Hvordan ble klimapolitikken i USA formet av fossilindustrien og politiske interesser?

USAs klimapolitikk har i stor grad vært formet, forvrengt og i mange tilfeller blokkert av fossile interesser, økonomisk lobbyvirksomhet og ideologisk motstand mot regulering. Til tross for at landet historisk har vært blant verdens største utslippskilder, har politiske beslutninger ofte motarbeidet forskningsbaserte anbefalinger om rask omstilling til fornybar energi.

Reagan-administrasjonen gikk til og med så langt som å sensurere kongressvitnesbyrdet til Jim Hansen, en ledende klimaforsker, hvis advarsler truet den fossile industriens profittmarginer. Exxon og andre aktører i bransjen svarte med å så usikkerhet rundt klimavitenskapen og lanserte omfattende lobby- og PR-kampanjer for å påvirke opinion og beslutningstakere. Dette var ikke et kortsiktig tiltak, men en langsiktig strategi for å diskreditere vitenskapelige bevis og hindre lovgivning som kunne true bransjens økonomiske interesser.

Selv når den offentlige bevisstheten økte, slik som under hetebølgen i 1988, ble de politiske gjennombruddene raskt nøytralisert. National Energy Policy Act samme år introduserte mål om karbonkutt og forslag til internasjonal klimaavtale, men initiativene ble effektivt bremset av administrasjonen til George H. W. Bush, hvor stabssjef John Sununu spilte en nøkkelrolle i å sabotere videre fremdrift. Også da ble Jim Hansens vitnesbyrd sensurert, og det ble fremmet narrativ om at klimaendringer kunne skyldes naturlige prosesser – en strategi for å unngå forpliktende tiltak.

Et viktig punkt i denne utviklingen var hvordan USA undergravde det internasjonale samarbeidet. I 1989 bidro amerikanske representanter til at blant andre Storbritannia og Japan trakk seg fra avtaler om å fryse utslipp. Selv etter at Bush signerte FNs klimakonvensjon, nektet han å forplikte seg til konkrete kutt.

Selv om noen aktører i fossilindustrien trakk seg fra dette samarbeidet etter 2002, fortsatte Exxon og senere Koch Industries å undergrave klimavitenskap og politisk handling i flere år. Da George W. Bush kom til makten, støttet han i valgkampen tiltak mot karbonutslipp, men gjennomførte ingen i praksis. EPA ble hindret i å sette drivstoffstandarder, og klimapolitikk forble nærmest fraværende i to presidentperioder.

Det som tydelig fremkommer, er at amerikansk klimapolitikk ikke først og fremst ble formet av vitenskap, men av økonomiske interesser og politisk taktikk. Samtidig har fossilindustrien vist en bemerkelsesverdig evne til å skape fortellinger som fremmer tvil, forsinker handling og beskytter status quo – selv i møte med økende vitenskapelig konsensus og klimarelaterte kriser.

Det er også viktig å forstå at denne formen for systematisk forsinkelse og desinformasjon ikke kun var et amerikansk fenomen, men et eksempel på hvordan ressurssterke aktører med sterke økonomiske interesser kan forme det politiske landskapet langt utover nasjonale grenser. For leseren er det avgjørende å innse hvordan narrativer skapes og spres – og hvordan politikk sjelden er et resultat av ren rasjonalitet, men ofte en refleksjon av maktbalanse, økonomisk press og ideologisk konflikt.

Hvordan EU tilnærmer seg miljørettferdighet og klima: Reformistisk eller transformasjonell?

EU har lenge vært en ledende aktør i global klima- og miljøpolitikk, og dens tilnærming til miljørettferdighet har utviklet seg betydelig i takt med endringer i den globale konteksten og interne politiske mål. I tråd med EU’s forpliktelse til bærekraftig vekst, har dens syn på klimaendringer i stor grad vært drevet av en reformistisk forståelse av miljørettferdighet. Denne tilnærmingen innebærer at EU, gjennom politiske tiltak og internasjonalt samarbeid, søker å fremme «kostnadseffektive» løsninger for å redusere klimagassutslipp og fremme bærekraftig utvikling. Dette ble tydelig i Europa 2020-strategien, hvor markedsbaserte løsninger og økonomisk vekst ble fremhevet som sentrale prinsipper for å nå EU's klima- og miljømål.

EU's klimapolitikk er et uttrykk for dens overordnede diplomatisk posisjon, som har vært preget av en strategi for «lederskap ved eksempel». I denne perioden, som strekker seg tilbake til slutten av 1990-årene og frem til COP 15 i 2009, fokuserte EU på å utvikle interne klimapolitikker som kunne informere og påvirke tredjeparts land. En av de mest markante initiativene var EU’s Emissions Trading System (ETS), som skulle være en modell for andre land. Etter COP 15 har EU imidlertid tilpasset sine diplomatiske strategier, både i omfang og metode. Den har utvidet sine samarbeid med utviklingsland, spesielt små øystater, samt afrikanske og latinamerikanske nasjoner, og har intensivert sitt diplomatiske arbeid for å forplikte disse landene til Paris-avtalens ambisjoner.

Biodiversitetstapet er et annet område der EU spiller en avgjørende rolle. Den menneskeskapte tapet av biologisk mangfold er blitt et sentralt tema i den såkalte «sjette utdøingen», og EU har vært en nøkkelaktør i det globale biodiversitetsregimet, spesielt gjennom sin rolle i Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og dens protokoller. EU har i lang tid vært en pådriver for å stoppe tapet av arter, noe som er nært knyttet til utfordringene som oppstår som følge av klimaendringer. Den økologiske stressen forårsaket av rask klimaendring forverrer denne utviklingen, og EU’s tilnærming har vært preget av et sterkt engasjement for internasjonalt samarbeid, både gjennom kapasitetbygging og støtte til klimatiltak i utviklingsland.

I den sammenhengen er det viktig å forstå at mens EU har vært pådrivere for å fremme både klima- og biodiversitetstiltak gjennom internasjonalt diplomati, har det også vært nødvendige justeringer i takt med endringer i maktbalansen mellom globale aktører. Dette har ført til en utvikling i EU’s strategi, der den ikke lenger kun handler om å «vise frem» sitt eget «modell» for klimaansvar, men heller om å engasjere seg i konkret samarbeid for å implementere internasjonale avtaler som Paris-avtalen.

Det er også viktig å merke seg at EU’s engasjement i globalt klima- og biodiversitetspolitikk ikke bare er et spørsmål om klimaet eller naturen i seg selv, men også om den økonomiske, politiske og sosiale transformasjonen som må til for å oppnå reell rettferdighet på tvers av nasjoner og samfunn. EU’s tilnærming reflekterer en forståelse av at klimaendringer og biodiversitetstap ikke kan løses gjennom isolerte eller teknokratisk baserte tiltak, men må være en del av en bredere sosial omstilling som også tar hensyn til økonomisk ulikhet og urettferdighet på globalt nivå.