Hva kjennetegner mesonefriske levninger og vaginale adenoser, og hvordan skiller man dem fra malignitet?

Mesonefriske levninger er rester av det Wolffske gangsystemet, og selv om de oftest er asymptomatiske, kan de i noen tilfeller gi opphav til vaginal blødning, smerter eller mukoid utflod. Histologisk finnes disse levningene dypt i vaginalveggen og mangler både cilier og mucin, noe som skiller dem fra Muller-deriverte strukturer. Det intraluminale materialet er tett og eosinofilt, og PAS-positivt. Assosiasjonen mellom mesonefriske levninger og klarcellet karsinom er dokumentert, men sjelden – omtrent én per 1000 tilfeller hos kvinner eksponert for dietylstilbestrol (DES).

Vaginal adenose er et klinisk og histologisk funn karakterisert ved tilstedeværelse av kjertelstrukturer i vaginalslimhinnen. Ofte sees disse som overflate-adenoser og kan presentere med gastrisk differensiering, spesielt i fravær av DES-eksponering. Gastrisk-type vaginal adenose er ikke nødvendigvis forbundet med DES, og forekommer også hos kvinner uten kjent eksponering. Dette understreker nødvendigheten av grundig immunhistokjemisk analyse for å avgjøre opprinnelse og differensiering. Ved histologisk evaluering kan metaplastiske forandringer som mikroglandulær hyperplasi og Arias-Stella-reaksjoner lett feiltolkes som malignitet, spesielt hvis man overser fraværet av atypi og infiltrativt vekstmønster.

Fibroepiteliale stromale polypper (FSP) og tubuloskvamøse polypper (TSP) er benigne proliferasjoner som må skilles fra mer aggressive lesjoner som embryonal rabdomyosarkom og sarkomer. De presenterer seg som polypøse strukturer, ofte pedunkulerte, og kan være enkeltstående eller multiple – sistnevnte oftest i forbindelse med graviditet. Histologisk er FSP karakterisert ved en sentral fibrovaskulær kjerne med varierende cellulær stroma, noen ganger med stjerneformede eller multinukleære stromale celler. Disse cellene er ikke alltid iøynefallende, men deres tilstedeværelse, spesielt nær epitel-stroma-overgangen eller rundt blodkar, er diagnostisk verdifull.

Tubuloskvamøse polypper skiller seg fra FSP ved tilstedeværelse av ekspansile reder av plateepitelceller, ofte med basal palisadering og perifere tubulære strukturer. De mistenkes å stamme fra ektopiske Skene-kjertler. Reder kan vise cystisk degenerasjon med keratinholdig debris og sjeldent forkalkning. Immunhistokjemisk viser disse polyppene positivitet for keratiner og østrogenreseptorer, og tubulære komponenter kan uttrykke PSA, PAP og NKX3.1, noe som understøtter opprinnelsen fra periuretrale kjertler.

Differensialdiagnostikken inkluderer vaginale adenoser med plateepitelmetaplasi, som kan etterligne tubuloskvamøse polypper, og spindlecell-epiteliomer. Det er derfor avgjørende å vurdere tilstedeværelse av en klar grense mot omliggende vev, papillær arkitektur og immunprofil. Riktig klassifikasjon har direkte implikasjoner for behandling og oppfølging. Prognosen etter lokal eksisjon av FSP og TSP er utmerket, men residiv kan forekomme ved ufullstendig fjerning eller vedvarende hormonell stimulering.

Det er essensielt å forstå at mange av disse lesjonene representerer et spektrum av metaplastiske og hyperplastiske prosesser snarere enn ekte neoplasi. Korrekt tolkning krever ikke bare morfologisk analyse, men også en helhetlig vurdering av klinisk bakgrunn, hormonell status, eventuell tidligere DES-eksponering og immunhistokjemiske profiler. Klinisk korrelasjon og multidisiplinær vurdering er avgjørende for å unngå overdiagnostikk og unødvendig behandling.

Hva kjennetegner de molekylære og patologiske egenskapene ved klarcellekreft i eggstokkene?

En viktig del av diagnosen klarcellekreft involverer den morfologiske karakteriseringen av svulsten. Klarcellekreft kan være en komponent i blandede kreftformer, hvor de endometrioide og klare cellekomponentene kan være til stede samtidig. I disse tilfellene er det viktig å identifisere de typiske uttrykkene for de forskjellige celletypene, hvor tapet av BAF250a (ARID1A) og SMARCA4 kan være en indikator på et mer aggressivt forløp. Tilstedeværelsen av disse genmutasjonene er et kjennetegn ved flere klare celleformer og indikerer potensielt en dårligere prognose.

Klarcellesvulster har også en tendens til å vise spesifikke mønstre på immunhistokjemiske fargestoffer. For eksempel er WT1 og ER positivitet vanlig, mens HNF-1β og naphtalin A negativitet kan være tilstede i et stort antall tilfeller. Mutasjoner i PI3KCA og PTEN, som er vanlige i mange kreftformer, finnes også i et betydelig antall tilfeller av klarcellekreft, og disse mutasjonene kan ha betydning for sykdomsutvikling og mulige terapeutiske mål.

Den patologiske tolkningen baseres i stor grad på det typiske utseendet til svulstene. For eksempel er tubulocystiske, papillære eller solide arkitektoniske mønstre karakteristiske for klarcellekreft. I tillegg vil fraværet av klare eller hobnailceller være et viktig diagnostisk trekk for å skille denne kreften fra andre, mer vanlige epitelial former. Dette gjelder også for endometrioid eller serøs kreft, som kan vise overlappende trekk, spesielt når det gjelder cytologiske karakteristika.

Klarcellekreftens molekylære profil er også viktig for å forstå dens biologiske atferd og potensielle behandlingsstrategier. For eksempel kan tapet av MMR-proteiner (mismatch-reparasjon) signalisere et høyere potensial for mikrosatellittinstabilitet, som kan gjøre svulsten mer følsom for immunsjekkpunkthemmere. Denne oppdagelsen åpner for muligheten for immunterapi, spesielt hos pasienter med avansert sykdom. Videre, mutasjoner i ARID1A og PIK3CA er relatert til dårligere kliniske utfall, og kan brukes til å forutsi pasientens respons på spesifikke behandlinger.

Immunhistokjemiske analyser spiller en sentral rolle i differensialdiagnostikken, spesielt når det gjelder å skille klarcellesvulster fra lavgradige serøse svulster. Det er viktig å merke seg at noen serøse svulster kan ha klare cellekomponenter som kan forveksles med klarcellesvulster, og feilaktig diagnostisering kan forekomme dersom de ikke riktig identifiseres gjennom den histologiske analysen. I tillegg kan det være overlappende trekk mellom klarcellesvulster og høygradige serøse kreftformer, som begge kan ha papillære komponenter, men klarcellesvulster er mer tilbøyelige til å vise fravær av klare eller hobnailceller, som nevnt tidligere.

For å oppnå en mer presis diagnose og forutsi behandlingsresultater, er genetisk testing og molekylær profilering avgjørende. I tillegg kan kliniske studier bidra til å videreutvikle forståelsen av klare celler og deres potensial for målrettet behandling, som for eksempel bruk av PI3K-hemmer eller immunterapi.

Endtext