Hvordan brukes og forstås subjektiv i portugisisk grammatikk?

Subjunktiv i portugisisk er ikke et alternativt modus som brukes etter skjønn – det er en essensiell del av språket, som uttrykker det som ikke er håndgripelig: tvil, ønsker, følelser, hypoteser, krav, og det som ikke nødvendigvis er virkelig. Den er ikke intuitivt forståelig for mange som lærer portugisisk, spesielt de som kommer fra språk der denne modusen er marginalisert eller nesten fraværende. Derfor er det ikke nok å vite hvordan man bøyer verb i subjunktiv – man må forstå hvorfor og når man i det hele tatt skal bruke den.

I presens subjunktiv endres verbet som oftest fra sin indikativform, og det skjer visse vokalforandringer i stammen som gjør at verbet både ser og høres annerledes ut. Dette skaper en tydelig kontrast mot indikativ, og markerer dermed utsagnets ikke-realitet. For eksempel: Espero que ele venha – «Jeg håper han kommer.» Det er ikke snakk om at han faktisk kommer, men at jeg håper det. Det uttrykker usikkerhet, ikke fakta.

Imperfekt subjunktiv er uunnværlig i hypotetiske uttrykk, spesielt i betingede setninger, eller når man refererer til ønsker og følelser om fortidige hendelser. Se eu soubesse, teria feito diferente – «Hvis jeg visste det, ville jeg gjort det annerledes.» Her skapes en hel fiktiv virkelighet, en virkelighet som aldri skjedde, men som likevel er betydningsfull i tankeverdenen.

Fremtidig subjunktiv, som er uvanlig i de fleste andre språk, er et særtrekk i portugisisk. Den uttrykker en mulig handling som kan skje i fremtiden, men som fortsatt er betinget av noe annet: Quando eu for ao Brasil, visitarei minha família – «Når jeg drar til Brasil, vil jeg besøke familien min.» Denne formen for subjektiv fremtid krever en underliggende usikkerhet, et potensial, en betingelse.

Subjunktiv i leddsetninger – enten det er substantiviske, adjektiviske eller adverbiale – markerer det urealiserte, det ønskede, det fryktede eller det antatt hypotetiske. Embora seja difícil, tentarei – «Selv om det er vanskelig, vil jeg prøve.» Her understreker subjunktiven at vanskeligheten er antatt, ikke bekreftet. I adjektiviske leddsetninger brukes subjunktiv når man snakker om noe som ikke er spesifikt kjent: Procuro alguém que fale francês – «Jeg leter etter noen som snakker fransk.» Subjunktiven avslører her at taleren ikke vet om en slik person finnes.

Subjunktiven opptrer også i faste uttrykk og etter bestemte verb og vendinger som uttrykker ønsker, frykt, anbefalinger, krav eller tvil. Verb som querer, desejar, temer, recomendar, exigir og uttrykk som é necessário que, é possível que, convém que utløser automatisk behovet for subjunktiv. Det er ikke fordi dette er stilistisk – det er grammatisk obligatorisk.

Det er viktig å merke seg at korrekt bruk av subjunktiv også har en kulturell dimensjon. I portugisisk, særlig i europeisk variant, blir feil bruk av subjunktiv fort merket som tegn på manglende språklig modenhet. Dermed er det ikke bare grammatisk riktig, men også sosialt forventet i formell sammenheng. I brasiliansk portugisisk kan det finnes større variasjon i dagligtale, men i skriftlig språk og i høyt utdannede miljøer beholdes subjunktivens rolle med full styrke.

Hvordan brukes betinget tid (kondisjonalis) i portugisisk grammatikk?

Kondisjonalis-tidene i portugisisk uttrykker hendelser som kan skje i fremtiden, men sett fra fortidens synspunkt. De reflekterer mulige, ønskede eller hypotetiske situasjoner, og de er tett knyttet til det indikative modus. Det er en felles oppfatning blant språkeksperter at kondisjonalis ikke skal betraktes som et eget verb-modus, men som en del av det indikative systemet. Dette er et viktig aspekt å forstå for de som lærer portugisisk, ettersom mange språklige nyanser er knyttet til hvordan og når kondisjonalis brukes i setninger.

For å bruke kondisjonalis korrekt, er det nødvendig å forstå dens forhold til handlinger som ikke nødvendigvis er sikre eller faktiske, men snarere mulige, avhengige av en betingelse. Betingelsen uttrykkes vanligvis gjennom setninger med "se" (hvis) og en verbform i imperfektum subjunktiv (f.eks. "se eu fosse", "hvis jeg var"). Dette skiller seg fra den direkte fremtidige tid, hvor handlingen blir sett på som uavhengig av andre forhold.

Et av de viktigste bruksområdene for kondisjonalis er å uttrykke ønsket om noe, eller en form for anmodning. Dette kan ofte ses med verb som gostar (å like) og querer (å ønske). For eksempel, i setningen Gostaríamos de ir à Angola (Vi ville gjerne dra til Angola), uttrykkes et ønske som ikke nødvendigvis er realisert. Et slikt ønske kan også bli uttrykt med verbet querer, men her er det ofte brukt imperfektum indikativ (f.eks. queríamos i stedet for gostaríamos de).

Når kondisjonalis brukes i en betinget setning, uttrykker det en konklusjon om hva som kunne ha skjedd hvis en gitt betingelse var blitt oppfylt. Et eksempel på dette er setningen Se tivéssemos querido, teríamos saído (Hvis vi hadde ønsket det, ville vi ha dratt). Det er også viktig å merke seg at kondisjonalis kan brukes til å uttrykke tvil eller usikkerhet. Et klassisk eksempel er Ele estaria em casa (Han var sannsynligvis hjemme).

Kondisjonalis perfekt, som består av en form for kondisjonalis med verbet ter og et partisipp, brukes til å uttrykke hendelser som kunne ha skjedd, men ikke skjedde. For eksempel, Se eu tivesse estudado, teria passado (Hvis jeg hadde studert, ville jeg ha bestått). Dette uttrykker en hypotetisk fortid, og det er et viktig aspekt ved kondisjonalis som må mestres for å uttrykke komplekse tanker om hva som kunne ha skjedd under andre forhold.

I uformelt portugisisk er det vanlig å bruke imperfektum indikativ i stedet for kondisjonalis, spesielt i muntlig tale. Eksempler på dette inkluderer setningene Ele disse que saía (Han sa at han gikk) i stedet for Ele disse que sairia. Dette kan skape forvirring for elever som er vant med den mer "formelle" strukturen som er sett i skriftlig portugisisk.

For videre nyansering, brukes også uttrykket será que (kunne det være at) i både kondisjonalis og imperfektum, som en annen form for å uttrykke sannsynlighet eller tvil: Será que ele estava em casa? (Var det mulig at han var hjemme?).

En viktig forskjell mellom portugisisk og spansk er bruken av preposisjoner i forbindelse med verb som ir (å gå) og vir (å komme). Mens spansk ofte bruker a før et infinitiv, bruker portugisisk ikke preposisjonen i slike tilfeller, noe som er viktig å forstå når man skiller mellom de to språkene. For eksempel, på portugisisk sier man Íamos sair (Vi skulle gå ut), mens på spansk ville det være Íbamos a salir.

Den betingede tiden, som virker som et uttrykk for hypotetiske eller ønskede situasjoner, har også sin plass i portugisisk i uformelle sammenhenger, hvor man ofte bruker mer direkte former som imperfektum indikativ eller andre konstruksjoner som ir + infinitiv for å uttrykke det samme men på en enklere måte. Dette gir språket fleksibilitet i både muntlig og skriftlig form.

Endelig, i flere uformelle portugisiske dialekter, brukes en forenklet konstruksjon av betingede setninger som erstatter kondisjonalis perfekt med en enklere form. For eksempel, Se tivéssemos querido, não tínhamos voltado (Hvis vi hadde ønsket, ville vi ikke ha kommet tilbake) kan ofte høres i dagligtale i stedet for den mer formelle teríamos voltado.