Hva betyr "Marxistisk etikk" i dagens samfunn?

I lys av de utfordringene som oppstår i et samfunn preget av økende ulikhet og politiske spenninger, har begrepet "Marxistisk etikk" fått ny relevans. Det er et konsept som kombinerer de grunnleggende prinsippene i marxistisk teori med etiske spørsmål som angår både individet og kollektivets ansvar. Marxismen har tradisjonelt vært en analyse av klassekamp, økonomisk rettferdighet og utnyttelse, men dens etiske dimensjon har vært et område for dypere refleksjon og utvikling.

Den marxistiske etikken bygger på ideen om at økonomisk og sosial ulikhet ikke bare er et resultat av historiske prosesser, men også et etisk problem som må konfronteres og overvinnes. Marx mente at den kapitalistiske økonomien var grunnleggende urettferdig fordi den skapte en urettferdig fordeling av rikdom og makt, noe som førte til utbytting av arbeiderklassen. Dette utbyttet er ikke bare et økonomisk fenomen, men også et etisk problem, som krever en transformasjon av samfunnet.

Men hva innebærer denne etiske utfordringen i dagens kontekst? Først og fremst må vi forstå at det ikke er nok å kritisere de økonomiske strukturene alene. Den marxistiske etikken utfordrer oss til å revurdere vår moral, våre normer og våre handlinger i lys av den økonomiske ulikheten som preger det moderne samfunnet. Hvordan kan vi som individer og som samfunn reagere på de strukturelle ulikhetene som oppstår i kapitalismen? Hvordan kan vi utvikle et etisk ståsted som er i stand til å møte utfordringene ved å håndtere og motvirke denne ulikheten?

En viktig komponent i denne etikken er begrepet "horisonter av håp". Dette refererer til ideen om at selv om vi lever i et urettferdig system, har vi alltid muligheten til å skape en bedre fremtid gjennom kollektiv handling og solidaritet. Det handler om å forstå de historiske kreftene som skaper ulikhet, og deretter handle for å endre dem. Marxistisk etikk er dermed ikke bare en teori, men en praktisk tilnærming til å endre samfunnet.

En annen viktig dimensjon ved Marxistisk etikk er dens forståelse av "materialisering" av etikk. Dette begrepet refererer til hvordan våre etiske valg og handlinger bør ha konkrete konsekvenser for de økonomiske og sosiale strukturene vi lever i. Det betyr at det ikke er nok å uttrykke etiske tanker eller følelser; vi må handle på en måte som aktivt utfordrer og endrer de økonomiske forholdene som fører til urettferdighet.

I tillegg til å fokusere på de økonomiske og sosiale strukturenes etikk, er det viktig å forstå at Marxistisk etikk ikke er statisk. Den utvikler seg over tid, i samsvar med endringer i samfunnet. Det er en dynamisk prosess som krever kontinuerlig refleksjon og kritikk av både de økonomiske systemene vi lever under, og de etiske normene som styrer vår atferd.

Et viktig aspekt som ikke kan overses i denne sammenhengen, er hvordan Marxistisk etikk forholder seg til demokratiske prinsipper og frihet. Marxismen er ikke mot demokrati, men i stedet for den liberale, representasjonelle demokratimodellen, ser Marxistisk etikk på et samfunn der folk deltar aktivt i styringen av sitt eget liv. Det er en form for demokrati som går utover politiske valg og representasjon, og som innebærer en reell deltakelse i de økonomiske beslutningene som påvirker livene deres.

Samfunnets evne til å skape økonomisk rettferdighet, sammen med individenes kollektive bevissthet om deres plass i dette systemet, er sentrale elementer for å forstå hva som ligger i Marxistisk etikk i dag. Denne etikken utfordrer oss til å gå utover personlig moral og se på de kollektive strukturene som definerer vårt liv. Dette innebærer en radikal omvurdering av våre verdier, handlinger og prioriteringer, ikke bare på et individuelt nivå, men på et sosialt og politisk nivå.

Hvordan kan marxistisk pedagogikk møte de politiske og sosiale utfordringene i dagens utdanningssystem?

I denne sammenhengen er det viktig å utvikle en pedagogisk praksis som er dypt forankret i marxistisk teori, spesielt som svar på de utfordringer som senkapitalismen og global oppvarming skaper. For å forstå dialektikken mellom kapitalismens dype kriser og de potensielle mulighetene for revolusjonær transformasjon, er det nødvendig med en materialistisk forståelse av historien. Dette innebærer at mennesker organiserer seg for å oppnå de grunnleggende nødvendighetene for overlevelse som en betingelse for all historisk utvikling.

Karl Marx og Friedrich Engels hevdet at bevisstheten til mennesker ikke bestemmer deres eksistens, men derimot deres sosiale eksistens bestemmer bevisstheten. Dette prinsippet er grunnleggende for å forstå hvordan økonomiske produksjonsmåter og eiendomsforhold former samfunnet og dets individer. Marx mente at ved en bestemt utviklingsfase kommer de materielle produksjonskreftene i konflikt med de eksisterende produksjonsforholdene, som kan uttrykkes i lovmessige termer som eiendomsforholdene i samfunnet. Denne konflikten kan føre til systemets sammenbrudd, akkurat som kapitalismen en gang førte til feudalismens fall.

For Marx er menneskets evne til å transformere sitt miljø gjennom arbeid et avgjørende skille mellom mennesker og dyr. Denne “bevisste livsaktiviteten” gjør det mulig for mennesket å forme sin egen historie, selv om det ikke alltid er i stand til å velge de forholdene under hvilke det handler. Dette står i kontrast til en mekanistisk forståelse av individet som en passiv mottaker av eksterne stimuli som former kunnskap og karakter.

I lys av dagens klimakrise og kapitalismens økende kriser, er det avgjørende å forstå hvordan pedagogikk kan spille en rolle i å utfordre den eksisterende ordenen. John Bellamy Foster beskriver det han kaller den “store kløften” i jordens systemer, som en nødvendighet for en epokegjørende transformasjon i forholdet mellom menneske og natur. Denne kløften, som Marx så på som et resultat av menneskets produksjonsprosess, har ført til en økologisk krise som nå truer planeten med ekstrem varme, tørke, oversvømmelser og stormer.

For pedagoger er det viktig å forstå hvordan dialektikken mellom arbeidsprosessen og naturen kan informere undervisningen om økologiske kriser. Marx' teori om “metabolsk kløft” gir en analytisk ramme for å forstå hvordan menneskets produksjon har ført til en oppsplitting av naturens og menneskets gjensidige forhold. Ved å bruke et marxistisk perspektiv på pedagogikk, kan vi se hvordan det er mulig å opplyse studenter og samfunn om de systemiske årsakene til klimaendringene og hvordan vi kan arbeide mot en mer rettferdig og bærekraftig fremtid.

Marx og Engels hevdet at hver epoke bringer med seg frøene til sin egen undergang, og kapitalismen er intet unntak. Den har skapt et proletariat som er i stand til å bryte systemet fra innsiden. Dette krever imidlertid en dyp forståelse av både de økonomiske forholdene og den politiske bevisstheten som er nødvendig for å mobilisere til kollektiv handling. I dagens kapitalisme er det en økende konsentrasjon av makt og rikdom som har gjort arbeiderklassen mer sårbar og utsatt for usikkerhet. Denne økonomiske urettferdigheten er en viktig utfordring som pedagogikk må møte, og skape et rom for kritisk refleksjon og politisk handling.

For å forstå hvordan vi kan utvikle en marxistisk pedagogikk som ikke bare adresserer de ideologiske problemene i utdanningssystemet, men også den økende politiske og sosiale uro, må vi se på hvordan teoretiske rammer som de Marx utviklet kan anvendes på dagens utfordringer. Dette betyr ikke bare å kritisere de eksisterende forholdene, men også å bidra til å forme en alternativ fremtid, der utdanning spiller en sentral rolle i å bygge et mer rettferdig og bærekraftig samfunn.

En marxistisk pedagogikk er derfor ikke bare en teoretisk tilnærming, men en praktisk nødvendighet i kampen mot det økende presset fra kapitalismen og de eksistensielle truslene som menneskeheten står overfor, som global oppvarming og sosial ulikhet. Pedagogikkens oppgave i dag er å bidra til en bredere politisk bevegelse som kan utfordre de dominerende strukturene og samtidig tilby konkrete løsninger på de kriser vi står overfor.

Hvordan studentaktivisme og institusjonell respons har utviklet seg på universiteter

I universitetsmiljøer, der akademisk frihet og uttrykkelse ofte hevdes som grunnleggende rettigheter, er studentaktivisme både et produkt av og et svar på institusjonelle strukturer og samfunnsforhold. Et tydelig eksempel på dette ble sett under et sit-in ved et universitet, hvor administratorer, uten videre forklaring, delte ut et sett med brevhvelv med utsendte kopier av universitetets retningslinjer for campus-støy og studentenes atferd. Dette ble gjort for å markere studentenes rett til ytringsfrihet, samtidig som de understreket at denne retten ikke kunne krenke andre studenters rettigheter på campus. Steven Salaita har påpekt at ytringsfrihet i kapitalistiske systemer ikke er likt fordelt, og at dette ofte setter studenter i en vanskelig posisjon når de utfordrer etablerte normer.

Selv om sit-in-et ble et rom for læring og diskusjon, der til og med professorer førte sine studenter til å delta, ble studentene fortsatt framstilt som et hinder for andres rettigheter. Støtten fra fakultetet var avgjørende for å motvirke disse påstandene. På campus ble plakater satt opp på vinduene i fakultetenes rom, som erklærte deres støtte for sit-in-et. Over 100 professorer skrev under på et støttebrev og talte på demonstrasjoner til fordel for studentene, særlig etter at en professor som tilbød juridisk hjelp til de som satt inne, ble nektet adgang til området.

Denne støtten kom ikke bare fra fast ansatte professorer, men også fra adjunkter og uavhengige fakulteter som var blant de mest aktive tilhengerne av studentenes krav. Denne formen for støtte ble desto viktigere da campus ble patruljert av bevæpnede sikkerhetsvakter som holdt øye med demonstrasjonen. Slike reaksjoner viser hvordan administrasjoner i mange tilfeller velger å håndheve orden ved å sette sikkerhetsstyrker mot studenter, noe som igjen har ført til økt militærisering av campus-sikkerhet generelt.

Videre, når studentaktivister begynte å dokumentere sin egen kamp gjennom produksjon av medieinnhold, politiske programmer og kulturelle forestillinger, ble viktigheten av å bevare disse materialene tydelig. Aktivistgrupper som Third World Women’s Alliance på 1970-tallet, for eksempel, samlet ikke bare støtte fra universiteter, men også fra bredere samfunn. Deres arkiver har blitt flittig brukt av professorer som underviste om politisk organisering, og studentenes egne dokumenter og solidaritetsuttalelser ble stadig viktigere verktøy i kampen for rettferdighet.

Reaksjonen på slike endringer var ikke bare studentenes protester, men også dannelsen av private politistyrker på campus. Dette kom som en direkte respons på økende studentprotester, særlig rundt utdanningstilgang. På CUNY ble en egen politiavdeling dannet for å håndtere disse protestene, og den militære tilstedeværelsen på universiteter er noe som har økt i løpet av de siste tiårene, parallelt med økt militarisering av lokale politistyrker.

Studentaktivister har også vært på fremste linje i kampen mot den økende militariseringen av politistyrkene på universiteter. Fra studenter som protesterte mot universitets politiets anskaffelse av militært utstyr som rifler og pansrede kjøretøy, har studentene konstant utfordret retorikken som understøtter en militarisert tilstedeværelse på campus. Slikt utstyr, som opprinnelig ble ment for å håndtere trusselen fra masseskyttere, blir ofte brukt mot studenter og aktivister, spesielt i marginaliserte samfunn.

Det er også verdt å merke seg at til tross for at vold på campus har sunket, har antallet kampus med bevæpnede sikkerhetsvakter økt dramatisk. Dette er et bevis på den dype endringen som skjer i hvordan campusinstitusjoner ser på sin egen sikkerhet og på studentenes rolle i å utfordre etablerte normer. Mange studentaktivister er uenige i at en økt politimilitær tilstedeværelse gjør campus tryggere. Tvert imot, de ser det som en trussel mot de demokratiske rettighetene til studenter og et direkte svar på deres ønske om å skape endring.

Studentenes kamp for mer demokratisk tilgang til utdanning og deres motstand mot økende autoritære strukturer er et sentralt tema i forståelsen av hvordan universiteter har blitt arenaer for sosial og politisk endring. Denne historien er langt fra ferdig, og studentaktivisme fortsetter å utfordre både utdanningssystemet og de bredere politiske strukturene som påvirker vår forståelse av rettferdighet, frihet og makt.

Hvordan Overvinne Psykologiske Hindre for Politisk Engasjement blant Studenter?

Det er mulig å kritisere, og til og med avvise, neoliberalisme og dens individuelle ansvarsetikk, samtidig som man lever etter de samme prinsippene. Mange som engasjerer seg i akademisk arbeid kan være sterkt kritiske til den rådende politiske økonomien, men ser lite eller ingen mening i å utvide dette engasjementet utenfor de akademiske rammene. I mange tilfeller mangler det en kobling mellom teorier om rettferdighet og de praktiske handlingene som kan endre samfunnet. Denne dissonansen mellom teori og praksis er et sentralt hinder som ofte hindrer både akademikere og studenter i å realisere et mer omfattende sosialt engasjement.

En annen viktig utfordring er de psykologiske effektene som konkurransen i et neoliberalt samfunn har på individets evne til å føle solidaritet med andre. Guy Standing, i sin bok The Precariat, understreker hvordan neoliberalisme har omformet relasjoner mellom mennesker til et spørsmål om konkurranse, noe som reduserer evnen til empati og solidaritet. Studenter lever ofte i et konstant miljø av usikkerhet og press, hvor konkurransen om plass i arbeidsmarkedet og på utdanningsarenaen dominerer deres tankegang. Dette gjør at kortsiktige mål som eksamener og karakterer får mer oppmerksomhet enn langsiktig organisering for systemisk endring. I en slik psykologisk atmosfære er det vanskelig å utvikle en kollektiv visjon for sosial rettferdighet og samfunnsmessig transformasjon.

Faktisk kan det å identifisere seg som en "aktivist" være en mental barriere i seg selv. For mange studenter fremstår aktivisme som en eksternt definert aktivitet, noe som skaper en skarp grense mellom de som "er aktivister" og resten av samfunnet. Denne kulturelle oppdelingen, der aktivisme blir sett på som en nisjeaktivitet for en eksklusiv gruppe mennesker, kan hemme den brede deltakelsen som er nødvendig for virkelige endringer. Som Jonathan Smucker peker på, kan dette skape et hinder for mange som ellers ville vært sympatiske til en sak, men som ikke ønsker å se på seg selv som en del av en mer radikal, subkulturell gruppe.

Den psykologiske tilstanden som står i veien for kollektiv handling, er ikke bare et problem for studenter, men også for de som jobber med å inspirere dem. Hvis vi skal unngå den politiske stillheten som er så utbredt, må vi utvikle en forståelse av sosial handling som går på tvers av både de makroøkonomiske strukturene og de individuelle psykologiske forutsetningene. Dette krever at vi tenker på hvordan vi kan gjøre politisk engasjement mer tilgjengelig for studenter, slik at de ser det som en naturlig forlengelse av deres egen erfaring, snarere enn noe som er fremmed eller utilgjengelig.

I tillegg til de nevnte psykologiske faktorene, er det viktig å være bevisst på hvordan den akademiske strukturen selv kan bidra til eller hindre politisk engasjement. Universiteter er ofte sett på som steder for refleksjon og idéutveksling, men de er også steder der systemisk ulikhet og maktforhold er dypt inngrodd. Dette gjør at studenter ofte kan føle seg maktesløse i møte med disse strukturene, noe som gjør det enda vanskeligere å mobilisere til kollektiv handling.

For å skape en politisk bevegelse som har reell innvirkning, må vi også erkjenne at det ikke bare er ideene som må endres, men hvordan vi faktisk opererer i de institusjonene som former studentenes liv. Vi må finne måter å hjelpe studenter å forstå at politisk handling ikke nødvendigvis krever store, dramatiske handlinger eller en spesifikk identitet som "aktivist." Tvert imot bør vi oppmuntre til handling i de små, daglige beslutningene, som kan føre til større systemiske endringer over tid.