På 1960-tallet oppsto en bevegelse i USA som begynte å forme det politiske og religiøse landskapet på måter som var både dype og langvarige. Denne bevegelsen, kjent som den "Nye Høyre", søkte å restrukturere amerikansk kultur ved å gjenopprette den til et idealisert, patriarkalsk samfunn dominert av hvite protestanter. Bevegelsens grunnleggere ble både imponert og opprørte av de gryende seirene til arbeidsbevegelsen, feminismen og borgerrettighetsbevegelsen. Anne Nelson beskriver hvordan fundamentale operatører på 1960-tallet forsøkte å motvirke disse bevegelsene ved å presse de kristne kirkene til å engasjere seg i konservativ politisk aktivisme. Mot slutten av 1970-årene hadde evangeliske kristne og det republikanske partiet praktisk talt blitt ett og samme.

Den Nye Høyre mobiliserte denne sammenvevde evangeliske velgerblokken ved å etablere et komplekst nettverk av organisasjoner, som bandt lokale og nasjonale politikere, samfunnsledere og kirker sammen. Gjennom dette nettverket av organisasjoner, politisk og kommunikasjon, fikk fundamentister over hele landet konkrete instrukser om hva de skulle frykte og hvilke politiske tiltak de skulle støtte. Et sentralt krav fra den Nye Høyre var at sekulære medier, med sine okkulte undertoner, undergravde alt som hadde gjort det hvite, kristne Amerika stort. Dette ble en politisk drivkraft som nådde sitt klimaks under valget i 1980, da Ronald Reagan, en sekulær skilsmissefar fra California, ble uventet alliert med evangelikale kristne.

Reagans seier representerte et gjennombrudd for den Nye Høyre, og det var et perfekt resultat av en langvarig innsats for å fjerne moderate stemmer fra det republikanske partiet. I denne konteksten ble enhver som motsatte seg bevegelsens politikk ansett som en fiende – ikke bare politisk, men også åndelig. Den Nye Høyre utviklet strategiske allianser med kristne medieselskaper, som CBN og Salem Radio, for å spre sine budskap. Gjennom disse mediene ble evangeliske budskap utvidet og fikk større rekkevidde, og dermed ble en tidligere grass-roots bevegelse styrket.

Under sataniske panikker fikk evangeliske medier ikke bare sine egne, men også sekulære grupper til å omfavne og videreformidle sine ideer. Dette var mulig fordi mange individer beveget seg mellom både evangeliske og sekulære nettverk, og ofte uten å være bevisste på hvordan de bidro til å filtrere disse ideene til bredere deler av samfunnet. Et slående eksempel på denne spredningen av ideene var hvordan lovhåndhevende myndigheter, spesielt i kristne samfunn, ble involvert i å bekjempe påståtte sataniske sekter. Disse "kult-politibetjentene" fokuserte på å identifisere og "utrydde" voldelige sataniske elementer, til tross for at det ikke fantes noe bevis på slike sekter. I stedet for å oppdage faktiske forbrytelser, rettet de sin oppmerksomhet mot samfunnets utstøtte, de som var synlige avvikere fra normen.

Den Nye Høyre og deres tilhengere begynte å orkestrere seminarer for politi, helsearbeidere og prester som koblet tegn som fredstegn, heavy metal-musikk eller svarte klær med kriminell vold og satanisme. Dette skapte en konstruert virkelighet der enhver mistenkelig atferd kunne knyttes til en større, usynlig satanisk trussel. Det var en stadig mer kompleks vev av profesjonell utvikling, med psykiatriske seminarer om multipel personlighetsforstyrrelse (MPD), som hjalp med å spre rykter og misforståelser som senere ble brukt som “bevis” på den sataniske trusselen.

Dette fenomenet var et klart eksempel på hvordan ulike profesjonelle grupper uten å være klar over det, ble en del av et større nettverk som ubevisst forsterket og spredte ideene. Til tross for mangelen på vitenskapelig støtte og peer review, ble de profesjonelle utviklingsseminarene ansett som legitime og ble delt på tvers av ulike grupper, som igjen ble en del av den kulturelle og politiske dynamikken som drev den sataniske panikken fremover. Og da politikere, psykiatere, prester og media begynte å synge de samme ideene, ble disse ideene sett på som "bevis" for en virkelighet som var vanskelig å utfordre.

Det som virkelig skilte denne perioden fra tidligere, var hvordan mediene og nettverkene i økende grad bidro til å spre disse falske ideene. I en tid med begynnende nettverksklimaendringer, der det var lettere enn noen gang å formidle informasjon raskt og effektivt, oppstod en usynlig strøm av desinformasjon som nådde ut til millioner av mennesker. Og den "mørke" kraften i mediene ble en del av en større kulturell konflikt, som igjen ble politisk organisert for å oppnå konkrete mål for den Nye Høyre.

Medieøkologien var i ferd med å endre seg, og mens tidligere former for medieuttrykk kunne være mer restriktive, var de nå i ferd med å bli åpne for umiddelbar og ufiltrert spredning av informasjon, eller rettere sagt desinformasjon. Og det er nettopp denne umiddelbarheten og mangel på kritisk granskning som skapte et miljø der frykten for satanisme kunne blomstre, i en tid da både kristne og sekulære samfunn ble mer sammenvevde enn noen gang.

For leseren er det viktig å forstå at denne prosessen ikke bare handlet om religion eller kultur, men også om hvordan maktstrukturer i samfunnet kan utnytte mediene og organisasjonene for å fremme spesifikke politiske agendaer. Den Nye Høyre hadde ikke bare en religiøs eller moralsk misjon – de var også dyktige i å bruke medieøkologien til å bygge et parallelt narrativ som i stor grad omdefinerte hvordan samfunnet så på seg selv, sine trusler og sine fiender. Det er viktig å merke seg at disse panikkene, selv om de var konstruert, hadde virkelige konsekvenser på både sosial og politisk nivå, og ble brukt til å skape en dyp splittelse i amerikansk samfunn.

Hvordan internettkulturen bidro til å normalisere toksisitet og hvit overlegenhet

Internettkulturen, i sin opprinnelige form, virket ved første øyekast som en inkluderende bevegelse. Dette var en kultur som omfavnet all slags innhold som ble produsert på nettet, uten nødvendigvis å skille mellom hva som var seriøst og hva som var humor. På nettsteder som Something Awful, 4chan, Reddit og senere Tumblr, var det en eksplosjon av remikset humor, sjargong og folkekunst som i stor grad preget internettets tidlige kultur. Mange som deltok i denne kulturen identifiserte seg som "internettfolk", og kulturen ble på et vis oppfattet som en kollektiv opplevelse, der alle var med og bidro uten en klar definisjon av hva det egentlig betydde.

Men denne såkalte internettkulturen var langt fra uskyldig. Under den tilsynelatende lekne og morsomme fasaden skjulte det seg et mer mørkt og destruktivt element. Det som ble omtalt som "fetisjisering av synet", eller fokuset på det overfladiske og humoristiske, fikk en sentral plass i mange memes og uttrykk på nettet. Dette gjaldt spesielt for visse visuelle stiler og typer humor som var både ironiske og til tider antidemokratiske. Samtidig som ideen om "frihet" på nettet ble fremhevet, og at man kunne gjøre nesten hva som helst uten konsekvenser – "det er jo bare internett" – var det en toksisitet som vokste i skyggene, nesten uten at mange la merke til det før det var for sent.

En del av denne kulturens myopiske blikk var det faktum at den i stor grad ble dominert av en hvit, mannsdominert linse. Dette førte til at mangfoldige perspektiver og erfaringer ble usynlige i denne sfæren. For eksempel ble det feilaktig hevdet at internett var et rom for hvite mennesker – spesielt for hvite menn. Denne forvrengningen ble ikke bare påført av individuelle brukere, men også gjennom design og innhold som ble laget av de som utviklet plattformene selv. Dette førte til at det ble skapt et rom der farlige ideer kunne blomstre, spesielt de som fremmet hvit overlegenhet.

Internettkulturen hjalp med å åpne opp Overton-vinduet, som definerer hva som er sosialt akseptabelt, nok til at mer ekstreme holdninger og grupper kunne finne plass der, spesielt rundt 2016. Det som begynte som en uskyldig og morsom aktivitet, der deltagerne satt og tullet med memes, bidro til å bane vei for mer radikale og destruktive krefter. Trollene, som først hadde blitt ansett som bare en del av den internettkulturelle leken, fikk et stadig større rom til å uttrykke og organisere hatefulle og farlige ideologier. Ironisk nok, ble advarslene fra de som så dette komme, ofte oversett eller til og med straffet.

I 2008 ble ROFLCon, en konferanse som fokuserte på internettkultur, arrangert på MIT og samlet både entusiaster og profesjonelle fra internettverdenen. Konferansen var et symbol på denne sammenblandingen av internettfolk, akademikere, mediepersonligheter og markedsførere. Det var på dette tidspunktet at "trolling" – opprinnelig en relativt ufarlig spøk – ble en viktig komponent i kulturen som oppstod rundt plattformer som 4chan. Trolling, som opprinnelig kunne referere til harmløse nettspøker, utviklet seg raskt til å omfatte destruktive og hatefulle uttrykk, som begynte å få et større fotfeste på nettet.

Denne sammenblandingen av humor, ironi, og destruktive ideer er kanskje en av de mest problematiske aspektene ved internettkulturen. Den skapte et rom hvor toxicitet ikke bare ble akseptert, men også normalisert. De som var i stand til å lage den mest provoserende, ironiske og fetisjiserte humoren fikk raskt en betydelig plattform. Samtidig ble de som advarte om farene ved denne utviklingen enten ignorert eller straffet. Denne dynamikken var ikke begrenset til små, isolerte grupper; den spredte seg gjennom internett, og på et tidspunkt var det vanskelig å skille mellom hva som var lek og hva som var alvor.

For å virkelig forstå internettkulturens utvikling og dens langsiktige virkninger, er det viktig å ikke bare se på de morsomme og lettvinte sidene, men å også være bevisst på hvordan visse ideologier og strukturer fikk vokse usett. Dette handler ikke bare om teknologiske plattformer eller kulturfenomener, men også om et politisk og etisk ansvar som ikke kan ignoreres. Hva vi tidligere betraktet som uskyldig internettmoro, har hatt dyptgripende konsekvenser for hvordan vi forholder oss til hverandre på nettet i dag.

Hvordan våre valg i informasjonsstrømmer kan forme skadelige økosystemer

Når vi ser på de øverste nivåene i biomassepyramiden, som rovdyrene i naturen, kan det virke enkelt å vurdere skade ut fra intensjonen bak handlingen. Rovdyrene, små i antall men farlige, kan kanskje sammenlignes med de som har makt til å skade i et digitalt eller sosialt økosystem. Når vi vurderer intensjonene til disse aktørene, virker det logisk å anta at skade kun skjer med vilje – at det er et resultat av en bevisst handling. Denne tankegangen gir mening på toppen av pyramiden, der predatoreffekten er åpenbar og umiddelbar. Men hva skjer når vi beveger oss nedover, der vi ikke alltid har så klare intensjoner å peke på?

For personer som ikke ser seg selv som misbrukere eller manipulatorer, kan skade virke som noe som kun de "dårlige" gjør med vilje. Mange ser ikke på sine egne handlinger som skadelige, og dette kan lett føre til at de rettferdiggjør seg selv. "Jeg mente ikke noe vondt," er en vanlig unnskyldning, men denne unnskyldningen endrer ikke virkningen av handlingen. Hvis noen føler seg skadet, så er skaden allerede skjedd. Dette er en grunnleggende forståelse som trengs når vi reflekterer over våre egne handlinger i den digitale verden.

Denne problematikken ble tydeliggjort av Patrick Davison, som reflekterte over sin rolle i å normalisere memes og internettkulturens humor, som ikke nødvendigvis hadde som mål å skade, men som uansett førte til skade. Davison erkjenner at hans bidrag, selv om det ikke var direkte ondsinnet, bidro til å forme et ekosystem der latter og "trolling" i stadig større grad ble akseptert, noe som fremmet fordommer og løgner. Det er viktig å forstå at tilsynelatende harmløse handlinger på et større nivå kan normalisere skadelige atferder og legge til rette for ytterligere skader. Memes som en form for humor kan lett bli brukt til å forsterke diskriminering og spre giftig innhold, til tross for at de ikke nødvendigvis var laget med skadelig intensjon.

Når vi ser på disse skjulte farene, er det viktig å senke blikket og fokusere på bunnen av pyramiden – der de små handlingene kan ha store konsekvenser. Her er skaden ikke bare større i omfang, men har noe som ikke finnes på toppen av pyramiden: evnen til å gripe inn med våre egne handlinger, med våre fingertupper.

Når vi vurderer hvordan vi skal forholde oss til informasjon i dag, er det nødvendig å være strategisk og økologisk bevisst. Det handler ikke bare om å svare på informasjon eller ikke. Den virkelige utfordringen er å vurdere de miljømessige konsekvensene av våre valg: Hvilken type forurensning kan handlingene våre skape, og for hvem? Hvem vil våre handlinger nærme seg, og hvem vil de skade? Det er viktig å forstå at ikke alle valg vil føre til et rent resultat, og noen ganger er det beste vi kan håpe på å redusere skaden, i stedet for å eliminere den helt.

Hver enkelt av oss, uansett vår profesjon eller ideologi, er en del av forsterkningskjeden. Dette er tydelig for personer med store plattformer, som er fullt klar over at deres ord kan spre seg over hele verden på et øyeblikk. Men også vanlige mennesker, med relativt få følgere, har enorm makt. Algoritmene som styrer våre sosiale medier er et resultat av våre egne handlinger – våre delinger, våre kommentarer, våre handlinger på nettet. Vi er alle med på å skape de mediene vi konsumere, og det er vårt ansvar å forstå hvordan vi kan bidra til å endre disse dynamikkene.

Det er også viktig å erkjenne at det som ofte skjer i internettets økosystem, er at vi alle indirekte "fôrer" de skadelige aktørene. Fra våre retweets til våre kommentarer, til og med vår latter, er vi med på å opprettholde et system der troll og andre skadelige aktører får energi. Den første innsikten i å forstå hvordan våre handlinger kan bidra til eller motvirke skade er å innse at vi har en viss makt – en makt som de skadelige aktørene er avhengige av.

Derfor er det ikke nok å bare "ikke mate trollene". Denne tilnærmingen, som ofte blir presentert som den eneste måten å håndtere digitalt kaos på, gir et galt bilde av ansvaret. Det er ikke offeret som har skylden for å ha blitt utsatt for skade, men gjerningspersonen. Å påstå at vi kun kan beskytte oss selv ved å forbli stille eller unngå å engasjere oss, er en form for offerblaming som er skadelig i seg selv. Det er viktig å se på hvordan vi som individer og kollektiver kan bruke vår stemme til å skape en mer positiv effekt, snarere enn å tillate at vi blir passivt medvirkende til skadelige krefter.

Hvordan konspirasjonsteorier former det moderne amerikanske samfunnet

Konspirasjonsteorier har alltid vært en del av samfunnets samtale, men deres innflytelse i moderne tid har nådd nye høyder. Fra første verdenskrig til 9/11, og videre til dagens politiske landskap, har konspirasjonsteorier spilt en sentral rolle i å forme hvordan folk oppfatter makt, politikk og virkeligheten. Flere forskere og historikere har undersøkt dette fenomenet, og det er tydelig at konspirasjonene, som lenge har vært forbundet med de mest ytterliggående gruppene, har fått et langt større publikum i det amerikanske samfunnet.

En av de mest kjente og analyserte teoretikerne i denne sammenhengen er Richard Hofstadter, som i sitt verk "The Paranoid Style in American Politics" (1964) forsøkte å forklare hvordan paranoia har vært en drivkraft i amerikansk politikk. Hofstadter argumenterte for at denne paranoide stilen hadde røtter i amerikansk historie, og at den preget alt fra politiske diskusjoner til forholdet mellom borgerne og staten. Samtidig har hans syn på fenomenet blitt utfordret av senere forskere, som Kathryn Olmsted, som påpekte at Hofstadters analyse kan virke for generell, da han sammenfatter et bredt spekter av ideer under en enkelt betegnelse.

Den moderne versjonen av denne paranoiaen er kanskje best sett i lys av de politiske kreftene som har vokst frem i USA på 2000-tallet. Spesielt etter 9/11 har teoriene om den "dype staten", falsk informasjon, og hemmelige maktstrukturer fått en gjenoppblomstring. Dette har fått særlig oppmerksomhet gjennom høyreorienterte grupper som har vært flinke til å bruke disse teoriene som et politisk verktøy. Et eksempel på dette er Trump-bevegelsen og den uoffisielle alliansen med høyreorienterte medier og alternativt nettinnhold som Fox News.

En betydelig drivkraft bak spredningen av konspirasjonsteorier er den økte tilgangen på informasjon via internett og sosiale medier. Det har ført til at teorier som tidligere ble ansett som radikale, nå kan nå et bredt publikum. Spesielt har grupper som QAnon fått fotfeste, og har ikke bare påvirket offentlig diskurs, men også blitt et viktig politisk instrument for å mobilisere velgere. Et illustrerende eksempel er hvordan konspirasjonsteorier om "Deep State" og "fake news" ble en del av Donald Trumps retorikk, noe som i stor grad preget hans politiske kampanje.

Mediene spiller en avgjørende rolle i denne prosessen. I tillegg til tradisjonelle medier, som de nevnte TV-kanalene, har internett og sosiale plattformer som YouTube og Facebook blitt arenaer for spredning av falsk informasjon og konspirasjonsteorier. Gjennom disse kanalene kan konspirasjonsteorier spre seg raskt og nå millioner av mennesker. Denne utviklingen har fått alvorlige konsekvenser for både samfunnets sammenhengskraft og tilliten til offentlige institusjoner.

Hva er det som gjør disse teoriene så tiltalende? En forklaring kan være den følelse av maktesløshet som mange individer opplever i møte med de komplekse, ofte uforståelige, strukturene i det moderne samfunnet. Konspirasjonsteorier gir en enkel forklaring på problemer som kan virke uoverskuelige. De fremstår som en måte å forstå et kaotisk og ofte urettferdig samfunn på. For mange er disse teoriene en måte å finne enkle syndebukker på, enten det er en påstått "global elite", en hemmelig "dyp stat", eller et konstruert bilde av politiske fiender.

I tillegg til dette er det også en sterk psykologisk komponent involvert. Forskning har vist at mennesker som er utsatt for konspirasjonsteorier, ofte har en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter deres egne fordommer og mistanker. Dette fenomenet, kjent som "bekreftelsesbias", kan føre til at folk i økende grad isolerer seg fra alternative synspunkter, og dermed forsterker sin tro på konspirasjoner. Det finnes til og med en "konspirasjonsentreprenørskap" hvor individer tjener penger på å spre disse teoriene gjennom bøker, videoer og andre medier.

Konspirasjonsteoriene om "Deep State", som ofte knyttes til Trump-administrasjonen, er et annet aspekt som har blitt stadig mer synlig. Begrepet refererer til ideen om at det finnes skjulte, maktfulle grupper innenfor regjeringen som trekker i trådene bak kulissene, og disse gruppene skal angivelig stå bak både politiske og økonomiske beslutninger. Denne typen teorier har fått et sterkt fotfeste blant visse grupper i befolkningen, og har blitt en viktig del av deres verdensbilde. Donald Trump, både som kandidat og som president, har aktivt brukt og videreført slike påstander for å styrke sin posisjon og delegitimere sine motstandere.

Selv om konspirasjonsteorier på mange måter virker ekstreme, har de fått betydelig politisk innflytelse i USA i de siste årene. Spørsmålet som bør stilles er hvorfor dette fenomenet har fått så stor makt i den amerikanske politiske kulturen. En viktig faktor er den politiske og kulturelle polariseringen som har preget landet. Når folk føler at de ikke blir hørt av etablerte politiske institusjoner, søker de etter alternative forklaringer på samfunnets problemer. Konspirasjonsteorier tilbyr enkle, men ofte farlige løsninger på komplekse samfunnsproblemer.

Det er også viktig å forstå hvordan medienes rolle i dagens samfunn har utviklet seg. Den massive spredningen av informasjon, både ekte og falsk, gjennom digitale kanaler har gjort det enklere å nå ut med teorier som tidligere ville vært marginaliserte. Denne utviklingen har bidratt til at radikale synspunkter og teorier som tidligere var marginale, nå har blitt mainstream.

Den viktigste lærdommen for leseren er å være kritisk til informasjonen som presenteres, særlig når den appellerer til følelser som frykt og sinne. Det er avgjørende å utvikle en bedre forståelse for hvordan informasjon spres i dagens samfunn, og hvordan konspirasjonsteorier kan påvirke både individer og samfunn på en farlig måte. Når folk mister tilliten til de etablerte sannhetene og institusjonene, kan samfunnet kollapse i en tilstand av mistillit, som kan føre til ytterligere polarisering og fragmentering.

Hva var Trump sin forståelse av medier og demokrati?
Hvordan sette Google Chrome som standard nettleser på Windows 11
Hvordan internetkultur former humor, rasisme og ironi: En analyse