Hvordan motivert tenkning former vår politiske virkelighet

Politikk i USA har utviklet seg til et dramatisk spill, hvor de dypeste menneskelige instinktene for overlevelse og tilhørighet har blitt kanalisert gjennom partisanskap og fiendebilder. Uttrykk som «Crooked Hillary» og «Lock her up» ble gjentatt nesten 3,000 ganger under presidentkampanjen i 2016. Dette budskapet, selv om det ikke nødvendigvis reflekterte virkeligheten, var som et ekko som vant terreng i folks bevissthet. Ifølge en ABC News-undersøkelse mente 90 prosent av republikanerne at Hillary Clinton burde bli stilt for retten, selv om det på den tiden ikke var noen konkret bevis for hennes skyld. Dette er et klart eksempel på hvordan politiske skandaler og retorikk kan forme opinionen gjennom repetisjon og følelser heller enn gjennom fakta.

Etter Trumps valgseier ble hans tilknytning til Russland et sentralt tema i mediedekningen. I fem uker etter at Robert Mueller ble utnevnt som spesialrådgiver, ble historiene om russisk innblanding langt mer dekket enn Trumps politikk på områder som helsevesen. Denne overfloden av informasjon fikk to tredjedeler av demokratene til å tro at Trump burde stilles for riksrett, til tross for at det ikke var tilstrekkelig bevis for hans skyld. En slik prosess kan virke fristende, men det reflekterer også den dype mistilliten som har utviklet seg mellom partiene.

Når lojalister fra det styrende partiet støtter konstitusjonell overgrep fra sine ledere, og de som er i opposisjon omfavner hindringstaktikker som tidligere ville blitt sett på som skitne triks, er det klart at politisk parti-lojalitet har ført til betydelige forvrengninger i demokratiets prosesser. Et spørsmål som naturlig melder seg er om det er mulig å mistenke motparten og samtidig bevare et åpent sinn. Ifølge Yale-professoren Dan Kahan er det mulig, men det er ikke hvordan vi vanligvis fungerer. Når politisk tillit svekkes, slutter vi å lytte.

Partisansk mistillit kan føre til at vi ser på virkeligheten gjennom en partilinse. Et eksempel på dette er hvordan republikanere og demokrater ser på samme problem, men tolker det forskjellig. Republikanerne peker på at den raske innvandringen har satt press på lokale skoler, mens demokratene kanskje heller ser på det som et resultat av utilstrekkelig finansiering. På samme måte anerkjenner demokrater klimaendringer som et resultat av menneskelig aktivitet, mens mange republikanere benekter fenomenet helt, og betrakter det som en «lureri» eller på grunn av solflekker. Dette er en klar demonstrasjon av det som kalles «motivasjonell resonnering» – en prosess hvor vi beskytter de troene vi allerede har, i stedet for å være åpne for nye perspektiver.

I vitenskapelige eksperimenter har politiske forskere som Brendan Nyhan og Jason Reifler vist hvordan folk med sterke politiske overbevisninger rett og slett ignorerer informasjon som motsier deres oppfatning. Når republikanere blir eksponert for informasjon om at USA ikke fant masseødeleggelsesvåpen etter invasjonen av Irak, og demokrater blir informert om George W. Bushs stemcellepolitikk, forandres ikke deres synspunkter. De er så dypt overbeviste om at deres tro er riktig, at de automatisk avviser nye fakta.

Hvordan påvirker desinformasjon og informasjonskaos demokratiet?

Minoritetsgrupper i USA – svarte, latinamerikanere og andre marginaliserte samfunn – møter systematiske barrierer i valgprosessen, som manglende tilgang til offisielle identifikasjonsdokumenter, et krav stadig flere delstater innfører for å registrere seg som velger. Dette kravet rammer uforholdsmessig hardt de gruppene som allerede står utenfor samfunnets maktsentra. De forstår godt at de republikanske tiltakene som strammer inn stemmereglene, er rettet mot dem. En slik strategi kan gi kortsiktig politisk gevinst, men innebærer en alvorlig langsiktig risiko: den hvite middelklassen, som utgjorde to tredjedeler av velgerne i 1980, representerer nå bare omtrent halvparten av elektoratet. Det er en stadig minkende base å bygge et politisk partis fremtid på.

Samtidig står samfunnet overfor et mer dyptgripende problem: realitetsfornektelse. Når millioner av mennesker velger å leve i selvkonstruerte fantasiverdener, blir det nærmest umulig å løse politiske utfordringer med rot i virkeligheten. Vi ser en økende tendens til eskapisme – en flukt fra virkeligheten til fordel for bekreftende og behagelige illusjoner. I en tid med ekstrem partipolarisering og et informasjonssystem som gir «bevis» for selv de mest absurde påstander, har villfarelse fått ny næring. Vi har nå en befolkning der millioner enten ikke bryr seg om fakta, eller lett aksepterer det som er direkte usant som sant.

Tidligere, da mediene besto av lokale aviser og et lite antall nasjonale TV-kanaler, fungerte informasjonssystemet som en modererende kraft. Amerikanere ble eksponert for begge politiske sider, og debatter ble ført med en viss respekt. Det fantes klare forskjeller, men det fantes også en felles informasjonsgrunn – en slags nasjonal samtale. I dagens medielandskap forsterkes ulikhetene, mens informasjonen som serveres ofte er full av løgn, spekulasjon og fordreininger.

Partiske talkshow-verter har i stor grad bidratt til denne utviklingen. De forfekter et verdensbilde der sentrale samfunnsinstitusjoner – regjeringen, akademia, vitenskapen og mediene – fremstilles som fiender. For noen tiår siden ville slike påstander ha blitt avfeid som sprøyt. Nå nikker millioner ukentlig i stilltiende samtykke. Slike programmer sprer ikke bare feilinformasjon – de konstruerer et alternativt virkelighetsbilde preget av mistenksomhet, intoleranse og forakt for kunnskap.

Internett har forsterket problemet ytterligere. Digitale plattformer flommer over av falske nyheter, manipulert innhold og konspirasjonsteorier, ofte spredt bevisst av aktører – både innenlands og utenlands – med destabilisering som mål. Historier som den om muslimske menn i Michigan med flere koner som angivelig mottok velferdsytelser for hver hustru, sirkulerte bredt under presidentvalget i 2016, til tross for at de var fullstendig oppdiktet. Denne typen desinformasjon spres raskt, og folk er villige til å tro på det som bekrefter deres forutinntatte oppfatninger.

Digitale selskaper som Facebook, Google og Twitter har lenge avvist ansvar ved å hevde at de kun er plattformer, ikke mediehus. Men de påvirker direkte hvilke typer informasjon som når folk, og hvilke historier som forsvinner i mengden. Etter 2016 begynte noen selskaper å innføre tiltak for å begrense spredningen av desinformasjon, men det juridiske og teknologiske landskapet gjør slike tiltak vanskelige å implementere effektivt. Det koster penger å prioritere kvalitet fremfor kvantitet, og algoritmene som kreves for å gjøre det, er langt mer komplekse enn de som bare teller klikk og visninger.

Samtidig forsøker uavhengige faktasjekkorganisasjoner å bremse strømmen av usannheter ved å avsløre dem fortløpende. Selv om dette arbeidet er viktig, har det begrenset effekt. Mange bruker slike nettsteder ikke for

Hvordan informasjonskløften og sosial polarisering former politiske beslutninger

I dagens samfunn er påvirkningen av informasjon ikke bare et spørsmål om hva som blir delt, men også hvordan informasjonen blir mottatt, tolket og videreformidlet. Fenomenet som ofte kalles «misinformasjon» har i økende grad blitt en del av det politiske landskapet, og dette gjelder spesielt på plattformer som Facebook. Denne utviklingen har ført til en betydelig informasjonskløft mellom ulike politiske grupper. En analyse utført av Silverman et al. (2016) viser at hyperpartiske Facebook-sider publiserer falsk og villedende informasjon i et alarmerende høyt tempo, noe som øker polariseringen blant velgere.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvordan individer velger hvilke kilder de eksponeres for. En studie utført av Guess et al. (2018) viser at velgere, spesielt under den amerikanske presidentkampanjen i 2016, bevisst søker informasjon som bekrefter deres eksisterende synspunkter, et fenomen kjent som selektiv eksponering. Dette fenomenet gjør det lettere for feilaktig eller delvis sann informasjon å spre seg og forsterkes innenfor bestemte grupper, noe som i sin tur forsterker politisk polarisering.

Misforståelser som skyldes feilinformasjon kan ha langt større konsekvenser enn bare en forvrengning av fakta. De kan for eksempel føre til lavere vaksinasjonsdekning og dermed større risiko for utbrudd av sykdommer. En økende vaksineskepsis, som er nært knyttet til feilinformasjon som spres på nettet, har blitt identifisert som en av de største helseutfordringene i moderne tid. Ifølge CDC, har sykdommer som kikhoste vist en økning i tilfeller på grunn av en reduksjon i vaksinasjonsdekningen, noe som i stor grad er drevet av feilaktige påstander om vaksiners sikkerhet.

Det er viktig å merke seg at den pågående informasjonskløften ikke bare er et resultat av dårlig informasjonsflyt eller dårlige kilder, men også av den voksende evnen folk har til å avvise informasjon som utfordrer deres politiske eller sosiale identitet. En av de mest kjente studiene i denne sammenhengen er gjennomført av Lippmann (1922) i hans verk Public Opinion, der han argumenterer for at folk er tilbøyelige til å bygge opp en mental modell av virkeligheten som stemmer overens med deres egne interesser og overbevisninger, og derfor er mindre mottakelige for objektiv informasjon som kan utfordre disse modellene.

I det politiske landskapet, særlig i forbindelse med presidentvalg og andre store politiske hendelser, er det åpenbart at sosial mediebruk har en stor rolle i å forme holdninger. Ifølge forskere som Lessig (1995) og Mufson (2016) påvirkes offentligheten ikke bare av fakta, men også av de emosjonelle appellene og rammeverkene som brukes til å presentere disse faktaene. Når politiske ledere som Donald Trump i sin tid uttaler at «negative meningsmålinger er falske nyheter», setter de en presedens for hvordan informasjon kan manipuleres og kontrolleres for å skape en alternativ virkelighet.

I møte med disse utfordringene blir det viktig å spørre seg hvordan et samfunn kan balansere den stadig voksende mengden av informasjon og meninger, samtidig som man bevarer integriteten i politisk diskurs. På den ene siden har vi den konstante strømmen av data og informasjon, som tilsynelatende er et resultat av økt tilgjengelighet gjennom digitale plattformer. På den andre siden står vi overfor et stadig mer fragmentert publikum, hvor informasjonskilder er i stadig endring, og der folk stadig mer søker «bekreftende» informasjon.

En viktig faktor som ikke bør overses, er den sosialt og politisk delte virkeligheten som slike informasjonsprosesser skaper. Ifølge forskeren Jonathan Rauch (2016) kan en slik polarisering i ekstrem grad føre til radikalisering og misforståelser som truer selve grunnlaget for demokratisk diskurs. Når grupper deler så forskjellige synspunkter, og når det er få plattformer som kan bringe dem sammen i en felles dialog, blir det svært vanskelig å oppnå politisk enighet eller til og med forståelse på tvers av de forskjellige leirene.

Det er derfor avgjørende at både beslutningstakere og samfunnet som helhet forstår kompleksiteten i den informasjonen som omgir oss i dag. Feilinformasjon og polarisering er ikke bare et spørsmål om manipulasjon, men også et uttrykk for dypere sosiale og psykologiske krefter som preger våre beslutningsprosesser. I denne sammenhengen er det ikke nok å stole på at «fakta» alene kan vinne kampen om folks tanker og holdninger. Det kreves en bredere forståelse av hvordan vi skaper, mottar og bearbeider informasjon, og hvordan vi kan bygge broer mellom de mange verdener som eksisterer parallelt i dagens samfunn.