Hvordan populistiske og autoritære bevegelser vokser i moderne demokratiske samfunn

Populisme og autoritær politikk har fått økt oppmerksomhet i flere etablerte demokratier, spesielt i forbindelse med den politiske omveltningen som har preget det 21. århundret. Begrepet "populisme" har lenge vært ansett som et flytende og mangesidig fenomen, men i nyere tid har det blitt tydelig at det finnes klare mønstre i hvordan populistiske bevegelser får fotfeste. Disse bevegelsene spiller på misnøye med etablerte politiske strukturer, og deres fremvekst kan ofte knyttes til en rekke ulike faktorer, fra økonomisk usikkerhet til kulturelle omveltninger.

I tillegg til økonomiske og sosiale skiller, spiller media en viktig rolle i spredningen av populistisk diskurs. Forskning viser at anti-immigrant-partier i Europa har utnyttet både tradisjonelle og digitale medier for å fremme sitt budskap. I stor grad bidrar dette til å forme opinionen, og i noen tilfeller fører det til polarisering i samfunnet. Media, særlig sosiale plattformer, skaper en arena hvor populistiske ledere kan appellere direkte til folket, uten å gå gjennom etablerte mediekanaler som ofte er sett på som en del av det politiske etablissementet.

For å forstå dette fenomenet, er det nødvendig å vurdere hvordan folk velger å støtte slike bevegelser. Ifølge nyere forskning er det et komplekst samspill mellom individuell økonomisk status, kulturelle verdier og den politiske situasjonen i samfunnet. For mange velgere representerer populistiske partier en mulighet til å uttrykke misnøye med det politiske systemet og de problemer de opplever i hverdagen. Dette kan inkludere alt fra globaliseringens innvirkning på arbeidsmarkedet, til endringer i samfunnets verdier og normer som følge av økt innvandring.

Populistiske partier er også ofte sterkt knyttet til nasjonal identitet og har en tendens til å presentere seg som forsvarere av landets kulturelle og historiske verdier. De skaper et bilde av et nasjonalt fellesskap som er truet av ytre krefter, enten det er innvandrere, internasjonale institusjoner eller økonomiske aktører utenfor landets grenser. Dette resonnerer sterkt med velgere som føler at deres nasjonale identitet er under press, enten gjennom økonomisk usikkerhet eller gjennom en følelse av kulturell fremmedgjøring.

Fremveksten av autoritære ledere er også et sentralt element i dette bildet. Flere studier har dokumentert hvordan ledere som Filipinenes president Duterte, Ungarns Viktor Orbán og Polens Jarosław Kaczyński har styrket sine politiske posisjoner gjennom en autoritær politisk stil. Slike ledere appellerer til velgere med et budskap om sterke hender, lov og orden, og et direkte forhold til folket. De bruker populistiske teknikker for å bygge en sterk personlig maktbase, ofte ved å utfordre rettssystemet, presse frie medier, og undergrave de demokratiske institusjonene som tradisjonelt har vært med på å begrense makten til en enkelt leder.

Dette fenomenet er ikke isolert til Europa. I Latin-Amerika, for eksempel, har vi sett en lignende utvikling med ledere som Venezuelas Hugo Chávez og Brasils Jair Bolsonaro, som har brukt populistiske og autoritære metoder for å styrke sin politiske posisjon. De har ofte utnyttet misnøye med tradisjonelle politiske eliter og utpekt "fiender", enten det er venstreorienterte grupper, økonomiske aktører eller internasjonale institusjoner som IMF og Verdensbanken.

Det er også viktig å merke seg at populisme og autoritarisme ikke nødvendigvis er synonyme. Mens populistiske partier kan fremme et budskap om folkets makt og representasjon, betyr ikke dette alltid at de er autoritære. Populismen kan eksistere i demokratier, men det er når slike bevegelser søker å undergrave de grunnleggende prinsippene for et rettferdig og representativt styresett at de utvikler seg til autoritære tendenser.

I den nåværende politiske kluten er det avgjørende å forstå at populistiske bevegelser ikke bare er en tilfeldighet eller en kortvarig trend. De er dypt forankret i globale samfunnsendringer og har klare historiske og økonomiske røtter. For å motvirke deres negative konsekvenser må det politiske systemet fornyes og tilpasses de endrede kravene og utfordringene som dagens samfunn står overfor.

Hvordan frykt for kulturell erstatning og immigrasjon kan føre til autoritær-populistisk støtte

Dette prinsippet gjelder også geografiske forskjeller. For de som ble født i New York eller London i 1960, var etnisk mangfold kjent. Hvis man derimot ble født i 1960 i rurale Montana eller Sverige, var det ikke tilfelle. Et plutselig tilsig av innvandrere fra forskjellige kulturer til relativt homogene samfunn kan føre til en situasjon der noen mennesker – spesielt de eldre – føler at de har blitt fremmede i sitt eget land. Verden de lever i er ikke lenger den samme som den de vokste opp i. Dette kan skape ekte angst og intens desorientering. Å avfeie disse menneskene som bigotter, rasister eller "deplorables" løser ikke problemet. På lang sikt kan det tvert imot føre til økende støtte for politiske bevegelser som den franske nasjonale fronten, Alternative für Deutschland eller Donald Trump.

I USA-valget i 2016 ble holdninger til rase og spørsmålet om en vei til statsborgerskap for udokumenterte innvandrere sterkt assosiert med valgskifte fra Obama i 2012 til Trump i 2016. Clinton klarte å beholde mange av Obamas hvite velgere med positive holdninger til immigrasjon, men mistet omtrent en tredjedel av de med negative holdninger. Trumps fremvekst under de republikanske primærvalgene i 2016 ble drevet av hans appell til autoritære velgere som svarte på hans usminkede "oss-mot-dem" retorikk mot meksikanere og muslimer. Trumps signaturspørsmål om immigrasjon ("Bygg en mur") og hans hundepiping-racisme, i kontrast til Clintons støtte til etnisk mangfold, kan ha forsterket den hvite flukten fra Det demokratiske partiet, som allerede var på vei under Obamas presidentperiode. I 2016-valget i USA var frykten for kulturell erstatning og immigrasjon sterkere drivkrefter bak støtten til Trump enn økonomiske bekymringer. Arbeiderklasse-hvite velgere som sa at de følte seg som fremmede i sitt eget land, og som mente at USA trenger beskyttelse mot utenlandsk innflytelse, var 3,5 ganger mer tilbøyelige til å støtte Trump enn de som ikke delte disse bekymringene.

Videre ser vi at frykten for terrorisme direkte påvirker islamofobi, og har en indirekte effekt på å styrke autoritære verdier. Spørsmålet om anti-innvandringsfølelser også forutsier populistiske holdninger kan være vanskelig å svare på. Man kan trekke en distinksjon mellom "ekskluderende" former for populisme, slik vi ser hos Le Pen og Trump, og mer "inkluderende" former som prøver å utvide deltakelse blant historisk utelatte sosiale grupper, som hos Bolivias president Evo Morales og Venezuelas president Hugo Chavez. Men det er uklart i hvilken grad alle europeiske partier i dag kan kategoriseres som "ekskluderende", gitt fremveksten av progressive populister som Podemos og Femstjernersbevegelsen, som virker å være nærmere deres latinamerikanske motparter.

Endtext

Hvordan populistiske partier utnytter frykt for innvandring i Europa

I de senere årene har vi vært vitne til en bemerkelsesverdig økning i populistiske og høyreorienterte partiers innflytelse i Europa. Disse partiene har ofte hatt stor suksess ved å knytte sin politiske plattform til innvandringsspørsmål, spesielt gjennom retorikk som fokuserer på frykt for kulturelle, økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av økt innvandring. Et sentralt trekk ved denne politiske strømningen er hvordan populistiske partier i Europa, og i USA, har brukt frykt som et politisk verktøy for å mobilisere velgere og skape et bilde av innvandrere som en trussel mot den nasjonale identiteten og velferdsstaten.

Et slående eksempel på dette er den tidlige politiske karrieren til Donald Trump i USA, hvor han benyttet seg av en retorikk som fremstilte innvandrere, særlig de fra Latin-Amerika, som kriminelle og farlige. Trump beskrev ofte innvandrere som en "flom" som ville oversvømme USA med vold og kriminalitet. Denne type retorikk har fått en parallell i flere europeiske land, hvor populistiske partier har beskyldt innvandrere for å undergrave nasjonale verdier og overbelaste velferdssystemene. I Europa er det spesielt partier som den danske Folkepartiet, den britiske UKIP, og den franske Front National som har fremmet slike synspunkter.

Frykten for innvandring har også blitt brukt som et redskap for å svekke støtte til europeiske integrasjonsprosesser, som EU. I Storbritannia ble frykten for innvandreres innvirkning på arbeidsmarkedet og velferdssystemene en viktig faktor i Brexit-avstemningen, hvor mange velgere stemte for å forlate EU for å "beskytte" nasjonens suverenitet og kontroll over innvandring. Slike bevegelser er i stor grad drevet av den følelse av økonomisk usikkerhet som mange europeiske borgere opplever, særlig i land som har vært økonomisk rammet av finanskrisen.

Retorikken som brukes av populistiske partier understreker også en fremmedgjøring av innvandrere som en trussel mot det nasjonale fellesskapet. For eksempel, i Danmark, har partier som Dansk Folkeparti fremmet strenge innvandringspolitikker som antyder at økt innvandring vil svekke sammenhengen i det danske samfunnet. De fremstiller ofte innvandrere som en gruppe som ikke er i stand til å integreres, og derfor som en belastning på samfunnet.

Det er viktig å merke seg at mens populistiske partier understreker de negative sidene ved innvandring, ignorerer de ofte de potensielle positive bidragene som innvandrere kan bringe med seg. I mange europeiske land har innvandrere spilt en viktig rolle i å opprettholde arbeidsstyrken, særlig i sektorer som helsevesen, bygg og landbruk, hvor det har vært stor mangel på arbeidskraft. Økonomiske studier har vist at innvandring kan ha en positiv nettoeffekt på økonomien, spesielt når det gjelder skatteinntekter og forbruk.

Den politiske frykten som knyttes til innvandring, er imidlertid ikke bare en reaksjon på økonomiske forhold, men også på kulturelle faktorer. I flere europeiske land, særlig i Skandinavia, har det vært en økende bekymring for tapet av nasjonale verdier og tradisjoner som følge av multikulturalisme. Denne bekymringen er ofte knyttet til frykt for at innvandrere, spesielt de med en annen religiøs bakgrunn, som muslimer, vil true det kulturelle og religiøse landskapet i Europa. Denne frykten kan være forsterket av medier som ofte rapporterer om ekstremistiske handlinger utført av små grupper av innvandrere, selv om majoriteten av innvandrere er lovlydige borgere som søker en bedre fremtid for seg selv og sine familier.

For å forstå hvordan populistiske partier utnytter frykt for innvandring, er det nødvendig å anerkjenne de psykologiske og sosiale mekanismene som ligger til grunn for slike holdninger. Studier har vist at mennesker har en tendens til å favorisere sin egen gruppe – en tendens som kan bli forsterket under usikre økonomiske forhold. Når mennesker føler seg truet på sitt eget velvære, både økonomisk og kulturelt, søker de ofte etter en syndebukk som kan forklare deres problemer. Innvandrere blir da ofte sett på som denne syndebukken.

Populismens kraft i Europa hviler på et samspill mellom økonomisk usikkerhet, kulturell frykt, og politisk strategi. Det er derfor avgjørende å forstå at de politiske og ideologiske kreftene som driver populistiske partier ikke bare handler om innvandring i seg selv, men om dypere spørsmål om nasjonal identitet, økonomisk ulikhet, og sosiale endringer som mange føler seg maktesløse til å møte.

Det er også viktig å merke seg at disse spørsmålene ikke nødvendigvis har enkle svar. Mens noen argumenterer for strengere innvandringspolitikk som en løsning på problemene, peker andre på behovet for en mer inkluderende og solidarisk tilnærming som tar hensyn til både de økonomiske og humanitære aspektene ved migrasjon. Dette er en diskusjon som fortsatt er i utvikling, og som vil forme Europas fremtidige politikk og samfunn.