Hvem beskytter dagarbeiderne når systemet ignorerer dem?

I det amerikanske samfunnet er dagarbeidere blant de mest utsatte og minst beskyttede gruppene på arbeidsmarkedet. En betydelig andel av disse arbeiderne er innvandrere uten dokumentert opphold, og deres tilstedeværelse utnyttes av både arbeidsgivere og lokale myndigheter. Ifølge feltstudier har nesten halvparten av alle dagarbeidere opplevd lønnstyveri i løpet av bare to måneder. De nektes ofte pauser, vann og mat på jobb, og mange blir underbetalt eller ikke betalt i det hele tatt for arbeidet de har utført.

For mange arbeidsgivere er det en bevisst strategi å utnytte disse arbeidernes uvitenhet om lovverket og deres manglende språkkunnskaper. En entreprenør i Washington, DC, fortalte at de fleste mennene han møtte var dyktige og villige til å arbeide, men at visse aktører i bransjen bevisst unnlater å betale dem og rettferdiggjør dette med at arbeiderne ikke forstår sine rettigheter eller det juridiske systemet. Andre arbeidsgivere svarte direkte på krav om betaling med setningen: «Hvorfor skulle jeg betale ham? Han er jo illegal.»

Frykten blant arbeiderne er konstant og altomfattende. Deres ulovlige status gjør dem ekstra sårbare. De har ingen tillit til politiet, og oppsøker sjelden myndighetene – ikke engang når de selv blir ofre for kriminalitet. Dette gjør dem til lette mål for ran, vold og overgrep. Siden mange av dem ikke har tilgang til banktjenester, bærer de ofte store kontantbeløp på seg, noe som gjør dem enda mer attraktive for kriminelle. I ett tilfelle ble en dagarbeider drept under et ran, og etterforskeren kommenterte at ranerne «visste hvem de skulle gå etter.»

Denne urettferdigheten har skapt rom for organisert motstand – ikke fra arbeiderne selv, men fra deler av befolkningen som ønsker dem fjernet. Mange nabolagsorganisasjoner har blitt omdannet til arenaer for anti-immigrant-aktivisme, og grupper med navn so

Hvordan frykt ble et verktøy for makt i immigrasjonsdebatten

Mange historier og vitnesbyrd har blitt delt blant udokumenterte immigranter gjennom sosiale medier, spanskspråklige medier og ryktekanaler. Fakta og rykter har fritt sirkulert og blandet seg sammen, og dannet en sky av usikkerhet og frykt. President Trump uttalte at "Ekte makt" er – jeg vil ikke bruke ordet – frykt." Presidenten bruker frykten for immigranter for å styrke sin politiske base, samtidig som han bruker statens represive krefter for å instille frykt i immigrantsamfunnene. Å maksimere frykt i ulike grupper (nasjonale og immigranter) har blitt den eneste logikken for å styre nasjonal statsborgerskap i Trumps tid.

I en samtale med en aktivist fra Los Angeles i sommeren 2018, uttrykte hun forbauselse over den nåværende situasjonen. Hennes organisasjon hadde jobbet med tiltak mot deportasjon og ulike helligdomslover på lokale og statlige nivåer. Det var selvfølgelig noen seire å feire, men de var hardt tilkjempede og krevde store ressurser, energi og tid. Hun følte at lokale beskyttelser, som helligdomslover, ikke var tilstrekkelige til å beskytte immigrantsamfunn fra statens makt. Under samtalen begynte hun å lengte etter Obama-årene. Ifølge henne var Obama-administrasjonen dårlig, men den ga i det minste rom for forhandling. Det var også håp om at en immigrasjonsreform ville bli vedtatt som kunne legalisere statusen til millioner. "Hvis vi bare hadde fått gjennomført immigrasjonsreformen," mumlet hun melankolsk, "ville vi ikke vært i kaoset vi er i nå." Selv om hun så på seg selv som en del av venstrefløyen, hadde hun håpet, om ikke forventet, at reformen ville bli vedtatt i løpet av Obamas første periode.

Den andre forklaringen, som kommer fra venstrefløyen, peker på dårlige valg fra ledelsen i bevegelsen selv. I denne versjonen av historien spilte Obama-administrasjonen bevegelsen ved å bruke en hard linje, med vekt på lovhåndhevelse, for å vinne republikansk støtte til reformen. Denne strategien var ikke hemmelig – flere av Obamas tilhengere, som Charles Schumer, uttrykte åpent støtte for å få gjennom reformen på disse vilkårene. Men ledelsen i immigrasjonsbevegelsen unngikk å kritisere Obama-administrasjonen frem til våren 2014. Flere på venstrefløyen hevder at mer aggressive mobiliseringstaktikker mot Obama etter 2010 ville ha stoppet deportasjoner og beskyttet de under press. Slike taktikker viste seg å være effektive, og det var dette presset som førte til de få seirene bevegelsen fikk i denne perioden: Deferred Action for Childhood Arrivals (DACA) og Deferred Action for Parents of Childhood Arrivals (DAPA).

Imidlertid hadde bevegelsen gjennom disse årene en politisk utvikling som betydde at det ikke var nok rom for transformasjon. I stedet for å være en drivkraft for radikal endring, ble bevegelsen i stor grad et politisk reproduksjonsverktøy for de eksisterende maktstrukturene. Denne forvandlingen ble ikke bare resultatet av dårlig timing eller dårlige politiske valg, men også av bevegelsens egen tilpasning til de spillereglene som styrte det politiske feltet.

Bevegelsens vekst i politisk betydning – gjennom akkumulering av økonomiske, politiske og kulturelle kapitaler, samt den profesjonelle legitimiteten som fulgte med disse – skapte en ny form for makt. Organisasjonene som ledet bevegelsen ble mer tilknyttet de etablerte politiske og økonomiske strukturene, og dermed mer avhengige av ressursene og diskursene fra systemet de opprinnelig ønsket å transformere. Denne avhengigheten gjorde det vanskeligere å presse gjennom substansielle endringer, ettersom organisasjonene ble en del av det politiske landskapet de hadde kritisert.

Det er avgjørende å forstå at en bevegelse, selv når den vokser i ressurser og innflytelse, kan ende opp med å miste sitt transformative potensial. I stedet for å utfordre makten, kan det bli en del av den. Denne dynamikken mellom radikal intensjon og gradvis tilpasning er en uunngåelig del av enhver bevegelse som søker å påvirke en etablert politisk orden.

Hva skjer med immigrasjonen når pengene styrer bevegelsen?

Immigrasjon er et tema som berører både enkeltpersoner og samfunn på dypeste nivå. I det amerikanske landskapet har spørsmålet om immigrasjonspolitikk vært en av de mest omstridte og polariserte diskusjonene. Bevegelsen for reform av immigrasjon, spesielt i USA, har vært preget av mange faktorer, men en av de mest avgjørende er finansiering og hvordan penger påvirker politiske beslutninger. Hva skjer når pengene spiller en så stor rolle i bevegelsen for endringer?

Det er en kjent sannhet at en bevegelse kan kollapse eller blomstre avhengig av hvilke ressurser som er tilgjengelige for den. Bevegelsen for immigrasjonsreform i USA er ikke unntatt fra dette. For mange av de som jobber for endringer i lovgivningen, blir spørsmålet om finansiering et avgjørende punkt. Når den politiske viljen er på plass, kan penger enten forsterke effekten av bevegelsen eller bidra til dens undertrykkelse.

Som mange har påpekt, er det et direkte forhold mellom pengenes rolle i politiske organisasjoner og graden av innflytelse disse organisasjonene har på beslutningstakere. Gjennom finansielle investeringer kan enkelte organisasjoner utvide sine kapabiliteter til å drive lobbyvirksomhet, organisere demonstrasjoner og skape nasjonale plattformer for å diskutere nødvendige endringer. I kontrast, uten tilstrekkelige midler, blir bevegelsene sårbare for nedskalering og ineffektivitet.

Det er også viktig å merke seg at ikke alle grupper innenfor bevegelsen nødvendigvis deler den samme tilnærmingen til pengebruken. Noen mener at mer finansiering kan føre til at bevegelsen blir mer institusjonalisert og dermed mindre radikal, med det resultat at dens opprinnelige mål kan bli utvannet. Andre hevder at en profesjonalisert bevegelse er nødvendig for å vinne politisk makt og sette kravene på den nasjonale agendaen.

Pengene, eller mangel på dem, kan også ha en stor effekt på hvem som har plass ved bordet når viktige beslutninger tas. De grupper som har tilgang til finansiering, får ofte muligheten til å fremme sine agendaer på en mer synlig og effektiv måte. Det kan skape en situasjon der de som ikke har tilgang til disse ressursene blir oversett eller marginalisert, til tross for at de kanskje representerer de mest sårbare immigrantgruppene.

En annen viktig faktor er effekten som penger har på bevegelsens evne til å kommunisere med offentligheten. Med tilstrekkelig finansiering kan organisasjoner bruke media til å forme den offentlige opinionen, lage reklamekampanjer og produsere materiale som utdanner folk om immigrasjonens betydning for økonomien og samfunnet som helhet. Uten tilstrekkelig økonomisk støtte kan imidlertid de som kjemper for reform være ute av stand til å konkurrere med mer ressurssterke motstandere.

Det er også interessant å merke seg hvordan pengeinnsamling kan føre til et skille mellom de ulike segmentene i samfunnet. Når bevegelsen for immigrasjonsreform er avhengig av store donasjoner, er det en risiko for at bevegelsens mål kan bli forbundet med bestemte politiske eller økonomiske interesser. Dette kan endre bevegelsens fokus, og for noen kan dette føre til et skifte i dens opprinnelige formål.

I sum er finansiering ikke bare en praktisk nødvendighet for bevegelsen for immigrasjonsreform, men også en maktfaktor som kan endre retningen og effekten av kampen for rettferdighet og inkludering. Bevegelsen trenger tilgang til ressurser for å oppnå politisk innflytelse, men det er samtidig viktig å forstå at pengenes makt ikke bare er en praktisk nødvendighet, men også en kraft som kan påvirke hvem som har makt i samfunnet.