de dystopiske konsekvensene av systematisk sjokk og undertrykkelse.

I utdanning kan spekulativ skriving brukes som et redskap for å forestille seg en post-sjokk verden. Studenter kan bruke verktøyene fra retorisk analyse av sjokk til å demonstrere mulighetene for en annen verden, en verden hvor vi har overkommet de politiske og sosiale splittelsene som dominerer i dag. Det kan for eksempel innebære å forestille seg en verden hardt rammet av klimaendringer, eller på den annen side en verden hvor løsninger på klimaendringene har blitt funnet. Dette kan hjelpe studenter til å utfordre etablerte kategorier og forestillinger om hva som er mulig, og gjøre det mulig å skrive frem en framtid som har overvunnet de barrierene som i dag skaper frykt og usikkerhet.

Retorisk analyse kan i denne sammenhengen også brukes til å forstå hvordan kulturelle tekster konstruerer og sirkulerer begreper som definerer og forsterker samfunnets skiller. Dette kan innebære en analyse av hvordan Donald Trump og hans retorikk har bidratt til å skape nye skillelinjer, og hvordan disse har hatt historiske forløpere. Motstanden mot disse veggene har alltid vært til stede, og ved å bruke motfortellinger kan vi forstå hvordan historiske og kulturelle tekster har utfordret de eksisterende maktstrukturene.

Spekulativ skriving, som er en form for kreativ historiefortelling som setter spørsmålstegn ved dagens status quo, gir studentene muligheten til å utforske alternative framtider der vi har overvunnet de barrierene som i dag deler oss. Dette kan være et kraftig verktøy for å bygge en ny forståelse av samfunnet, en som setter pris på mangfoldet av menneskelige erfaringer og som søker å bygge bro over de ulike skillelinjene som har blitt dypere gravd de siste tiårene.

Ved å engasjere seg i denne typen skriving kan studentene utvikle en kritisk bevissthet om de samfunnsstrukturene som opprettholder ulikhet og undertrykkelse. Gjennom å skrive, reflektere og spekulere kan vi begynne å forme en fremtid som er mer rettferdig, helbredende og forent, der vi ikke lenger lar oss rive fra hverandre av de veggene som har delt oss i fortiden.