Reiseopplevelser kan ofte by på uforutsigbare hendelser, men det er få steder der det å reise med tog kan by på så mange uventede vendinger som i India. I dette tilfellet begynner reisen med en rolig forventning, men utvikler seg raskt til en serie av forsinkelser og rare hendelser, som kanskje ikke er så uvanlige for de som er vant til å reise på de indiske jernbanene, men som for utenlandske reisende kan være en real øyeåpner.

For det første, selv når alt ser ut til å være i orden, kan en enkel togreise raskt bli forstyrret. Når vi tok toget fra Varanasi til Bombay, var vi forberedt på en lang, men behagelig tur. Imidlertid kom vi raskt til å erfare at ingenting er garantert. For eksempel, på vei til Varanasi, måtte toget stoppe flere ganger for å vente på at sporene skulle bli frigjort. En av hovedårsakene til forsinkelsene var at den ene delen av jernbanelinjen var enkelsporet, og derfor måtte vi vente på at togene fra motsatt retning skulle passere. Dette er en vanlig utfordring på mange av de overfylte linjene i India.

Det som kanskje overrasket meg mest var ikke forsinkelsene i seg selv, men snarere hvordan lokale vaner og forhold kunne forandre hele dynamikken i en ellers rutinemessig togreise. På vei tilbake til Varanasi, på den nasjonaldagen, ble vi raskt klar over en helt annen virkelighet. Folk så ut til å betrakte det som en rettighet å reise gratis på tog denne dagen, noe som førte til at mange ikke-billettkjøpere strømmet om bord, og fylte togene til bristepunktet. Forsinkelsene på vei til Varanasi som vi hadde opplevd, ble dermed ytterligere forsterket. Vi stoppet og startet flere ganger, og noen ganger var det folk som satt på taket eller på gangene i togvognene.

Særlig en episode står ut: På en stopp nær en sukkerroefarm, hoppet flere personer av toget og hjalp seg selv til sukkerroer, som et slags improvisert måltid. Den improviserte naturen i hvordan folk forlot og kom tilbake til toget, kombinert med den konstante strømmen av passasjerer som kom ombord på en uregelmessig og kaotisk måte, var en påminnelse om at for mange reisende var det å reise med tog mer enn bare en transportform – det var en livsstil og en nødvendighet.

Dette kan virke frustrerende for reisende som er vant til tidsbestemte og effektive jernbanesystemer, som for eksempel de raske togene i Japan. Jeg husker et spesielt øyeblikk da en japansk forsker som var på samme togtur, spurte oss hvordan våre tog kan kalles ekspresstog når de knapt holder en hastighet på 40 km/t. Dette fikk oss til å reflektere over hvordan vi i India ofte setter standarder for ekspress-tjenester langt lavere enn de er i andre deler av verden. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan få et sammenligningspunkt som setter vår egen transportinfrastruktur i perspektiv.

Til tross for all kaoset, er det en mer subtil lærdom i denne typen reiserfaringer. India er et land med store kontraster, og jernbanene er et speilbilde av samfunnet. På en enkel togtur kan man oppleve både de tekniske utfordringene ved et gammeldags transportsystem og den levende, uregulerte dynamikken som oppstår når mennesker møter på en uformell, men effektiv måte å løse sine problemer. De forsinkelsene og utfordringene som kan virke frustrerende på overflaten, har en underliggende logikk som kan være vanskelig å forstå for de som ikke er kjent med hvordan hverdagen fungerer for mange mennesker i landet.

En annen viktig observasjon er hvordan disse opplevelsene påvirker vår oppfatning av tid og forventninger. I en verden der de fleste reiser med høyhastighetstog eller fly, er det lett å glemme at tid er en relativ størrelse for mange indiske reisende. En forsinkelse på noen timer er ikke nødvendigvis en stor tragedie, men en naturlig del av opplevelsen. Mange av de som reiser, tilpasser seg raskt og finner løsninger underveis – til og med om det innebærer å dele sukkerroer med tilfeldige medpassasjerer på en farm.

Reiseerfaringene på disse togene gir mer enn bare et innblikk i hvordan infrastruktur fungerer, de åpner også et vindu til det indiske samfunnet, med sine unike vaner og utfordringer. Det er en påminnelse om at teknologi og effektivitet ikke alltid er det viktigste – noen ganger er det selve reisen og måten vi samhandler på underveis som skaper den virkelige opplevelsen.

Sommeropplevelser i Banaras og Kolhapur: En Reise Gjennom Barndommens Minner

Sommeren i Banaras var en tid fylt med både varme og lettelse, spesielt for oss barna som gledet oss til ferie fra skolegangen. Varmen, som var intens i mai og juni, førte ofte til at både skolen og universitetet stengte, og dermed ble sommermånedene et høydepunkt. Vi var ikke alene om å oppleve varmen; det var et kjent trekk i regionen, og det var nettopp da vi ble vant til en rekke sommeraktiviteter som for alltid ville prege barndommens minner.

Mangoer var naturligvis en av de største gledene med sommeren. I Banaras var det Langda-mangoen som ble ansett som den beste, og i flere varianter og kvaliteter. Det ble sagt at mangoene fra hagen til Imperial Bank of India, som senere ble til State Bank of India etter Britisk Indias fall, var de aller beste. For meg var Langda alltid overlegent Alphonso, en annen populær variant, ettersom jeg alltid hevdet at folk som var glade i Alphonso, sannsynligvis aldri hadde smakt den beste Langda. Denne mangoen var relativt sjelden å finne, men da vi fikk tak i den, ble den alltid et tema for diskusjon, spesielt med min kone som kom fra Maharashtra.

Foruten mangoene var det også lychee, som var en annen favoritt. En tidligere student av Tatyasaheb, som kom fra Bihar, sendte oss ofte kurver med denne deilige frukten. Jeg husker en spesiell sommer da vi fikk en kurv og satte den på verandaen før vi gikk på siesta. Da vi våknet og skulle hente kurven, var den tom! Det viste seg at Anant, som ikke hadde sovet, hadde spist alle lycheeene, én etter én, da de var så uimotståelige.

Et annet morsomt sommerritual var å lage iskrem. Det innebar å hente store mengder is og salt for å fryse melk blandet med safran og sukker. Flere ganger eksperimenterte vi med forskjellige versjoner av iskremen, og vi spiste oss mett på de hjemmelagde herlighetene. Når en ny iskremrestaurant åpnet nær Godaulia, ble det et populært sted å besøke, spesielt på varme dager.

Sommerdagene i Banaras var lange, og for oss var de et symbol på frihet fra den daglige skolerutinen. Tatyasaheb, som var en ivrig leser, oppmuntret oss til å lese både på hindi, marathi og engelsk. Det var naturlig å fortsette der Tai hadde sluttet, da hun startet å lese høyt for oss fra de klassiske verkene på disse språkene. Jeg husker de utallige turene med far til bokhandlere i Lanka, rett utenfor universitetets hovedport. Der gravde han seg ned i nye bøker, og vi barna fikk alltid kjøpe bøker til vår egen hjemlige bibliotek.

Som regnbygene startet i slutten av juni, markerte de slutten på sommeren og ferien. En av de morsomste ritualene, som min far alltid støttet, var å plassere en potte ute under den første regnskuren og samle vann til å lage te. Te laget med det første regnvannet hadde en spesiell smak, som vi satte stor pris på. Noen år unngikk vi den intense varmen i Banaras og besøkte heller Kolhapur, noe som ga oss en ekstra dimensjon til sommeropplevelsene våre.

Når vi reiste til Kolhapur, startet vi vanligvis i slutten av april eller tidlig i mai. Reisen gikk til Bombay med Bombay Mail, der vi ofte gjorde et stopp for å besøke vennene til far. Deretter tok vi toget videre til Pune, før vi tok den siste etappen til Kolhapur med Pune-Kolhapur Mail. Reisen ble lang, men hver del av den var fylt med spennende opplevelser og nye inntrykk. Vi bodde hos onkler og tanter i Kolhapur, og på varme sommerdager ble det en etterlengtet flukt fra Banaras’ uutholdelige varme.

Et viktig aspekt ved våre reiser var forberedelsene. Far sørget alltid for at huset ble låst og at vi hadde noen til å passe på det mens vi var borte. Det var en tid da vi ikke hadde de enkle løsningene som dagens teknologi gir, så hver detalj måtte planlegges nøye. På reisen var det alltid mye bagasje. Vi hadde trunks, kofferter og holdalls, i tillegg til store vannbeholdere for å holde oss hydrerte. Vi leide en vogn for å frakte alt dette til stasjonen, og det var alltid noen som hjalp oss med logistikk og bæring av bagasje.

En ting som var helt annerledes den gang, var måten vi reiste på toget. Vi pleide å reise i andre klasse, som på den tiden var mye bedre enn dagens første klasse. Det var heller ikke nødvendig å reservere plasser på forhånd. Når toget ankom, valgte vi et tomt vogntilbud, og ofte ble vi sittende sammen med reisende på vei til Allahabad. På den lange reisen gjennom det varme Uttar Pradesh og Madhya Pradesh, bestilte vi et stort isstykke som ble plassert i vognen for å kjøle ned luften. Det var en spesiell opplevelse, og til tross for alle bagasjen og komforten, var det en tid med mindre stress enn man kan forestille seg i dag.

Reiser og somre i Banaras og Kolhapur var mye mer enn bare fysiske destinasjoner. De var en tid for samvær, matopplevelser og bokelskende minner som preget både barndommens forståelse av verden og senere årene.

Hva betyr det å miste de som har vært våre veiledere i livet?

Min tid i USA og Canada ga meg flere opplevelser som satte dype spor. Sammen med Mangala, min partner, reiste jeg gjennom flere byer og ble kjent med flere av de største hjernene innen astrofysikk, som Geoff Burbidge, Willy Fowler og Kip Thorne. Vi hadde planlagt en ganske utradisjonell reise gjennom Nord-Amerika. Etter to uker ved University of California, San Diego, leide vi en bil og kjørte langs hele vestkysten av USA, fra San Diego til Seattle. Denne turen, som var både fysisk og emosjonelt utfordrende, fikk en dramatisk vending da vi fikk høre om mordet på Rajiv Gandhi under et valgturné i Tamil Nadu.

Etter Seattle fløy vi til Vancouver, og der tilbrakte vi noen dager sammen med Kochu Menon, en kjent astrofysiker ved University of British Columbia. Det var her jeg møtte Maurice Pryce, en mann hvis forskning jeg hadde brukt mye av, og som en gang hadde vært mentor for min egen veileder, Fred Hoyle, under hans tid som forskerstudent. Den lengre togturen fra Vancouver til Toronto ble en minnerik opplevelse for meg. Jeg hadde alltid drømt om å reise med tog gjennom Canada, inspirert av de reklameannonsene jeg hadde sett i National Geographic som barn. Togreisen var langsom, men gir oss den perfekte muligheten til å nyte de fantastiske utsiktene over Rocky Mountains, præriene og innsjøene i Ontario.

Selv om reisen var intens og til tider krevende, var det også en tid for refleksjon. Den lange reisen gjennom Kanada og USA var en tid for meg å tenke på livet og menneskene rundt meg. I Toronto deltok jeg i et seminar ved CITA, før vi fløy videre til Syracuse. Ved ankomsten til Syracuse ble vi møtt av Kamesh Wali, en gammel venn og kollega. I ettertid tenker jeg på alle de fantastiske menneskene vi møtte på vår reise, og på hvordan møtene med slike forskere og akademikere hjalp til å forme mitt eget syn på universet.

Men den største omveltningen for meg kom ikke i form av akademiske opplevelser, men gjennom den personlige sorgen jeg måtte gjennomgå på slutten av 1991. Tabet av min far var et punkt der jeg for alvor innså hvor viktig hans nærvær hadde vært i mitt liv. Min far hadde vært min veileder, min støtte og min klippe. Hans bortgang etterlot et tomrom som var umulig å fylle.

Da min far døde, følte min mor, Tai, en enorm ensomhet. De hadde vært uatskillelige i mange år. Selv i deres pensjonisttilværelse, var de to alltid i nærheten av hverandre, enten de gikk sine daglige turer til sjøen eller delte lesestunder med Bhagavatapurana. Det var i dette tomrommet, etter farens død, at jeg foreslo at Tai begynte å skrive ned sine minner, og disse ble senere utgitt som en biografisk bok under tittelen Kahani eka wranglerchi (Historien om en wrangler). Selv om skrivingen ga henne en viss lindring, kunne det ikke fjerne den overveldende sorgen etter tapet av min far. Dette var en tid da jeg innså at det ikke fantes noen eldre, erfarne personer igjen som kunne veilede meg gjennom livets utfordringer. I denne perioden ble jeg mer bevisst på den skjøre og flyktige naturen til livet.

Etter min fars død begynte Tai å falle mer til ro med sine egne minner, og hennes helse begynte å svekkes. Hun hadde alltid vært en aktiv og intellektuell person, og det var vondt å se henne gå fra en sterk, uavhengig kvinne til å bli fullstendig avhengig av andre. Dette tapet, som kom etter farens bortgang, fylte meg med en dyp følelse av at livet nå var mer usikkert og flyktig enn jeg noensinne hadde følt før. Tai tilbrakte de siste månedene av sitt liv i sengen, pleiet av profesjonelle pleiere og med Mangala som sørget for at hun fikk den omsorgen hun trengte.

Da Tai døde i 1997, var det en stille avslutning på et langt og rikt liv. Døden hennes brakte en følelse av lettelse for den lidende kroppen hennes, men også en følelse av tomhet og et klart skille mellom fortid og fremtid. Dette tapet, akkurat som tapet av min far, minnet meg om hvordan man ofte står alene i møte med livets største prøvelser. Det er i slike øyeblikk man innser at man er på vei videre i livet uten de som en gang var de tryggeste støttespillerne.

Når vi ser tilbake på livets reise, er det lett å fokusere på de praktiske opplevelsene og lærdommene vi får gjennom å møte mennesker og utforske nye steder. Men det er også viktig å erkjenne at det er de personlige tapene og de intime båndene vi har med våre nærmeste som virkelig former oss som mennesker. Det er en påminnelse om at ingen reise er uten smerte, og at de dypeste innsiktene ofte kommer gjennom de mest utfordrende tidene i livet.

Hva kan vi lære fra erfaringene med religiøs toleranse og kulturelle møter under reisen til Keswick og Bryssel?

Reisen til Keswick, arrangert av Inter Varsity Fellowship (IVF) i 1958, ble for meg et møte med både den britiske naturen og en form for religiøs intensitet som jeg ikke hadde opplevd før. Som student med bakgrunn i hinduismen var jeg vant til en filosofi som fremmet toleranse og aksept for ulike religiøse veier. Hinduismen, med sitt mangfold av sekter og tradisjoner, hadde gitt meg rom til å forstå at veien til åndelighet kan være ulik for hver enkelt. Derfor, da jeg deltok på IVF-campen, ble den sterke vektleggingen på at frelse kun kunne oppnås gjennom troen på Jesus Kristus, både en utfordring og en kilde til undring.

Selv om jeg personlig ikke kunne akseptere denne eksklusive tilnærmingen til frelse, forsto jeg at temaet som ble drevet på denne leiren, hadde en dypere hensikt: å rekruttere konvertitter. Jeg husker samtalene jeg hadde med andre studenter, de fleste av dem var praktiserende kristne, hvor temaet for konvertering kom på spissen. En spesielt berørt venn, en bengali student og hindu, uttrykte sine kvaler over det store presset han følte for å konvertere til kristendommen. Dette var en personlig konflikt som han følte i sitt indre, da han innså at hans hjertes tro på hinduismen i stor grad var uforenlig med den påtrengende troen han møtte på leiren.

I møte med denne typen religiøs intensitet fikk jeg en dypere forståelse av den religiøse toleransen som preger hinduismen. Min opplevelse i Keswick forsterket min egen tro på at respekt for andres tro, uavhengig av religiøs bakgrunn, er en nødvendig byggestein for et harmonisk samfunn. Jeg lærte at toleranse ikke bare handler om å akseptere andres tro, men også om å erkjenne at vi alle er på forskjellige åndelige reiser.

På tross av de religiøse diskusjonene var det også et annet aspekt ved reisen som jeg kom til å sette pris på. Keswick og Lake District, med sin rå skjønnhet, ble en kontrast til den akademiske og religiøse diskusjonen på leiren. Å vandre gjennom de bølgende åsene og oppleve både regn og sol, ga meg en ny forståelse av hvordan naturen kan gi en indre ro som religiøse dogmer noen ganger kan overse. Den ukentlige rutinen på leiren, som inkluderte turer og båtturer i regionen, gjorde at jeg virkelig fikk se det som ble beskrevet som en av de vakreste delene av Storbritannia.

Min erfaring i Keswick satte også grunnlaget for min videre utforskning av kulturelle og religiøse forskjeller, og på hvordan ulike kulturer nærmer seg spørsmål om tro, frelse og forståelse. Selv om jeg ikke nødvendigvis delte IVF-leirens synspunkter, fikk jeg en ny respekt for dem som lever sine liv ut fra et sterkt religiøst kall.

På min videre reise til Brussel for verdensutstillingen i 1958, ble disse refleksjonene ytterligere forsterket. Som en besøkende i en fremmed kultur ble jeg igjen møtt med gjestfrihet, men også med spørsmål om hvordan forskjellige samfunn, både religiøst og kulturelt, nærmer seg sine ideer om identitet, tilhørighet og fremtid. Besøket hos familien Mercier i Belgia, og deres åpne og varme innstilling, bidro til å forsterke min forståelse av hvordan kulturer kan forholde seg til fremmede på tvers av språkbarrierer og religiøse forskjeller. Selv om språket var en utfordring, ble vårt felles grunnlag som mennesker, interessert i hverandres livserfaringer, det som bygde broen mellom oss.

Det er i møter som disse, mellom religiøse og kulturelle forskjeller, at vi virkelig lærer hva det betyr å forstå og respektere andre. Reisen, både den fysiske og den åndelige, lærer oss å se på verden med et mer åpent sinn, og å verdsette mangfoldet som beriker vår felles menneskelige erfaring.

Hvorfor ringer vi ikke lenger? Den usynlige kraften bak telefonsamtaler
Hvordan en hemmelig skattkammer ble åpnet
Hvordan uttrykte palestinere i Israel sin motstand gjennom kultur og dagligliv under militært styre?
Hvordan kan man effektivt beregne egenverdier i store tidsforsinkelsessystemer?