Hvordan Neoliberalismen Formaterer Utdanning og Komposisjon i USA: En Kritisk Analyse

Den politiske vendingen i amerikansk høyskolekomposisjon har røtter i en dyp misnøye med samfunnet av akademiske institusjoner, særlig de former for bevissthet som dominerer, og en følelse av svik, som i Salaita-saken. Denne misnøyen er mer enn bare en personlig opplevelse, den har blitt grundig teoretisert på politiske premisser, særlig i verket Composition in the Age of Austerity, redigert av Nancy Welch og Tony Scott. Denne samlingen presenterer overbevisende og til tider skarpe skildringer av hva som har gått galt med komposisjonen og tilbyr et konseptuelt rammeverk for å forstå hvordan neoliberalismen har påvirket amerikansk utdanning.

En viktig analyse i Composition in the Age of Austerity er hvordan dette neoliberalistiske utdanningsregimet reduserer studentene til atomiserte, selvforvaltede økonomiske enheter. Deres hovedmål blir å akkumulere markedsførbare kvalifikasjoner, samtidig som de bærer de personlige økonomiske kostnadene ved dette i en desentralisert økonomi hvor risikoen for å mislykkes er høy. Når studentgjeld blir en massiv byrde og offentlige investeringer i utdanning kuttes, blir utdanningen omkodet som en økonomisk investering, løsrevet fra dens tidligere kulturelle og sivile betydninger. Den intellektuelle og moralske utviklingen som tidligere var kjernen i liberal utdanning, er blitt overkjørt av usikkerheten i et fleksibelt arbeidsmarked og behovet for konstant egenomsorg – det vil si, et konstant arbeid med å styre egen merkevareverdi i frykt for å bli forbigått.

Samtidig ser vi en fremvoksende motreaksjon. Det er et voksende ønske blant unge mennesker om å bryte med det neoliberale systemets krav om individuell økonomisk suksess. Dette har kommet til uttrykk i den sterke støtten til Bernie Sanders' kampanje, det overraskende oppsvinget av sosialisme som en populær idé, og en enorm vekst i medlemskap i organisasjoner som Democratic Socialists of America (DSA). Det har også ført til økte samtaler om at Amerika kan bli mer som Danmark eller Norge – et samfunn med en demokratisk sosialistisk livsstil.

Denne konflikten mellom neoliberalisme og ønsket om sosial endring har ikke gått upåaktet hen i høyere utdanning, særlig innen komposisjon. Forfatterne i Composition in the Age of Austerity peker på hvordan neoliberalismen har okkupert den akademiske bevisstheten så fullstendig at fakultetene føler et nærmest uunngåelig press til å tilpasse seg og operere innenfor de rammene neoliberalismen har satt. De er fanget i et system hvor alt, fra undervisning til administrasjon, dreies mot målbare resultater, og hvor det finnes et konstant krav om å levere mer med færre ressurser. Dette har ført til en situasjon der den kreative og intellektuelle siden av undervisningen er i ferd med å bli utvannet, og hvor det er vanskelig å finne plass til alternative måter å tenke på og være på.

Viktige tillegg til denne analysen er nødvendigheten av å gjenkjenne at neoliberalismen i utdanningen ikke bare er en økonomisk mekanisme, men en kulturell og psykologisk prosess. Det er en prosess som ikke bare påvirker hvordan utdanningsinstitusjonene fungerer, men også hvordan studentene ser på seg selv, deres verdier og deres fremtid. Denne systematiske utvanningen av kollektiv bevissthet og solidaritet i utdanningssektoren skaper en situasjon hvor det blir stadig vanskeligere å organisere en kollektiv motstand mot de maktstrukturene som opprettholder det neoliberale prosjektet.

Hva betyr "politisk vending" i dagens demokrati?

Samfunnet består ikke av individuelle enheter, men uttrykker summen av interrelasjoner, de relasjoner som disse individene står i. – Karl Marx (1858)

Gjennom historien har demokratiet i USA alltid blitt praktisert som et demokrati for minoriteter, for eiendomseiere, og for de som tilhører den rasemessig dominerende gruppen. Vi kan ikke tillate at "demokrati" blir kolonisert av de som antar at demokrati alltid er et demokrati for eliten. – Angela Davis (2014)

Hva betyr demokrati egentlig? Og hva innebærer det å arbeide for å oppnå det? Disse spørsmålene har vært drivkraften bak essensene i "Writing Democracy: The Political Turn in and Beyond the Trump Era". Da to av oss – Shannon og Deborah – startet Writing Democracy (WD) som et spontant svar på den store resesjonen i 2010, ble det raskt tydelig at begrepet "demokrati" var mer problematisk enn hva vi først antok. Diskusjonene som ble startet i ulike fora, resulterte ofte i flere spørsmål enn svar om hva demokrati egentlig innebærer.

Denne boka fortsetter disse samtalene i skriftlig form, og setter fokus på de ofte tause uenighetene om demokratiets rolle i amerikansk historie, samt dets nåværende manifestasjoner og deformasjoner. Dette handler ikke bare om samfunnet i bred forstand, men også om plasseringen av disse spørsmålene i fagfeltet vårt, som komposisjon og retorikk, og på tvers av akademiske disipliner, der disse spørsmålene blir sentrale i pågående politiske kamper for sosial og økonomisk rettferdighet.

Vi fremsetter et konkret forslag om en "politisk vending", en svingning mot venstre, som er sterkt inspirert av Marx' historiske materialisme og hans kritikk av kapitalismen som et system av utnyttelse og ulikhet. Det er viktig å understreke at dette forslaget ikke er nytt, selv om det i nyere tid har vært relativt sporadisk og perifert i akademiske kretser. Dette er et tributt til de som har banet vei for en mer politisert tilnærming til demokrati i utdanning og teori, for eksempel gjennom arbeidet til pionerer som Ohmann, Smitherman og Hunt.

En politisk vending innebærer ikke bare et akademisk skifte, men også et praktisk skifte i hvordan vi tenker om samfunnets struktur, hvordan vi underviser, og hvordan vi forholder oss til bevegelsene for sosial rettferdighet som vi ser i dag. Bevegelsene som Black Lives Matter, Me Too, og Occupy Wall Street har skapt nye forståelser av hvordan demokrati kan fungere, og hvordan vi kan bruke utdanning som et verktøy for å fremme sosial endring. Vi ser en økende politisk bevissthet, og vi oppfordrer til en dypere refleksjon over hvordan denne bevisstheten kan informere undervisning og politisk aktivisme.

Det er viktig å merke seg at begrepet "politisk vending" har blitt brukt før i akademiske diskurser, særlig på 1980-tallet, der det ble knyttet til endringer i skriving og komposisjon. Men vårt perspektiv er ikke bare en videreføring av disse akademiske vendingene; det er en refleksjon over hvordan vi kan bruke de politiske innsiktene vi har i dag til å omforme og redefinere demokratiet. Dette inkluderer et nytt blikk på hvordan vi ser på klasse, rase og kjønn, samt de smertefulle arvene fra kolonialisme og imperialisme som fortsatt påvirker samfunnets strukturer.

Vårt håp er at denne boka vil bidra til å gjenopprette en forståelse av demokrati som en sosial praksis som omfatter alle, ikke bare en utvalgt elite. Vi ønsker å utfordre leseren til å se på tidligere akademiske tilnærminger som har oversett de grunnleggende oppgavene ved å oppnå et virkelig demokrati, og samtidig oppfordre til videre debatt om hvordan vi kan forene ulikhetene i samfunnet på en måte som fremmer sosial rettferdighet.

I dagens verden er det også viktig å forstå hvordan de politiske og økonomiske strukturene vi lever i, former vår forståelse av demokrati. De utfordringene som de store kapitalistiske systemene skaper, må tas på alvor i den pågående diskusjonen om hva et ekte demokrati er. Å erkjenne ulikheter i makt og ressurser er avgjørende for å kunne bevege seg mot en mer inkluderende og rettferdig fremtid. Det er i møte med disse utfordringene at den politiske vendingen virkelig får betydning.

Hvordan bygge solidaritet i politiske bevegelser: Erfaringer fra fagforeningsorganisering og akademisk aktivisme

I dagens politiske klima er det viktigere enn noen gang å forstå hvordan ideer kan testes, utvikles og implementeres gjennom kollektiv handling. Den politiske vendingen som mange akademikere og aktivister søker, handler ikke bare om intellektuell debatt eller teoretiske diskusjoner, men om å være en del av organisasjoner som jobber for sosial rettferdighet – i det lange løp og på tvers av ulike samfunnsgrupper. Som sosialist vil jeg oppfordre andre til å bli med i en prinsipielt forankret sosialistorganisasjon, men dette innebærer mer enn bare politiske tilhørigheter. Det handler om å være en del av arbeidet som utfordrer systemene som skaper utnyttelse og undertrykkelse, og om å forstå at mange av de spørsmålene som ofte blir sett på som identitetspolitikk – som rettigheter for transpersoner, seksuell trakassering eller innvandringsspørsmål – også er arbeiderklasseproblemer.

I denne konteksten er det viktig å forstå hvordan organisering fungerer. Å være en organisert person, enten på eller utenfor campus, og å være del av organisasjoner som jobber for rettferdighet er en nøkkelkomponent i å skape sosial forandring. Organisering er en praktisk ferdighet som krever langsiktig engasjement, men også en evne til å evaluere og justere handlingene sine kontinuerlig. Denne prosessen er nært knyttet til hva jeg kaller "den dialektiske øyeblikket" – et øyeblikk hvor de som er involvert i bevegelsen kan ta teoriene de har utviklet, analysere dem gjennom deres egne erfaringer og deretter handle på en måte som reflekterer både deres forståelse og behovene i samfunnet. Dette kan bare skje hvis man er villig til å lære av folkene man arbeider med, og det krever en ydmyk tilnærming. Det er viktig å anerkjenne at man ikke har alle svarene, og at det er i samspillet med andre at de beste ideene og løsningene oppstår.

Den politiske vendingen som mange akademikere ønsker å gjøre, innebærer også å anerkjenne at den tradisjonelle akademiske verdenen ofte er fjernt fra virkeligheten som mange mennesker lever i. Teorier som avviser arbeiderklassens behov og interesser, eller som er preget av elitisme og passivitet, beskriver ikke lenger verden slik den er i dag. Det er på høy tid at akademikere og intellektuelle engasjerer seg mer aktivt i de bevegelsene som bruker både tall og økonomisk makt til å endre hverdagen for vanlige mennesker. Denne forpliktelsen til praktisk handling og solidaritet er avgjørende for å kunne konfrontere de strukturelle urettferdighetene som fortsatt preger samfunnet.

Den akademiske aktivismen som vokser frem, og som involverer organisering på tvers av akademiske institusjoner og arbeidsplasser, viser at det er mulig å skape varige endringer gjennom kollektivt engasjement. Denne typen organisering er ikke bare et spørsmål om å "overleve" i et politisk landskap, men om å aktivt forme dette landskapet til å være mer rettferdig for alle. Det krever en dyp forståelse av at politisk endring skjer gjennom handling – både på det individuelle og kollektive nivået.

Det er viktig å merke seg at teorier alene ikke er nok. For at en bevegelse skal lykkes, må den bygge på handling, på ekte engasjement fra de som er direkte berørt av problemene. Den teoretiske forståelsen må alltid gå hånd i hånd med konkrete krav om endring og rettferdighet, og dette krever at vi som akademikere og aktivister har en evne til å lytte, lære og tilpasse oss de faktiske behovene til de menneskene vi jobber sammen med. Det er ikke nok å bare kritisere systemene, vi må også være villige til å bygge de alternative strukturene som kan erstatte dem.

Hvordan studentbevegelser kan forme akademisk solidaritet og organisering på campus

Problemet med at vi ikke identifiserer oss som arbeidere, er ikke bare at vi frarådes fra å kjempe for bedre arbeidsforhold og høyere lønn for oss selv. Vi blir også hindret i å handle i solidaritet med andre student- og arbeiderledede campusbevegelser. Den professoren som ga meg denne "talen", og jeg, jobbet sammen med andre studenter, undervisningsassistenter og adjunkter for å skrive og fremføre et teaterstykke om akademisk arbeid ved CSU. I stykket sto hun i sentrum og holdt et monolog som kritiserte medansvaret til professorene med fast ansettelse for de urettferdige arbeidsforholdene, og oppfordret publikum til å gjenkjenne sitt eget ansvar. Det var et tydelig uttrykk for hennes politiske standpunkter, og en påminnelse om at akademikere ikke nødvendigvis er adskilt fra de øvrige arbeiderne, men i likhet med dem kan være i en tilstand av utrygghet.

Dette synet på akademisk arbeid står i skarp kontrast til en tendens i høyere utdanning, som Carmen Kynard (2015) beskriver, der kritiske og radikale teorier ofte blir redusert til en akademisk forestilling, snarere enn å bli en måte å engasjere seg med verden og de undertrykkelsene som finnes i den. Det er et enormt institusjonelt press på de som ønsker å undervise og forske på rettferdighet, om å ikke «engasjere seg med verden og undertrykkelsen i den». Tidspress og ønsket om stabil ansettelse forsøker å fraråde oss fra å inkorporere de prinsippene som ligger til grunn for våre studier i det faktiske organiseringsarbeidet.

I min tid ved Syracuse Universitet begynte jeg å se på hvordan studentbevegelser kunne føre til reell forandring. Da jeg startet PhD-programmet der, var det en gruppe studenter som allerede diskuterte den nylige nedleggelsen av universitetets senter for støtte til seksuelt misbrukte studenter. Dette utløste en bølge av sinne blant studentene, et sinne som var berettiget, ettersom universitetet ikke hadde etablert noen tilstrekkelige alternativer til de overbelastede tjenester som allerede eksisterte. Etter flere protester og måneder med organisering, dannet studentene en bred koalisjon på over 50 studentgrupper kalt THE General Body, og gjennomførte en 18 dager lang sit-in på administrasjonsbygningen. Dette var et desperat forsøk på å få oppmerksomhet på en rekke problemer, inkludert universitetets kommersialisering, rasisme, homofobi, utilstrekkelige helsetjenester og beslutningen om å stenge senteret for støtte til seksuelt misbrukte studenter.

En av de største lærdommene fra studentbevegelsene er å forstå viktigheten av å handle kollektivt og bygge solidaritet på tvers av ulike kamper. Når studentene reiser spørsmål om rettferdighet på campus, bør akademikere og ansatte, uavhengig av stilling, være villige til å støtte disse initiativene, ikke bare som forskere, men også som medborgere som er i samme kamp mot institusjonelle undertrykkelsesmekanismer.